Skala (musikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skala er i musikken en gruppe toner i stigende eller synkende rekkefølge. Den gir et melodisk og harmonisk utgangspunkt for musikkstykker. Skalaer er inndelt i kategorier som diatonisk, dur, moll og mange flere, alt etter hvilke intervaller tonene i skalaen har. Begrepet skala brukes imidlertid også om en nærmere spesifisert gruppe av toner, der en av tonene er angitt som den viktigste (grunntonen). Eksempler på dette er C-durskala, d-mollskala og så videre.

Avstanden mellom to toner i en skala kalles et skalatrinn.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tonene i en skala regnes oftest opp fra den laveste til den høyeste. De fleste skalaer gjentas i alle oktaver. Det vil si at alle trinn i skalaen finnes i enhver tenkelig oktav. En slik skala kan betraktes som en ring av toneklasser. For eksempel kan C-durskalaen beskrives som en sirkel av tonene C-D-E-F-G-A-H-[C] der rekken begynner på nytt fra den siste C-en. C-durskalaen finnes derfor på mange forskjellige tonehøyder: den kan starte på C' (midt på pianoet) og gå opp til C", eller begynne på C"' og gå opp til C"".

Skalaer kjennetegnes av intervallene de inneholder:

og av antallet toner de inneholder:

Gjennomgående skala i et musikkstykke kan enten beskrives ut ifra fremførelse eller komposisjon, eller brukes som utgangspunkt for en komposisjon. Trening i bruk av skalaer har vært en del av opplæring i musikalsk komposisjon i mange hundre år. En eller flere skalaer kan brukes i en komposisjon, for eksempel i Claude Debussys L'Isle Joyeuse. Nedenfor er den første skalaen en heltoneskala, mens nummer to og tre er diatoniske skalaer. Alle tre er brukt i starten av Debussys stykke.

Den lydiske skala i midten fungerer som et mellomledd mellom heltoneskalaen øverst og duskalaen nederst

I engelskspråklig musikkteori nevnes første tonen i en skala som tonika, skalaens sentrale og mest stabile trinn. (Dette må dog ikke forveksles med den diatoniske funksjonen tonika). Ut ifra det har de andre trinnene fått nummer etter hvor mange trinn over tonika de er. For eksempel: Tonene i en C-dur-skala (C,D,E,F,G,A,H) kan gis nummer {1,2,3,4,5,6,7} i forhold til grunntonen C. Enhver henvisning til en tone med et nummer forteller hvilken tone som er valgt som tonika.

Slik navnsetting av trinn er avhengig av at man velger en grunntone, så nummerering gjelder ikke skalaen i seg selv (jf. terminologi) men skalens modi. For eksempel: Hvis vi tar for oss den C-diatoniske skala med A som tonika, får vi A=1, H=2, C=3 og så videre. Avstanden mellom to bestemte trinn i en skala er uavhengig av hvilken tone som kalles tonika.

I engelskspråklig musikkteori har trinnene fra 2 – 7 i en durskala fått navnene supertonika, mediant, subdominant, dominant, submediant og subtonika. Igjen må disse betegnelsene ikke forveksles med subdominant, dominant og deres medianter som diatonisk funksjon.

Når tonene i en skala skal få navn er det vanlig å gi hvert trinn navn med utgangspunkt i hver sin bokstav; A-diatonisk skala skrives A – B – C♯ – D – E – F♯ – G♯ snarere enn A – B – D♭ – D – F♭ – E♯♯ – G♯, som er enharmonisk. Slik navnsetting er dog ikke mulig i skalaer med mer enn syv toner.

Skalaer i klassisk musikk[rediger | rediger kilde]

De vanligste skalaene i klassisk musikk inneholder syv toner, og gjentas i alle oktaver. Foruten harmonisk moll, skilles trinnene i disse av hel- og halvtoneintervaller.

I vestlig musikk fra middelalderen og renessansen ble den diatoniske skalaen av stamtonene C-D-E-F-G-A-H brukt nesten eksklusivt. Denne skalaen, vår dur-skala, het jonisk modus. Startet man med D, var det dorisk modus, med E frygisk, med F fydisk, med G miksolydisk, med A, eolisk (samme som melodisk A moll); og den sjeldent brukte med H (lokrisk) var kun teoretisk p.g.a. tritonus mellom H og dens dominant, F. Disse modi het «kirketonearter» av gregoriansk sang. Fortegn var lite og usystematisk brukt, og når de ble, var det ofte for å unngå intervallet tritonus, den forminskede kvinten eller forøkede kvarten (også kalt «Djevelens intervall»), som skulle resolveres til en av de to forannevnte, og fortegnspraksis kaltes musica ficta — det vil si, «oppdiktet musikk.»

I europeisk klassisk musikk (ca. 1600-1900) finner man hovedsakelig tre skalaer:

  • den diatoniske skala, av syv toner, og sine modi – skjønt at alle modi unntatt jonisk og eolisk falt etter hvert fra, og disse to gjenstående henholdsvis ble dur og
  • melodisk og harmonisk moll, begge av syv noter

Disse skalaene brukes i alle transposisjoner, d.v.s. med utgangspunkt i alle tolv toner. I denne perioden ble modulasjon innført — systematisk bevegelse fra én skala til en annen. Modulasjon følger ikke nødvendigvis noen faste regler, men det er mange konvensjoner som følges. For eksempel, er det svært vanlig at et stykke i dur begynner i en diatonisk skala fra stykkets tonika, før det moduleres til en diatonisk skala fra dominant.

Senere, i det nittende og tyvende århundre, begynte man å utforske flere typer skalaer:

Det finnes mange flere skalaer. Indisk musikk har mange slike, som heter raga.

Tolv-tone rader er ikke skalaer, men visse skalatrinnsrekkefølger (ikke nødvendigvis alle), og utgjører tonesett som kan behandles ved bruk av tolvtoneteknikken.

Naturskala[rediger | rediger kilde]

I naturskala relaterer frekvensen av hver tone til grunntonen ved at forholdet mellom dem kan uttrykkes med formelen \frac{2^x}{3^y}. Dvs at man kan komme fra den ene til den andre ved kun på å dele/multiplisere en rekke ganger med to og/eller tre, skjønt at det er også mulig for brøkslektskapet mellom frekvenser kan være annerledes, f.eks. 5/7, og slikt kan skje i elektronisk musikk.

Naturskala har en uendelig antall toner. De intervaller med små x og y i formelen har en mye behageligere harmonisk egenskap i forhold til de med høye x og y tall. For eksempel intervallet mellom en tone og dens oktav er 2 = \frac{2^1}{3^0}, eller intervallet mellom A (la) og D (re) er \frac{4}{3} = \frac{2^2}{3^1}.

Temperert skala[rediger | rediger kilde]

Se temperert stemming

I temperert skala relaterer hver tone til den neste med et fast logaritmisk frekvensforhold. I et piano, siden det er tolv toner i oktaven, er forholdet tolvte rot av to, d.v.s. \sqrt[12]{2} (≅ 1.0594630943592952645618252949463…). En pianotangent har doble frekvensen av den som er 12 tangenter borte til venstre (én oktav under), og det halve av den som er 12 tangenter borte til høyre (én over). Fordelen med tempererte skalaer er at en tilfeldig tone harmonerer med en annen på lik linje med alle de andre tonene i skalaen, dette p.g.a. det faste forholdstallet mellom frekvensene. I tillegg finnes det gitt antall frekvenser i en oktav: Dette gjør det enklere å lage instrumenter som kan gjengi alle toner i den skalaen. Før temperert skala ble oppfunnet, var det allslags innviklede oppsett på instrumenter, og forskjellige stemminger, for å gi de naturlige tonene.

Det finnes flere tempererte skalaer.

  • Den med 12 like intervaller (kromatisk skala) er den som brukes i vestens klassiske og populære musikk.
  • De med 53 like intervaller brukes i midøsten og kalles maqam eller makam. Det finnes hundrevis av makam. Oftest holder man seg innenfor en håndfull av disse. Et eksempel er «Huseyni» som inneholder tonerekken gitt i følgende tabell:
tone nummer (blant 0-52) 0 9 13 22 31 40 44
frekvensforhold til grunntonen {({\sqrt[53]{2})}^ 0} = 1 {({\sqrt[53]{2})}^ 9} {({\sqrt[53]{2})}^ {13}} {({\sqrt[53]{2})}^ {22}} {({\sqrt[53]{2})}^ {31}} {({\sqrt[53]{2})}^ {41}} {({\sqrt[53]{2})}^ {44}}
Hvis grunntonen=440Hz 440 494,96 521,54 586,69 659,97 742,41 782,28}
  • Den med 72 like intervaller (sjruti) brukes i sør-indisk musikk for å bygge opp skalaene som heter raga.

Tempererte skalaer har vanligvis intervaller som ligner de mest brukte naturskalaintervallene. Eksempelet er A-E, kvinten, som er {({\sqrt[12]{2})}^ 7} , d.v.s. \frac{659,26}{440}  i 12-tempererte skala og \frac{2^1}{3^1} , d.v.s. \frac{660}{440}  i naturskala, og merk den ørsmå forskjellen. Med andre intervaller er det mye mer betydelig forskjell mellom temperert og naturlig intervall.

Antallet intervaller i eksisterende tempererte skalaer (12, 53, og 72) er ikke tilfeldig valgt. De minimaliserer den totale avstanden mellom enkle naturskalaintervaller og nærmeste tempererte intervall.

Mikrotonale skalaer[rediger | rediger kilde]

Begrepet mikrotonal musikk viser som regel til musikk som har røtter i tradisjonell vestlig musikk som gjør seg nytte av «uvanlige» skalaer og intervaller. En oktav kan deles inn i flere eller færre like intervaller enn tolv. Komponisten John Cage er blant dem som har eksperimentert med slik musikk, samt den tsjekkiske Alois Habá, som brukte kvarttoner som delte opp oktaven i 48 trinn. Flere før ham eksperimenterte med slikt, som amerikaneren Charles Ives, også senere Witold Lutoslawski, og Krzysztof Penderecki, bl.a.

Jazz og blues[rediger | rediger kilde]

I jazz og blues har man gjennom bruken av blue notes tatt i bruk intervaller mindre enn en halvtone. «Blue note» er en intervall som teoretisk sett verken er dur eller moll, men midt i mellom, noe som gir en særegen klang. I tonearten E finner man «blåtonen» et sted mellom G og G♯, eller som en bevegelse over begge to.

I blues brukes ofte pentatoniske skalaer og bluesskalaen. I én enkelt jazzkomposisjon finner man ofte mange forskjellige skalaer og en rekke modi av disse. Kromatiske skalaer har vunnet utbredelse, særlig i moderne jazz. Don Ellis brukte kvarttones trompet, og kvarttonesteknikk i noen av big-band jazz-Fusion jazzmusikken hans.

Se også[rediger | rediger kilde]