Uradel

Uradel, også kalt eldgammel adel (særlig på dansk), er uttrykk som i noen grad er brukt om den «eldste adelen» i et område, men med svært varierende definisjoner. Definisjonene varierer som oftest mellom ulike land, og i mange tilfeller har begrepet flere mulige definisjoner også innenfor samme land. På mye av kontinentet brukes begrepet ofte om den del av adelsstanden som i mannslinjen («agnatisk») stammer fra en person i middelalderen eller tidligere, og som hadde en samfunnsmessig posisjon som adelig («fri») uten å være adlet av en fyrste eller lignende. Det vil si med en ukjent opprinnelig årsak til adelsposisjonen.^{[trenger referanse]}

Betegnelsen uradel ble lansert i Skandinavia på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere, og brukes i Danmark, Sverige og Norge. Begrepet er likevel mer vanlig i Sverige og Danmark enn Norge, noe som bl.a. skyldes at disse landene har flere slike nålevende slekter.

Sverige

Sverige har en ganske tallrik uradel, med slekter som Beck-Friis, Bielke, Bonde, Gyllenstierna, Leijonhufvud, Lilliehöök, Natt och Dag, Oxenstierna, Posse, Rålamb, Stenbock, Thott og Trolle.^{[trenger referanse]} Også Danmark har flere nålevende slekter som regnes som uradel, som Arenfeldt, Bille, Brockenhuus, Holck, Huitfeldt, Høeg, Juel, Juul, Krabbe, Kaas, Rosenkrantz, Sehested, Skeel og Vind.^{[trenger referanse]}

Polen, Finland og Baltikum

I Polen kan den adelen som kalles uradel sjeldent føres lenger tilbake enn rundt år 1500. I Finland og Baltikum består uradelen i stor grad av innvandrede tyske og svenske slekter.^{[trenger referanse]}

Norge

I Danmark og Norge går det fremste skillet mellom den gamle riddere og væpnere, og den hoffadelen, embetsadelen eller brevadelen som oppstod etter innføringen av eneveldet på 1600-tallet.^{[trenger referanse]} Et kjennetegn på den nye adelen var at kongen brukte tildeling av adelskap som belønning for personer som utmerket seg i statsadministrasjonen eller på andre måter i kongens tjeneste, mens den eldre adelen ofte stod i et motsetningsforhold til kongen, særlig i valgmonarkiet Danmark der nye konger måtte undertegne en håndfestning som sikret adelens rettigheter mot kongen (en ordning som også ble innført i Norge i 1448).

En annen brukt definisjon, særlig i Danmark, er å regne den adel som kjennes fra før reformasjonen som «uradel».^{[trenger referanse]}

Norge hadde ifølge Terje Bratberg opprinnelig en tallrik uradel, men svært få har overlevd i adelig stand til vår tid, men «mange gamle uradelsslekter [har] overlevd i bondestand».

Det er diskutabelt om betegnelsen uradel bør brukes – og er treffende – om de norske høvdings- og stormannsslektene i middelalderen, som for eksempel Bjarkøyætten, Sudrheimsætten, Finnenætten, Bolt og mange andre tilsvarende ætter.

Flere norske slekter er av forskjellige personer på 1800–1900-tallet, blitt kalt for «norsk uradel», som:

• Galtung fra Hardanger, der admiralen Lauritz Galtung fikk stadfestet slektens adelsskap av kong Frederik III på Akershus dagen før hyllingen i Christiania, 23. august 1648
• Skanke, (Skancke, Schanche og flere former) fra Jemtland som noen hevder nedstammer fra den norske kongeslekten på øya Man, uten å kunne påvise noe slikt.^{[trenger referanse]}
• Paus, der slektens antatte eldste kjente mann Hans Olufsson (1500–70) som kannik ved Mariakirken i Oslo i henhold til Mariakirkens privilegier hadde ridders «rett med all sømd». Blant påviselige etterfølgende generasjoner er det ikke kjent noe adelskap før godseier og pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus i 1923 ble utnevnt til greve av pave Pius XI.^{[trenger referanse]}

Danmark

Gruppen av «dansk uradel» inkluderer bl.a. følgende slekter som har, eller har hatt, medlemmer i Norge:^{[trenger referanse]}

• Kaas (med Munthe-Kaas)
• Huitfeldt
• Iuel
• Bille (med Bille-Brahe)
• Ravensberg
• Rosenkrantz

Øvrige emner

• Adel
• Danske adelsslekter
• Norske adelsslekter
• Svenske adelsslekter
• Skotske klaner