Anker (slekt)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slekten Ankers våpen etter adlingen i 1778. Illustrasjon fra Anker, Carl Johan: Stamtavle over familien Anker, Kristiania 1889.
Bernt Anker var Norges rikeste mann ved sin død i 1805

Anker er en norsk slekt med opphav i Sverige, der slektens stamfar Olof Erichsson (død 1682) var ankersmed i Göteborg. Slektsnavnet ble tidligere skrevet Ancker eller Ancher.

Historie[rediger | rediger kilde]

Slektens stamfar Erich Olsen Ancker (164499) var sønn av kjøpmann og ankersmed Olof Erichsson (død 1682) og hustru Kirsten i Göteborg. Erik Ancker kom til Christiania som representant for kjøpmann Peter Bahrum i Lübeck. I Christiania ble han en velstående kjøpmann, som gjennom ekteskap med Maren Lauritzdatter ble inngiftet i byens rike kjøpmannskretser. Av deres sønner ble Bernt Ancher (1680–1724), sogneprest til Land, stamfar til slektens hovedgrener gjennom sønnene Erich Ancher (1709–1785) og Christian Ancher (1711–1765). Ved storhandel, kjøp av jordegods og rike giftermål ble deres etterkommere i slutten av 1700-tallet de ledende og uten sammenligning mektigste innenfor det såkalte handelspatrisiatet i Norge.

Medlemmene av de to hovedgrenene ble ved adelsbrev av 14. januar 1778 naturalisert som dansk-norsk adel under navnet Anker på grunnlag av påstander om at de stammet fra en svensk adelsslekt Anckar. Slektsforskere har imidlertid ikke kunnet påvise noen forbindelse med denne slekten. Det er i dag ansett som sikkert at familienavnet kommer av at slektens svenske stamfar var ankersmed.[1] Carsten Ancher førte saken om adling på familiens vegne i København, og «begrunnet søknaden ved å påstå at familiens norske stamfar Erich Olsen Ancker stammet fra den svenske Bothwidaslekten fra Värmland, adlet i 1625 under navnet Anckar. Denne slekten døde ut på mannssiden i 1645. Bernt Anker selv betvilte dette slektskapet og ga uttrykk for sin tvil i et brev til fetter Carsten 31. mai 1777. Han advarte mot å søke på så tynt grunnlag, og ønsket å unngå en fremgangsmåte som kunne stride mot familiens ære. Men søknaden gikk altså greit igjennom, og alle var glad til.» Alf Collett avkreftet det fiktive slektskapet i Personalhistorisk Tidsskrift i 1889, da han fant rettsreferater fra 1666 som viste at familiens stamfar «Erich Anchersen, en fattig fremmed Karl af Lübeck» ble funnet skyldig i tollsvik. Erich Anchersen beskrives på 1660-tallet også som Lübeck-kjøpmannen Peter Bahrums tjener.[2]

Den danske adelshistorikeren Albert Fabritius anså adelskapet til Anker som å være «solgt» av kongen, det vil si tildelt mot innbetaling av betydelige beløp til kongens privatkasse «partikulærkassen» .[3]

Det vesentlige av slektsmedlemmenes næringsvirksomhet og eiendommer gikk ut av slektens eie i løpet av 1800-tallet. Det Ankerske fideikommiss i Christiania gikk konkurs i 1819, mens godskomplekset knyttet til Bogstad gård og Nordmarka ved Oslo ble arvet gjennom kvinneledd i slektene Wedel Jarlsberg, Løvenskiold og Egeberg. Bogstad gård og Rød herregård ved Halden gikk over til å bli stiftelser i siste del av 1900-tallet.

Fra 1800-tallet har slektsmedlemmer gjort seg bemerket bl.a. som landskapsmaler, ambassadør, leger, arkitekt, finansfolk og utøvere av andre yrker.

Slektsvåpen[rediger | rediger kilde]

Før adlingen brukte slektsmedlemmer til dels et våpenskjold med i skjoldet et anker under to stjerner, og som hjelmtegn oppe på hjelmen står den allegoriske figuren Spes (håpet) mellom to hjortehorn.

Ved adlingen ble det norske slektsvåpenet lagt nærmere den utdødde, svenske adelsfamilien Anckars våpen som i skjoldet har et anker med piler. Antakelig har medlemmer av den norske slekten selv påvirket denne utformingen.

Det norske slektsvåpenet fra adelsbrevene har rødt skjold med en smal gullrand og innenfor den et svart anker som har gull ankerstokk, og gjennom ankerringen er det stukket tre krysslagte, svarte piler. På en hjelm med rangkrone er hjelmtegnet en seksoddet, gull stjerne mellom et vesselhorn delt i rødt, gull og sølv, og et annet delt i sølv, gull og rødt. Skjoldet har på hver side en skjoldholder: en [Bjørnefamilien|[bjørn]] og en ulv, begge naturfarget og med hodene seende bakover.

Slektsmedlemmer har også brukt et valgspråk ("devise") på latin: Gloria ex utili (ære av det nyttige), bl.a. Peder Anker på platen som serafimerridder.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Slektstre (utvalgte personer)[4][5]
Treliste

Galleri[rediger | rediger kilde]

Galleri

Noen kjente medlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holck, Per: Bernt Anker – Samtid, liv og forfatterskap. Oslo 2005, s. 36
  2. ^ Roede, Lars (1944-) (2010). To gårder - to brødre: mye om Frogner og litt om Bogstad. Oslo: Bogstad gårds venneforening. ISBN 9788292865033, Elektronisk lesbar versjon. 
  3. ^ Danmarks Riges Adel (1946), side 57.
  4. ^ Anker i Store Norske Leksikon.
  5. ^ Steffens, Haagen Krog (1873-1917) (1911). «Anker». Norske Slægter 1912. [Kristiania]: Gyldendalske Boghandel. s. 15-22.  [Se også transkribert kopi hos Prosjekt Runeberg]
  6. ^ Østby, Arvid (1897-1974) (1998). Hamar borgerbok: litt om de første handels- og håndverksborgere i Hamar. Hamar: Hamar historielag. s. 168. ISBN 8299305535. 
  7. ^ S. H. Finne-Grønn (1927). Legatslegten Broch: fortegnelse over samtlige adgangsberettigede til professor Ole Jacob Brochs familielegat samt genealogiske oplysninger om slegten forøvrig. Oslo: (Cammermeyers bogh.). 
  8. ^ Brinchmann, Chr. (1864-1940) (1912). «Steen Henrik Claus». Hvem er hvem?: haandbok over samtidige norske mændt og kvinder. Kristiania: Aschehoug. s. 249.  [Se også transkribert kopi hos Prosjekt Runeberg]
  9. ^ Opplysninger om Sigrid (Anker) Steen i disnorge.no.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]