Theme (Det bysantinske rike)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bysantinske themata i Anatolia, ca. 750.

Theme, eller themata, (gresk: θέμα; flertall: θέματα, thema)[1] var de fremste administrative enhet fra 600-tallet i det bysantinske rike (Østromerriket). Inndelingen ble etablert på midten av 600-tallet i ettertiden av den slaviske invasjon på Balkan og muslimske erobringer i deler av det bysantinske rike. De erstattet det tidligere provinsielle systemet av romerske provinser etablert av Diokletianus og Konstantin den store. De første themer ble opprettet fra den østromerske hærens kamperinger, og deres navn tilsvarte de militære enhetene som hadde eksistert i disse områdene. Themesystemet nådde sin høydepunkt på 800- og 900-tallet da eldre themer ble delt opp og erobringer av nye områder resulterte i opprettelsen av nye. Det opprinnelige themesystemet gikk gjennom betydelige endringer på 1000- og 1100-tallet, men begrepet forble i bruk som provinsiell og finansiell avgrensning helt til Østromerrikets slutt.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen og den eldste vesen for themer har vært hyppig diskutert blant forskere. Selv betegnelsen thema er av usikker etymologi, men de fleste forskere følger Konstantin VII Porphyrogennetos (900-tallet) som nedtegnet at det hadde sin opprinnelse fra greske thesis, «plassering».[2][3] Dato for deres opprettelse er også usikker. For det meste av 1900-tallet tilskrev forskere etablering av themer til keiser Herakleios (styrte 610–641) i løpet av slutten av krigen mot Sasanideriket.[4] Den fremste blant de som fremmet dette var Georg Ostrogorsky som baserte det på et utdrag fra krøniken til Theophanes bekjenneren som omtalte ankomsten av Herakleios «i landene til themene» for året 622. I henhold til Ostrogorsky viste dette at «prosessen med å etablere tropper (themer) i særskilte områder av Anatolia hadde allerede begynt på denne tiden.»[5] Andre historikere har imidlertid hatt innvendinger og forskning har datert opprettelsen til senere, til perioden fra 640- til 660-tallet, under Konstans II (styrte 641–668).[6] Det har videre blitt vist at, motstridende til Ostrogorskys oppfatning, at begrepet ble etablert fra utgangspunktet som distrikt, veldefinerte regioner hvor en stratēgos, general, hadde både militær og sivil autoritet, og kun sent på 600- eller tidlig på 700-tallet ble begrepet overført til distriktene hvor troppene hadde tilholdssted.[7]

Knyttet til spørsmålet om kronologi er også utstedelsen av en tilsvarende sosial og militær endring. Det tradisjonelle synet, fremmet av Ostrogorsky, hevder at etableringen av themer betydde også opprettelsen av en ny form for hær. I hans syn hvor den gamle hæren var meget avhengig av utenlandske leiesoldater, var den nye bysantinske hæren basert på innfødte bondesoldater som levde på statsleide militære eiendommer.[2][8] Nyere forskninger hevder at formasjonen av themer ikke utgjorde noe radikalt brudd med fortiden, men isteden utgjorde en logisk utvidelse av tidligere trender fra 500-tallet, og at dens direkte virkninger på samfunnet var minimale.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «thema», Dictionary.com
  2. ^ a b c Kazhdan, Alexander, red. (1991): Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6, s. 2034
  3. ^ Haldon, John F. (1999): Warfare, state and society in the Byzantine world, 565–1204, Routledge, ISBN 1-85728-494-1, s. 215
  4. ^ Cheynet, Jean-Claude, red. (2006): Le Monde Byzantin II: L'Empire byzantin (641–1204), Paris: Presses Universitaires de France, ISBN 978-2-13-052007-8, s. 151–152
  5. ^ Ostrogorsky, George (1997): History of the Byzantine State, Rutgers University Press, ISBN 978-0-8135-1198-6, s. 101
  6. ^ Treadgold, Warren T. (1997): A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, ISBN 0-8047-2630-2, s. 316
  7. ^ Haldon, John F. (1990): Byzantium in the Seventh Century: The Transformation of a Culture, s. 214–215
  8. ^ Cheynet, Jean-Claude, red. (2006): Le Monde Byzantin II: L'Empire byzantin (641–1204), s. 152