Nikeforos II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nikephoros II»)
Nikeforos II
Født912[1][2][3]Rediger på Wikidata
Kappadokia
Døddesember 969[2]Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseMilitært personell, soldat Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (963–969) Rediger på Wikidata
EktefelleTeofano (963–969)[4]
FarBardas Phokas the Elder[5]
SøskenLeo Phokas the Younger
NasjonalitetØstromerriket
GravlagtApostelkyrkja
Nikeforos II på Commons
Se også liste over østromerske keisere

Nikeforos II Fokas (gresk: Νικηφόρος Β Φωκᾶς), født 912 eller 913, død 11. desember 969, var bysantinsk keiser fra 963 til 969. Hans store militære bragder bidro til oppblomstringen av Det bysantinske riket i løpet av det 10. århundre.

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nikeforos Fokas ble født ca 912 og tilhørte den aristokratiske Fokas-familien fra Kappadokia som hadde fostret flere fremstående generaler, inkludert Nikeforos' far Bardas Fokas, hans bror Leo Fokas, og hans bestefar Nikeforos Fokas den eldre, som alle hadde fungert som øverstkommanderende for hæren. Hans mor, hvis navn er ukjent, var fra en annen betydningsfull anatolisk familie, maleinos-familien.

Nikeforos sluttet seg til hæren i tidlig alder. Han ble utnevnt til militærguvernør i det anatoliske theme (den militære administrative enheten) i 945 under keiser Konstantin VII. Da hans far ble såret i kamp i 953, ble Nikeforos forfremmet til øverstkommanderende på den østlige grensen. Nikeforos’ krigføring mot abbasidene under ledelse av kalif Al-Muti i Bagdad startet med et alvorlig nederlag i 954, men årene etter, fra 957, vant han flere seire i kamper i Syria og skaffet seg ry som en dyktig hærfører.

Fokas’ beleiring av Chandax på Kreta vinteren 960-61

Erobringen av Kreta[rediger | rediger kilde]

Da keiser Romanos II tiltrådte i 959 fikk Nikeforos og hans bror Leo ansvaret for hæren i henholdsvis øst og vest. Man begynte umiddelbart planlegging av en krig mot sarasenerne i emiratet på Kreta. En flåte bestående av 308 skip og 50.000 mann[6] ble gjort klar etter anbefaling fra den innflytelsesrike ministeren Josef Bringas. Nikeforos ble satt til å lede ekspedisjonen. Han satte hele styrken inn mot den største byen og befestningen Chandax (nåværende Heraklion. Etter en hard beleiring som varte i ni vintermåneder klarte han å innta byen og skaffet seg også kontroll over hele Kreta. Han foretok så en massakre på de muslimske sarasenerne. Tilbake i Konstantinopel fikk han ikke den forventede triumf, men «bare» en ordinær hyllest i Hippodromen[7]

Han ble umiddelbart sendt mot østgrensen med en stor og velutstyrt hær. Under felttoget fra 962 til 965 gjenerobret han byen Kilikia som det muslimske kalifatet hadde holdt i over to hundre år. Han marsjerte videre og sammen med sin nevø Johannes I Tzimiskes inntok han byen Aleppo i Syria. De skaffet seg der et formidabelt krigsbytte, en mengde sølv og andre verdier og også kappen til Døperen Johannes som var en stor relikvie, men de gjorde ingen permanent erobring av byen.

Fokas’ tropper erobrer Aleppo

Nikeforos hadde giftet seg tidlig, angivelig med en kvinne ved navn Stefania. De hadde en sønn, Bardas, som døde tidlig[8]. Hans kone døde også før han steg i gradene for alvor, og den dypt religiøse Nikeforos sverget at han skulle leve resten av sitt liv i avholdenhet, noe som skulle skape visse problemer etter hvert.

Veien til keisertronen[rediger | rediger kilde]

Den 15. mars 963 døde keiser Romanos II uventet i en alder av bare 26 år. Årsaken til det plutselige dødsfallet er usikker. Både samtidige kilder og senere historikere synes enten å tro at den unge keiseren hadde ødelagt helsen med seksuelle utskeielser og stort alkoholkonsum, eller mistenkte hans kone Theofano for å ha forgiftet ham. Theofano hadde allerede oppnådd et rykte som en intelligent og ambisiøs kvinne, men hun skulle senere også bli beryktet for sin hensynsløshet i å oppnå sine mål. Situasjonen nå, etter Romanos’ død, var at hans to sønner med Theofano, Basileios og Konstantin var kronet som medkeisere og dermed skulle de overta makten. Imidlertid var Basilios fem år gammel, og Konstantin bare tre, slik at keiserinne Theofano ble regent for dem.

Sterke krefter ønsket imidlertid å begrense hennes makt, først og fremst den fremtredende statstjenestemannen, evnukken Josef Bringas, som hadde vært en sentral rådgiver for Romanos II. Ifølge samtidige kilder ønsket han å beholde makten i egne hender. Han prøvde også å redusere Nikeforos’ innflytelse. Nikeforos var imidlertid blitt kjent som en seierrik hærfører med støtte fra de militære og hadde også beholdt sterke bånd til aristokratiet. Josef fryktet derfor at han ville ta sikte mot keisertronen og han intrigerte derfor heftig, noe som slo tilbake mot ham selv. På oppfordring fra den unge og fremgangsrike Johannes Tzimiskes, nevøen til Nikeforos, gikk Nikeforos i forhandlinger med regenten Theofano.

Nikeforos' inntreden gjennom den gyldne port i Konstantinopel som keiser sommeren 963.

Med hjelp av Theofano og patriark Polyevktus fikk Nikeforos kommandoen over de østlige militære styrker, han ble utropt til keiser av dem den 2. juli 963 og han paraderte i Konstantinopel hvor hans partisaner hadde styrtet hans fiende Josef Bringas. Takket være sin militære suksess ble han kronet ved siden av Romanos’ to unge sønner, og på tross av motstand fra patriarken giftet han seg med Theofano.

Senere krigføring[rediger | rediger kilde]

Nikeforos II Fokas utkjempet mange kriger gjennom hele sin regjeringstid. Hans første krig som keiser ble utkjempet mot hamdanidedynastiet i emiratet Aleppo mellom 961 og 962. Hans mål var ikke å erobre emiratet, men å markere sin rolle som en regional makt - byen Aleppo ble grundig plyndret og dets styrker ødelagt, men dets territorier ble ikke annektert. Fra 964 til 966 ledet han en hær på 40.000 mann som erobret Kilikia og gjennomførte raid i Mesopotamia og Syria[9]. I 968 gjennomførte Nikeforos et angrep som nådde byen Tripoli i Libanon og erobret flere befestninger underveis. Målet hans var å avskjære Antiokia fra sine allierte. Byen var uten hell forsøkt inntatt ved beleiring to ganger, i 966 og 968. Nikeforos besluttet nå å legge en styrke på 1500 mann i et fort i Baghras som ligger på veien mellom Antiokia og Alexandretta. Sjefen for styrken, patrikios Mikael Bourtzez, trosset keiserens ordre og inntok likevel Antiokia i et overraskelsesangrep støttet av soldater fra stratopedarken[10] Petros Fokas[11]. Bourtzes ble refset for sin ulydighet og sluttet seg senere til komplottet som drepte Nikeforos.

På imperiets nordgrense startet Nikeforos en krig mot bulgarerne som Bysants måtte betale tributt til. Nikeforos nektet å betale, og bestakk storfyrst Svjatoslav I av Kiev for at han skulle gå til angrep på Bulgaria. Russerne viste såpass styrke mot Bulgaria at Nikeforos igjen allierte seg med bulgarerne for å hindre videre russisk fremmarsj.

Nikephoros II hadde mindre lykke med seg i sin krigføring vestover. Han nektet å betale tributt til Fatimidekalifatet som styrte mesteparten av Nord-Afrika og Sicilia. Han sendte også en militær styrke mot Sicilia under ledelse av sin (uekte) fetter Manuel Fokas, sønn av den gamle generalen Leo Fokas den eldre, i 964-965. Dette felttoget ble mislykket, og Nikeforos måtte slutte fred med fatimidene for å konsentrere kreftene om deres felles fiende, keiser Otto I som nå styrket sitt tysk-romerske keiserrike etter at han ble kronet til keiser av pave Johannes XII i 962. Otto hadde innledet angrep mot bysantinske besittelser i Italia, og Nikeforos forsøkte å vinne tilbake sine posisjoner. Etter noen innledende seire ble hans styrker imidlertid drevet tilbake til sørkysten av Italia.

Forholdet til Det tysk-romerske rike[rediger | rediger kilde]

Det anspente forholdet mellom det østlige og det vestlige Romerriket ble beskrevet av biskop Liutprand av Cremona i hans bok Relatio de legatione Constantinopolitana[12]. Otto hadde drømt om en dynastisk forening av de to romerske rikene og hadde tilbudt Nikeforos ekteskap med sin egen niese Hedwig. Han mislikte sterk at hans tilbud ble avvist, og i 968 sendte han et diplomatisk sendelag til Konstantinopel ledet av biskop Liutprand. Krigeren Nikeforos var ikke diplomatisk anlagt, og han likte slett ikke den glatt-tungede Liutprand. Liutprand fikk meget slett behandling, måtte vente lenge på audiens hos keiseren og ble dessuten holdt tilbake da han ville reise hjem. Han fikk dessuten en meget strabasiøs hjemtur[13].

Den dynastiske forbindelsen kom likevel i stand, men ikke før i 972, etter Nikeforos’ død, ved at Theophania, en niese av den etterfølgende keiser Johannes I Tzimiskes, ble gift med Otto Is sønn Otto II

Innenrikspolitikken[rediger | rediger kilde]

Nikeforos II (til høyre) og hans stesønn Basileios II

Nikeforos brukte mye penger på hæren og krigføringen, og ble tvunget til å spare på andre områder. Han skar ned på utgiftene til domstolene og presteskapets immunitet. Han stanset også byggingen av nye klostre. Hans tunge skatter gjorde ham upopulær i folket og medførte flere opprør. Han ble til slutt forlatt av sin kone som konspirerte med sin elsker Johannes Tzimiskes, som var Nikeforos’ nevø. Konspirasjonen førte til et attentat ledet av Johannes, og hvor Nikeforos ble drept i sitt sovekammer i 969.

Nikeforos var en dypt religiøs mann, og han bisto sin venn, munken Athanasios med å grunnlegge klosteret Great Lavra i Athos i Maledonia.

Attentatet mot Nikeforos[rediger | rediger kilde]

Da populariteten hans sank tok hans kone Johannes Tzimiskes som sin elsker og de la planer for å for å ta livet av Nikeforos. Etter hvert omfattet også konspirasjonen Mikael Bourtzes (den vanærede kommandanten som inntok Antiokia noen måneder tidligere) og hans tjener Theodoros, Leo Balantes og Leo Pediasimos. De sammensvorne klarte å snike seg inn i palasset og tok seg inn i keiserens sovekammer der de drepte ham. Ifølge den samtidige historikeren Leo the Deacon ble liket først mishandlet, deretter kastet ut av vinduet[14]. Senere ble Nikeforos gravlagt i De hellige apostlers kirke i en av marmorsarkofagene som Konstantin den store hadde fått laget seks hundrå tidligere. På en innskrift ved graven hans skal det angivelig ha stått «Du beseiret alle, bortsett fra en kvinne.» (Ώ πλην γυναικός τα δ 'άλλα Νικηφόρος). Historikeren John Julius Norwich bemerker at han nok hadde fortjent et bedre endelikt[15].

I løpet av de siste tiårene på 900-tallet forsøkte Fokas-familien flere ganger å overta keisertronen. De lyktes nesten da Nikeforos’ nevø Bardas Fokas den yngre gjorde opprør mot keiser Basilios II. Opprøret stoppet opp da Bardas døde, sannsynligvis av hjertesvikt.

Forfatteren Nikeforos[rediger | rediger kilde]

Nokeforos forfattet en bevart avhandling om militær taktikk, kjent som «Praecepta Militaria» med verdifull informasjon om datidens krigføring. Han skrev (muligens) også en mindre kjent bok «Om gjennombrudd» (engelsk: «Om Skirmishing») som beskrev geriljalignende militær taktikk mot en overlegen invasjonsstyrke. Det er trolig at det ikke var keiseren selv som skrev den, men at den ble skrevet til ham av en av de militære lederne, kanskje Leo Fokas[16].

Samtidige beskrivelser[rediger | rediger kilde]

Biskop Liutprand av Cremona, som må betraktes som en svært partisk og kritisk kilde, beskrev Nikeforos slik: «Et monster av en mann, en pygme, storhodet med små øyne, avskyelig kort og tykt, grålig skjegg…» og så videre[17]. Liutprands beskrivelse av Nikeforos som nærmest et avskyelig misfoster er tydelig preget av den elendige behandlingen han og hans delegasjon fikk under sitt besøk i Konstantinopel.

Mens Liutprand beskriver keiserens hår som «stritt» sier den mer nøytrale kilden Leo the Deacon at det var svart med «stramme krøller» og uvanlig langt.

Familie[rediger | rediger kilde]

I sitt første ekteskap med en ikke navngitt kvinne av Maleinos-familien hadde Nikeforos en sønn:

  • Bardas Phokas, som døde før 969.

I sitt andre ekteskap med keiserinne Theofano, enken etter Romanos II, hadde Nikeforos ingen barn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118587595, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Nikephoros II Phokas, SNAC Ark-ID w6ht6m65, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ The Peerage person ID p15022.htm#i150211, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ W. Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997, s. 495
  7. ^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 210
  8. ^ John Stylitzes, A Synopsis of Byzantine History 811 – 1057, Cambridge University Press, 2010, s. 250
  9. ^ W. Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, s. 948
  10. ^ Stratopedark var en høy militær tittel i Østromerriket, noe tilsvarende en plasskommandant
  11. ^ Petros Fokas var muligens ikke et medlem av Fokas-familien. Han kan opprinnelig ha vært en slave og evnukk som utmerket seg og fikk en høy militær stilling.
  12. ^ H. Mayr-Harting, Liudprand of Cremona’s Account of his Legation to Constantinople (968) and Ottonian Imperial Strategy, English Historical Review, 2001, s. 539–56.
  13. ^ Norwich, s. 219
  14. ^ Leo the Deacon, Historiae
  15. ^ Norwich, s. 222
  16. ^ George T. Dennis, Three Byzantine Military Treatises, Dumbarton Oaks, 2008), s. 139
  17. ^ Liutprand of Cremona, Relatio de legatione Constantinopolitana ad Nicephorum

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • (no) «Nikeforos II» i Store norske leksikon
  • The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
  • W. Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
  • John Stylitzes, A Synopsis of Byzantine History 811 – 1057, Cambridge University Press, 2010
  • John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
  • George T. Dennis, Three Byzantine Military Treatises, Dumbarton Oaks, 2008



Østromersk keiser
Makedonske dynasti
Forgjenger:
Romanos II Porfyrogennetos 		963–969 Etterfølger:
Johannes I Tzimiskes
Østromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nikeforos_II&oldid=23684028»