Gotthard Heinrici

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gotthard Heinrici
Bundesarchiv Bild 146-1977-120-09, Günther v. Kluge, Gotthard Heinrici.jpg
Heinrici (t.h.) sammen med Günther von Kluge i 1943
Født25. des. 1886[1][2][3]Rediger på Wikidata
Gumbinnen, Øst-Preussen
Død13. des. 1971[1][3]Rediger på Wikidata (84 år)
Waiblingen ved Stuttgart
Beskjeftigelse Offiser, militærRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser Jernkorsets Ridderkors med ekeløv og sverdRediger på Wikidata
TroskapKeiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Nazi-Tyskland Tyskland til 1945
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Tjenestetid19051945
Militær gradGeneraloberst
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig
Signatur
Gotthard Heinricis signatur

Gotthard Heinrici (født 25. desember 1886 i Gumbinnen i Østpreussen, død 13. desember 1971 i Waiblingen) var en tysk general som deltok i første- og andre verdenskrig.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Heinrici tilhørte en familie med lange militærtradisjoner, og var sønn av den protestantiske presten Paul Heinrici. Moren tilhørte adelsslekten Rauchhaupt. Han var Gerd von Rundstedts fetter.

Gotthard Heinrici var en dypt religiøs mann som gikk regelmessig til kirke. Hans religiøse overbevisning gjorde ham senere upopulær i nasjonalsosialistiske kretser. Han stilte seg positiv til deler av nasjonalsosialismens politikk, blant annet Lebensraum, men tok avstand fra rasepolitikken.

Han var gift med Gertrude Heinrici, som hadde en jødisk forelder. De fikk en sønn og en datter. På grunn av hans fremstående stilling i det tyske forsvaret opplevde familien ikke nasjonalsosialistisk forfølgelse.

Militær løpebane[rediger | rediger kilde]

Han trådte inn i den prøyssiske arméen i 1905. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som løytnant ved Østfronten og deltok i slaget ved Tannenberg. Senere tjenestegjorde han på Vestfronten og deltok i slaget ved Verdun. Etter en skade fikk han stabstjeneste og var frem til krigsslutt kaptein i 203. infanteridivisjons stab.

Han fortsatte i hæren etter 1920 og var kompanisjef for et infanteriregiment mellom 1924 og 1927. De neste tre årene arbeidet han i forsvarsministeriet. Frem til oktober 1932 var han bataljonskommandør i 3. infanteriregiment. Han ble deretter operasjonsoffiser ved gruppekommandoen i Berlin og senere avdelingsleder i forsvarsministeriet. I oktober 1937 fikk han kommandoen over 16. infanteridivisjon.

Heinrici ble utnevnt til generalmajor i 1936. Ved utbruddet av andre verdenskrig tjenestegjorde han som generalløytnant med sin divisjon på Vestfronten. 20. april 1940 ble han befordret til general av infanteriet og fikk kommandoen over XII armékorps. Dette førte han under det franske felttoget mot Maginotlinjen.

Under Operasjon Barbarossa hadde Heinrici kommandoen over XXXXIII armékorps og deltok i slagene ved Białystok, Minsk, Smolensk og Moskva.

Vinteren 1941-1942 fikk han kommandoen over 4. armé og ledet denne vest for Moskva der han stabiliserte fronten. 1. januar 1943 ble Heinrici befordret til generaloberst. Sommeren 1943 måtte han trekke seg tilbake til Orscha med sin 4. armé, der han lyktes i å stabilisere fronten. Arméen ble knust under den sovjetiske Operasjon Bagration sommeren 1944 og måtte bygges opp på nytt.

17. august 1944 ble Heinrici kommandør for 1. panserarmé. Han måtte trekke seg tilbake gjennom Polen, Østpreussen og Slovakia under store kamper. Heinrich fikk da rykte som en defensiv-spesialist.

I mars 1945 ble Heinrici på grunn av sin suksess som defensivtaktiker utnevnt til kommandør for Heeresgruppe Weichsel. Med denne deltok han i slaget om Berlin. Han ble løst fra posten av Wilhelm Keitel etter å ha foretatt en tilbaketrekning uten å spørre om lov, og det var meningen å stille ham for krigsrett.[trenger referanse] Karl Dönitz valgte imidlertid å ignorere ordren om krigsrett mot Heinrici.

Den sene fasen i Heinricis militære løpebane er typisk for hans anstrengte forhold til nasjonalsosialistisk militærledelse.[trenger referanse] Han hadde flere ganger ignorert ordrer, blant annet når det gjaldt bruk av den brente jords taktikk. Flere ganger hadde han derfor blitt fratatt sin kommando, men på grunn av sin faglige dyktighet ble han alltid gjeninnsatt.[trenger referanse]

Heinrici overga seg til britiske styrker 28. mai 1945 og ble repatriert i mai 1948.

Han døde i 1971 og ble bisatt med militære æresbevisninger.[trenger referanse]

Befordringer[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003574, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 177483645[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6990jh2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]