Norsk adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norsk adel har eksistert både i middelalderen og i nyere tid.[bør utdypes]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den norske adelen ble utarmet i løpet av 1500-tallet, med redusert antall, rikdom og innflytelse.[1] Kong Frederik I ønsket å gi danske adelsmenn rettigheter i Norge. Det norske riksrådet holdt tilbake anerkjennelsen av den nye kongen. Selv om han ble kronet i København 5. august 1523, blir ikke det norske anerkjennelsesdokumentet (håndfestingen) utstedt før i november 1524. Ved herredagen i København i 1536 ble det norske riksrådet avskaffet, og selv om Norge fortsatte å være et eget kongerike,[2] forble det deretter uselvstendig og underlagt kongen og det danske riksrådet i København.[3] Flere unionskonger lot seg hylle av den norske adelen, blant annet på Akershus festning.

Betegnelsen adel var ikke brukt i den norske middelalderen,[trenger referanse] og ble tatt i bruk senere, selv om samfunnsgruppen var den samme. Betegnelsen uradel ble lansert på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere.[trenger referanse]

For å styrke eneveldet av 1660, ble det i 1671 innført et nytt system med grevetitler og friherretitler i tillegg til adelsklassen. Et par utenlandske adelsmenn ble gitt titler til norske områder.[4] Friherretittelen avløses senere av tittelen «baron». To grevskaper blir skapt: Laurvigen i 1671 for kongens sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve, og Jarlsberg i 1673 for Peder Schumacher, bedre kjent som Griffenfeld. Etter at sistnevnte ble dømt for høyforræderi i 1678, ble grevskapet solgt til Gyldenløve, som solgte det videre til baron Gustav Wilhelm von Wedel som fikk tittelen greve Wedel-Jarlsberg. Et baroni i Rosendal ble opprettet i 1678 for Ludwig Rosenkrantz, som hadde giftet seg med en norsk adelskvinne, Karen Mowat, som arvet store eiendommer.

Tildelingene av adelskap under eneveldet skjedde, stort sett, ved at den som ønsket adelskapet satt inn et større pengebeløp i kongens privatkasse bl.a. Anker, Gyldenkrantz og Løvenskiold [5] Unntatt fra dette er adelskap som belønning, slik som til Cort Adeler og Tordenskiold.

De fleste nålevende slekter i Norge som har adelig opprinnelse, kan føre sin historie tilbake til særlig Danmark, Slesvig og Holsten.

Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel,[6] og de siste adelige privilegiene ble gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.[7]

Adel i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Årsakene til at noen norske middelalderætter fikk framstående posisjoner i samfunnet gjennom flere generasjoner, kan ikke alltid kartlegges. Årsakene kan være slikt som samling av store jordeiendommer, lokalt etablerte høvdings- og lederposisjoner samt spesiell nærhet til konger som rådgivere og i krigstjeneste.

Særlig titler som ridder, væpner, lendmann og baron, ble tildelt for tjenester til kongen. Lendmannen fikk rett til et landområde (len) og også rett til å inndrive skatter. Dette systemet minner om baroniene i det tyske og engelske adelssystemet.

Slektene Bolt, Smør, Galle, Galte, (senere: Galtung), Benkestok og Kane er noen av de norske adelsslektene i middelalderen.

Stamfaren til ætten Galte skal være GautÆnes i Hardanger, født cirka 1100.[trenger referanse] Han var lendmann og hans antatte sønn Jon Gautsson var lendmann hos kong Magnus Erlingsson.[trenger referanse]

Stamfaren til slekten Bolt antas å være Alv Sigerstad,[trenger referanse] som holdt til på gården Sigerstad i nåværende Fredrikstad.

Fra 1277 blir det bestemt at lendmannen skal kalles baron.[trenger referanse] Dette kan ha vært resultatet av hyppig kontakt med England og Skottland.[trenger referanse] I 1308 avskaffet Håkon V barontittelen.[trenger referanse]

I Norge ble slike titler tildelt som personlige æresbevisninger,[trenger referanse] og de ble i mindre grad knyttet til landområder.[trenger referanse] Så lenge lendmannen giftet seg innen sin egen stand, gikk tittelen i arv til den eldste sønnen. Militær makt og velstand var viktigere enn formelle adelstitler.[trenger referanse] Allianser og ekteskap på tvers av de ledende familiene var den vanlige måten å sikre den sosiale posisjonen på.

Minst to slekter er av enkelte personer påstått å være "norsk uradel":

Dansk uradel i Norge[rediger | rediger kilde]

En del danske adelsslekter hadde medlemmer som i kortere og lengre tid hadde opphold og embeter i Norge. Blant de framstående er:

  • Bildt
  • Gjedde
  • Iuel
  • Kaas (herunder Munthe-Kaas)
  • Urne

Slekter med adelsbrev fra unionskongen[rediger | rediger kilde]

Slekter før 1660[rediger | rediger kilde]

Slekter adlet av embete/rang[rediger | rediger kilde]

Slekter med tapt adelskap[rediger | rediger kilde]

Slekter som giftet seg ikke-adelig i tiden 1591-1660 mistet sitt adelskap:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lars Løberg:«Norsk adel, hadde vi det?», Genealogen 2/1998, s. 29-32. Kilder Genealogi.no
  • Fabritius, Albert: Danmarks Riges Adel, Kbh. 1946
  • Trætteberg, Hallvard (1933): Norske By- og Adelsvåben, som imidlertid idag særlig har betydning som et heraldisk verk.
  • Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, utgitt heftevis fra 1782 av Det kgl danske genealogiske og heraldiske Selskab, København 1813 (siste hefte)
  • G. Munthe: «Heraldisk-historiske Optegnelser, eller Tillæg og Rettelser til det af «det danske genealogisk-heraldiske Selskab» fra 1782 til 1813 udgivne Adels-Lexicon», Samlinger til det norske folks Sprog og Historie, bind 3 og 4, Christiania 1835-1836 (med opplysninger om en del personer fra A-J)
  • Huitfeldt-Kaas, H.J.: «De nulevende Adelsslægter i Norge», Historisk Tidsskrift, 2. Række 5. Bind, Kristiania 1886, side 145-161, med avgrensning og opplisting av slekter
  • A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904 (med flere norske slekter og en sterk reduksjon av antallet i leksikonet fra 1813 )
  • Nils G. Bartholdy: «Adelsbegrebet under den ældre enevælde – sammenhengen med privilegier og rang i tiden 1660-1730», (dansk) Historisk Tisskrift, 12. række bind V hæfte 3, København 1971 (med kritikk mot avgrensningen av slekter hos Thiset og Wittrup)
  • Achen, S. T.: Danske adelsvåbener, København 1973 (med tegninger av våpnene til slektene i Thiset og Wittrup)
  • Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverre Bagge und Knut Mykland: Norge i dansketiden. Oslo 19983 s. 90.
  2. ^ «Konge til Danmark og Norge»
  3. ^ Norgesartikkelen
  4. ^ Markgrever av henholdsvis Lister (1709) og Mandal (1710), se Thiset og Wittrup side 174 og 186-187.
  5. ^ Fabritius, Albert: Danmarks Riges Adel, Kbh. 1946, side 52 m.fl.
  6. ^ Grundloven § 108.
  7. ^ Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder. 1. august 1821.

Øvrige emner[rediger | rediger kilde]