Borgerkrigen i Syria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Borgerkrigen i Syria
Borgerkrigen i Syria
Bilde fra en demonstrasjon i Duma i Damaskus, 8. april 2011.
Dato Opprør fra 15. mars 2011
Borgerkrigen fra tidlig 2012
Resultat
Pågående konflikt
Parter
Syria Syrias regjering

Libanon Hizbollah
PFLP-GC Flag.svg PFLP-GC[1]
Syrian Resistance SSI.svg Den syriske motstandsbevegelsen
Flag of Jihad.svg Houthis[2]
Iran Iran[3]

Støttet av:
Russland Russland
Irak Irak[4]
Syria Den syriske opposisjonen:
Syria Den frie syriske armé
Flag of the Islamic Front (Syria).svg Den islamske front
Flag of Jabhat al-Nusra.jpg Al-Nusra-fronten
Syria Ahfad al-Rasul-brigaden
Flag of Jihad.svg Jaish al-Mujahedeen
Flag of al-Qaeda in Iraq.svg Al-Qaida i Irak
Muslim Brotherhood Emblem.jpg Det muslimske brorskapet
Flag of Jihad.svg Jaish al-Muhajireen wal-Ansar

Støttet av:
Tyrkia Tyrkia
USA USA[5]
Qatar Qatar
Saudi-Arabia Saudi-Arabia


Flag of Islamic State of Iraq.svg Den islamske staten Irak og Levanten
Kommandanter
Syria Bashar al-Assad
Syria Mahir al-ʾAsad
Syria Rami Maḫluf
Syria ʾAli Ḥabib Maḥmud
Syria ʾAdil Safar
Syria Dāwūd Rāǧiḥah (drept)
Syria Burhan Ġalyun
Syria ʿAbd al-Bāsiṭ Sīdā
Syria Riyaḍ al-Asʿad
Syria Hayṯam al-Maliḥ
Syria Ammar al-Qurabi
Syria Diverse andre
Tap
Over 3000[6] soldater og politimenn døde
(per februar 2012, men dekker ikke hele perioden)
Over 2800 opprørssoldater drept
Over 9700 (regjeringens tall, mai 2012)-14.000 (opposisjonens tall)[7] døde totalt
(Per 6. februar) og 35.000 sårede[8] (per april)
Baššār al-ʾAsad, Syrias president siden 2000.
Kart over Syria som viser den militære situasjonen i april 2014.
Syriske demonstranter i Bāniyās, 6. mai 2011.

Borgerkrigen i Syria, tidligere kalt opprøret i Syria,[9] er en pågående borgerkrig i Syria som startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011. Opprøret regnes som en del av den arabiske våren og ble stadig mer voldelig. Som i Tunisia og Egypt, startet opprøret i Syria med demonstrasjoner, sultestreiker og andre former for forlenget sivil motstand, men siden har det utviklet seg til kamper mellom regjeringssoldater og ulike væpnede opprørsgrupper.

Som reaksjon på de største demonstrasjonene i landet på flere tiår som etterhvert gikk over i beskytning av syriske myndigheter, [10] er flere tusen demonstranter drept og mange flere såret.[trenger referanse] Bruken av vold mot demonstrantene har blitt fordømt av mange land, Den arabiske liga[11], EU[12], og FNs generalsekretær.[13] Den arabiske liga sendte i desember 2011 observatører til Syria, men 28. januar 2012 ble deres oppdrag avbrutt. Siden ble den tidligere FN-generalsekretæren Kofi Annan sendt til Syria på vegne av både De forente nasjoner og Den arabiske liga for å forhandle fram en våpenhvile fra 10. april, som inkluderte av FN-observatører skulle sendes til Syria. Det har siden blitt rapportert om mange brudd på våpenhvilen. Syriske myndigheter har på sin side hevdet at bistand fra FN innebærer å åpne for en militær intervensjon.[14]

Flere utenlandske aktører har involvert seg i konflikten. Al-Assads regime holdes oppe av Russland[15], Iran[16] og organisasjoner som Hizbollah.[17]; mens opposisjonen støttes av Den Arabiske Liga, Gulfstatenes Samarbeidsforum, Tyrkia, og tildels USA[18]

I januar 2013 uttalte FN at mer enn 60 000 mennesker hadde mistet livet i konflikten.[19][20] Tallet antas i februar 2014 å være nærmere 150 000. [21] Alle parter beskyldes for overgrep under borgerkrigen, men ifølge FN har regimet ansvaret for de fleste.[22]

Mer enn 2 millioner mennesker har flyktet fra Syria på grunn av borgerkrigen. Mange lever under svært vanskelige forhold i i flyktningleire i nabolandene.[23]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det styrende Ba'athpartiet tok makten gjennom militærkuppet i Syria i 1963.[24] men det var først da forsvarsminister Hafez al-Assad tok makten i 1970 at stabilitet ble gjenopprettet i landet. Assad forble Syrias president til sin død i 2000, da posisjonen ble overlatt til hans sønn, Bashar al-Assad.

Opprøret mot regimet til Bashar al-Assad skyldes hovedsakelig regjeringens korrupsjon, inflasjon, arbeidsløshet og mangelen på en effektiv grunnlov.[trenger referanse] Opprørernes krav inkluderer al-ʾAsads avgang, stans i utenrettslige henrettelser og tortur, like rettigheter for Syrias etniske og religiøse grupper, i og politiske friheter som presse-, ytrings- og møtefrihet.[25]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Utbruddet[rediger | rediger kilde]

26. januar 2011 helte Hasan Ali Akleh fra Al-Hasakah bensin over seg og tente på i protest mot regimet, på samme måte som tunisiske Mohamed Bouazizi hadde gjort i Sidi Bouzid den 17. desember i det som regnes som starten på den tunisiske revolusjonen. I etterkant fulgte en mobilisering på sosiale medierinternett, men det manifesterte seg i første omgang kun i mindre demonstrasjoner som raskt ble stanset av sikkerhetsstyrkene. Fawas Gerges, professor i midtøstenpolitikk ved LSE, mente Syria var det landet i Midtøsten det minst sannsynlig ville bryte ut opprør på grunn av militærets viktige rolle i landet. Al Jazeera kalte landet «Stillhetens kongedømme», og skrev om demonstranter lammet av frykt for sikkerhetsstyrkene.[26]

Tirsdag 15. mars ble det overraskende rapportert om en demonstrasjon på Hamidija-markedet i gamlebyen i Damaskus som kom uventet på sikkerhetsstyrkene. Til tross for at den bare samlet et hundretalls mennesker, ble det rapportert som en begivenhet i internasjonale medier.[27] Demonstrasjonen ble raskt slått ned på, og flere ble arrestert, men neste dag samlet allikevel rundt 200 mennesker seg utenfor innenriksdepartementet for å kreve løslatelse av politiske fanger. Gruppen ble raskt overmannet av et stort antall sikkerhetsstyrker som fengslet flere, blant annet en ti år gammel gutt.[28] Men fredag 18. mars var det klart at stillheten for alvor var brutt, i det tusenvis samlet seg til demonstrasjoner i byene Damaskus, Homs, Banyas, og Daraa i det sørlige Syria, i demonstrasjoner som fortsatte lørdagen til tross for forsøk på å slå de ned.[29]

I begynnelsen forsøkte Al-ʾAsad å imøtekomme opprørernes krav uten selv å gå av ved å avskaffe den øverste statlige sikkerhetsretten og 19. april ved å løfte unntakstilstandslovene som hadde virket i 48 år.[30]

Samtidig satte syriske myndigheter inn militære styrker med stridsvogner og snikskyttere for å skyte på alle personer som beveger seg i gatene. Vann og elektrisitet ble sperret av i byen Darʿā, og sikkerhetsstyrker begynte å konfiskere mat. En lignende situasjon skal ha funnet sted i Ḥimṣ. 7. mai beleiret den syriske hæren Bāniyās. Samme måned gikk hæren også inn i Hamah, Talkalaẖ og al-Laḏiqiyah og i al-Midan- og Dūmā-bydelene i hovedstaden Damascus. 10. juni gikk hæren også i Jisr ash-Shugur, hvor 120 politifolk visstnok skal ha blitt drept i et bakholdsangrep.[trenger referanse] Lokale vitner hevder at disse egentlig ble drept av hæren, siden de nektet å bekjempe demonstrantene.[trenger referanse]

Situasjonen forverret seg ytterligere over sommeren, og bare i den første uken i august skal minst 300 mennesker blitt drept i Hamah.[31]

26. juli ble Den frie syriske armé opprettet av desertører fra de syriske styrkene.[32] Hæren, som ledes av oberst Riyaḍ al-Asʿad, utgjør den væpnede grenen av motstanden mot al-ʾAsad, mens Det syriske nasjonalråd, opprettet 23. august, leder den politiske motstanden. Hæren hevder å ha 20 000 soldater i begynnelsen av desember, og har flere ganger angrepet de syriske styrkene.[trenger referanse]

Den arabiske ligas fredsplan[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av november gikk syriske myndigheter med på en fredsplan fra Den arabiske liga, som blant annet innebar løslatelse av politiske fanger, tilbaketrekking av hæren fra flere byer, samt at observatører og journalister skal kunne bevege seg fritt.[33] Da det ikke kom signaler om at syriske myndigheter arbeidet mot å nå målene i fredsplanen vedtok Den arabiske liga 12. november å suspendere Syrias medlemskap i organisasjonen med virkning fra 16. november inntil syriske myndigheter oppfyller punktene i fredsplanen.[34] Tilhengere av president Baššār al-ʾAsad svarte med å angripe den saudiarabiske ambassaden i Damaskus samme dag.[35] To dager senere ble minst 40 mennesker drept i kamper i regionen Darʿā,[36] og volden fortsatte. Syriske myndigheter forsvarte seg med at de aksepterte fredsplanen «i prinsippet», men at de hadde noen endringsforslag, blant annet en reduksjon i antallet internasjonale observatører fra 500 til 40. Ligaen avslo endringsforslagene, som av kritikere sees på som en måte å hale ut tiden på.[37]

19. desember undertegnet regimet en avtale med Den arabiske liga om at Ligaens observatører skulle få komme inn i landet, som et innledende steg i å stoppe den voldelige undertrykkelsen av protestene.[38] Observatørgruppen, ledet av den sudanesiske generalløytnanten Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi, ankom Dimašq 22. desember, uten at volden mot demonstrantene avtok.[39] Observatørgruppen har blitt kritisert for å ha besøkt områder med store protester, som Ḥamā, uten at de skal ha sett noe særlig til volden mot protestene, noe som kan ha sammenheng med at observatørene har blitt eskortert rundt av det syriske militæret. Al-Dabi har tidligere blitt kritisert for å se en annen vei under Darfur-konflikten.[40] Enkelte observatører har imidlertid sett snikskyttere i byen.

22. januar 2012 kom Ligaen med en ny plan som blant annet skisserer Bashar al-Assads avgang etter modell av Jemen, der Golfrådet i 2011 lyktes i å overtale president Ali Abdullah Saleh til å overlate makten til sin visepresident og forlate landet.[41] Ligaen søkte støtte hos FNs sikkerhetsråd, som utarbeidet et utkast til en Syria-resolusjon, men utkastet ble stanset da Kina og Russland la ned veto mot det 3. februar. Russlands FN-ambassadør Vitalij Tsjurkin sa at det var uaktuelt å støtte en resolusjonstekst som tok til orde for å kreve «regimeskifte» i Syria gjennom å støtte den arabiske ligas plan av 22. januar.[42][43]

16. februar vedtok FNs generalforsamling en resolusjon der de fordømmer volden i Syria, gir sin fulle støtte til Den arabiske ligaens plan av 22. januar, og krever at syriske myndigheter følger denne.[44][45]

Fortsatt eskalering av konflikten[rediger | rediger kilde]

I februar fører konflikten til store ødeleggelser i Homs

21. desember ble den syriske hæren beskyldt for å ha massakrert en hel landsby, Kfar 'Uwayd, nær grensa mot Tyrkia, og drept flere hundre i et angrep som varte flere timer.[46] 250 skal ha blitt drept i hærens operasjon mot desertører, mange av disse sivile.[47] Omtrent samtidig vedtok den syriske regjeringen en lov som gjorde det mulig å henrette alle som begår «terroristhandlinger», som å smugle våpen.

Over nyttår ble konflikten enda verre. I januar ga FN opp å vedlikeholde estimatet over antall døde, etter at det passerte 5 400 mennesker. Menneskerettighetsgrupper sier at mer enn 7 000 mennesker er drept. I februar 2012 ble det meldt om at myndighetene brukte kraftig artilleriild mot byen Homs over flere dager, og i følge BBCs Jim Muir i Libanon ser konflikten i økende grad ut som en borgerkrig.[48] Samtidig har Leger uten grenser og Amnesty fått rapporter om systematiske angrep på sykehus og forfølgelse og tortur av leger som gir medisinsk hjelp til opposisjonelle.[49]

3. februar 2012 startet den syriske hæren utført et bombardement av byen Ḥimṣ[50], hvor den frie syriske armé har befestet seg, med stadig høye tapstall i denne og andre syriske byer. Per mars kan så mange som 700-1000 ha blitt drept bare i Baba 'Amr siden bombardementet startet.[51] 1. mars inntok regjeringsstyrkene bydelen Baba 'Amr, hvor opprørerne hadde befestet seg og hvor mange mennesker hadde blitt drept. Situasjonen i Baba 'Amr hadde under bombardementet utviklet seg til det som ble kalt en humanitær krise, men mangel på mat, vann og medisiner. 29. februar inntok regjeringsstyrker Baba 'Amr, og opprørerne trakk seg deretter ut av byen 1. mars etter et 27 dagers langt bombardement, men offensiven mot opprørere og protestanter i byen har fortsatt. Kampene fortsatte også nord for Ḥimṣ i byen Idlib, hvor kampene først startet i september året før og eskalerte i mars, før den syriske hæren 13. mars drev ut de fleste av opprørsstyrkene av byen.

26. februar avholdt regimet et valg om en ny og i prinsippet mer demokratisk grunnlov i Syria. 14 millioner hadde stemmerett under valget, hvorav 57,4% – i overkant av åtte millioner – avga stemmer, selv om opposisjonen oppfordra folk til å boikotte valget.[52] Resultatet ble 89,4% for den nye grunnloven.

Kofi Annans fredsplan[rediger | rediger kilde]

Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, ble i februar 2012 utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending til Syria, og fremforhandlet i mars en ny våpenhvileavtale.[53] Planen ble støttet av Kina og Iran og ikke minst Russland, Syrias viktigste internasjonale samarbeidspartner, noe som antas å ha vært medvirkende til at syriske myndigheter aksepterte planen den 27. mars. Også de fleste opprørsgruppene aksepterte planen, selv om noen mente den ikke gikk langt nok.[54][53] Den skjøre våpenhvilen trådte i kraft den 12. april kl. 03.00 GMT,[55], men selv om volden sank ved ikrafttredelsen, fant ikke den planlagte tilbaketrekningen av væpnede styrker sted, og det ble allerede første dagen meldt om et par brudd på avtalen.[56] Flere brudd ble rapportert de kommende dagene, noe statlig syrisk media forklarte med angrep fra terrorister og rebeller.

En del av fredsplanen var at en styrke på 300 ubevæpnede FN-observatører, kalt United Nations Supervision Mission in Syria, skulle sendes til Syria om våpenhvilen holdt; de fikk et mandat fra FNs sikkerhetsråd for en periode på 90 dager. De første FN-observatørene ankom 16. april.[57] Den norske generalmajor Robert Mood ble 27. april utnevnt til lederen for observatørstyrken.[58] Samme dag ble ni mennesker drept av en bombeeksplosjon i Dimašq.

I slutten av mai og begynnelsen av juni blusset volden kraftig opp igjen. 26. mai kunne observatørene bekrefte minst 90 døde sivile, inkludert 32 barn, etter en artillerioffensiv mot Houla.[59] 12. juni svarte sjef for FNs fredsbevarende styrker Hervé Ladsous bekreftende på et spørsmål om hvorvidt konflikten etter hans mening hadde utviklet seg til en borgerkrig.[60] Robert Mood var samtidig svært bekymret for sikkerheten for observatørgruppen, og kommenterte at de sofistikerte angrepene tydet på utenlandsk involvering.[61] 16. juni måtte observatøroppdraget innstilles inntil videre.[62] 2. august annonserte Kofi Annan at han ikke kommer til å fortsette som spesialutsending til Syria etter at mandatet går ut i slutten av august.[63]

Borgerkrig[rediger | rediger kilde]

15. juli klassifiserte Den internasjonale Røde Kors-komiteen konflikten som en «ikke-internasjonal væpnet konflikt», som er komiteens begrep for en borgerkrig, og internasjonal humanitær rett trådte dermed i kraft.[64][65] I slutten av juli var det kraftige kamphandlinger i Damaskus og Aleppo. Syrias forsvarsminister Dawoud Rajiha ble drept i et selvmordsangrep.[66] FN-observatørene bevitnet at myndighetene brukte angrepsfly mot opprørere i Aleppo, og kunne også melde at opprørerne i stadig større grad hadde tilgang på tunge våpen, inkludert stridsvogner.[67] 13. august besluttet Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) å suspendere Syrias medlemskap.[68]

Fraksjoner blant opprørerne[rediger | rediger kilde]

Opprøret begynte uten noen samlende ledelse. Lokale ledere har dannet opprørsgrupper med ulike holdninger og målsettinger. Utenlandske støttespillere for opposisjonen har forsøkt å samle den væpnede opposisjonen i Den Frie Syriske Hær (FSA) og å legge den under kommando av en enhetlig politisk ledelse.

Medlemmer av Nasjonalkoalisjonen i Doha, Qatar.

Nasjonalkoalisjonen[rediger | rediger kilde]

Ett år etter opprettelsen av Det syriske nasjonalrådet, var opposisjonen splittet mellom en rekke ulike grupperinger. I november lyktes det å samle disse til samtaler i Doha i Qatar, og 11. november ble Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter dannet, med Mouaz al-Khatib som leder. Koalisjonen ble raskt anerkjent som de eneste legitime representantene for det syriske folk av Golfrådets medlemsland samt Frankrike.[69][70] Også Den arabiske liga anerkjente koalisjonen, men valgte en mer reservert ordbruk på grunn av uklare signaler fra Irak, og fra Algerie spørsmål ved hvorvidt koalisjonen representerte alle opposisjonskreftene.[71]

Islamister[rediger | rediger kilde]

Blant de mest effektive militsene er mujahedin-grupper med bakgrunn fra borgerkrigene i Irak og Afghanistan. Størst av disse er er al-Qaeda-tilknyttede Jabhat al-Nusra og den grenseoverskridende gruppen Den islamske staten Irak og Levanten (forkortes ISIS og ISIL). I 2014 har Jabhat al-Nusra og ISIS kriget mot hverandre i Aleppo.[72] I tillegg opererer den salafistiske gruppen Den syriske islamske front, som får støtte av mektige grupperinger i Gulfstatene.

Kurderne[rediger | rediger kilde]

Langs grensene mot Tyrkia og Irak, og i de store byene, bor det mange kurdere (det bor anslagsvis 1-2 millioner kurdere i hele Syria[73]). Kurderne har, sammen med turkmenere, kristne assyrere og sunni-muslimer, vært undertrykt av Baath-regimet som er basert på arabisk nasjonalisme. Etter utbruddet av borgerkrigen innvilget Bashar Assad syrisk statsborgerskap til ca 300 000 statsløse kurdere. Sommeren 2012 ble syriske styrker trukket ut av kurdiske områder i nordøst, og kontrollen overlatt til det kurdiske partiet PYD, som er alliert med PKK i Tyrkia.

Forholdet mellom PYD og regimet i Damaskus er uklart. Den syriske regjering har fortsatt soldater og sikkerhetsstyrker i Qamishli, men andre steder har det vært kamper mellom PYD og regjeringsstyrkene.

I januar 2014 erklærte PYD at det var innført selvstyre i syrisk Kurdistan under navnet Rojava_(syrisk_Kurdistan) PYD-leder Salih Muslem understreker at selvstyret ikke rokker ved Syrias internasjonalt anerkjente grenser[74]. Rojava omfatter tre regioner under kurdisk kontroll. [75] Viktigst er området i nordøst med senter i Qamishli. I tillegg gjelder det to mindre områder nord for Aleppo. Det skal etter planen avholdes valg i de kurdiske områdene, i løpet av våren.

Utenlandsk støtte til regimet[rediger | rediger kilde]

Russland[rediger | rediger kilde]

Regimet får betydelig politisk og militær støtte fra Russland.[76]

Iran[rediger | rediger kilde]

Den islamske republikken Iran ble tidlig beskyldt for å ha vært involvert i opprøret på al-ʾAsads side.[77] Amerikas forente staters president Barack Obama anklaget Iran for å hemmelig supplere al-ʾAsad i hans forsøk på å slå ned opprøret.[78] Den amerikanske ambassadøren Susan Rice har hevdet at det er påvist aktiv iransk involvering i Syria til støtte for det sittende regimet.[79] Irans revolusjonsgarde ble også anklaget for å bidra til å slå ned det syriske opprøret etter ordre fra Ali Khamenei.[80]

Iran reagerte på anklagene ved å benekte å være involvert i Syria, og landets utenriksdepartement uttrykte tro på at syrerne på egenhånd kunne løse interne konflikter. Iranerne slo også tilbake ved å anklage Amerikas forente stater for dobbeltmoral ved å støtte en rekke andre despoter som har slått ned på tilsvarende opprør.[81]

I 2012 dukket det opp en pressemelding på Revolusjonsgardens hjemmeside hvor reservekommandant over Revolusjonsgarden, general Ismail Qa'ani, uttalte at «om den islamske republikken ikke var tilstede i Syria, ville massakrene på sivile vært dobbelt så ille» og «[Iran] har fysisk og ufysisk stoppet opprørerne fra å drepe mange flere blant det syriske folket». Meldingen ble etter noen timer slettet fra Revolusjonsgardens side, men ikke før flere medier hadde rapportert om uttalelsen.[82][83][84]

Hizbollah[rediger | rediger kilde]

I september 2011 ble 7 døde Hizbollah-krigere fløyet ut av Syria og begravet i Beirut, og de skal angivelig ha vært innblandet i kamphandlinger i landet.[85] Hizbollah ble også anklaget av den syriske opposisjonen for å bombardere dem med Katyusha-raketter.[86][87][88][89] Den 22. januar uttalte en talsmann for Irans revolusjonsgarde at Ḥizbullāh hadde sendt styrker til Syria etter forespørsel fra Iran.[17]

Den syriske opposisjonen har også tidligere anklaget Ḥizbullāh for å sende 2000 krigere til Syria for å hjelpe al-ʾAsad med å slå ned opprøret. Organisasjonen har tidligere blitt beskyldt for lignende aktiviteter i Iran av den iranske opposisjonen.[90] Ḥizbullāh avviste imidlertid anklagene på dette tidspunktet, og hevdet at det hele har sitt opphav i rene konspirasjonsteorier.[91] Syrias utenriksminister benektet også at Ḥizbullāh var involvert i kamphandlinger i landet.[92]

Utenlandsk involvering til opposisjonen[rediger | rediger kilde]

Amerikas forente stater[rediger | rediger kilde]

I april 2011 avslørte WikiLeaks at Amerikas forente stater har finansiert syriske opposisjonelle med millioner av dollar.[93][94] I mai hevdet den syriske regjeringen å ha arrestert eller drept en rekke utlendinger med forbindelser med terrorceller som angivelig skal ha drept polititjenestemenn og militærpersonell, og enkelte har anklaget Amerikas forente stater for å ha forbindelser med disse.[95][96] Den syriske opposisjonen har også anklaget Amerikas forente stater for å være indirekte involvert, gjennom å planlegge et veikart som på sikt skal gjøre Syria til et semi-demokrati hvor al-ʾAsad beholder makta. Landet har avvist anklagene.[97]

Tyrkia[rediger | rediger kilde]

Store deler av kamphandlingene i Syria har hittil blitt utkjempet i landets nordlige deler, nær den tyrkiske grensen. Tyrkia har mottatt nærmere 100 000 av totalt mer enn 200 000 syriske flyktninger[98], og begge landene har mobilisert tropper til grenseområdene. Det har fra tyrkisk hold blitt krevd at al-ʾAsad-regimet trekker sine styrker bort fra grensen, og den syriske regjeringen har uttrykt bekymring ovenfor et påstått tyrkisk forsøk på å skaffe en buffersone på syrisk territorium.[99] Den tyrkiske regjeringen har avholdt krisemøte om situasjonens utvikling, og Amerikas forente staters utenriksminister Hillary Clinton har uttrykt bekymring over den spente situasjonen.[100]

I begynnelsen av oktober 2012 landet flere granater på tyrkisk territorium fra syrisk side, hvor av 5 tyrkiske borgere ble drept. Angrepet ble fordømt av FN og NATO, og Tyrkia har svart med å åpne ild tilbake. Syria har sagt at dette var uhell. [101].

Libya[rediger | rediger kilde]

Libya, som etter oberst Muammar al-Gaddafis regime falt i borgerkrigen i Libya i oktober, som også en del av den arabiske våren, har vært styrt av det nasjonale overgangsrådet ledet av Mustafa Abd al-Jalil, skal ha hjulpet opprørerne i Syria ved å sende våpen og frivillige for å kjempe mot Asads regime.[102][103][104][105][106]

Saudi Arabia og Quatar[rediger | rediger kilde]

ISIL skal motta støtte fra en rekke privatpersoner i de sunnimuslimske Gulfstatene.[107] I et intervju[108] beskyldte Iraks sjiamuslimske statsminister Nouri al-Maliki i tillegg de sunnimuslimske statene Saudi Arabia og Qatar for å støtte ISIL.[109][110]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Syrian rebels clash with army, Palestinian fighters - Chinadaily
  2. ^ Report: Yemen Houthis fighting for Assad in Syria - The Jerusalem Post
  3. ^ Referanser:
  4. ^ Iraq, siding with Iran, sends "lifeline to Assad"
  5. ^ Exclusice: Obama authorizes secret U.S. support for Syrian rebels - Reuters
  6. ^ [1]
  7. ^ [2]
  8. ^ [3]
  9. ^ CBC News - UN says Syria in 'civil war'
  10. ^ War on Syria
  11. ^ «Saudi Arabia withdraws ambassador from Syria». BBC. 7. august 2011. Besøkt 7. august 2011. 
  12. ^ «EU condemns 'unacceptable' repression in Syria». Middle East Online. 22. mars 2011. Besøkt 22. mars 2011. 
  13. ^ «UN Chief Slams Syria's Crackdown on Protests». Al Jazeera English. 18. mars 2011. 
  14. ^ [4]
  15. ^ http://www.jpost.com/International/Report-Russia-steps-up-military-lifeline-to-Syrias-Assad-338538
  16. ^ Iranian Forces Aid Syria’s Assad
  17. ^ a b Jpost - 'Hezbollah acting in Syria against protesters'
  18. ^ [5]
  19. ^ «UN says more than 60,000 dead in Syrian civil war». The Associated Press. 2. januar 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  20. ^ Kristin Granbo (2. januar 2013). «FN: Over 60.000 drept i Syria». NRK. 
  21. ^ http://www.huffingtonpost.com/2014/02/15/syria-death-toll_n_4794010.html
  22. ^ http://www.cbc.ca/news/world/syria-regime-atrocities-far-outweigh-rebels-crimes-un-says-1.2603277
  23. ^ http://data.unhcr.org/syrianrefugees/regional.php
  24. ^ Wilson, Scott (25. april 2011). «Syria escalates attacks against demonstrators». The Seattle Times. Besøkt 26. april 2011. 
  25. ^ «Guide: Syria Crisis» (engelsk). BBC. 6. februar 2012. Besøkt 11. februar 2012. 
  26. ^ «Syria: 'A kingdom of silence'». 9. februar 2011. 
  27. ^ «Rare political protest held in Syria». Reuters. 15. mars 2011. 
  28. ^ «In Syria, Demonstrations Are Few and Brief». New York Times. 16. mars 2011. 
  29. ^ Rania Abouzeid (19. mars 2011). «Arab Spring: Is a Revolution Starting Up in Syria?». 
  30. ^ «Syria 'lifts emergency law' amid protests». Al Jazeera. 19. april 2011. 
  31. ^ «- Minst 300 drept i Hama» Aftenposten 6. august 2011, besøkt 6. august 2011
  32. ^ [ww.joshualandis.com/blog/?p=11043 Free Syrian Army Founded by Seven Officers to Fight the Syrian Army]
  33. ^ Kristin Granbo (2. november 2011). «– Syria har akseptert arabisk veikart mot fred». Nrk.no. 
  34. ^ Grete Ingebjørg Berge (12. november 2011). «Syria ekskludert fra Den arabiske liga». Nrk.no. 
  35. ^ NTB (12. november 2011). «Ambassader angrepet i Syria». VG. 
  36. ^ Kristian Elster (14. november 2011). «Minst 40 drept i Syria». 
  37. ^ Jim Muir (20. november 2011). «Arab League rejects Syrian demand to change peace plan» (engelsk). BBC. 
  38. ^ «Syria signs Arab League peace deal». Al Jazeera. 20. desember 2011. 
  39. ^ «Violence precedes monitors' arrival in Syria». Al Jazeera. 22. desember 2011. 
  40. ^ Yassin Musharbash (29. desember 2011). «Arab League in Syria : A Mission of Amateurs (commentary)». Spiegel online. 
  41. ^ «Arab League calls on Assad to delegate power». Al Jazeera. 22. januar 2012. 
  42. ^ NTB-Reuters (3. februar 2012). «Russisk «njet» til Syria-resolusjon». Aftenposten. 
  43. ^ «Security Council Fails to Adopt Draft Resolution on Syria as Russian Federation, China Veto Text Supporting Arab League’s Proposed Peace Plan (Security Council press release 10536, 6711th Meeting (AM)» (engelsk). FNs sikkerhetsråd. 4. februar 2012. Besøkt 11. februar 2012. 
  44. ^ Øyvind Gustavsen (16. februar 2012). «FN ber Syrias president gå av». VG. 
  45. ^ FNs generalforsamlings 66de sesjon. Resolusjonsutkast 36 av 14. februar 2012
  46. ^ Syrian troops 'wipe out village'
  47. ^ Syria group urges UN action over 'massacre'
  48. ^ Paul Wood (6. februar 2012). «Syria crisis: Army steps up Homs shelling» (engelsk). BBC. 
  49. ^ Sindre Murtnes (8. februar 2012). «- Syriske myndigheter angriper sykehus». VG. 
  50. ^ BBC News: Syria steps up Homs bombardment
  51. ^ [6]
  52. ^ Al-Jazira: Syria holds vote on new constitution
  53. ^ a b «Kofi Annan's six-point plan for Syria». Al Jazeera. 27. mars 2012. 
  54. ^ Jim Muir (12. april 2012). «Syria ceasefire comes into effect under Annan plan». BBC News. 
  55. ^ «Will Annan's Syria peace plan succeed?». Al Jazeera. 8. april 2012. 
  56. ^ Bridget Kendall (12. april 2012). «Kofi Annan: Syria has not fully complied with the ceasefire». BBC News. 
  57. ^ Thomas Lie Larsen (16. april 2012). «FN-observatører har landet i Damaskus». Dagbladet. 
  58. ^ Norwegian takes charge of UN Syria mission.
  59. ^ Jim Muir (26. mai 2012). «Syria crisis: Houla child massacre confirmed by UN». BBC News. 
  60. ^ Kim Ghattas (12. juni 2012). «Syria in civil war, says UN official Herve Ladsous». BBC News. 
  61. ^ Rune Thomas Ege (10. juni 2012). «Robert Mood: Hver gang telefonen ringer, kjenner jeg det gå kaldt nedover ryggen». VG. 
  62. ^ Kristine Hellem Aanstad og Masha Dundic (16. juni 2012). «FN innstiller observatøroppdrag i Syria». VG. 
  63. ^ Jon Dagsland Holgersen (2. august 2012). «Annan gir seg som spesialutsending for Syria». Aftenposten. 
  64. ^ Internasjonal humanitær rett (IHR) og Syria. Røde Kors
  65. ^ «Syria in civil war, Red Cross says». BBC. 15. juli 2012. 
  66. ^ Jorid Nordmelan (18. juli 2012). «Syrias forsvarsminister drept i selvmordsangrep». VG. 
  67. ^ AP (1. august 2012). «Syria using fighter jets against rebels: UN». The Hindu. 
  68. ^ «Organization of Islamic Cooperation suspends Syria’s membership». Al Arabiya. 13. august 2012. Besøkt 13. august 2012. 
  69. ^ Jim Muir (13. november 2012). «Syria crisis: Gulf states recognise Syria opposition». BBC News. 
  70. ^ NTB (13. november 2012). «President Hollande anerkjenner Syrias opposisjon». Aftenposten. 
  71. ^ «Arab League backs Syrian opposition bloc». Al Jazeera. 13. november 2012. 
  72. ^ Lars Inge Staveland: Blodige kamper mellom islamistgrupper i Syria. Islamistiske grupper skal onsdag ha tatt hovedkvarteret til Den islamske stat i Irak og i Levanten (ISIL). Aftenposten 8.1.2014 - http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Blodige-kamper-mellom-islamistgrupper-i-Syria-7427424.html#.Us23qF6x6tU.
  73. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10142989
  74. ^ http://www.ekurd.net/mismas/articles/misc2014/1/syriakurd1031.htm
  75. ^ http://rt.com/news/syria-kurds-autonomy-geneva-989/
  76. ^ «In Turnabout, Syria Rebels Get Libyan Weapons». 21. juni 2013. 
  77. ^ Crilly, Rob (15. august 2011). «Iran snipers in Syria as part of crackdown». Besøkt 15. august 2011. 
  78. ^ «Obama Condemns 'Outrageous' Syria Violence, Iran Aid». Agence France-Presse (via Google News). Arkivert fra originalen 25. april 2011. Besøkt 27. april 2011. 
  79. ^ «US Says It Has Evidence of Iran's Support for Syrian Government Crackdown on Protesters». Associated Press (via The Washington Post). Besøkt 27. april 2011. 
  80. ^ Ahmad, Amro (16. mai 2011). «Iranian forces in Syria to help al-Assad- opposition Asharq Alawsat Newspaper (English)». Asharq-e.com. Besøkt 12. juni 2011. 
  81. ^ «Iran denies supporting Syria in dealing with protestors». tehran times. 19. april 2011. Besøkt 27. april 2011. 
  82. ^ Iran confirms sending troops to Syria
  83. ^ Iran confirms ‘sending troops’ to aid Syria, curb bloodshed during uprising
  84. ^ Syrian army being aided by Iranian forces
  85. ^ http://www.yalibnan.com/2011/09/02/7-hezbollah-fighters-killed-in-syria/
  86. ^ http://www.nowlebanon.com/NewsArchiveDetails.aspx?ID=359891
  87. ^ http://www.yalibnan.com/2012/04/06/hezbollah-iran-significantly-increased-aid-to-syrian-regime/
  88. ^ http://blogs.telegraph.co.uk/news/michaelweiss/100134187/hezbollah-launched-rockets-into-syria-says-free-syrian-army/
  89. ^ http://www.alarabiya.net/articles/2011/12/12/182191.html
  90. ^ Report: Hezbollah fighters attacked protesters in Iran
    Earlier, Hizbullah was said to have been deployed in Syria to protect the regime of President Bashar Assad. Opposition sources said about 2,000 Hizbullah fighters crossed from Lebanon to Syria and were stationed around critical facilities.
  91. ^ ABNA - Hezbollah Denies Involvement in Syria Clashes
  92. ^ Syria foreign minister denies Iran or Hezbollah are helping the regime put down the unrest
  93. ^ «U.S. secretly backed Syrian opposition groups, cables released by WikiLeaks show – The Washington Post». The Washington Post. 18. april 2011. 
  94. ^ "U.S. Secretly Backed Syrian Opposition Groups, Cables Released By WikiLeaks Show", Huffington Post. 17 April 2011. Accessed 17 April 2011.
  95. ^ "Syria arrests suspected terrorists", Rebel News. May 9, 2011. Accessed June 6, 2011
  96. ^ "Syrian army kills ten "terrorists", arrests 499", Xinhua News Agency. May 2, 2011. Accessed June 6, 2011
  97. ^ Report: US proposes Syrian road map
  98. ^ http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10068171
  99. ^ Could We Actually See A War Between Syria And Turkey?
  100. ^ Syria: An act of desperation?
  101. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Tyrkia-advarer-Syria-mot-a-teste-grensene-7010711.html
  102. ^ «Libyan fighters join "free Syrian army" forces». Al Bawaba News. 29. november 2011. Besøkt 1. desember 2011. 
  103. ^ Ruth Sherlock (27. november 2011). «Libya to arm rebels in Syria». Sydney Morning Herald. Besøkt 27. november 2011. 
  104. ^ «Syrian dissidents to get arms, volunteers from Libya to fight Assad’s regime». 26. november 2011. Besøkt 27. november 2011. 
  105. ^ «Bomb voyage : 600 Libyans fighting in Syria». Russia Today. 29. november 2011. 
  106. ^ Ruth Sherlock (27. november 2011). «Leading Libyan Islamist met Free Syrian Army opposition group». The Telegraph. Besøkt 1. desember 2011. 
  107. ^ "Syria's top Islamist and jihadist groups". France 24.
  108. ^ "Saudi Arabia, Qatar fueling terrorism in Iraq: Maliki". PressTV. March 8, 2014
  109. ^ "Iraqi PM Maliki says Saudi, Qatar openly funding violence in Anbar". Reuters. March 9, 2014
  110. ^ "Maliki: Saudi and Qatar at war against Iraq". Al Jazeera. March 9, 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews Wikinews: Opprøret i Syria i 2011 – relatert engelskspråklig nyhetssak
Commons Commons: Opprøret i Syria i 2011 – bilder, video eller lyd