Kunstløp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).
Kunstløperne Petrova og Tikhonov i parløp

Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.[1]

Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.

Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Skjærene på kunstløpskøyter (engelsk)

Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Piggene brukes hovedsakelig når man utfører hopp, og skal ikke brukes til å ta fart eller i piruetter. Jernet festes til støvelen med skruer i sålen og hælen. Eliteutøvere får gjerne støvlene sine spesialtilpasset, og bruker fagfolk til å slipe jernene.

Kunstløpjernet er ca. 4,7 mm bredt. Sett fra siden er jernet bøyd fra front til ende med en radius på ca. 180-220 cm. meter. Denne radiusen varierer, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk og preferanser. Alle piruetter utføres på delen av jernet som ligger litt foran midten av jernet (engelsk: sweet spot). Jernet har en lang og smal fordypning nederst, noe som skaper to ulike skjær; innerskjær og ytterskjær. Innerskjæret er på innsiden av skøyten, og ytterskjæret på utsiden. I kunstløp er det alltid ønskelig å gå på kun ett av skjærene. Det å gå på begge skjær samtidig (flatt på midten) fører gjerne til lavere poengsum for skøyteferdigheter. Tilsynelatende uanstrengt høy fart og god gli over isen, som man kan se hos eliteutøvere, kommer gjerne fra effektiv bruk av skjærene til å skape fart.

Nærbilde av skøytejern for kunstløp

Isdansjern er ca. 2 cm kortere bakerst på jernet enn på andre kunstløpjern, for å muliggjøre intrikat fotarbeide og liten avstand til partneren. Isdansernes jern har heller ikke store pigger for hopping. "Kallosjer" av hard plast benyttes når utøveren går med skøytene utenfor isen. De beskytter jernet fra skitt eller annet materiale på gulvet som kan gjøre jernet sløvt. Jerntrekk av mykt materiale brukes for absorbere fuktighet og beskytte jernene fra å ruste når de ikke er i bruk. Støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn, men i dag brukes det også mye syntetiske materialer. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil, blant annet for å unngå skader. Trening utenfor isen er også en viktig del av sporten, og består av fysisk trening og kunstløpspesifikke øvelser. Det kan for eksempel være øvelse på hopp utenfor isen, både for å øve inn rotasjon og få stabilitet til å lande på en fot.[1]

Størrelsen på isflaten og iskvalitet[rediger | rediger kilde]

Det er forskjeller i størrelsen på isbaner. Standardstørrelsen under OL er 30 m x 60 m. NHL bruker 26 m x 61 m som standardstørrelse, mens europeiske isbaner noen ganger er 30 m x 64 m.[2] International Skating Union foretrekker 30 m x 60 m, særlig for større konkurranser. ISU-poengsystemet belønner løpere for å bruke hele isflaten så effektivt som mulig. Hvis isflaten en mindre en det løperen er vant til, kan det føre til problemer med fart og inngang til hoppene.

Iskvaliteten bedømmes etter glatthet, friksjon, hardhet og sprøhet. Faktorer som påvirker iskvaliteten er temperatur, vannkvalitet og hvordan isen har blitt brukt tidligere. For kunstløp foretrekkes gjerne en temperatur på -4 °C.[3] I konkurranser prepareres gjerne isen etter to oppvarmingsgrupper (12 løpere) for å forbedre iskvaliteten underveis. Dårlig iskvalitet kan påvirke løpernes prestasjoner.

Disipliner[rediger | rediger kilde]

Synchro (formasjonsdans)

Internasjonale konkurranser i kunstløp holdes for følgende disipliner:

  • Individuell konkurranse for kvinner og menn. Individuelle utøvere utfører hopp, piruetter, trinnsekvenser og andre elementer i programmene sine.
  • Parløp består av en kvinne og en mann. Par utfører de samme elementene som de individuelle utøverne unisont, og også par-spesifikke elementer som kast, hvor kvinnen er «kastet» ut i et hopp av mannen; løft, hvor kvinnen blir løftet over mannens hode i ulike posisjoner og med ulike grep; parpiruetter, hvor begge løpere snurrer rundt en felles akse; og dødsspiraler, hvor mannen snurrer om sin egen akse mens han svinger kvinnen rundt seg som har en lav posisjon nær isen og hvor hennes skøyte berører isen i ytterskjær.
  • Isdans består også av et par, en kvinne og en mann. Denne disiplinen skiller seg fra parløp ved at man ikke utfører hopp, kast eller høyere løft. Fokus er på trinn utført i tett dans til musikalske rytmer. Man utfører blant annet parpiruetter, "twizzels" og lavere løft. I tillegg til friløp med eget musikkvalg, utfører isdansere en kortdans som delvis består av fastsatte trinn og rytmer som byttes fra år til år.
  • Synchro (fra engelsk: synchronized skating), tidligere kjent som formasjonsdans, består av en tropp på 8 til 20 utøvere. I internasjonal seniorklasse skal det være 16 løpere i gruppen, og kan bestå av både kvinner og menn. Utøverne i troppen skal bevege seg som en enhet hvor presiserte formasjoner og timing er viktig. Eksempler på elementer er blokk, hjul, linje, krysning og løft. Denne disiplinen er ikke en OL-gren, og er heller ikke med under de ordinære kunstløps-VM. Imidlertid har disiplinen sitt eget verdensmesterskap, som ble arrangert for første gang i år 2000.[4]

Det ble også arrangert en lagkonkurranse for første gang under Vinter-OL 2014. I lagkonkurranse danner deltakerlandene lag med utøvere fra de fire disiplinene (individuell konkurranse for kvinner og menn, parløp og isdans), der utøverne i hver disiplin konkurrerer mot hverandre og samler poeng til laget ut fra plassering.[5]

Hopp[rediger | rediger kilde]

ISUs forkortelser
for hoppene
T Toe loop
S Salchow
Lo Slyngehopp
F Flip
Lz Lutz
A Axel

Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er flere ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden. Det gis poeng for hopp ut fra hoppets grunnverdi og kvalitet (GOE: grade of execution). Kvalitet bedømmes etter teknikk, høyde, fart, flyt og lengde. Et underrotert hopp (merket med < ) mangler mer enn en ¼, men mindre enn en ½ rotasjon i luften, og får 70 % av hoppets grunnverdi. Hvis hoppet mangler mer enn en ½ rotasjon, nedgraderes hoppet. Da får et trippelt hopp verdien til det tilsvarende doble hoppet, og et dobbelt verdien av et enkelt (merkes med << ). Hvis et hopp satses fra feil skjær, får man redusert poengene for kvaliteten (merket med 'e'). Dette er vanligst for lutz og flip, som satses fra samme fot, men ulikt skjær. Lutz med urent skjær kalles gjerne flutz.

De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Noen utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger. Beskrivelsen av hoppene under er gjort for hopp med rotasjon mot klokken.

I kunstløp er det seks ulike hopp som teller som konkurranseelementer. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben (for de som roterer mot klokken) eller venstre ben (for de som roterer med klokken), og på ytterskjær. Alle hoppene har ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp eller pigghopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret (skjærhopp). De ulike tå-hoppene rangert etter vanskelighetsgrad fra lett til vanskelig (rangering gjort ut fra poengverdi):

  1. Toe loop, hvor utøveren står bakover i satsen på høyre ben og på ytterskjær, og hvor man letter etter å ha satt venstre pigg i isen.
  2. Flip, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben på innerskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
  3. Lutz, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben og på ytterskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
Kevin van der Perren roterer i luften.

Hopp som utføres direkte fra skjæret bruker ikke pigg direkte for å lette. Disse inkluderer:

  1. Salchow, hvor utøveren satser bakover på venstre ben med innerskjær. Når skjæret blir dypere hjelper høyre ben til med å lette og lande på ett ben.
  2. Slyngehopp (også kjent som Rittbergers), hvor utøveren satser bakover på høyre fot på ytterskjær og lander på samme fot og i samme skjær.
  3. Axel er det eneste hoppet hvor utøveren satser forover. Utøveren satser fra venstre fot forover på ytterskjær. Siden dette hoppet tar av forover krever dette en halv rotasjon mer enn de andre hoppene for å lande bakover. Det regnes derfor som det vanskeligste hoppet.[av hvem?]


Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadruppelt. De mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverene hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse. Kun én kvinne, Miki Ando, har fått godkjent et kvadruppelt hopp i en internasjonal konkurranse.

I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser. For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de vanligste hoppene man utfører som nummer to eller tre i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp, fordi disse satses fra ytterskjæret til landingsbenet. Det er mulig å utføre flip eller salchow som andre eller tredje hopp i en kombinasjon, ved å utføre "halvt slyngehopp", altså slyngehopp der man lander på motsatt ben av det man normalt gjør. Et halvt slyngehopp gir samme uttelling som et enkelt slyngehopp. Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene. Hoppsekvenser får 80% av verdien hoppene ville hatt alene eller i kombinasjon.

Piruetter[rediger | rediger kilde]

Piruetter et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Det er tre basisposisjoner, og utallige variasjoner.

  • Ståpiruett: utføres i stående posisjon, variasjoner er for eksempel bøyepiruett, biellmann og sidepiruett.
  • Kork: utføres i sittende posisjon, variasjoner er for eksempel "pannekake", "broken leg".
  • Parallell: Utføres i tilnærmet flyverposisjon, der fribenet og overkroppen ligger parallelt med isen. Variasjoner er for eksempel "doughnut" eller å dra i foten.

I piruetter roterer løperen på den runde delen av jernet, et stykke bak piggen. Alle piruetter kan utføres på begge ben og begge skjær, og man roterer som oftest piruettene i samme retning som man utfører hoppene. For løpere som roterer mot klokken kalles piruetter på venstre ben for "foroverpiruetter" og piruetter på høyre ben for "bakoverpiruetter". Når man lærer seg piruetter lærer man gjerne foroverpiruett før bakoverpiruett. En mulig variasjon er å bytte fot underveis i piruetten. Kork med fotombytte kalles gjerne "byttekork" og parallell med fotombytte "bytteparallell". Piruetter med flere grunnposisjoner kalles kombinasjonspiruett. Bøyepiruett er en variant av ståpiruett der ryggen og hodet bøyes bakover, og utføres som oftest av kvinner. Piruetter med hoppinngang kalles gjerne "hoppepiruetter", derav "hoppekork" og "hoppeparallell".

Poengsystemet deler hoppene inn i fem ulike vanskelighetsgrader, fra level B til level 4. Man kan oppnå høyere vanskelighetsgrad ved å for eksempel utføre vanskelige variasjoner av grunnposisjonene, ha vanskelig inngang, vanskelig bytte av fot, bytte av skjær eller rotasjonsretning.

Trinn og flyvere[rediger | rediger kilde]

Trinnsekvenser er et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Trinnsekvensen kan formes som en rett linje, en sirkel, eller som en serpentin. Den består av en sammensetning av vendinger, trinn, småhopp og skjærbytter. Utenom trinnsekvensen brukes trinn som overgang mellom elementer.

Noen av de vanligste trinnene man kan ha i en trinnsekvens:

Vanlig flyverposisjon

En flyver er et element der man forflytter seg over isen på et bestemt skjær med frifoten over hoftehøyde. En flyversekvens er flere flyverposisjoner utført etter hverandre i en sekvens. Kvaliteter dommerne ser etter er dybde, stabilitet og kontroll over skjæret, samt bruk av isflaten, fart, strekk og andre faktorer. Tidligere var flyversekvens et obligatorisk element for kvinner og parløpere, men i dag har den blitt erstattet av en koreografisk sekvens.

Konkurranser og poengsystem[rediger | rediger kilde]

I individuell konkurranse og parløp består konkurransen som regel av et kortprogram og et friløp (også kalt langprogram). Kortprogrammet består av fastsatte elementer; hopp, piruetter og trinnsekvens. Friløpet består også av forhåndbestemte elementer, men man kan velge noe mer fritt enn i kortprogrammet. I konkurranseklasser for yngre løpere har man gjerne kun ett program. Konkurranser i isdans besto fram til høsten 2010 av tre deler; en obligatorisk dans, en originaldans (til en forhåndsbestemt selskapsdansrytme) og en fridans (til fritt musikkvalg). I dag består isdanskonkurranser av en kortdans og en fridans. Kortdansen er en sammenslåing av den tidligere obligatoriske dansen og originaldansen.

ISU-poengsystemet[rediger | rediger kilde]

Etter klager som følge av bedømmingen under vinter-OL i 2002, begynte International Skating Union å utvikle et alternativt poengsystem til det daværende 6.0-systemet. I 2004 begynte man gradvis å innføre det nye systemet, og i 2006 ble det påkrevd i alle internasjonale konkurranser.

Poengene er består av to hoveddeler:

  • Teknisk elementscore (total element score, TES). Hvert element vurderes ut fra en grunnverdi og kvalitet. Det tekniske panelet gjenkjenner elementet og fastsetter grunnverdien. Deretter bedømmer dommerpanelet kvaliteten på en skala fra –3 til +3. Dette kalles GOE (grade of execution), og regnes om til en verdi som enten trekkes fra eller legges til grunnverdien, for å få elementets totale verdi.
  • Programkomponentscore (program component score, PCS). Beskriver programmets helhetlige aspekter. Vanligvis består PCS av følgende komponenter: skøyteferdigheter (skating skills, SS), overganger mellom elementer (transitions, TR), framføring og utførelse (performance/execution, PE), koreografi (choreography, CH) og tolkning (interpretation, IN). Dommerpanelet gir hvert komponent en verdi mellom 0 og 10 med en stigning på 0,25. Gjennomsnittet av det de ulike dommerne gir multipliseres med en fastsatt faktor og legges sammen til den totale programkomponentscoren.

Den totale programscoren (total segment score, TSS), som avgjør løperens plassering, er summen den tekniske elementscoren og programkomponentscoren. I tillegg trekker man fra eventuelle minuspoeng, som for eksempel –1 poeng per fall (i internasjonale konkurranser).

Kjente kunstløpere[rediger | rediger kilde]

Menn[rediger | rediger kilde]

Kvinner[rediger | rediger kilde]

Parløpere[rediger | rediger kilde]

Isdansere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b https://snl.no/kunstl%C3%B8p Kunstløp, Store norske leksikon
  2. ^ Fitzpatrick, Jamie. «Olympic Hockey Rules Versus NHL Rules». About.com. 
  3. ^ Theiler, Jeff; Kurko, Sara (mai 2011). «What makes quality ice?». Skating Magazine. s. 46–47. 
  4. ^ Synchro – kunstløp som lagidrett, Norges Skøyteforbund 10. april 2016
  5. ^ Sochi 2014 Winter Olympic Games to have six new events, Reuters 6. april 2011

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]