Bardas Fokas den yngre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bardas Fokas den yngre
Født940
Cappadocia
Død13. april 989
Abydos
Far Leo Phokas the Younger
Barn Nikephoros Phokas Barytrachelos, Leon Phokas
Beskjeftigelse Offiser, militær, funksjonær
Nasjonalitet Østromerriket

Bardas Fokas' og Bardas Skleros' støter sammen.

Bardas Fokas (gresk: Βάρδας Φωκᾶς; død 13. april 989 ved Abydos), kalt den yngre for ikke å forveksles med sin grandonkel med samme navn, var en bysantinsk patrikios, feltherre og usurpator mot keiserne Johannes Tzimiskes og Basileios II.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bardas Fokas var en sønn av kuropalates Leon Fokas og nevø av keiser Nikeforos II. Da keiseren ble myrdet i desember 969 var Bardas øst i riket som dux av Chaldia og Koloneia. Den nye keiser Johannes Tzimiskes fratok ham alle embeder og forviste ham til Amaseia.

Opprør mot Johannes Tzimiskes[rediger | rediger kilde]

Derfra flyktet Bardas sommeren 970 til Kaisareia i Kappadokia, hvor han lot seg utrope til motkeiser av sine tilhengere. Hans far Leon støttet opp om hans opprør fra sitt forvisningssted Lesbos ved å prøve å få styrkene i den europeiske del av riket til å bryte med Johannes Tzimiskes. Familiens oppstand ble imidlertid slått ned. Mens faren ble blindet, måtte Bardas Fokas overgi seg i Pisidia til feltherren Bardas Skleros. På keiserens befaling ble han tonsurert til munk og forvist til Khios.

Øverstkommanderende[rediger | rediger kilde]

Etter Johannes Tzimiskes' død i 976 forsøkte Bardas Skleros med et stort opprør å gripe keisertronen. Da ble Bardas Fokas tilbakekalt av regenten Basileios Lakapenos, gjort til magistros og til domestikos for scholae palatinae (øverstkommanderende for rikets tropper) mot usurpatoren. Han dro så i felten. De to første feltslagene, den 19. juni 978 ved Pankalia nær Amorion og høsten/vinteren 978 ved Basilika Therma i Charsianon gikk i Bardas Skleros' favør. Men i det tredje slaget, den 24. mars 979 ved Sarvenis seiret Bardas Fokas i personlig duell mot Bardas Skleros. Skleros klarte å flykte til araberne, mens hans opprør brøt sammen.

Etter seieren forble Bardas Fokas øverstkommanderende for de bysantinske styrker i Lilleasia, og fra 981 til 985 gjennomførte han tre felttog mot Aleppo. Kort etter avsettelsen av parakoimomenos Basileios Lakapenos av Basileios II ble Bardas tidlig i 986 avløst som domestikos av scholene og sendt som stattholder til Antiokia.

Nytt opprør[rediger | rediger kilde]

Etter at den unge keiser led nederlag mot bulgarerne i august 986 ved Trajanstor, bekreftet Bardas Skleros - nå tilbake fra sitt eksil i Bagdad tidlig i 987 - sitt krav på den bysantinske trone. Samtidig gjorde Bardas Fokas opprør på nytt. Ved et første møte med sin rival tilbød han dem en allianse mot Basileios II og en deling av riket, men tok ham så overraskende til fange og fengslet ham i festningen Tyropoion.

Den 15. august eller kanskje 14. september 987 lot Bardas Fokas seg for annen gang utrope til keiser i Charsianon. Han erobret så med støtte fra kong David II av Tao-Klardsjetia nesten hele Lilleasia, til han den 13. april 989 stod på den asiatiske siden av Hellesponten ved Abydos, overfor Basileios IIs hær. På nytt forsøkte han å vinne seier i tvekamp, men denne gangen uten hell: Han døde på sin hest, sannsynligvis av et hjerteinfarkt. Hans hær ble beseiret, og hans avhugde hode bragt til Konstantinopel og senere presentert flere steder i Lilleasia.

Bardas Fokas′ enke løslot Bardas Skleros, som sluttet fred med keiseren i oktober 989 og oppgav sitt krav på keisertronen.

Bardas Fokas' eldre sønn Leon måtte overgi seg i november 989 i Antiokia; han ble forvist. Hans yngre sønn Nikephoros ble benådet; han gikk i 1022 sammen med general Nikephoros Xiphias i Kappadokia på nytt til opprør mot keiser Basileios II.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Claude Cheynet: Pouvoir et contestations à Byzance (963–1210) (= Publications de la Sorbonne. Série Byzantina Sorbonensia. Bd. 9). Reimpression. Publications de la Sorbonne Centre de Recherches d'Histoire et de Civilisation Byzantines, Paris 1996, S. 24–25 Nr. 6, S. 31–33 Nr. 15.
  • Alexander P. Kazhdan (utg.): The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford University Press, New York NY 1991, ISBN 0-19-504652-8, S. 1665−1666.
  • Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Beate Zielke, Harald Bichlmeier, Bettina Krönung, Daniel Föller, Alexander Beihammer, Günter Prinzing: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 2. Abteilung: (867–1025). Band 1: A...i... (#20001) – Christophoros (#21278). Nach Vorarbeiten Friedhelm Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 2013, ISBN 978-3-11-016666-8, S. 486−493 Nr. 20784 (mit umfangreichen Quellen- und Literaturangaben).
  • Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (utg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Vol. 2: Baanes–Eznik of Kolb. Brepols Publishers, Turnhout 2008, ISBN 978-2-503-52377-4, S. 36–37.