Rhingullet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Richard Wagners operaer
1895 Lenbach Richard Wagner anagoria.JPG

Den tidlige perioden

Mellomperioden

Den sene perioden

Rhingullet (tysk: Das Rheingold), WWV 86A, er en tyskspråklig opera med tekst og musikk av Richard Wagner, og inngår som det første av fire musikkdramaer som utgjør Wagners operasyklus Nibelungenringen (Der Ring des Nibelungen). Den ble fremført som en enkelt opera ved Nationaltheatret i München den 22. september 1869 og mottok sin første forestilling som en del av Ring-syklusen i Bayreuth Festspielhaus den 13. august 1876.

Valhall (1896) scenedekorasjon av Max Brückner

Wagner skrev Ring-librettoene i omvendt rekkefølge, slik at Rhingullet var den siste av tekstene som ble skrevet; det var imidlertid den første som ble satt til musikk. Partituret ble fullført i 1854, men Wagner var ikke villig til å sanksjonere fremførelsen av verket før hele syklusen var fullført; han jobbet periodevis med musikken til frem til 1874. 1869-premieren i München av Rhingullet ble arrangert, mot Wagners sterke ønske, på ordre fra hans beskytter kong Ludwig II av Bayern. Etter Bayreuth-premieren i 1876 ble Ring-syklusen introdusert i det verdensomspennende repertoaret, med forestillinger i alle de viktigste operahusene, der den har vært et regelmessig og populært inventar.

I sitt essay fra 1851 Oper und Drama hadde Wagner satt opp nye prinsipper for hvordan musikkdramaer skulle konstrueres, der de konvensjonelle operaformene (arier, ensembler og kor) ble avfeid. I stedet for å sette ord, ville musikken tolke teksten følelsesmessig og gjenspeile følelsene og stemningene bak verket, ved å benytte et system med tilbakevendende ledemotiver for å representere karakterer, ideer og situasjoner. Rhingullet var det første verket av Wagner som tok i bruk disse prinsippene, og hans mest rigide overholdelse av dem, til tross for noen få avvik - rhindøtrene synger ofte i ensemble.

Som "innledende aften" (Vorabend) til syklusen, gir Rhingullet bakgrunnshistorien for hendelsene som driver syklusens hoveddramaer. Den forteller om Alberichs tyveri av rhingullet etter at han forbannet kjærligheten; hans skapelse av den allmektige ringen fra gullet og hans herredømme over nibelungene; Wotans beslag av gullet og ringen for å betale gjelden sin til kjempene som har bygget hans festning Valhall; Alberichs forbannelse over ringen og dens eiere; Erdas advarsel til Wotan om å gi opp ringen; den tidlige manifestasjonen av forbannelsens makt etter Wotan gir ringen til kjempene; og gudenes inntog i Valhall, i skyggen av deres forestående undergang.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ytterligere informasjon: Nibelungenringen

Etter å ha fullført operaen Lohengrin i april 1848, valgte Wagner den legendariske helten Siegfried fra germansk mytologi som sitt neste emne.[1] I oktober samme år utarbeidet han en prosaskisse for Siegfrieds Tod (Siegfrieds død), som han i løpet av de følgende månedene utviklet til en fullendt libretto.[2] Etter flukten fra Dresden og flyttingen til Sveits, fortsatte han å utvikle og utvide sitt Siegfried-prosjekt, etter å ha bestemt seg for at ett enkelt verk ikke ville være tilstrekkelig for hans formål; I hans utvidede konsept ville Siegfrieds Tod være kulminasjonen av en serie musikkdramaer som inkluderte et nettverk av myter fra hans kilder og fantasi, som hver forteller et stadium av historien. I 1851 skisserte han sin hensikt i essayet Eine Mitteilung an meine Freunde: "Jeg foreslår å produsere myten min i tre komplette dramaer, innledet av et lengere forspill."[3] Hvert enkelt av disse dramaene vill utgjøre en uavhengig helhet, men skal ikke fremføres separat. "På en spesialutnevnt festival foreslår jeg i fremtiden å produsere de tre dramaene med sitt forspill, i løpet av tre dager og en foraften.[3]

I samsvar med denne ordningen ble Siegfrieds Tod omfattende revidert fra sin opprinnelige form og ble til slutt Götterdämmerung (Ragnarok). Det ble innledet av historien om Siegfrieds ungdom, Jung Siegfried, senere omdøpt til Siegfried, som selv ble innledet av Die Walküre (Valkyrien). Til slutt la Wagner til disse tre verkene en prolog som han kalte Das Rheingold (Rhingullet).

Roller[rediger | rediger kilde]

Rolle Beskrivelse[4] Stemmeleie[5] Premierebesetningen i München[6]

Dirigent: Franz Wüllner[7]

Premierebesetningen ved den første Bayreuth-festivalen[6]

Dirigent: Hans Richter[7]

Guder
Wotan Guden for krig og kontrakter, gudenes hersker bass-baryton August Kindermann Franz Betz
Loge Ildens halvgud, Wotans manipulerende tjener tenor Heinrich Vogl Heinrich Vogl
Fricka Ekteskapets gudinne, Wotans ektefelle mezzosopran Sophie Stehle Friederike Grün
Freia Kjærligheten og skjønnhetens gudinne, de gylne eplenes vokter, Frickas søster sopran Henriette Müller-Marion Marie Haupt
Froh Våren of solens gud; Freias milde bror tenor Franz Nachbaur Georg Unger
Donner Tordengud; Freias stridslystne bror baryton Karl Samuel Heinrich Eugen Gura
Erda Jorden og visdommens gudinne alt Emma Seehofer Luise Jaide
Nibelunger
Alberich Maktsyk dverg, nibelungenes herre baryton Karl Fischer Karl Hill
Mime Alberichs bror, en feig, men dyktig metallsmed tenor Max Schlosser Max Schlosser
Kjemper
Fasolt Kjempe, forelsket i Freia bass Toni Petzer Albert Eilers
Fafner Kjempe, Fasolts hensynsløse bror bass Kaspar Bausewein Franz von Reichenberg
Rhindøtre
Woglinde Elvenymfe sopran Anna Kaufmann Lilli Lehmann
Wellgunde Elvenymfe soprano eller mezzosopran Therese Vogl Marie Lehmann
Floßhilde Elvenymfe mezzosopran Wilhelmine Ritter Minna Lammert

Orkestrering[rediger | rediger kilde]

Rheingold: tysk frimerkeserie fra 1933 med motiver fra Wagners operaer

Rhingullet er komponert for følgende instrumenter:[8]

Handling[rediger | rediger kilde]

Sted: I og omkring Rhinen, Nibelheim.

Tid: mytisk fortid.

Freias gylne epler, Arthur Rackham, 1910

Scene 1[rediger | rediger kilde]

Rhinens bunn leker de tre rhindøtrene Woglinde, Wellgunde og Floßhilde sammen. Dvergen Alberich, en Nibelung, dukker opp fra en dyp kløft og forsøker å fri til dem. Rhindøtrene håner hans fremskritt, og han blir sint - han jager dem, men de åler seg unna, erter og ydmyker ham. En solstråle trenger så plutselig gjennom dypet og lyser opp rhingullet. Rhindøtrene gleder seg over gullets glød. Alberich spør hva det er. De forklarer at gullet, som faren har beordret dem å beskytte, kan gjøres til en magisk ring som gir makt til å herske over verden, hvis bæreren først gir avkall på kjærligheten. Rhindøtrene tror de ikke har noe å frykte fra den lystige dvergen, men Alberich, forbitret av deres hån, forbanner kjærligheten, griper gullet og vender tilbake til kløften og lar dem skrike av forferdelse.

Scene 2[rediger | rediger kilde]

Wotan, gudenes hersker, sover på en fjelltopp med en praktfullt borg i bakgrunnen. Fricka, Wotans kone, vekker ham. Wotan hilser deres nye hjem. Fricka minner ham om løftet til kjempene Fasolt og Fafner, som bygde borgen, om at han skulle gi dem Frickas søster Freia, ungdommens og skjønnhetens gudinne, som betaling. Fricka er bekymret for søsteren, men Wotan stoler på at Loge, den listige halvguden, finner en alternativ betaling.

Freia kommer i panikk, etterfulgt av Fasolt og Fafner. Fasolt krever at Freia blir gitt dem i betaling. Han påpeker at Wotans autoritet opprettholdes av traktatene som er hugget inn i spydet hans, inkludert hans kontrakt med kjempene, som Wotan derfor ikke kan bryte. Donner, tordenguden, og Froh, solskinnsguden, ankommer for å forsvare Freia, men Wotan kan ikke tillate bruk av makt for å bryte avtalen. Han håper at Loge kommer med den alternative betalingen han har lovet, Wotan forsøker å dempe situasjonen.

Når Loge ankommer, er hans opprinnelige budskap nedslående: ingenting er mer verdifullt for menn enn kjærlighet, så det er tilsynelatende ingen mulig alternativ betaling foruten Freia. Loge klarte bare å finne ett eneste tilfelle der noen villig ga opp kjærligheten for noe annet: Nibelungen Alberich har avsverget kjærligheten, stjålet rhingullet og laget en mektig magisk ring av det. En diskusjon om ringen og dens krefter følger, og alle finner gode grunner til å ville eie den. Fafner gir et nytt tilbud: kjempene vil akseptere nibelungens skatt som betaling, i stedet for Freia. Når Wotan prøver å forhandle, forlater kjempene med Freia som gissel og truer med å holde henne for alltid, med mindre gudene løser henne ved å skaffe dem nibelungenes gullskatt før dagen er over.

Freias gylne epler hadde holdt gudene evig unge, men i hennes fravær begynner de å eldes og svekkes. For å innløse Freia bestemmer Wotan seg for å reise med Loge til Alberichs underjordiske rike for å skaffe gullet.

Scene 3[rediger | rediger kilde]

Alberich gjør seg usynlig, Arthur Rackham, 1910

I Nibelheim har Alberich gjort resten av nibelung-dvergene til hans slaver med ringens kraft. Han har tvunget broren Mime, en dyktig smed, til å lage en magisk hjelm, tarnhjelmen. Alberich demonstrerer tarnhjelmens makt ved å gjøre seg usynlig, jo lettere å plage hans undersåtter.

Wotan og Loge ankommer og snubler over Mime, som forteller dem om dvergenes elendighet under Alberichs vanstyre. Alberich kommer tilbake og tvinger slavene sine til å samle en enorm haug med gull. Han skryter til de nye gjestene om planene sine om å erobre verden ved hjelp av ringens kraft. Loge spør hvordan han kan beskytte seg mot en tyv mens han sover. Alberich svarer at tarnhjelmen vil skjule ham ved å la ham bli usynlig eller endre form. Loge uttrykker tvil og ber om en demonstrasjon. Alberich svarer med å forvandle seg til en enorm slange; Loge opptrer passende imponert, og spør deretter om Alberich også kan gjøre seg liten, noe som ville være veldig nyttig for å skjule seg. Alberich forvandler seg til en padde. Wotan og Loge griper ham, binder hendene hans og drar ham opp til overflaten.

Scene 4[rediger | rediger kilde]

Rhindøtrene sørger over det tapte gullet, Arthur Rackham, 1910

Tilbake på fjelltoppen tvinger Wotan og Loge Alberich til å bytte sin rikdom mot sin frihet. Han kaller på nibelungene, som tar med seg gullskatten. Han ber deretter om å få tilbake tarnhjelmen, men Loge sier at det er en del av løsepengene hans. Alberich håper fortsatt at han kan beholde ringen, men Wotan krever den, og når Alberich nekter, river Wotan den fra Alberichs hånd og legger den på sin egen finger. Knust av tapet, legger Alberich en forbannelse på ringen: før den vender tilbake til ham skal den som eier den leve i frykt, og til slutt bli frarøvet den og myrdet.

Gudene møtes på nytt. Fasolt og Fafner vender tilbake med Freia. Fasolt, uvillig til å løslate henne, insisterer på at gullet blir stablet høyt nok til å skjule henne fra syne. Wotan blir tvunget til å gi fra seg tarnhjelmen for å bidra til å dekke Freia fullstendig. Imidlertid oppdager Fasolt en gjenværende sprekk i stabelen med gull, som et av Freias øyne kan sees gjennom. Loge sier at det ikke er mer gull igjen, men Fafner, som har lagt merke til ringen på Wotans finger, krever at Wotan legger den til stabelen for å tette sprekken. Loge forteller at ringen tilhører rhindøtrene, og Wotan erklærer forarget at han har til hensikt å beholde den for seg selv. Når kjempene griper Freia og begynner å forlate, dukker Erda, jordgudinnen, opp og advarer Wotan om gudenes forestående undergang, og oppfordrer ham til å gi opp den forbannede ringen. Wotan ber kjempene vende tilbake og overgir ringen. Kjempene løslater Freia og begynner å dele skatten seg imellom, men de krangler om selve ringen. Fafner slår Fasolt i hjel. Wotan, forferdet, innser at Alberichs forbannelse har begynt å virke.

Donner samler skyene og kaller på tordenvær for å rense luften, hvorpå Froh skaper en regnbuebro som strekker seg til borgens port. Wotan fører gudene over broen til borgen, som han kaller Valhall. Loge følger ikke med; han sier for seg selv at han er fristet til å ødelegge de selvtilfredse gudene ved ild - han vil tenke seg om. Langt nedenfor, i Rhinens dyp, sørger rhindøtrene over det tapte gullet og fordømmer gudene som falske og feige.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Rhingullet var Wagners første forsøk på å skrive dramatisk musikk i samsvar med de prinsippene han hadde uttalt i essayet Oper und Drama, derav det generelle fraværet i partituret av konvensjonelle "operanumre" i form av arier, ensembler og kor.[9][10] I stedet for å fungere som akkompagnement til stemmene, blander orkesteret med dem på like vilkår for å drive dramaet fremover.[11] Ifølge Barry Millingtons analyse representerer Rhingullet Wagners reneste anvendelse av Oper und Drama-prinsippene, en rigid holdning som han til senere ville modifisere.[9] Selv i Rhingullet, som Jacobs antyder, var Wagner fleksibel nok da den dramatiske situasjonen berettiget det; dermed synger rhindøtrene i ensemble, og det er flere tilfeller der karakterer synger melodier som ser ut til å være musikalsk uavhengige fra den generelle flyten.[12] Musikken er kontinuerlig, med instrumentale entr'acter som knytter handlingene til de fire diskrete scenene.[13]

Åpningen av forspillet til Rhingullet

Forspill[rediger | rediger kilde]

Forspillet til Rhingullet består av en utvidet (136-takts) akkord i E♭-dur, som begynner nesten uhørbart i det laveste registeret på åtte kontrabasser. Noten H♭ blir lagt til av fagottene, og akkorden blir pyntet når hornene kommer inn med en stigende arpeggio for å kunngjøre "natur" -motivet,[14][15] som skisserer de nedre delene av en harmonisk serie med E♭ som fundament. Dette bli nærmere utdypet i strykerne; instrumentene i det lavere registeret opprettholder E♭-noten gjennom hele forspillet, mens akkorden i økende grad utdypes av orkesteret. "Rhinens" -motiv dukker opp, og representerer det Osborne beskriver som "den rolige, majestetiske flyten av elvens karakter[13] Komponisten Robert Erickson beskriver forspillet som dronemusikk -" det eneste kjente dronestykket i konsertrepertoaret ".[16] Millington antyder at den langvarige akkorden ikke bare representerer Rhinens dyp, men snarere "verdens fødsel, selve skapelseshandlingen".[15]

Første scene[rediger | rediger kilde]

Når forspillet når sitt høydepunkt, stiger sceneteppet og nøkkelen skifter til A♭ mens Woglinde synger en "hyllest til vannene".[17] De to første og de siste to notene i denne korte passasjen danner et fallende musikalsk trinn som i ulike manifestasjoner vil gjenta seg gjennom hele operaen, noe som på ulike måter skildrer rhindøtrenes uskyld, deres glede i gullet og omvendt i moll,[18] Alberichs ve over rhindøtrenes avvisning og hans herredømme over nibelungene.[19] Da gullet først kommer til syne blir det skildret av dempede horn i det nedre registeret, spilt under et glimmer av bølgende strykere,[20] og formidler, ifølge Holman, "den skinnende, uskyldige skjønnheten til rhingullet i sin naturlige tilstand."[21] Motivet til selve ringen dukker først opp på treblåserne,[22] ettersom Wellgunde avslører at en ring formet av gullet vill gi eieren makt til å vinne all verdens rikdom.[23] Dette blir etterfulgt av det som noen ganger kalles "avsvergelses" -motivet, når Woglinde synger at for å forme en slik ring, må eieren først avsverge kjærligheten. Det oppstår forvirring fordi det samme motivet blir brukt senere i Ring-syklusen for å representere bekreftelse snarere enn avsvergelse av kjærlighet;[23] Scruton antyder at motivet ville være mer passende beskrevet som "eksistensielt valg".[24] Alberich forbanner behørig kjærligheten, griper gullet og forsvinner til lyden av rhindøtrenes fortvilte skrik.[25]

Gudene mister sin kraft, Arthur Rackham, 1910

Andre scene[rediger | rediger kilde]

I løpet av den første forvandlingsscenen blir "ring"-motivet forvandlet til den flerdelte og ofte gjentatte "Valhall" -musikken - fire sammenflettede motiver som representerer gudenes majestet og omfanget av Wotans kraft.[26][27] Scene 2 begynner på fjelltoppen, i sikte av den nylig ferdigstilte borgen, der Fricka og Wotan krangler over Wotans kontrakt med kjempene. Denne duologen er preget av Frickas motiv "kjærlighetens lengsel", der hun lengter etter et hjem som vil tilfredsstille Wotan og stanse hans utroskap.[28] Freias triste inngang er illustrert av "kjærlighet", et fragment som vil gjenta seg og utvikle seg etter hvert som Ring-syklusen utfolder seg.[29][25] Kjempenes inngang skildres av tung, stumpende musikk som gjenspeiler både deres enkle natur og deres brutale styrke.[30] "de gylne epler" -motivet, av "bemerkelsesverdig skjønnhet" ifølge Scruton, blir sunget av Fafner som en truende påminnelse til gudene om at tapet av Freia betyr tapet av deres ungdom og kraft;[31] det blir senere brukt av Loge til å spotte gudene for deres svakhet etter at Freia er ført bort av kjempene.[32] "Spyd" -motivet, en raskt synkende skala, representerer det moralske grunnlaget for Wotans makt og helligheten til traktatene inngravert på spydskaftet.[33] Frasen med fem synkende noter kjent som "kvinnens verd", først sunget av Loge, blir beskrevet av Holman som et av de mest gjennomgripende og tiltalende motivene i hele Ring-syklusen - han lister opp 43 forekomster av motivet gjennom hele syklusen.[34] Mange av ringens karakterer - Wotan, Froh, Alberich, Fasolt og Erda i Rhingullet- synger enten denne setningen eller blir orkestralt referert til av den.[33]

Tredje scene[rediger | rediger kilde]

Nedstigningen av Wotan og Loge til Nibelheim er representert musikalsk i den andre forvandlingsscenen, som begynner med "avsvergelse" og "spyd"-motivene, men blir raskt overveldet av den insisterende, rytmiske 9/8 takten til nibelungenes motiv i H♭,[35] kort forespeilet i Loges monolog i scene 2.[36] I forvandlingsscenens klimaks hamres denne rytmen på atten ambolter.[37] Dette motivet blir deretter brukt, ikke bare for å representere nibelungene, men også deres slaveri i en tilstand av ubarmhjertig elendighet.[38] Under scenens innledende interaksjon mellom Alberich og Mime, høres det myke, mystiske "Tarnhelm" (tarnhjelm) -motivet på dempede horn; Dette blir senere kombinert med "slange" -motivet, da Alberich på oppfordring av Loge bruker tarnhjelmen til å forvandle seg til en enorm slange. Overgangen tilbake til fjelltoppen, etter kidnappingen av Alberich, refererer til en rekke motiver, blant dem Alberichs ve, ringen, avsvergelse og nibelungenes slaveri.[35][39][40]

Fjerde scene[rediger | rediger kilde]

Erdas advarsel i scene 4 av Rhingullet

Etter at Wotan har tatt ringen fra den fangede ​​Alberich, slutter dvergens forpinte, selvmedlidende monolog ("Er jeg nå fri?") med deklameringen av motivet "forbannelse" - " en av de mest uhyggelige musikalske ideene som noen gang har kommet inn i operarepertoaret ", ifølge Scrutons analyse: "Det stiger gjennom en halvforminsket akkord, og faller deretter gjennom en oktav for å slå seg ned på en grumsete C-durtreklang, med klarinetter i sitt laveste register over en paukepedal i F♯ ".[41] Dette motivet vil gjenta seg gjennom hele syklusen; det vil bli hørt senere i samme scene, når Fafner klubber Fasolt i hjel for å få besittelse av ringen. Rolige, stigende harmonier introduserer rekonvensjonen av gudene og kjempene.[42] Den påfølgende striden rundt Wotans motvilje til å gi fra seg ringen ender med Erdas entre; motivet hennes er en moll-versjon av "natur"-motivet fra forspillet.[43] Etter å ha advart gudene forlater hun til lyden av "undergang" (Götterdämmerung) -motivet, en inversjon av Erdas entre som ligner på "kvinnens verd".[43][44] Scenen avsluttes med en rask rekkefølge av motiver: "stormhammer"- motivet, en hornfanfare der Donner påkaller tordenværet; Frohs "regnbuebro" som skaper en sti for gudene inn i Valhall;[45] "sverd"-motivet, en C-dur arpeggio som vil bli svært viktig senere i syklusen,[46] og det gripende "rhindøtrenes klage", utviklet fra det fallende trinnet som tidligere skildret rhindøtrenes glede i gullet.[47] Scruton skriver dette om klagesangen: "Og allikevel, alltid lydende i dypet, er rhindøtrenes klagesang, som synger om en naturorden som gikk foran den bevisste viljen som har overvunnet den. Denne klagesangen lyder i underbevisstheten til oss alle, mens vi følger våre veier til personlighet, suverenitet og frihet ... ".[48] Dette er de siste stemmene som høres i operaen, "de gjennomborer våre hjerter med plutselig lengsel, smelter våre bein med nostalgiske begjær"[49] før gudene, "marsjerende i tom triumf til deres undergang",[46] går inn i Valhall til en tordnende orkesteravslutning, sammensatt av flere motiver inkludert "Valhall", "regnbuebroen" og "sverdet".[47]

Kjente utdrag[rediger | rediger kilde]

  • Forspillet
  • Forvandlingsscene, scene 1-2
  • Loges fortelling ("Immer ist Undank Loges Lohn!"), scene 2
  • Nedstigningen til Nibelheim, scene 3
  • Alberichs forbannelse ("Bin ich nun frei?"), scene 4
  • Erdas advarsel ("Weiche, Wotan, weiche"), scene 4
  • Donner kaller på tordenværet ("He da! He da! He do! Zu mir, du Gedüft!"), scene 4
  • Wotans hyllest til gudeborgen ("Abendlich strahlt die Sonne Auge"), scene 4
  • Gudenes inntog i Valhall, scene 4

Innspillinger av Rhingullet (Utvalg)[rediger | rediger kilde]

År Rollebesetning

(Alberich, Wotan, Fricka, Loge, Freia, Fasolt, Fafner, Donner, Froh, Erda, Mime)

Dirigent

Orkester

Etikett

Katalog # Mono/Stereo, Live/Studio

1953 Gustav Neidlinger, Ferdinand Frantz, Ira Malaniuk, Erich Witte, Bruni Falcon, Ludwig Weber, Josef Greindl, Hermann Uhde, Gerhard Stolze, Erika Zimmermann, Paul Kuën Clemens Krauss

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Gala, 100.519

Mono, Live

1955 Gustav Neidlinger, Hans Hotter, Rudolf Lustig, Ludwig Weber Joseph Keilberth

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Testament, 100.519

Stereo, Live

1958 Gustav Neidlinger, George London, Kirsten Flagstad, Set Svanholm, Claire Watson, Walter Kreppel, Kurt Böhme, Eberhard Waechter, Waldemar Kmentt, Jean Madeira, Paul Kuën Georg Solti

Wiener Philharmoniker

CD: Decca

Cat: 455 556-2 Stereo, Studio

1966 Gustav Neidlinger, Theo Adam, Annelies Burmeister, Wolfgang Windgassen, Anja Silja, Martti Talvela, Kurt Böhme, Gerd Nienstedt, Hermin Esser, Věra Soukupová, Erwin Wohlfahrt Karl Böhm

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Philips

Cat: 412 475-2 Stereo, Live

1967 Zoltán Kelemen, Dietrich Fischer-Dieskau, Josephine Veasey, Gerhard Stolze, Simone Mangelsdorff, Martti Talvela, Karl Ridderbusch, Robert Kerns, Donald Grobe, Oralia Domínguez, Erwin Wohlfahrt Herbert von Karajan

Berliner Philharmoniker

CD: Deutsche Grammophon

Cat: 457 781-2 Stereo, Studio

1980 Hermann Becht, Donald McIntyre, Hanna Schwarz, Heinz Zednik, Carmen Reppel, Matti Salminen, Fritz Hübner, Martin Egel, Siegfried Jerusalem, Ortrun Wenkel, Helmut Pampuch Pierre Boulez

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Philips

Cat: 434 422-2 Stereo, Studio

1983 Siegmund Nimsgern, Theo Adam, Yvonne Minton, Peter Schreier, Marita Napier, Roland Bracht, Matti Salminen, Karl-Heinz Stryczek, Eberhard Büchner, Ortrun Wenkel, Christian Vogel Marek Janowski

Staatskapelle Dresden

CD: RCA

Cat: B00011MJV6 (RCA reissue)

(complete Ring) Stereo

1988 Ekkehard Wlaschiha, James Morris, Christa Ludwig, Siegfried Jerusalem, Mari Anne Häggander, Kurt Moll, Jan-Hendrik Rootering, Siegfried Lorenz, Mark Baker, Birgitta Svendén, Heinz Zednik James Levine

Metropolitan Opera Orchestra

CD: Deutsche Grammophon

Cat: 445 295-2 Stereo, Studio

1991 Günter von Kannen, John Tomlinson, Linda Finnie, Graham Clark, Eva Johansson, Matthias Hölle, Philip Kang, Bodo Brinkmann, Kurt Schreibmayer, Birgitta Svendén, Helmut Pampuch Daniel Barenboim

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Teldec

Cat: 4509 91185 2

Stereo, Live

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
  • Deryck Cooke (1979) I Saw The World End. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-315318-9.
  • Robert Donington (1963). Wagner's 'Ring' and its Symbols. London: Faber and Faber.
  • J.K. Holman (2001). Wagner's Ring: A Listener's Companion & Concordance. Portland, OR: Amadeus Press. ISBN 978-1-57467-070-7
  • Barry Millington (1992). "The Music: Operas". In Barry Millington (ed.). The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson. ISBN 978-0-50028-274-8.
  • Roger Scruton (2016). The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London: Penguin Books. ISBN 978-0-141-98072-0.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gutman, Robert W. (1971). Richard Wagner : the man, his mind and his music. Harmondsworth: Penguin. s. 175. ISBN 0-14-021168-3. OCLC 16217433. 
  2. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 33. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  3. ^ a b 1813-1883., Wagner, Richard, (1895). The art-work of the future. Kegan Paul, Trench, Trübner. s. 63. OCLC 12801666. 
  4. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 173–205. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  5. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 47. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  6. ^ a b «Das Rheingold: Performance History». opera.stanford.edu. Besøkt 28. juni 2021. 
  7. ^ a b Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 180. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  8. ^ The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. London: Thames & Hudson. 2001. s. 287. ISBN 0-500-28274-9. OCLC 59538580. 
  9. ^ a b Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 105. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  10. ^ Jacobs, Robert Louis (1974). Wagner ([Rev. ed.] utg.). London: Dent. s. 149. ISBN 0-460-03153-8. OCLC 1385316. 
  11. ^ The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. London: Thames & Hudson. 2001. s. 256. ISBN 0-500-28274-9. OCLC 59538580. 
  12. ^ Jacobs, Robert Louis (1974). Wagner ([Rev. ed.] utg.). London: Dent. s. 149–150. ISBN 0-460-03153-8. OCLC 1385316. 
  13. ^ a b Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 188. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  14. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 109–110. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  15. ^ a b Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 99. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  16. ^ Erickson, Robert (1975). Sound structure in music. Berkeley: University of California Press. s. 94. ISBN 0-520-02376-5. OCLC 1364674. 
  17. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 476. 
  18. ^ Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 100. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  19. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 111. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  20. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 478. 
  21. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 112. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  22. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 479. 
  23. ^ a b Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 114. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  24. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 313. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  25. ^ a b Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 101. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  26. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 115. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  27. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 60. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  28. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 314. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  29. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 484. 
  30. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 117. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  31. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 62. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  32. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 316. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  33. ^ a b Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 119. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  34. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 393–396. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  35. ^ a b Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 103. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  36. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 497. 
  37. ^ Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 102. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  38. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 64. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  39. ^ Wagner, Richard; MANN, William Somervell (1964). Das Rheingold (English). London: Friends of Covent Garden. OCLC 504231637. 
  40. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 506. 
  41. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 67. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  42. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 511. 
  43. ^ a b Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 126. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  44. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 322. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  45. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 126–127. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  46. ^ a b Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 70. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  47. ^ a b Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 128. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  48. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 71. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  49. ^ Donington, Robert (1963). Wagner 'Ring' and its symbols. London: Faber and Faber. s. 114. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]