Valkyrien (opera)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Valkyrien
WWV 86B
Opera av Richard Wagner
Die Walküre
Wotan takes leave of Brunhild (1892) by Konrad Dielitz.jpg
Wotans farvel til Brünnhilde i akt 3 av Valkyrien, Konrad Dietlitz (1892)
PeriodeRomantikken
Urfremføring26. juni 1870, Nationaltheater München
Typisk lengdeca. 3 timer 45 minutter
Satser/akter3
Libretto avRichard Wagner
Richard Wagners operaer
1895 Lenbach Richard Wagner anagoria.JPG

Den tidlige perioden

Mellomperioden

Den sene perioden

Valkyrien (tysk: Die Walküre), WWV 86B, er en tyskspråklig opera i tre akter med tekst og musikk av Richard Wagner, og inngår som det andre av fire musikkdramaer som utgjør Wagners syklus Nibelungenringen (Der Ring des Nibelungen). Den ble fremført som en enkeltopera ved Nationaltheatret i München den 26. juni 1870, og mottok sin første forestilling som en del av Ring-syklusen i Bayreuth Festspielhaus den 14. august 1876.

Da Ring-syklusen ble unnfanget av Wagner i omvendt kronologisk rekkefølge, var Valkyrien den nest siste av de fire tekstene som ble skrevet, selv om Wagner komponerte musikken i den rekkefølgen de skulle fremføres. Teksten ble fullført i juli 1852, og musikken i mars 1856. Wagner fulgte i stor grad prinsippene knyttet til musikkdrama-formatet som han hadde beskrevet i essayet Oper und Drama fra 1851, der musikken skulle tolke teksten emosjonelt og reflektere over følelsene og stemningene bak verket, ved hjelp av et system med tilbakevendende ledemotiver for å representere karakterer, ideer og situasjoner i stedet for de konvensjonelle operatiske enhetene til arier, ensembler og kor. Wagner viste fleksibilitet i anvendelsen av disse prinsippene, spesielt i akt 3 når valkyrjene synger sammen i ensemble.

Som med Rhingullet ønsket Wagner å utsette enhver fremføring av det nye verket til det kunne vises som del av den fullførte syklusen, men premieren i München i 1870 ble arrangert på insistering av hans beskytter, kong Ludwig II av Bayern. Mer enn de andre Ring-dramaene har Valkyrien oppnådd en viss popularitet som et frittstående verk, og fremføres fortsatt uavhengig av sin rolle i tetralogien.

Historien til Valkyrien er basert på den norrøne mytologien fortalt i Volsungesaga og Den eldre Edda. I denne versjonen møtes Volsung-tvillingene Sieglinde og Siegmund, skilt i barndommen, og forelsker seg. Denne unionen opprører gudene som krever at Siegmund må dø. Sieglinde og parets ufødte barn blir frelst av de ulydige handlingene til Wotans datter, tittelfiguren, valkyrien Brünnhilde, og som et resultat må stå overfor gudens gjengjeldelse.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ytterligere informasjon: Nibelungenringen

Wagner begynte arbeidet med det som ble hans omfattende Ring-prosjekt i oktober 1848 da han utarbeidet en prosaskisse for Siegfrieds Tod, basert på den legendariske helten fra germansk mytologi.[1] I løpet av de neste månedene utviklet han skissen til et fullstendig "dikt" eller libretto.[2]

Etter å ha flyttet til Sveits i mai 1849 fortsatte Wagner å utvide prosjektet sitt, etter å ha bestemt seg for at et enkelt verk ikke ville være tilstrekkelig for hans formål. Han ville derfor lage en serie av musikkdramaer, som hver forteller et stadium av historien, og basere fortellingen på en kombinasjon av myte og fantasi; Siegfrieds Tod ville være kulminasjonen. I 1851 skisserte han sine planer i essayet «Eine Mitteilung an meine Freunde»: "Jeg foreslår å produsere myten min i tre komplette dramaer, innledet av et lengere forspill."[3] Hvert enkelt av disse dramaene vill utgjøre en uavhengig helhet, men skal ikke fremføres separat. "På en spesialutnevnt festival foreslår jeg i fremtiden å produsere de tre dramaene med sitt forspill, i løpet av tre dager og en foraften.[3]

I samsvar med denne planen gikk Wagner foran Siegfrieds Tod (senere Götterdämmerung) med historien om Siegfrieds ungdom, Jung Siegfried, senere omdøpt til Siegfried. Dette dramaet ble i sin tur innledet av Die Walküre (Valkyrien), som handlet om Siegfrieds opprinnelse, mens hele tetralogien ble frontet av en prolog, Das Rheingold (Rhingullet)[4] Fordi Wagner utarbeidet sine tekster i omvendt kronologisk rekkefølge, var Valkyrien det tredje av dramaene som ble unnfanget og skrevet, men fremstår som nummer to i tetralogien.[5]

Roller[rediger | rediger kilde]

Rolle Beskrivelse[6] Stemmeleie[7] Premierebesetningen i München, 26. juni 1870[8]

(Dirigent: Franz Wüllner)[9]

Premierebesetningen ved den første Bayreuth-festivalen, 14. august 1876[8]

(Dirigent: Hans Richter)[10]

Mennesker
Siegmund Volsung, sønn av Wotan, Sieglindes tvillingbror tenor Heinrich Vogl Albert Niemann
Sieglinde Volsung, datter av Wotan, Siegmunds tvillingsøster sopran Therese Vogl Josephine Schefsky
Hunding Neiding-klanens høvding; Sieglindes ektemann bass Kaspar Bausewein Josef Niering
Guder
Wotan Guden for krig og kontrakter, gudenes hersker bass-baryton August Kindermann Franz Betz
Fricka Ekteskapets gudinne, Wotans ektefelle mezzosopran Anna Kaufmann Friederike Grün
Valkyrjer
Brünnhilde Wotans datter via Erda. sopran Sophie Stehle Amalie Materna
Gerhilde Wotans datter sopran Karoline Lenoff Marie Haupt
Ortlinde Wotans datter sopran Henriette Müller-Marion Marie Lehmann
Waltraute Wotans datter mezzosopran Hemauer Luise Jaide
Schwertleite Wotans datter alt Emma Seehofer Johanna Jachmann-Wagner
Helmwige Wotans datter sopran Anna Possart-Deinet Lilli Lehmann
Siegrune Wotans datter mezzosopran Anna Eichheim Antonie Amann
Grimgerde Wotans datter mezzosopran Wilhelmine Ritter Hedwig Reicher-Kindermann
Roßweiße Wotans datter mezzosopran Juliane Tyroler Minna Lammert

Orkestrering[rediger | rediger kilde]

Walküre: tysk frimerkeserie fra 1933 med motiver fra Wagners operaer

Valkyrien er komponert for følgende instrumenter:[11]

Handling[rediger | rediger kilde]

Sted: Hundings hytte, vilt fjellandskap, valkyrjeklippen.

Tid: mytisk fortid.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

I løpet av den lange tiden som har gått siden gudene ankom Valhall på slutten av Rhingullet, har Fafner brukt tarnhjelmen til å gjøre seg om til en drage, og vokter gullet og ringen i skogens dyp. Wotan har besøkt Erda for å søke visdom, og av henne har han fått en datter, Brünnhilde; han har også fått åtte andre døtre. Wotans døtre, valkyrjene, har som oppgave å gjenopplive helter som er falt i kamp og bringe dem til Valhall, hvor de vil beskytte festningen mot Alberichs angrep dersom dvergen skulle få tilbake ringen. Wotan har også vandret på jorden, og via en kvinne fra Volsung-rasen blitt far til tvillingene Siegmund og Sieglinde, som har vokst opp hver for seg og uvitende om hverandre. Fra Volsungene håper Wotan på en helt som, uavhengig av gudene, vil få ringen tilbake fra Fafner.

Akt 1[rediger | rediger kilde]

Siegmund trekker sverdet Nothung fra asken, Arthur Rackham (1910)

Når en voldsom storm raser, finner Siegmund ly for sine fiender i en stor hytte bygget rundt et massivt asketre. Ubevæpnet og såret kollapser han av utmattelse. Sieglinde går inn; hun forteller Siegmund at hun er Hundings kone, og at han kan hvile her til Hunding vender tilbake. Mens de snakker ser de på hverandre med økende interesse og følelser. Siegmund gjør seg klar til å dra, og forteller Sieglinde at ulykke følger ham, og han vil ikke bringe ulykke over henne, hun svarer at ulykken bor hos henne allerede.

Hunding kommer tilbake og stiller spørsmål ved Siegmunds nærvær. Siegmund kaller seg Wehwalt ("ulykkelig") og forklarer at han vokste opp i skogen sammen med foreldrene og tvillingsøsteren. En dag fant han hjemmet deres brent ned, moren hans drept og søsteren hans forsvunnet. Nylig sloss han med pårørende til en jente som ble tvunget til å gifte seg. Våpnene hans ble ødelagt, bruden ble drept, og han ble tvunget til å flykte. Hunding avslører at han er en av Siegmunds forfølgere; Siegmund kan bli, sier han, men de må kjempe neste morgenen. Før hun trekker seg tilake, gir Sieglinde et meningsfullt blikk på et bestemt sted på treet der lyset fra ildstedet åpenbarer et sverd begravd til festet.

Sieglinde kommer tilbake etter å ha gitt Hunding en søvndyssende drikk. Hun avslører at hun ble tvunget inn i ekteskapet, og at en gammel mann dukket opp under deres bryllupsfest og kastet et sverd i stammen på asketreet som verken Hunding eller noen av hans følgesvenner har klart å fjerne. Hun lengter etter helten som skal trekke sverdet og redde henne. Når Siegmund uttrykker sin kjærlighet til henne, gjengjelder hun, og når han nevner navnet til faren hans, Wälse, kjenner hun ham igjen som Siegmund, og innser at sverdet var ment for ham. Siegmund trekker deretter sverdet fra treet. Hun avslører seg som Sieglinde, hans tapte tvillingsøster. Siegmund kaller sverdet "Nothung" og erklærer at det vil være hennes beskytter. De erklærer sin lidenskapelige kjærlighet til hverandre når akten ender.

Akt 2[rediger | rediger kilde]

Siegmunds død i akt 2 (1876)

På en høy fjellrygg instruerer Wotan valkyrien Brünnhilde om å beskytte Siegmund i den kommende tvekampen med Hunding. Fricka ankommer, og i sin rolle som ekteskapets gudinne krever hun at Siegmund og Sieglinde straffes for utroskap og incest. Hun håner Wotans argument om at han krever Siegmund som en "fri helt", som kan fullføre hans plan om å ta ringen tilbake fra Fafner, uhemmet av Wotans kontrakter. Hun gjentar at Siegmund ikke er fri, men er Wotans slave, hvis eneste steg guden ønsker å lede. Beseiret av Frickas argument, sier Wotan seg motvillig enig i at han ikke vil beskytte Siegmund. Etter at Fricka forlater forteller den nedstemte Wotan Brünnhilde hele historien, og med stor sorg trekker han tilbake sin tidligere ordre; han beordrer henne å gi seieren til Hunding og deretter forlater han i sinne.

Siegmund og Sieglinde ankommer, Sieglinde besvimer, fortært av skyld og utmattelse. Brünnhilde åpenbarer seg for Siegmund og forteller han om hans forestående død; han nekter å følge Brünnhilde til Valhall når hun forteller at Sieglinde ikke kan følge ham. Siegmund tror fortsatt at farens sverd vil sikre ham seier over Hunding, men Brünnhilde forteller at det har mistet kraften. Siegmund truer med å drepe både Sieglinde og seg selv. Brünnhilde bestemmer seg for å trosse faren og gi Siegmund seier.

Hundings kall høres; han ankommer og angriper Siegmund. Under Brünnhildes beskyttelse begynner Siegmund å overmanne Hunding, men Wotan dukker opp og knuser Siegmunds sverd med spydet. Hunding stikker ham så i hjel. Brünnhilde samler sverdets fragmenter og flykter til hest med Sieglinde. Foraktelig slår Wotan Hunding død, og sverger på at Brünnhilde vil bli straffet for sin tross, han setter ut i jakten på henne.

Wotans farvel, Arthur Rackham, (1910)

Akt 3[rediger | rediger kilde]

Valkyrjene samles på fjelltoppen, hver av dem bærer en død helt og skravler spent. Brünnhilde ankommer med den bevistløse Sieglinde og ber søstrene om hjelp, men de tør ikke trosse Wotan. Sieglinde våkner og sier til Brünnhilde at uten Siegmund ønsker hun ikke lenger å leve, hun trygler om å få dø. Brünnhilde forteller Sieglinde at hun er svanger med Siegmunds barn, og oppfordrer henne til å leve for barnets skyld, og gir det ufødte barnet sitt navn, Siegfried.

Brünnhilde gir fragmentene av sverdet Nothung til Sieglinde, som takker henne for lojaliteten og støtten, og bestemmer seg for å redde barnet. Mens hun forlater, blir Wotan hørt nærme seg med stor vrede.

Når Wotan ankommer, prøver valkyrjene forgjeves å skjule Brünnhilde. Han står overfor henne og erklærer hennes straff: hun skal fratas sin valkyrie-status og bli en dødelig kvinne, som skal holdes i forsvarsløs søvn på fjelltoppen, til bytte for enhver mann som finner henne. De andre valkyrjene protesterer, men når Wotan truer dem med det samme, flykter de. I en lang diskurs med Wotan forklarer Brünnhilde at hun bestemte seg for å beskytte Siegmund, vel vitende om at dette var Wotans sanne ønske.

Wotan samtykker i hennes forespørsel om at han omgir hvilestedet hennes med en sirkel av ild som vil beskytte henne mot alle foruten de modigste heltene. Han tar et kjærlig farvel og legger henne sovende på en stein. Deretter påkaller han Loge, ildguden, og skaper en sirkel av evig ild rundt henne. Før Wotan forlater sin datter, uttaler han at den som frykter spydet hans, aldri skal passere gjennom ilden.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Osborne skriver at Valkyrien, i likhet med Rhingullet, først og fremst er et verk for solostemmer, men med bedre integrering av vokalpartiene i den overordnede musikalske strukturen.[12] Som med forgjengeren, komponerte Wagner Valkyrien under prinsippene han hadde definert i sitt essay Oper und Drama fra 1851, og unngikk de tradisjonelle operakonvensjonene om kor, arier og vokale "numre".[13] Det er imidlertid en viss meningsdeling i hvor stor grad disse prinsippene ble fulgt. Kritikeren Barry Millington mener at av alle Wagners verker er Valkyrien det som i størst grad oppfyller Oper und Drama-forskriftene, og oppnår en komplett syntese av musikk og poesi. Dette mener han oppnås uten noen nevneverdig ofring av musikalsk uttrykk ".[14] I sitt analytiske essay The Perfect Wagnerite roser Bernard Shaw syntesen av musikk og drama: "Det er ikke ... en note i det som har noe annet mål enn det eneste direkte målet av å gi musikalsk uttrykk til dramaet ".[15] Gutmans syn er imidlertid at dette bare gjelder de to første aktene; "høydepunktet" til denne stilen, sier han, finnes i den senere operaen Tristan und Isolde.[16] Roger Scruton viser til avvik i Valkyrien som "vårsangen" (Winterstürme), der Siegmund stanser handlingen for å erklære sin kjærlighet til Sieglinde i det som til alle formål er en arie,[17] mens Osborne noterer seg de "imponerende ensemblene" i akt 3, når valkyrjene synger sammen.[12]

Akt 1[rediger | rediger kilde]

Åpningen av akt 1 av Valkyrien

Akten åpner i d-moll-nøkkelen, som rammer inn musikken til Siegmunds død i akt 2.[18] Det korte forspillet skildrer en storm; en stemplingsrytme i bassen stiger til et klimaks der "stormhammer"-motivet fra Rhingullet høres.[19][20] Etter hvert som scenen fortsetter introduseres flere nye motiver; det som representerer Siegmund, avledet av "spyd"-motivet fra Rhingullet; det for Sieglinde, en mild melodi for strykere, som Holman sier "formidler med en gang Sieglindes indre skjønnhet og ulykke";[21] og motivet som Newman kaller "gryende kjærlighet", som vil gjenta seg i den siste kjærlighetsduetten ved aktens slutt.[22] Disse tre motivene og deres utviklede varianter er fremtredende gjennom hele akten. Blant andre motiver er den aggressive messingblåser-staccatoen som identifiserer Hunding en spesielt slående frase, "like mørk og dyster som mannen selv".[23]

Wagner bruker andre Rhingull-motiver for å formidle viktig informasjon. Dermed blir forelderen til Siegmund og Sieglinde avslørt for publikum som Wotan, når Valhall-musikken spiller på dempede tromboner.[24] Det samme motivet refererer til Wotan igjen når Sieglinde forteller om besøket til den gamle mannen i bryllupet hennes.[25] En gjentatt fallende oktav i G♭, hentet fra "sverd"-motivet, illustrerer Siegmunds desperate ønske om sverdet, og gjentar seg mot slutten av akten, sammen med det fulle "sverd"-motivet på triumferende messingblåsere, mens han trekker sverdet fra treet.[26]

Akt 2[rediger | rediger kilde]

Wotan og Brünnhilde i akt 2, Arthur Rackham (1910)

Andre akt åpner livlig, med et kort forspill som foreskygger det berømte "valkyrie"-motivet som i den påfølgende akten vil danne grunnlaget for "Valkyrierittet". Dette motivet ble først skissert i 1851, for tiltenkt bruk i Siegfrieds Tot, før den fulle planen for Ring-syklusen ble utviklet.[27] Den første scenen i akten introduserer Brünnhildes energiske "Hojotoho!", mens hun svarer på Wotans kall, og uttrykker det Holman beskriver som hennes "mannlige entusiasme" for sin rolle som krigerjomfru.[28] Dialogen mellom Wotan og Fricka som følger, illustreres av motiver som uttrykker Frickas desillusjon med ekteskapet hennes, og Wotans bitterhet og frustrasjon da han ikke er i stand til å svare på konas kraftige argumenter.[29]

I kollokviene mellom Wotan og Brünnhilde høres flere tilfeller av motivet "kvinnens verd". Motivet "dødsbebudelse" er det avgjørende punktet der de to fortellingene (Wotan / Brünnhilde og Siegmund / Sieglinde) kommer sammen. Wagner valgte tonaliteten til F♯-moll for denne scenen, som til slutt modulerer til h-moll som forberedelse til valkyrjenes entre i akt 3.[18]

Akt 3[rediger | rediger kilde]

"Magisk søvn"-motivet fra akt 3 av Valkyrien

Akten åpner med den berømte sekvensen kjent som "Valkyrierittet", dannet ved å kombinere valkyrjenes eget krigførende tema med Brünnhildes krigsrop fra akt 2.[30] Rittet har oppnådd varig popularitet som et orkesterkonsertstykke utenfor rammen av Ring-syklusen; ifølge Newman, i orkesterversjonen og noen ganger i selve operaen, blir den grunnleggende staccato-fraseringen ødelagt ved å gli over andre- og tredje-noten og å understreke den fjerde snarere enn den første som opprinnelig skrevet.[31]

I aktens midtpunkt, før Wotans hevngjerrige inngang og den lange avviklingen med Brünnhilde, hører vi motivet "forsoning" ("forløsning ved kjærlighet" per Newman) der Sieglinde berømmer Brünnhilde for hennes redning: "O høyeste under! Edleste av jomfruer! ".[32] Motivet vil neste gang bli hørt helt på slutten av Ring-syklusen, og avslutter hele tetralogien på en note av forsoning og optimisme.[33]

Den siste delen av akten er preget av det Millington beskriver som "en rekke nøye kontrollerte klimakser", hvorav det mest affekterende er Wotans farvel til sin villfarne datter.[34] Musikken domineres til slutt av de fem fallende notene til Brünnhildes "søvn"-motiv som, når Wotan har brukt spydet sitt for å innkalle Loge, blir forvandlet til "magisk ild"-musikken mens Brünnhilde blir omkranset av ildringen, og Wotan sørgmodig forsvinner.[35]

Kritisk vurdering[rediger | rediger kilde]

De første fremføringene av Valkyrien i München ble generelt hyllet som suksesser av både publikum og kritikere; ledende komponister som var til stede mottok verket med anerkjennelse og så i det bevis på Wagners geni.[36] En dissidentstemme ble presentert av kritikeren i Süddeutsche Presse, som var forferdet over mangelen på moralske standarder som ble uttrykt i fortellingen, og fant dessuten hele opplevelsen kjedelig: den første akten var for det meste "slitende langvarig"; den andre akten sprang bare tidvis til liv, mens i den tredje var det "knapt mulig å høre isolerte skrik fra sangerne gjennom orkesterets tumult".[37] Den generelle effekten var "ikke behagelig ... gjennomsyret av det man bare kan kalle hedensk sensualitet, og ... produserer endelig ingenting annet enn en oppmuntrende sløvhet".[37] Denne harde, hvis isolerte dommen, fant noe ekko seks år senere, da Valkrien først ble fremført i Bayreuth som en del av Ring-syklusen. Kritikere kunne nå danne relative synspunkter på fortjenesten til de fire operaene. Selv om det var generell beundring for den første akten, framsto Valkyrien som den minst likte av de fire, spesielt på grunn av andre akt, ansett som "en stor fiasko" og en "avgrunn av kjedsomhet".[38]

Mer generelt har moderne kritikere av Valkyrien registrert mye mer positive meninger mens de anerkjenner eksistensen av noen få "langtekkeligheter". For Charles Osborne er den "fantastisk rik ... Wagner har funnet en måte å integrere stemmedelene i den overordnede strukturen uten å ofre deres lyriske uavhengighet". Den er ifølge han den operaen som står sterkest utenfor tetralogien, og er populær nok til ofte å bli satt opp alene, selv innenfor Bayreuth-festivaler.[39]

I 2006 skrev Millington at til tross for den liberale bruken av ensembler i tredje akt, viser Valkyrien den største troskap av de fire operaene til de teoretiske prinsippene Wagner uttrykte i Oper und Drama: "En grundig syntese av poesi og musikk er oppnådd uten noen bemerkelsesverdig ofring av musikalsk uttrykk ".[14] Den moderne oppfatningen er at av Ring-operaene er Valkyrien både den mest tilgjengelige og den som med størst suksess kan fremføres i utdrag.[14]

Kjente utdrag[rediger | rediger kilde]

  • Forspillet til akt 1
  • Siegmunds fortelling (”Ein Schwert verhiess mir der Vater”, akt 1, scene 3)
  • Siegmunds vårsang (”Winterstürme wichen dem Wonnemond”, akt I, scene 3)
  • Forspillet til akt 2
  • Dødsbebudelsen (”Siegmund! Sieh auf mich”, akt 2, scene 4)
  • Valkyrierittet (”Hojotoho! Heiaha!”, akt 3, scene 1)
  • Wotans farvel (”Leb wohl, du kühnes, herrliches Kind”, akt 3, scene 3)
  • Magisk ild (”Loge, hör’!”, akt 3, scene 3)

Inspillinger av Valkyrien (utvalg)[rediger | rediger kilde]

År Rollebesetning

(Siegmund, Sieglinde, Wotan, Brünnhilde, Hunding, Fricka)

Dirigent

Orkester

Etikett[40]

# Katalog

Mono/Stereo, Live/Studio

1935 Lauritz Melchior, Lotte Lehmann, Emanuel List Bruno Walter

Wiener Philharmoniker

78rpm: HMV

Akt 1, Mono

1940 Lauritz Melchior, Marjorie Lawrence,

Julius Huehn, Kirsten Flagstad, Emanuel List, Karin Branzell

Erich Leinsdorf

Metropolitan Opera Orchestra

CD: Sony Classical

Cat: 88765-42717-2 ("Wagner at the Met") Mono, Live

1953 Ramon Vinay, Regina Resnik,

Hans Hotter, Astrid Varnay, Josef Greindl, Ira Malaniuk

Clemens Krauss

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Gala

Cat: GL 100.652 Mono, Live

1954 Ludwig Suthaus, Leonie Rysanek,

Ferdinand Frantz, Martha Mödl, Gottlob Frick, Margarete Klose

Wilhelm Furtwängler

Wiener Philharmoniker

CD: EMI

Cat: CHS 7 63045 2 Mono, Studio

1955 Ramón Vinay, Gré Brouwenstijn,

Hans Hotter, Astrid Varnay, Josef Greindl, Georgine von Milinkovic

Joseph Keilberth

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Testament

Cat: SBT41391 Stereo, Live

1965 James King, Régine Crespin,

Hans Hotter, Birgit Nilsson, Gottlob Frick, Christa Ludwig

Georg Solti

Wiener Philharmoniker

CD: Decca

Cat: 414 105-2 Stereo, Studio

1966 Jon Vickers, Gundula Janowitz,

Thomas Stewart, Régine Crespin, Martti Talvela, Josephine Veasey

Herbert von Karajan

Berliner Philharmoniker

CD: Deutsche Grammophon

Cat: 415 145-2 Stereo, Studio

1967 James King, Leonie Rysanek,

Theo Adam, Birgit Nilsson, Gerd Nienstedt, Annelies Burmeister

Karl Böhm

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Philips

Cat: 412 478-2 Stereo, Live

1980 Peter Hofmann, Jeannine Altmeyer,

Donald McIntyre, Gwyneth Jones, Matti Salminen, Hanna Schwarz

Pierre Boulez

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Philips

Cat: 434 422-2 Stereo, Studio

1981 Siegfried Jerusalem, Jessye Norman,

Theo Adam, Jeannine Altmeyer, Kurt Moll, Yvonne Minton

Marek Janowski

Sächsische Staatskapelle Dresden

CD: Eurodisc (original), RCA (réédition)

Cat: RCA 7 4321 45417 2 (Ring complet) Stereo, Studio

1987 Gary Lakes, Jessye Norman,

James Morris, Hildegard Behrens, Kurt Moll, Christa Ludwig

James Levine

Metropolitan Opera Orchestra

CD: Deutsche Grammophon

Cat: 423 389-2 Stereo, Studio

1988 Reiner Goldberg, Cheryl Studer,

James Morris, Éva Marton, Matti Salminen, Waltraud Meier

Bernard Haitink

Sinfonieorchester des Bayerischen Rundfunks

CD: EMI

Cat: CDS 7 49534 2 Stereo, Studio

1992 Poul Elming, Nadine Secunde

John Tomlinson, Anne Evans, Matthias Hölle, Linda Finnie

Daniel Barenboim

Orchester der Bayreuther Festspiele

CD: Teldec

Cat: 4509-91186-2 Stereo, Live

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
  • Deryck Cooke (1979). I Saw The World End. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-315318-9.
  • Robert Donington (1963). Wagner's 'Ring' and its Symbols. London: Faber and Faber.
  • J.K. Holman (2001). Wagner's Ring: A Listener's Companion & Concordance. Portland, OR: Amadeus Press. ISBN 978-1-57467-070-7
  • Barry Millington (1992). "The Music: Operas". In Barry Millington (ed.). The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson. ISBN 978-0-50028-274-8.
  • Roger Scruton (2016).The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London: Penguin Books. ISBN 978-0-141-98072-0.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gutman, Robert W. (1971). Richard Wagner : the man, his mind and his music. Harmondsworth: Penguin. s. 175. ISBN 0-14-021168-3. OCLC 16217433. 
  2. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 33. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  3. ^ a b 1813-1883., Wagner, Richard, (1895). The art-work of the future. Kegan Paul, Trench, Trübner. s. 63. OCLC 12801666. 
  4. ^ Jacobs, Robert Louis (1974). Wagner ([Rev. ed.] utg.). London: Dent. s. 63. ISBN 0-460-03153-8. OCLC 1385316. 
  5. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 27. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  6. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 179–187, 206–220. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  7. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 57-58. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  8. ^ a b «Die Walküre: Performance History». opera.stanford.edu. Besøkt 29. juni 2021. 
  9. ^ Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 200. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  10. ^ Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 201. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  11. ^ The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. London: Thames & Hudson. 2001. s. 290. ISBN 0-500-28274-9. OCLC 59538580. 
  12. ^ a b Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 216. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  13. ^ Jacobs, Robert Louis (1974). Wagner ([Rev. ed.] utg.). London: Dent. s. 61. ISBN 0-460-03153-8. OCLC 1385316. 
  14. ^ a b c Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. s. 114. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  15. ^ «The Perfect Wagnerite: a Commentary on the Niblung's Ring, by Bernard Shaw». www.gutenberg.org. Besøkt 29. juni 2021. 
  16. ^ Gutman, Robert W. (1971). Richard Wagner : the man, his mind and his music. Harmondsworth: Penguin. s. 244. ISBN 0-14-021168-3. OCLC 16217433. 
  17. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 76. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  18. ^ a b Bailey, Robert (1. juli 1977). «The Structure of the Ring and Its Evolution». 19th-Century Music. 1 (engelsk). 1: 48–61. ISSN 0148-2076. doi:10.2307/746769. Besøkt 29. juni 2021. 
  19. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 521. 
  20. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 73. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  21. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 129. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  22. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 523. 
  23. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 525. 
  24. ^ Herbert, James D. (1. mars 2002). «The Debts of Divine Music in Wagner’s Ring des Nibelungen». Critical Inquiry. 3. 28: 677–708. ISSN 0093-1896. doi:10.1086/343235. Besøkt 29. juni 2021. 
  25. ^ Scruton, Roger (2017). The ring of truth : the wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London. s. 75–76. ISBN 978-0-14-198072-0. OCLC 990228031. 
  26. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 537. 
  27. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 558. 
  28. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 135. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  29. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 542–545. 
  30. ^ Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 214. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  31. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 540. 
  32. ^ Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 541. 
  33. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 140. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  34. ^ Millington, Barry (2006). The New Grove guide to Wagner and his operas. Oxford: Oxford University Press. ISBN 1-4294-1629-7. OCLC 76065767. 
  35. ^ Holman, J. K. (2001). Wagner's ring : a listener's companion & concordance. Portland, Or.: Amadeus. s. 120. ISBN 1-57467-070-0. OCLC 244013043. 
  36. ^ Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 203. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  37. ^ a b Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 202–203. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  38. ^ Spotts, Frederic (1994). Bayreuth : a history of the Wagner festival. New Haven: Yale University Press. s. 72. ISBN 0-300-05777-6. OCLC 29029682. 
  39. ^ Osborne, Charles (1992). The complete operas of Wagner : a critical guide. London: Gollancz. s. 216–217. ISBN 0-575-05380-1. OCLC 59923745. 
  40. ^ «Innspillinger av Die Walküre hos operadis-opera-discography.org.uk». www.operadis-opera-discography.org.uk. Besøkt 5. november 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]