Lotussūtraen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Lotussutraen)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov
सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र
saddharmapuṇḍarīkasūtra
Sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov
SjangerMahāyānabuddhisme

Lotussūtraen, egentlig sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov (sanskrit: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र, saddharmapuṇḍarīkasūtra; tibetansk: དམ་ཆོས་པདྨ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam chos pad+ma dkar po'i mdo; tradisjonell kinesisk: 妙法蓮華經, pinyin: miàofǎ liánhuā jīng; koreansk: 묘법연화경, hangul: myobŏp yŏnhwa kyŏng; japansk: myōhō renge kyō, hiragana: ミョウホウレンゲキョウ), er en av de mest innflytelsesrike tekstene innenfor mahāyānabuddhismen. Den er også en av mahāyānatekstene som er bevart på sanskrit, og en engelsk oversettelse av et sanskritmanuskript på palmeblader fra Nepal, datert år 1039, ble utgitt av den nederlandske orientalisten Johan Hendrik Caspar Kern (1833–1917) i 1884.[1]

Lotussūtraen og avataṃsakasūtraen er de to mest kopierte buddhistiske tekstene i Kina, Korea og Japan. I østasiatisk buddhisme danner lotussūtraen basis for skolene Tiāntái, Cheontae, Tendai-shū og Nichirenbuddhismen.

De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr, og mesteparten av teksten var ferdig komponert omkring 200 e.Kr.[2] Lotussūtraen ble oversatt hele seks ganger til kinesisk, første gangen av en indisk legmann i året 225 e.Kr; av disse er tre oversettelser bevarte i den kinesiske buddhistiske kanon. Språket i den opprinnelige teksten var trolig en nordvestlig dialekt av prākrit, og det har vært gjort forsøk på å identifisere dette idiomet med gāndhārī, som ble talt i det gamle kongedømmet Gāndhāra.[3][4] I det 8. århundre ble den oversatt til tibetansk som en del av den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også sentralasiatiske fragmenter av teksten på khotanesisk og uigurisk.

Lotussutraens hovedbudskap «er at alle buddhismens lærer egentlig faller sammen til én i mahayanabuddhismen».[5]

Nest etter Prajnāpāramitā-tekstene var Lotussūtraen den mest kopierte teksten i hulebiblioteket som ble forseglet i oasebyen Dūnhuáng ca. 1000 e.Kr., og gjenoppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Samlingene i London, Paris og St. Petersburg inneholder 3,140 fragmenter av 450 kopier fra Dūnhuáng – 310 kopier (2,181 fragmenter) befinner seg i London og Paris.

Lotussūtraen var trolig den første buddhistiske tekst som ble oversatt til khotanesisk (Saka). I British Library finnes 7 khotanesiske fragmenter av teksten;[6] andre fragmenter i Saka er oppbevart i russiske museer.

I Dūnhuáng oppdaget arkeologer også fem små eksegeser til Kumārajīvas oversettelse av teksten til kinesisk. Tre av dem bærer tittelen – «Kommentar til Lotussūtraen» (Fă Huá Jīng Shū, 法華經疏).[7][8][9] Den fjerde har tittelen «Spørsmål og svar til Lotussūtraen» (Fă Huá wèndá, 法華問答),[10] og den femte har tittelen Fă Huá yì jì juăn dì sān (法華義記卷第三).[11]

Tittelen[rediger | rediger kilde]

Språk Navn
Sanskrit Saddharmapuņḍarīkasūtra (सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र)
Tibetansk Dam Pa’i Chos Padma Dkar Po Zhes Bya Ba Theg Pa Chen Po’i Mdo (Dam Chos Pad Dkar)
Mongolsk
Kinesisk Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經)
Koreansk Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경)
Japansk Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ)
Vietnamesisk Diệu pháp liên hoa kinh
Nelumbo lutea1mandj98.jpg
Vifte med teksten til bind 8 av Lotussūtraen, fra 1100-tallets Japan (Japans nasjonale museum)

sanskrit er tittelen Saddharma-puņḍarīka-sūtra (devanagari: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र). Sad betyr «vidunderlig», «fin», «perfekt», og er beslektet med det norske ordet «søt» (engelsk: sweet). Dharma betyr «lov» eller «lære», generelt brukt om buddhismen. Puņdarīka betyr «hvit lotusblomst». Tekstens fulle tittel er derfor «Boken om den hvite lotusblomstens gode lov».

Daimoku[rediger | rediger kilde]

I Lotussūtraen er det ikke opplagt hvilken «god lov» tittelen refererer til. «Loven» kan tolkes som «den éne vognen» (Ēkayāna). Den er også blitt tolket som iboende krefter i Lotussūtraens tittel.

I Kina messet de troende i Tiān-tái-skolen ordene «Jeg lovpriser Lotussūtraen».japansk er dette Namu Myōhō Renge Kyō. Under kamakuraperioden forkynte Nichiren at denne messingen (Daimoku) var selve essensen av teksten, og «loven» i Lotussūtraen.

Ēkayāna – «Den éne vognen»[rediger | rediger kilde]

«Den trefoldige Lotussūtra»[rediger | rediger kilde]

Illustrert koreansk Lotussūtra (Kumārājīvas oversettelse) fra ca. 1340, Metropolitian Art of Museum, Korea

Første kapittel av Lotussūtraen omtaler en tekst kalt sūtraen med uendelig mange betydninger. I Kumārājīvas oversettelse til kinesisk heter det: «På denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger»... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av Uendelig mange betydninger».

I Kina, Korea og Japan er denne sūtra blitt betraktet som en prolog til Lotussūtraen.

På lignende måte er Bodhisattva Samantabhadras kontemplasjons-sūtra betraktet som en epilog – som en fortsettelse av kapittel 28 i Kumārājīvas oversettelse til kinesisk.

Tiān-tái-skolen i Kina og dens avlegger Tendai i Japan, grupperte disse tre tekstene sammen som «den trefoldige Lotussūtra»:

Nichiren kalte Lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «Lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «Ti bind av Lotussūtraen».

Tiān-tái Zōng (天台宗)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tiantai (buddhisme)

Under dynastiet Suí (隋, 581618) oppstod det i Kina en skole som betraktet Lotussūtraen som buddhismens endelige og høyeste lære. Den ble kalt Tiān-tái skolen (Tiān-tái Zōng (天台宗), oppkalt etter fjellkjeden Tiān-tái shan («himmelens tak») i Sørøst-Kina hvor den hadde sitt hovedtempel. Den ble også kalt Lotus-skolen (法華宗, Fă-huá Zōng; koreansk: Pŏphwa chong 법화종; japansk: Hokke shū ホウケシュウ).

I likhet med Avataṃsaka-skolen oppstod den i Kina som et forsøk på å forene alle tilsynelatende selvmotsigende buddhistiske retninger i en sammenhengende lære.

Nichiren-skolen[rediger | rediger kilde]

Gjennom mer enn 20 års studier, konkluderte Nichiren (12221282) i 1253 at Lotussūtraen representerte buddhismens høyeste lære. Etter å ha innsett at ingen andre skoler under kamakuraperioden gjorde det samme, sang han Daimoku (Lovprisning av Lotussūtraen) til den oppadgående sol på Kiyosumi-fjellet den 28. april 1253, og proklamerte grunnleggelsen av en ny buddhistisk retning (Nichirenshū ニチレンシュウ).

Sanskritmanuskripter[rediger | rediger kilde]

Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij (1837–1908) ervervet størsteparten av «Kashgarmanuskriptet» i 1893 eller tidligere.
Sir Marc Aurel Stein (1862–1943) sammen med sin hund og sitt ekspedisjonsteam, deriblant Rai Bahur Lal Singh Mehta (1860–1930). Stein fraktet hjem 40 av folioene i «Kashgarmanuskriptet».
Prefekturet Kashgar ligger i Xinjiangprovinsen lengst vest i Kina.
Gamlebyen i Kashgar (喀什老城).
Hode av Buddha i forgylt bronse fra det 3.-4. århundre, funnet i Khotan. Utstilt i Tokyos nasjonalmuseum, Japan.
Folio fra Boken om Zambasta oppdaget i Khotan. En av strofene nevner Lotussūtraen. Manuskriptet illustrerer også guptaskriften som ble brukt i det østlige Turkestan
Kvinnelig bodhisattva sittende på en lotus. Stukkaturskulptur fra Khotan, 6.-7. århundre e.Kr. utstilt i Tokyos nasjonalmuseum, Japan.
Ruinene av et tempel med fronten, på det arkeologiske stedet F.III.iii, Farhad-beg-yailaki, sett fra sørvest. i august 1906
Fronten av kapittel 12 i et japansk manuskript av Lotussutraen fra midten av 1100-tallet. På japansk kalles det Heike Nokyo, og handler om Devadatta. Devadatta var ifølge tradisjonen Buddhas fetter og fiende. Bildet viser dragekongens datter Longnü som tilbyr Buddha en prisløs juvel. Kapittelet om Devadatta finnes i Kashgar-manuskriptet, men mangler i de øvrige sanskritmanuskripter og i den tibetanske teksten. Det manglet også i den opprinnelige kinesiske oversettelsen til Kumārajīva, før Făxiăn oppdaget dette kapittelet i Turfan.

De bevarte manuskriptene på sanskrit av Lotussūtraen kan deles inn i tre kategorier, avhengig av de geografiske områdene hvor de ble oppdaget eller kopiert: Den nepalesiske gruppen, Gilgitgruppen og den sentralasiatiske gruppen.[12][13] Av disse er Gilgitgruppen den eldste. Manuskriptene fra Gilgit dateres til mellom det 6. og 8. århundre e.Kr.[12]

Kashgarmanuskriptet eller Khotanmanuskriptet[rediger | rediger kilde]

Navn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Kashgar og kongedømmet Khotan

Et av manuskriptene på sanskrit kalles «Kashgarmanuskriptet».[14][15] Det er blitt datert forskjellig, av ulike orientalister, fra det 5. til det 10. århundre e.Kr.[16][17][18][19]

Benevnelsen «Kashgarmanuskriptet» skyldes professor Lokesh Chandra (1927–), som i 1976 var redaktør av en publisert faksimileutgave av manuskriptet.[20] Den samme benevnelsen ble brukt av Dr. Hirofumi Toda (1936–) ved universitetet i Tokushima da han i januar 1981 publiserte en romanisering av teksten.[21]

En australsk-tysk spesialist på khotanesisk, Dr. R. E. Emmerich (1937–2001), brukte i 1978 benevnelsen «Khotanmanuskriptet»,[19] basert på det faktum at manuskriptets skribent, så vel som oppdragsgiverne, var fra oasebyen Khotan.[22] Denne byen var sete for det buddhistiske kongedømmet Khotan langs silkeveien.

Spredt på seks forskjellige steder i verden[rediger | rediger kilde]

«Kashgarmanuskriptet» er ikke bevart intakt. Det består av 447 bevarte folioer, mens 12 folioer er gått tapt.[23] Folioene er heller ikke samlet på et sted, men er spredt på seks forskjellige steder i verden.[23] I begynnelsen var man ikke klar over at dette var et og samme manuskript. Dette var en erkjennelse som kom gradvis.[19]

Størstedelen av manuskriptet, 396 folioer, er oppbevart i Petrovskijsamlingen, som er en del av den sentralasiatiske manuskriptsamling til det russiske vitenskapsakademi, Institutt for orientalske studier i St. Petersburg.[24] I Kerns oversettelse av Lotussūtraen fra 1884[1] er disse folioene delvis brukt som grunnlag;[24] de avsnittene som det gjelder i Kerns oversettelse, er merket med bokstaven «O» i romaniseringen til Toda. Kerns oversettelse av manuskriptet var begrenset, og inneholdt flere unøyaktigheter.[24]

Mesteparten av manuskriptet, 281 av folioene i St. Petersburg,[25] ble ervervet av Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij (1837–1908) i 1893 eller tidligere.[a][19] Folioene stammet fra et område i nærheten av byen Kashgar – en sagnomsust by som ligger ved den vestre randen av Taklamakanørkenen i Tarimbekkenet, og det er dette som har gitt manuskriptet dets navn. Ytterligere 115 folioer stammer fra andre oppdagelsesreisende, og har kolofoner etter kapitlene 2, 5 og 15 som er skrevet i Khotan.[17][25] I Petrovskijsamlingen er de sistnevnte slått sammen med de første 281 folioer, slik at det totale antallet er 396.[25]

Fra 1. juni 1882 til august 1903 var Petrovskij generalkonsul for det russiske keiserdømme i Kashgar.[19] Som russisk generalkonsul var han direkte involvert i «det store spillet». Dette var en rivalisering og konflikt mellom det britiske imperiet og det russiske keiserdømme, som dreide seg om kontrollen over Sentral-Asia. Han var mer eller mindre i konflikt med den britiske generalkonsulen i Kashgar, George Macartney (1867–1945).[27] Macartney var generalkonsul fra 1890 til 1918, og fra 1899 til 1902 var Petrovskij og Macartney ikke på talefot med hverandre.[27][28] Petrovskij var også manuskriptsamler, og hans samling omfattet tekster i tokariske språk og flere andre sjeldne dialekter. Den eksakte lokalitet i Kashgar-området hvor de aktuelle manuskriptfolioene ble ervervet, er imidlertid ukjent.[19]

40 folioer befinner seg i Steinsamlingen i British Library. De ble bragt til England av den ungarske orientalisten Sir Marc Aurel Stein (1862–1943).[24][29]

9 folioer ble bragt til Tyskland av Emil Trinkler (1896–1931) og befinner seg i Trinklersamlingen i Staatsbibliotek der Stiftung Preussischer Kulturbesitz zu Berlin (tidligere i Marburg).[24] Disse ni folioene («Marburgerfragmentene») er blitt studert i detalj av den tyske indologen Heinz Bechert (1932–2005).[30]

Den nevnte generalkonsulen George Macartney kjøpte fire folioer i Kashgar, som i 1910 ble presentert for Asiatic Society.[27] Folioene befinner seg i dag i Hoernlesamlingen i India Office Records, som er en del av British Library i London (MSS. No.148, SA.22-25, Fol. Nos. 253-254, 259-260).[24] Orientalisten Augustus Hoernle (1841–1918) skrev følgende om dem: «Fragmentene ble sagt av Sir G. Maccartney å ha blitt kjøpt av ham fra Badruddin, Aksakal av Khotan, som selv hadde kjøpt dem av «skattejegere», men han kunne ikke gi noen informasjon om deres nøyaktige funnsted. I det store og hele er det sannsynlig at de er en del av et utbytte fra gravinger av skattesøkere i ruinene av Khadalik».[15][31] De fire folioene i Hoernlesamlingen ble studert gjennomgående av den tyske indologen Heinrich Lüders (1869-1943).[32]

Et fragment av en folio befinner seg i Ellsworth Huntington papers (series XV, box 3, folder 6) i Sterling Memorial Library ved Yale University i New Haven, Connecticut, USA.[24][33]

Toda hevdet at 6 folioer befinner seg i Ōtanisamlingen i Lüshunmuséet i Dalian i provinsen Liaoning i Kina[19] (store deler av den øvrige Ōtanisamlingen er flyttet til det kinesiske nasjonalbiblioteket i Beijing).[24] Dette er ikke riktig. Det er i virkeligheten syv folioer på dette muséet.[19] De ble ervervet i Khotan i 1912 av greve Ōtani Kōzui (1876–1948), den 22. abbed av Jōdo Shinshū-klosteret Nishi Honganji i Kyōto.[19] I 1999 publiserte Frederick de Jong (1944–) en faksimileutgave med romanisert tekst av alle syv fragmentene.[34]

Det er denne kombinasjonen av flere manuskripter som utgjør «Kashgarmanuskriptet»:[35]

Forkortelse Antall folioer Samling
Kash/O 396
(281+115)
Petrovskijsamlingen i St. Petersburg
Kha 40 Steinsamlingen, British Library
9 Trinklersamlingen i Berlin
Hoernle 4 Hoernlesamlingen i Indian Office Library, London
Mangler 12
«F» 1 Ellsworth Huntington papers ved Yale University (fragment)
7 Ōtanisamlingen i Beijing

Ordnet etter folionummer gir dette følgende sammensetning:[23]

Folio nr Samling
1–2 Mangler
3–243 Petrovskijsamlingen
244–252 Trinklersamlingen
253–254 Hoernlesamlingen
255 Petrovskijsamlingen
256–258 Steinsamlingen
259–260 Hoernlesamlingen
261–281 Petrovskijsamlingen
282 Stein- og Huntingtonsamlingen
283–311 Petrovskijsamlingen
312–320 Mangler
321–326 Petrovskijsamlingen
327–348 Steinsamlingen
349–359 Petrovskijsamlingen
360 Steinsamlingen
361–366 Petrovskijsamlingen
367–368 Ōtani- og Steinsamlingen
369 Ōtani-, Petrovskij- og Steinsamlingen
370-373 Ōtani- og Steinsamlingen
374-378 Petrovskijsamlingen
379 Mangler
380 Petrovskij- og Steinsamlingen
381-384 Steinsamlingen
385-446 Petrovskijsamlingen
447 Steinsamlingen
448-459 Petrovskijsamlingen

Skrifttype og datering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Guptaskrift

Manuskriptet er skrevet i vertikal guptaskrift – av enkelte kalt «sørturkestanisk brāhmīskrift».[36] Guptaskriften utviklet seg fra det 4. til det 6. århundre e.Kr. og fantes i form av den vertikale (gupta A), den kursive (gupta B) og den sene guptaskrift.[36] Den vertikale typen var ubredt i det sørlige og østlige Turkestan.[36]

Det er ikke mulig å datere dette manuskriptet nøyaktig, og forskjellige dateringer er foreslått. Den russiske indologen Sergej Oldenburg (1863–1934) daterte manuskriptet til det 5. århundre, basert på en paleografisk analyse.[16] I 1927 mente N. D. Mironov at lignende forhold peker mot det 7. århundre e.Kr.[17] Den Nichirenbuddhistiske legmannsbevegelsen Sōka Gakkai på sin side daterer teksten til det 8. århundre.[18] I et brev datert 30. juni 1980 skrev den allerede nevnte spesialisten på det østiranske språket khotanesisk, Dr. R. E. Emmerich, at –[19]

SitatJeg er enig med deg i at Khotanmanuskriptet (som han kalte det) av Sdps (Lotussūtraen), skal dateres til det niende, eller mer sannsynlig, det tiende århundre. Denne formelle skrifttype ble brukt i flere århundrer, men språket i de khotanesiske kolofonene er senere khotanesisk av den typen som er daterbar til det niende og det tiende århundre. Den varianten av kursiv skrift som er brukt i den siste kolofon, er en sterk indikasjon på en datering til det tiende århundre.Sitat

Ifølge Dr. R. E. Emmerich blomstret mahāyānabuddhismen i Khotan i det 9. og det 10. århundre,[22] og han betraktet «Khotanmanuskriptet» (som han kalte det), som en avart av Lotussūtraen som ble brukt av khotanesere i den nevnte tidsperioden.[22] Tekster som «Kashgarmanuskriptet» var svært populære blant den khotanesiske befolkningen. Dette blir bekreftet av en oppsummering av Lotussūtraen på khotanesisk,[37] og i en av strofene i Boken om Zambasta.[38] Navnet på denne sūtra forekommer også i Profetien om Li-Landet (Li yul lun-bstan-pa), en tibetansk tekst i Tengyur som beskriver den buddhistiske religiøse historie til Khotan, og gir en kronologisk liste over klostre og 56 generasjoner av konger:[39]

SitatI henhold til også denne boken: "På den tiden da det oppstod onde ting i landet Li, slik som pest og utenlandske fiender, så var det slik at når man hadde lest mahāyānasūtraen mahāsaṃnipāta og saddharmapuṇḑarikasūtra (Lotussūtraen), så stilnet konflikten". Så blir det sagt. Det er i henhold til stedets skikker helt opp til de nåværende tider, blant de som ansees å tilhøre saṃghaen i Hu, at de – om våren, sommeren og høsten – leser den oven nevnte sūtra og lignende tekster i en uke, med inspirert devosjon og utbredte velsignelser.Sitat

Khotanesiske kolofoner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Khotanesisk

Manuskriptet ble skrevet i Khotan etter forespørsel fra en innflytelsesrik lokal familie. De hadde ansatt en skribent til å lage en kopi av en tekst som var bragt som gave til Kashgar av handelsmenn. Etter kapittel 27 (Anuparīndanā-Parivarta) finnes det på folio 459 (b1-9) en kolofon på khotanesisk som oppgir navnene til tekstens donatorer og deres gode relasjoner:[40]

(459a7) Tapt (omkring 30 akṣaras)
(459b1) Tapt (omkring 30 akṣaras)
(459b2) Tapt (omkring 30 akṣaras)
(459b3) + + + + + + + + + + + + ] 800 / ttu namo saddharmapu[ṇḍarīkasūtra]
(459b4) /1/ ]meri jsa haṃbrīhyä u pyaräna cu parilo tsuāmṃdä u kṣadai jala
(459b5) /2/ [puñina jsa haṃbrīhyä u … jsa haṃbrīhyä u tti ru] puña pharṣaja+(na) haṃbrīhyä u jaraukulina cu pari
(459b6) /3/ [lo tsue u … ] jsa u tti ru puña hīvī brātarä braṃgalaina cu parilo tsue u ha[ṃ]
(459b7) /4/ [ … ] u tti ru puña haṃtsa hvārakä saṃduṣṭi jsa haṃbrīhyä cu pa
(459b8) /5/ [rilo tsue …] haṃbrīhyä u dvīrä jalottamä jsa u dvīrä śikṣamāñä cu parilo
(459b9) /6/ [tsue …] budasaṃgäna u haṃtsa vinayä jsa u <haṃ>tsa pūrä nerä jalārrjunāṃñä jsa
(459b10) /7/ [… brā](ta)rä dattakäna u haṃtsa brātarä vikrraṃna u hvārakä dhaṃrmakä jsa u hvā
(459b11) /8/ [rakä … u tti ru puña biśyau hayū]nyau jsa u biśyau busvāryau jsa haṃbrīhyä u biśyau ysanyau jsa

H. W. Bailey har gitt følgende oversettelse av kolofonen:[37][41]

Sitat…] 800. Hyllest til Lotussūtraen ! (saddharmapu[ṇḍarīkasūtra])
Med moderen deler jeg [dyden] og med faren, som har reist til den andre verden, og med ektemannen Jala[puña deler jeg og … med … deler jeg og deretter] deler jeg dyden med Pharṣaja + og Jaraukulina, som [har reist] til den andre [verden og … ] og deretter deler jeg dyden med min egen bror Braṃgalaka, som har reist til den andre verden, og jeg del[er … ] og deretter deler jeg dyden med min søster Saṃduṣṭā (sanskrit: Santuṣṭā), som har reist til den andre [verden … ] og med datter Jalottamā og datteren Śikṣamāṇī, som [har reist] til den andre verden [ … ] Buddhasaṃgha og med Vinaya og sammen med sønnens kone Jalārrjuñānī [ … bro]ren Dattaka og sammen med broren Vikrama og søsteren Dharmakā og søs[teren … og deretter] deler jeg [dyden med alle venner og sammen med alle medlemmer av husholdet og med alle slektninger.
Sitat

Verken Toda eller Hinüber har gitt noen forklaring på tallet 800, som forekommer først i kolofonen.[42] Man kunne fristes til å tro at 800 er en datering, men dette benektes av Hinüber.[42] Videre kunne man tro at dette representerte sidetall, men det er sjeldent at slike tall overskrider 500.[42] Et unntak er i fragmenter av mūlasarvāstivādavinaya som er oppdaget i Gilgit, og hvor tallet 500 opptrer.[43] Tallet 500 representerer i dette tilfelle sidetall.[43] I slutten av folio 360 kan vi lese at «den tredje fjerdedel [av manuskriptet] er avsluttet» (tṛtīyaś caturbhāgaḥ samāpta).[42] Den fjerde og siste fjerdedelen, hvor den avsluttende kolofonen finnes, inneholder bare 97 sider eller folioer.[42]

Så kunne man foreslå at tallet 800 angir antall vers (ślokas) eller stavelser (akṣaras).[42] I kolofonen til mahāvastu fra Lokottaravādaskolen forekommer således tallet 25 000: «Denne boken overskrider 25 000 ślokas» (granthapramāṇaṃ śloka 25 000).[42] Den siste fjerdelen av «Kashgarmanuskriptet» omfatter imidlertid 40 740 vers og 1 273 stavelser,[41] og totalt inneholder manuskriptet 6 100 vers og 192 360 stavelser.[42] Vi kan derfor fastslå at tallet 800 verken angir sidetall, vers eller stavelser.[41]

Enda en mulighet er at «800» hentyder til prisen eller den betalingen som skribenten har fått for å skrive ned manuskriptet.[41] Det sistnevnte har nemlig i sjeldne tilfeller forekommet i et kloster i Lai Hin i Lampang-provinsen i det nordløstlige Thailand.[44] Hinüber ville imidlertid verken bekrefte eller benekte at tallet 800 refererer til manuskriptets pris.[44]

22 av de 28 kapitlene i «kashgarmanuskriptet» har små kolofoner heftet til kapitlene; unntaket er de seks kapitlene 6–11. Kolofonene beskriver dydene, delt av familien og deres slektninger, som ble oppnådd ved å la en skribent lage en ny kopi av Lotussūtraen.

Farhād-Bēg manuskriptet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Farhād-bēg-yailaki

Fragmenter av et annet manuskript stammer fra de sandgravde ruinene av Farhād-bēg-yailaki i nærheten av Khadaliq.[45] Området er et arkeologisk funnsted, om lag 600 km øst for byen Khotan, og tilhørte kongedømmet Khotan. Farhād-Bēg manuskriptet, som det kalles, ble oppdaget mellom 1906 og 1908 av arkeologen Sir Marc Aurel Stein under hans andre ekspedisjon i Øst-Turkestan.[45] Manuskriptet befinner seg i India Office Records (et arkiv i British Library), hvor det har nummereringen F ii. 7.[45] I 1949 publiserte Giei Honda og Jōjun Deguchi en faksimileutgave av manuskriptet.[46] I 1981 publiserte professor Hirofumi Toda, en latinisering av teksten.[21]

Det skiller seg «Kashgarmanuskriptet» blant annet ved at skriften er guptaskrift av kursiv type.[45] Manuskriptet er vanskelig å datere, men N.D. Mironov daterte skriften til det femte eller begynnelsen av det sjette århundre.[47] Toda mente at det hørte hjemme i samme periode som R. E. Emmerich daterte «Kashgarmanuskriptet», det vil si det 9. eller 10. århundre, eller litt tidligere.[45]

Manuskriptet består av 33 blader på papir, som er nummererte 5–37 på baksiden, og to fragmenter av folioene 38 og 39. De to sistnevnte tilhører muligens andre bind av manuskriptet. Det fragmentariske manuskriptet inneholder kapitlene 11–14, og begynnelsen av kapittel 15.[45]

Teksten i manuskriptet viser sterke likheter med den vi finner i «Kashgarmanuskriptet».[45] En nevneverdig sak er at det mangler kapittel 12 om Devadatta; også manuskriptene fra Gilgit og Nepal og den tibetanske oversettelsen mangler dette kapittelet.[45] I året 406. e.Kr. oversatte Kumārajīva, en sentralasiatisk munk fra kongedømmet Kucha, Lotussūtraen til kinesisk under tittelen Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經). Oversettelsen bestod av 7 kapitler og 27 bokruller, og var basert på en sanskritoriginal laget av silke fra Khotan. Under sine reiser i årene 399–414 e. Kr. oppdaget Făxiăn et ekstra kapittel i Turfan; dette var kapittelet om Devadatta og han bragte teksten til Jiankang hvor han fikk den oversatt. Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye kapittel 12.[48]

Manuskriptet fra Khadaliq[rediger | rediger kilde]

Saddharmapuṇḍarīkasūtra fra Khadaliq

Et fragmentarisk manuskript ble oppdaget i Khadaliq, ca. 100 km øst for Khotan. Dets fragmenter befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Berlin, i det Statlige museum for Etnologi i München, og i British Library i London.

En oppdatert gjennomgang og forskning ble gitt av Klaus Wille i 2000.[49]

I 1981 publiserte Professor Hirofumi Toda, en latinisering av teksten til manuskriptene av Lotussūtraen fra Khadaliq.

Sentral Asiatiske manuskripter i Kinas Lushun-museum[rediger | rediger kilde]

Ytterligere fem fragmentariske sanskrit-manuskripter fra Sentral Asia – daterte til mellom det 5. århundre og det 10. århundre, er oppbevarte i Kinas Lushun-Museum. Tre av dem er blant de eldste bevarte eksemplarer, og stemmer overens med er Kumārājīva’s oversettelse til kinesisk i året 406 e.Kr.

Lotussūtraen i Gilgit-manuskriptene[rediger | rediger kilde]

Gilgit-manuskriptene, som i juli 1931 ble oppdaget av Aurel Stein i en stupa ved Gilgit i Kashmir, er paleografisk daterte til henholdsvis det 5. århundre eller det 6. århundre. De er skrevet i en variant av Gupta-skriften, som er blitt kalt henholdsvis Gilgit-skriften og Gilgit / Bāmyan skriften. I 1947 ble de flyttet fra Srinagar til National Archives, New Delhi. Lotussūtraen befinner seg i følgende folier av denne tekst-samlingen:

  • 10 linjers manuskript, del 9, folioene 2785-2812
  • 8 linjers manuskript, del 9 folioene 2813-2908
  • 8 linjers manuskript, del 10, folioene 2909-3052
  • 9 linjers manuskript, del 10, folioene 3053-3120
  • 11 linjers manuskript, del 10, folioene 3121-3216
  • 10 linjers manuskript, del 10, folioene 3217-3220

Manuskript-fragmenter fra Bāmiyan[rediger | rediger kilde]

I 1998 oppdaget Dr. Klaus Wille og Matsuda Kazunobu fragmenter av tre sanskrit-manuskripter av Lotussūtraen i Martin Schøyen-samlingen i Norge.[50] Et manuskript var blitt skrevet på bjørkebark, mens to andre (5-linjers og 6-linjers) hadde vært skrevet på palmeblader. Den opprinnelige folio i 5 linjers palmeblads-manuskriptet var 40 x 3-3,5 cm.

Skriften er av såkalt Gilgit / Bāmiyan I type, og er eldre enn skriften i Gilgit-manuskriptene.

Fragmentene tilhører kapitlene 1 (6-linjers), 2 (5-linjers og bjørkebark), 3 (5-linjers, 6-linjers og bjørkebark), 8, 10, 13 og 14 (bjørkebark), 18 (5-linjers), 20 (bjørkebark), 22 (5-linjers og bjørkebark), 23, 25 og 27 (bjørkebark).

Noen fragmenter stemmer overens med Kashgar-manuskriptet, andre med både Kashgar og Gilgit manuskriptene, mens to fragmenter av kapittel 1 har unike gjengivelser av teksten.

Sanskrit-manuskripter fra Nepal[rediger | rediger kilde]

De fleste bevarte sanskrit-utgavene av Lotussūtraen, stammer fra Nepal. Tre av dem – No. 4-21, No. 3-678 og No. 5-144, befinner seg i National Archives of Nepal i Katmandu. Manuskript No. 4-21 er et komplett manuskript fra det 11. århundre eller det 12. århundre, som ifølge orientalistene er en kopi av en svært gammel tekst.

Ni manuskripter (No. 408 – 415) befinner seg i University of Tokyo General Library (Toyo Bunko) i Tokyo, Japan. Ms no 414 er datert år 1070, og ble bragt til Tibet av Japaneren Ekai Kawaguchi, som besøkte Nepal i 1899. Det ble overført til Toyo Bunko i 1916.

Oppsummering[rediger | rediger kilde]

Kapittel Kashgar Farhād-Bēg Gilgit Bāmiyan Kern Tibetansk
1 निदान परिवर्तः
Nidāna parivartaḥ
Introduksjon
1 1 1 1
2 उपायकौस्हल्य परिवर्तः
Upāyakauśalya parivartaḥ
Kyndige midler
2 2 2 2
3 उपमा परिवर्तः
Upamā parivartaḥ
En lignelse
3 3 3 3
4 अधिमुक्ति परिवर्तः
Adhimukti parivartaḥ
Disposisjon
4 4 4
5 औषधि परिवर्तः
Auṣadhi parivartaḥ
Medisinske planter
5 5 5
6 स्ह्रावकव्याकरण परिवर्तः
Śrāvakavyākaraṇa parivartaḥ
Profetien om Śrāvakaenes fremtid
6 6 6
7 पूर्वयोग परिवर्तः
Pūrvayoga parivartaḥ
Urgammel devosjon
7 7 7
8 पन्छार्हन्तभिक्षुस्हतव्याकरणा परिवर्तः
Pañchārhantabhikṣushatavyākaraṇā parivartaḥ
Profetien for de 500 disipler
8 8 8 8
9 व्याकरणा परिवर्तः
Vyākaraṇā parivartaḥ
Profetien [om Ânanda, Rahula og de to tusen munker]
9 9 9
10 धर्मभाणक परिवर्तः
Dharmabhāṇaka parivartaḥ
Forkynneren av Dharma
10 10 10 10
11 स्तूपसंदर्स्हन परिवर्तः
Stūpasaṃdarśana parivartaḥ
Tilsynekomsten av en stūpa
11 11 11 11
12 देवदत्त परिवर्तः
Devadatta parivartaḥ
Om Devatatta
13 उत्साहन परिवर्तः
Utsāhana parivartaḥ
Oppmuntring til å begynne
12 12 12 12
14 सुखविहार परिवर्तः
Sukhavihāra parivartaḥ
Fredfullt liv
13 13 13 13 13
15 पृथिवीसमुद्गतबोधिसत्त्व परिवर्तः
Pṛthivīsamudgatabodhisattva parivartaḥ
Tilsynekomsten av bodhisattvaene fra jorden
14 14 14 14 14
16 तथागतायुष्प्रमाण परिवर्तः
Tathāgatāyuṣpramāṇa parivartaḥ
Livsvarigheten til Tathāgatā
15 15 15 15
17 पुण्यपर्यायनिर्देस्ह परिवर्तः
Puṇyaparyāyanirdeśa parivartaḥ
Om forskjellige former for dyder
16 16 16
18 अनुमोदनापुण्यनिदर्स्हन परिवर्तः
Anumodanāpuṇyanidarshana parivartaḥ
Dydene å akseptere med glede
17 17 17
19 धर्मभाणकानृस्हंस परिवर्तः
Dharmabhāṇakānṛśaṃsa parivartaḥ
Dydene til en religiøs lærer
18 18 18 18
20 सदापरिभूत परिवर्तः
Sadāparibhūta parivartaḥ
Bodhisattvaen som aldri baktaler andre
19 19 19
21 तथागथ ऋद्ध्याभिसंस्कार परिवर्तः
Tathāgatha ṛddhyābhisaṃskāra parivartaḥ
Fødselen av de overnaturlige kreftene til Tathāgatha
20 20 20 20
22 धारणि परिवर्तः
Dhāraṇi parivartaḥ
Magiske formularer
21 21 21
23 भैषज्यरापूर्वयोग परिवर्तः
Bhaiṣajyarāpūrvayoga parivartaḥ
Den urgamle devosjon overfor Bhaiṣajyarā
22 22 22 22
24 गग्ददस्वर परिवर्तः
Gagdadasvara parivartaḥ
Bodhisattvaen Vidunderlig lyd
23 23 23 23
25 समन्थमुख परिवर्तो नामावोकितेस्ह्वरविकुर्वण परिवर्तः
Samanthamukha parivarto nāmāvokiteśvaravikurvaṇa parivartaḥ
Den allsidede ene, med en beskrivelse av Avokiteshvaras transformasjoner
24 24 24
26 स्हुभवियूहराजपूर्वयोग परिवर्तः
Śubhaviyūharājapūrvayoga parivartaḥ
Den urgamle dyrkelsen av Śubhaviyūharāja
25 25 25 25
27 समन्थभद्रद्र्त्साहन परिवर्तः
Samanthabhadradrôtsāhana parivartaḥ
Oppmuntring av Samanthabhadra
26 26 26
28 अनुपरीन्दना परिवर्तः
Anuparīndanā parivartaḥ
Lovens tidsperiode
27 27 27 27

Den tibetanske oversettelsen[rediger | rediger kilde]

Lotusen som hellig blomst i Tibet.

På tibetansk er tittelen «mahāyānasūtraen ved navn den hvite lotusblomstens gode lov» (དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, dam pa’i chos pad ma dkar po zhes bya ba theg pa chen po’i mdo) eller bare «den hvite lotusblomstens gode lov» (དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam pa'i chos pad ma dkar po).[51] Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal. Oversettelsen til tibetansk ble foretatt under regjeringstiden til Kong Trisong Detsen (742–796) og Kong Ralpacan (815–838) ved klosteret Samye. Oversettelsen ble gjort av tibetaneren Nanam Yeshé Dé (སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, sna nam zang ye shes sde, 730–805), også kalt Guru Rinpoche (en disippel av Padmasambhava) og den indiske panditen Surendrabodhi. Nanam Yeshé Dé oversatte totalt 376 tekster og skrev selv tre tekster på tibetansk. Surendrabodhi, som ikke kom til Tibet før Ralpacan's regjeringstid, oversatte 43 tekster.[52]

I den tibetanske buddhistiske kanon befinner Lotussūtraen seg i tekstsamlingen Kanguyr hvor den er nummerert som Toh. 113. «Tōh.» (Tōhoku) refererer til katalogene over tibetanske buddhistiske skrifter ved universitetet i Tōhoku som ble publisert av Hukuju Ui[53] og Yensho Kanakura.[54] I Degé (eller Derge) Kangyur (སྡེ་དགེ བཀའ་འགྱུར) fra 1733 er den tekst nr 114, den utgjør bind nr 51 (ja, ཇ), folioene 1b.1–180b.7, og befinner seg i «den generelle sūtraseksjonen» (མདོ་སྡེ།, mdo sde) som i seg selv er en underavdeling av sūtraseksjonen (མ, mdo).[55]

Mellom 1600 og 1629 ble den tibetanske versjonen oversatt til mongolsk av mongolske buddhistmunker.

I den utgaven av Lotussūtraen som finnes bevart i Stokpalassets Kangyur, så vel som i Degé, Narthang, Lhasa Kanguyr, finnes det 5 avslutningsvers i kapittel 24 som ikke er bevart andre steder. De finnes ikke i de versjonene som er bevart i Yongle, Lithang, Kangxi eller Choné Kangyur. De finnes heller ikke i utgaver på sanskrit eller i noen av de kinesiske oversettelsene. Versene beskriver bodhisattva Avalokiteśvara i relasjon til Sukhāvatī, det rene vestlige land, og hans fremtidige buddhaskap:

På den venstre eller høyre siden av guiden Amitābha holder han en vifte og han vifter ham. Og gjennom den samādhi som ligner på en illusjon går han til alle eksistensplan og gir gaver til alle jinaer.

I den vestlige retningen, i kilden til glede, finnes det uforgjengelige landet Sukhāvatī. Der dveler guiden Amitāyus, den som lederen av vesener.

Der er ingen forførende personer som kommer til syne der, og der er absolutt ingen kvaliteter av bedrag. Sønnene av jinaene blir født der mirakuløst, sittende på uforgjengelige lotuser.

Denne guiden Amitāyus sitter på en løvetrone i midten av en nydelig, uforgjengelig lotus, og han er vakker som et sal-tre.

Der er ingen av de tre eksistensplan som ligner på denne guiden av verden. de som hører navnet Avalokiteśvara, deres meritter vil være ufattelige.

Kapittel/
Seksjon
Tittel[b] Bampo/
Kapittel
Bind/Folio
Tittelen a1 Bind 51 (ཇ), folio 1b.1
Forfatterens hyllest a1 Bind 51 (ཇ), folio 1b.2
S1[c] བམ་​པོ་​དང་​པོ།
bam po dang po/
Første bampo
s1 Bind 51 (ཇ), folio 1b.1-12b.4
1. གླེང་​གཞིའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​སྟེ་​དང་​པོ།
gleng gzhi'i le'u zhes bya ste dang po/
Introduksjon
b1 Bind 51 (ཇ), folio 1b.1-12b.4
S2 བམ་​པོ་​གཉིས་​པ།
bam po gnyis pa/
Andre bampo
s2 Bind 51 (ཇ), folio 12b.4-24b.5
2. ཐབས་​ལ་​མཁས་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​སྟེ་​གཉིས་​པ།
thabs la mkhas pa'i le'u zhes bya ste gnyis pa/
Kyndige midler
b2 Bind 51 (ཇ), folio 12b.4-24b.5
S3 བམ་​པོ་​གསུམ་​པ།
bam po gsum pa/
Tredje bampo
s3 Bind 51 (ཇ), folio 24b.5-46b.4
3. དཔེའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​སྟེ་​གསུམ་​པ།
dpe'i le'u zhes bya ste gsum pa/
Lignelsen
b3 Bind 51 (ཇ), folio 24b.5-39a.4
4. མོས་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཞི་​པ།
mos pa'i le'u zhes bya ba ste bzhi pa/
Aspirasjonen
b4 Bind 51 (ཇ), folio 39a.4-46b.4
S5 བམ་​པོ་​ལྔ་​པ
bam po lnga pa
Femte bampo
s4 Bind 51 (ཇ), folio 46b.4-59a.1
5. སྨན་​གྱི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ལྔ་​པ།
sman gyi le'u zhes bya ba ste lnga pa/
Urter
b5 Bind 51 (ཇ), folio 46b.4-54b.6
6. ཉན་​ཐོས་​ལུང་​བསྟན་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​དྲུག་​པ།
nyan thos lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste drug pa/
Profetier om Śrāvakaene
b6 Bind 51 (ཇ), folio 54b.6-59a.1
S6 བམ་​པོ་​དྲུག་​པ།
bam po drug pa/
Sjette bampo
s6 Bind 51 (ཇ), folio 59a.1-88b.6
7. སྔོན་​གྱི་​སྦྱོར་​བའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བདུན་​པ།
sngon gyi sbyor ba'i le'u zhes bya ba ste bdun pa/
Fortiden
b7 Bind 51 (ཇ), folio 59a.1-75a.5
8. དགེ་​སློང་​ལྔ་​བརྒྱ་​ལུང་​བསྟན་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བརྒྱད་​པ།
dge slong lnga brgya lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste brgyad pa/
Profetiene for de fem hundre munkene
b8 Bind 51 (ཇ), folio 75a.5-80b.2
9. ཀུན་​དགའ་​བོ་​དང་​སྒྲ་​གཅན་​ཟིན་​དང་​དགེ་​སློང་​ཉིས་​སྟོང་​ལུང་​བསྟན་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​དགུ་​པ།
kun dga' bo dang sgra gcan zin dang dge slong nyis stong lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste dgu pa/
Profetiene for Ānanda, Rāhula og totusen munker
b9 Bind 51 (ཇ), folio 80b.2-83b.5
10. ཆོས་​སྨྲ་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​པ།
chos smra pa'i le'u zhes bya ba ste bcu pa/
Dharmabhāṇakaene
b10 Bind 51 (ཇ), folio 83b.5-88b.6
S8 བམ་​པོ་​བརྒྱད་​པ
bam po brgyad pa
Åttende bampo
s8 Bind 51 (ཇ), folio 88b.6-103b.3
11. མཆོད་​རྟེན་​བསྟན་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​གཅིག་​པ།
mchod rten bstan pa'i le'u zhes bya ba ste bcu gcig pa/
Tilsynekomsten av stūpaen
b11 Bind 51 (ཇ), folio 88b.6-100b.7
12. སྦྲོ་​བར་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​གཉིས་​པ།
sbro bar bya ba ste bcu gnyis pa/
Resolusjoner
b12 Bind 51 (ཇ), folio 100b.7-103b.3
S9 བམ་​པོ་​དགུ་​པ
bam po dgu pa
Niende bampo
s9 Bind 51 (ཇ), folio 103b.3-117b.7
13. བདེ་​བར་​གནས་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​གསུམ་​པ།
bde bar gnas pa'i le'u zhes bya ba ste bcu gsum pa/
Om å dvele i glede
b13 Bind 51 (ཇ), folio 103b.3-110b.6
14. བྱང་​ཆུབ་​སེམས་​དཔའ་​ས་​རུམ་​ནས་​འཐོན་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​བཞི
byang chub sems dpa' sa rum nas 'thon pa'i le'u zhes bya ba ste bcu bzhi
Bodhisattvaene som kommer opp av jorden
b14 Bind 51 (ཇ), folio 110b.6-117b.7
S10 བམ་​པོ་​བཅུ་​པ
bam po bcu pa
Tiende bampo
s10 Bind 51 (ཇ), folio 118a.1-132a.5
15. དེ་​བཞིན་​གཤེགས་​པའི་​སྐུ་​ཚེའི་​ཚད་​ཀྱི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅོ་​ལྔ་​པ།
de bzhin gshegs pa'i sku tshe'i tshad kyi le'u zhes bya ba ste bco lnga pa/
Levetiden til Tathāgata
b15 Bind 51 (ཇ), folio 118a.1-122b.4
16. བསོད་​ནམས་​ཀྱི་​རྣམ་​གྲངས་​ཀྱི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​དྲུག་​པ།
bsod nams kyi rnam grangs kyi le'u zhes bya ba ste bcu drug pa/
Graden av dyder
b16 Bind 51 (ཇ), folio 122b.4-128b.7
17. རྗེས་​སུ་​ཡི་​རང་​བའི་​བསོད་​ནམས་​བསྟན་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​བདུན་​པ།
rjes su yi rang ba'i bsod nams bstan pa'i le'u zhes bya ba ste bcu bdun pa/
Om å undervise i dyden av glede
b17 Bind 51 (ཇ), folio 128b.7-132a.5
S11 བམ་​པོ་​བཅུ་​གཅིག་​པ།
bam po bcu gcig pa/
Ellevte bampo
s11 Bind 51 (ཇ), folio 132a.5-146b.7
18. སྐྱེ་​མཆེད་​དྲུག་​རྣམ་​པར་​དག་​པའི་​ཕན་​ཡོན་​གྱི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅོ་​བརྒྱད་​པ།
skye mched drug rnam par dag pa'i phan yon gyi le'u zhes bya ba ste bco brgyad pa/
Fordelen av renheten til de seks āyatanas
b18 Bind 51 (ཇ), folio 132a.5-139a.6
19. རྟག་​ཏུ་​བརྙས་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​བཅུ་​དགུ་​པ།
rtag tu brnyas pa'i le'u zhes bya ba ste bcu dgu pa/
Sadāparibhūta
b19 Bind 51 (ཇ), folio 139a.6-143b.1
20. དེ་​བཞིན་​གཤེགས་​པའི་​རྫུ་​འཕྲུལ་​མངོན་​པར་​འདུ་​བྱེད་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​པ།
de bzhin gshegs pa'i rdzu 'phrul mngon par 'du byed pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu pa/
Tathāgata’s mirakler
b20 Bind 51 (ཇ), folio 143b.1-146b.7
S12 བམ་​པོ་​བཅུ་​གཉིས་​པ།
bam po bcu gnyis pa/
Tolvte bampo
s12 Bind 51 (ཇ), folio 146b.7-164a.6
21. གཟུངས་​སྔགས་​ཀྱི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​རྩ་​གཅིག་​པ།
gzungs sngags kyi le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gcig pa/
Dhāraṇīer
b21 Bind 51 (ཇ), folio 146b.7-149b.1
22. སྨན་​གྱི་​རྒྱལ་​པོའི་​སྔོན་​གྱི་​སྦྱོར་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​རྩ་​གཉིས་​པ།
sman gyi rgyal po'i sngon gyi sbyor pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gnyis pa/
Fortiden til Bhaiṣajyarāja
b22 Bind 51 (ཇ), folio 149b.1-158a.1
23. སང་​སང་​པོའི་​དབྱངས་​ཀྱི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​རྩ་​གསུམ་​པ།
sang sang po'i dbyangs kyi le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gsum pa/
Gadgadasvara
b23 Bind 51 (ཇ), folio 158a.1-164a.6
S13 བམ་​པོ་​བཅུ་​གསུམ་​པ།
bam po bcu gsum pa/
Trettende bampo
s13 Bind 51 (ཇ), folio 164a.6-180b.4
24. སྤྱན་​རས་​གཟིགས་​དབང་​ཕྱུག་​གི་​རྣམ་​པར་​འཕྲུལ་​བ་​བསྟན་​པ་​ཀུན་​ནས་​སྒོའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​རྩ་​བཞི་​པ།
spyan ras gzigs dbang phyug gi rnam par 'phrul ba bstan pa kun nas sgo'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa bzhi pa/
Om å se alle steder: Undervisningen om miraklene til Avalokiteśvara
b24 Bind 51 (ཇ), folio 164a.6-169b.1
25. རྒྱལ་​པོ་​དགེ་​བ་​བཀོད་​པའི་​སྔོན་​གྱི་​སྦྱོར་​བའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​རྩ་​ལྔ་​པ།
rgyal po dge ba bkod pa'i sngon gyi sbyor ba'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa lnga pa/
Fortiden til kong Śubhavyūha
b25 Bind 51 (ཇ), folio 169b.1-175a.1
26. ཀུན་​ཏུ་​བཟང་​པོས་​སྦྲོ་​བར་​བྱ་​བའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​རྩ་​དྲུག་​པ།
kun tu bzang pos sbro bar bya ba'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa drug pa/
Samantabhadras oppmuntring
b26 Bind 51 (ཇ), folio 175a.2-179a.7
27. ཡོངས་​སུ་​གཏད་​པའི་​ལེའུ་​ཞེས་​བྱ་​བ་​སྟེ་​ཉི་​ཤུ་​བདུན་​པ།
yongs su gtad pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu bdun pa/
Den betrodde oppgaven
b27 Bind 51 (ཇ), folio 179a.7-180b.4
Avsluttende seksjon c1 Bind 51 (ཇ), folio 180b.4-180b.7
Oversetterens kolofon c2 Bind 51 (ཇ), folio 180b.7

Dharmarakṣas kinesiske oversettelse[rediger | rediger kilde]

Prolog til Lotussūtraen med illustrasjon, donert til Itsukushima-tempelet i Hiroshima, Japan, av Heikeklanen i året 1164.

Gamle kinesiske kataloger over sūtraer omtaler totalt 17 komplette og delvise kinesiske oversettelser av Lotussūtraen,[56] men bare tre komplette og en delvis oversettelse har blitt bevart.[13] Lotussūtraen ble første gang oversatt til kinesisk i året 255 e.Kr. av en indisk legmann.[57] Deretter ble en utgave med 28 kapitler oversatt av Dharmarakṣa i året 265 e.Kr.[57] Disse to oversettelsene har gått tapt, sammen med en tredje delvis oversettelse.[56]

Den fjerde kinesiske oversettelsen, og den eldste som er bevart, er fra året 286. e.Kr. Oversettelsen ble foretatt av Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), og fant sted i byen Chang'anGuānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina.[58] Dette var under regjeringstiden til keiser Sīmǎ Yán (司馬炎, 236–290) av det vestlige Jin-dynastiet, under æraen Tàikāng (太康, 280–289). Oversettelsen har tittelen Sūtraen om lotusblomstens korrekte lov (正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) og består av 27 kapitler fordelt på 10 bokruller (chüan).[59][60] Den koreanske tittelen er Chŏng pŏphwa kyŏng (정법화경), på japansk kalles teksten Shō hokke kyō (ショウホウケキョウ) og på vietnamesisk kalles den Chánh pháp hoa kinh.[58]

I tekstsamlingen Tripitaka Koreana er den tekst nr 117 (bind 267–269) og ble inngravert på treplater i årene 1242-1243 e.Kr.,[60] i Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經, «Tripiṭaka publisert under æraen Taishō (大正)») befinner den seg i bind 9 som tekst nr 263,[59] i Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經, «kinesiske manuskripter i Tripiṭaka Sinica») befinner den seg i bind 15 som tekst nr 125[60] og i katalogen til Nanjo Bunyu (1849–1927) fra 1883, er den tekst nr 183.[61]

Originaltekst i prākritspråket gandhāri?[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Gandhāri og Dharmaguptaka

Som vi har sett, ble Lotussūtraen oversatt til tibetansk fra en sanskritoriginal som kom fra Nepal.[52] Også en av de kinesiske oversettelsene har et nepalesisk manuskript som basis.[52] Man kan fristes til å tro at originalene på sanskrit er «mer ekte», «mer verdifulle» og mer interessante enn kinesiske oversettelser. Som vi skal se, kan det motsatte være tilfelle. Lotussūtraen ble nemlig opprinnelig skrevet i et prākritspråk, og ikke sanskrit. Dharmarakṣa’s oversettelse er åtte århundrer eldre enn de bevarte manuskriptene fra Nepal. Den er også to århundrer eldre enn noen bevart versjon på sanskrit. Den er vårt eldste vindu inn i fortidens tåke som omgir Lotussūtraens opprinnelige form.

I Kina, Korea og Japan, har Dharmarakṣa’s oversettelse hatt en beskjeden rolle opp gjennom historien. Fokuset har vært på oversettelsen til Kumārājīva som ble foretatt omkring 120 år senere. Sistnevnte dannet basis for skolen Tiāntái i Kina, avleggeren Cheontae i Korea og skolene Tendai-shū og Nichiren-shū i Japan, og disse skolene skapte en betydelig eksegetisk tradisjon.[62] Dharmarakṣa’s oversettelse inneholder derimot ingen spesifikk eksegese i den kinesiske buddhistiske kanon.[63] Forklaringen er at Kumārājīva's oversettelse regnes som et litterært mesterverk, mens Dharmarakṣa's oversettelse inneholder en rekke oversettelsesfeil. Og lenge var årsaken til disse oversettelsesfeilene ikke forstått.

Fragmenter av et buddhistisk manuskript, skrevet på bjørkebark, som er del av en buddhistisk tekstsamling fra Gandhāra.

Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller (1889–1980) og Ernst Waldschmidt (1897–1985) 36 transkripsjoner av den 15. sutra av Dīrghāgama, som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經).[64][65] De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av Dīrghāgama.[66] Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhāra.[67] Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av Dharmaguptakavinaya (四分律, Ssŭ-fen lü),[68] refererer til messingen av arapacanaformularet,[69] og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i Kharoṣṭhī.[70] I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey (1889–1996) «Gandharihypotesen».[71] Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prākrit.

Hypotesen utropte gāndhāri til buddhismens lingua franca i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som John Brough (1917–1984)[72] og Franz Bernhard (1931–1971).[73] Baily påviste at gāndhāri har påvirket khotanesisk og tokarisk,[74] og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk.[75] I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen dharmaguptaka, og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shànshàn ved den nordøstlige delen av Taklamakanørkenen, ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et sentralasiatisk «universalspråk», men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.

I 1992 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima[76] ved Sōka-universitetet et tekststudium av samtlige kinesiske oversettelsene av Lotussūtraen.[3] Han sammenlignet dem med alle tilgjengelige versjoner på sanskrit og tibetansk.[3] Hans konklusjon var at Dharmarakșa oversatte et manuskript som var skrevet i et prākritspråk som var svært lik, eller identisk med gandhāri, og at forvekslinger mellom ord i prākrit og likelydende ord i sanskrit forårsaket oversettelsesfeil.[3]

Denne observasjonen førte til at Daniel Boucher i 1998 publiserte en detaljert analyse av prākritord som lå til grunn for Dharmarakșa's oversettelsen.[4]

Oversettelsesprosessen[rediger | rediger kilde]

Manuskript av Lotussūtraen fra Goryeo-perioden, hos Gwangdeoksa tempelet i Chenan, Korea
Manuskript av Lotussūtraen fra Goryeo-perioden, hos Gwangdeoksa tempelet i Chenan, Korea
Manuskript av Lotussūtraen fra Goryeo-perioden, hos Gwangdeoksa tempelet i Chenan, Korea

I året 518 e. Kr., under Liángdynastiet (梁, 502–557), forfattet bibliografen Sēngyòu (僧佑, 445–518) en katalog over datidens kinesiske buddhistiske kanon. Dens tittel er «Samlede nedtegnelser om dannelsen av Tripitaka» (出三藏记集, Chū sānzáng jì jí).[77] Katalogen inneholder to kolofoner til Dharmarakṣas oversettelse, og den første av dem gir en oppsummering av oversettelsesarbeidet:[78][79][d]

SitatPå den 10. dag av den 8. måned av det 7. år av regjeringsperioden til Tàikāng (太康, 15. september 286), holdt Yuezhi bodhisattva śramaṇa (菩薩沙門, púsà shāmén) fra Dúnhuàng, Dharmarakṣa,[e] den utenlandske (胡, ) teksten mellom sine hender, overleverte muntlig (口宣, kǒuxuān) og utga de 27 kapitlene av Zhèng fāhuā jīng, og samrådde seg (授, shòu) med upāsaka Niè Chéngyuǎn, Zhāng Shìmíng og Zhāng Zhòngzhèng, som samarbeidet om å skrive den ned (筆受, bǐshòu, ordrett: «mottok den gjennom penselen»). Dǔ Déchéng, Dǔ Wénshéng, Yán Wēibó, Xù Wénchéng, Zhào Shūchū, Zhāng Wénlóng, Chén Chángxuán, og andre, hadde alle gleden av å oppmuntre hverandre og hjelpe til. Oversettelsen var ferdig på den 2. dag av den 9. måned (6. oktober 286). Både den indiske śramaṇa Dǔ Lì og legmannen Bó Yuánxìn fra Kushan utdypet (參校, cān jiào) oversettelsen. På den 6. dag av den 2. måned av det 1. året ble den gjennomgått på nytt. Deretter, på den 15. dag av den 4. måned av det 1. året av regjeringstiden til Yuánkāng (元康, 29. mai 291) kopierte Sūn Bóhǔ fra Chang'an teksten med enkle gloser.Sitat

Det første vi bør merke oss er at Dharmarakṣa omtales som en Yuezhi (月支) fra den sentralasiatiske oasebyen Dúnhuàng langs Silkeveien. Hvilken etnisitet som Yuezhi tilhørte, og hvilket språk de snakket, er et omstridt tema sentralasiatisk historie.[82][f] Det er enighet om at Yuezhi var et gammelt urindoeuropeisk folk, men de lærde strides om hvilket indoeuropeisk språk de snakket. Det er enighet om at noen av dem snakket iranske språk,[83] men det har også vært foreslått at de snakket tokarisk.[84] Dharmarakṣas idiom (østiransk eller tokarisk) kan ha påvirket oversettelsen, fordi østlige iranske språk befant seg geografisk nærmere Gandḥārā.[82][g]

For det andre pågikk oversettelsesarbeidet i en multikulturell atmosfære; kolofonen nevner 13 deltagere ved navn, herav ti kinesere, en inder og en tokarier, ved siden av Dharmarakṣa selv.[82] Deres ulike språk, og ulike uttale av indoariske ord, kan ha påvirket oversettelsen.[87]

For det tredje tok oversettelsen bare tre uker, som er en usedvanlig kort tid for en så stor tekst som Lotussūtraen. Det er vanskelig å bedømme hvordan dette hektiske tempoet påvirket sluttproduktet. Samme år som han oversatte Lotussūtraen (Tàikāng 7), foretok Dharmarakṣa også en oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers, visesacintibrahmapariprccha og ajatagatrukaukrtyavinodanda som alle sammen er tekster av betydelig størrelse.[87]

Rollen til Sūn Bóhǔ er uklar. Ifølge kolofonen «kopierte han [oversettelsen] og laget en enkel eksegese til den» (寫素解, xiě sùjiě). Den japanske orientalisten Kazuō Okabe (1935–) foreslo i 1983 at teksten skulle leses som xiě sùjian, «kopierte den på ren silke».[88] Sūn Bóhǔ nevnes også i biografien til Dharmarakṣa i det historiske verket «Flere biografier om eminente munker» (宋高僧傳, sòng gāosēng chuán) fra det 7. århundre.[89] Der er han omtalt som en av de som jevnlig «holdt penselen og utdypet [oversettelsen] i detalj etter forespørsel fra Dharmarakṣa».[90] Det er rimelig å anta at Sūn Bóhǔ produserte flere eksegetiske notater til Lotussūtraen, beregnet på de troende i Chang'an, mens han skrev ned teksten. Det kan også være at disse notatene ble forespurt av Dharmarakṣa selv.[82]

Den andre kolofonen forteller oss at Lotussūtraen allerede i året 290 e.Kr. må ha gjort et sterkt inntrykk på sitt kinesiske publikum:

«På den 28. dag av den 8. måned av regjeringstiden til Yongxi (18. oktober 290) kopierte bhiksu Kang Nalu hele Zhèng fāhuā i Luoyang. Sammen med upasakas med ren moral og selvbeherskelse – Zhang Jibo, Dong Yingxuan, Liu Changwu, Chang Wen, og andre, tok han den originale sūtra i hendene og gikk til den Hvite hestens tempel (白马寺, Báimă Sì) for å møte Dharmarakṣa. [Dharmarakṣa] sammenfattet muntlig den gamle lærdom og forklarte dens dypsindige mening. På uposadha-dagen, den 14. i den 9. måned (3. november 290) holdt han en lektyre om denne sūtra for en stor forsamling ved den Østlige oksens tempel. Hele dagen og hele natten var alle sammen fullstendig henrykte over hans tale. Oversettelsen ble igjen revidert.»[91]

Påvirkninger fra Daoismen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Daoisme

Dharmarakṣa's oversettelse korresponderer for en stor del med den senere oversettelsen til Kumārajīva, men inneholder likevel flere lignelser som ikke finnes i den sistnevnte.[58] Et slikt eksempel er et avsnitt tidlig i første kapittel (Dh 63a.20-26) som mangler paralleller hos Kumārajīva, og som heller ikke finnes i noe bevart sanskritmanuskript.[92] Avsnittet lyder:[59]

The Former Deeds of King Wondrous Splendor, Chapter 27 of the Lotus Sutra, Tosa Mitsuoki, Japan, Edo period, c. 1667 AD, gold, silver, indigo-dyed paper - Arthur M. Sackler Museum, Harvard University - DSC01147.jpg
63a20(05) 從無數劫多所博聞,名達十方,救護無量百千眾生,
63a21(01) 遊於三界猶如日明
63a22(10) 解一切法如幻如化野馬影響,悉無所有住無所住,
63a23(06) 雖見終始亦無去來,既見色像本無形貌,
63a24(06) 現諸所生永無起滅,導利群黎不著三處,
63a25(07) 分別空慧無想無願,起三脫門至三達智,
63a26(07) 無去來今現在之想,開化黎庶使了本無。

Boucher har oversatt det slik:[92]

Sitat[Bodhisattvaene] streifer gjennom trailoka (de tre verdener) liksom strålene fra solen. De forstår alle dharmaer som illusoriske, som tryllet frem, liksom en skimrende luft (野馬, yema) eller refleksjoner – alle uten virkelig eksistens, hvilende i det ikke-hvilende. Selv om [disse bodhisattvaer] erfarer (livshjulet) saṃsāra, verken går de eller kommer. Når de ser farge eller form, opptrer disse som opprinnelig ikke-væren (本無, benwu). Selv om de kommer til syne i tallrike gjenfødsler, er de uavbrutt uten oppståen eller opphør. De leder massene uten å være tilknyttet de tre boliger. De belyser tomhetens visdom, men er uten meningsdannelse eller tilbøyeligheter. De gir opphav til de tre porter av frigjøring og oppnår de tre gjennomtrengende innsikter, men er uten tanker om fortid, fremtid eller nåtid. De omvender massene, og får dem til å forstå den opprinnelige ikke-væren (本無, benwu).Sitat

Boucher hevdet at dette er daoistisk tankegods, som ble tilføyd av Dharmarakṣa eller noen i oversetterteamet uten å være en del av originalen.[92] Det som her er gjengitt som «skimrende luft» (野馬, yema) betyr på kinesisk bokstavelig «vill hest». Dette er igjen en metafor fra første kapittel i den daoistiske klassikeren Zhuangzi om den store Peng-fuglen som flyr mot det sørlige hav. Boken Zhuangzi nøt stor respekt i det tredje århundre, noe vi ser av kommentaren til Guo Xiang (郭象, d. 312), som var en samtidig av Dharmarakṣa.[92]

Tekstens struktur[rediger | rediger kilde]

Rekkefølgen på de 20 første kapitlene, og kapitlene 25–27, er den samme som den vi ser i manuskripter på sanskrit fra Gilgit, Sentral-Asia, Nepal og i den tibetanske oversettelsen. De fire kapitlene 21–24 er derimot ordnet i en annen rekkefølge. Rekkefølgen kan gjenspeile det originale manuskriptet som Dharmarakṣa var i besittelse av, og – som vi har sett, sannsynligvis var skrevet i prakritspråket gandhāri med skriften kharoṣṭhī.[93] Det kan også være at noen av kapitlene sirkulerte i Øst-Turkestan som separate tekster (slik tilfellet var med kapitler i Avataṃsakasūtraen), og at det ikke fantes noen entydig og klart definert rekkefølge på enkelte av kapitlene.

Tabellen nedenfor viser de 27 kapitlene, fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]

Bind i
Tripiṭaka Koreana[60]
Bokrull[60][59] Kapittel[59] Tittel[59] Kern[1] Merknader
267 1 鳳 1 光瑞品
Guāngruì pĭn
Den lysende strålen
1 Første kapittel (品, pĭn) har Dharmarakṣa kalt «den lysende strålen» (光瑞, guāngruì). Kumārājīva har kalt samme kapittel for «Innledning» (序品, Xù pǐn). Det kinesiske ordet (序) tilsvarer sanskritordet nidāna (årsak, innledning), som er tittelen på første kapittel på sanskrit (tibetansk gzhi).[94]
Guāngruì (光瑞) kan oversettes med «lysende stråle»,[95][96] og gjenspeiler en episode i første kapittel (Dh.5b16), hvor det begynner å lyse mellom Buddhas øyenbryn, før han åpenbarer budskapet i Lotussūtraen.[95]
2 善權品
Shànquán pĭn
Kyndig undervisning
2 Andre kapittel (品, pĭn) har Dharmarakṣa kalt «kyndig undervisning» (善權, shànquán).[97] Dette er kanskje mer nøyaktig og beskrivende enn Kumārājīva's ordrette oversettelse «kyndige midler» (方便, fāngbiàn).[98] Tittelen på sanskrit er upāyakauśalya, og på tibetansk mkhas pa.[97][98] Kyndige midler (upāya) er et pedagogisk begrep innenfor mahāyānabuddhismen, og gjenspeiler en undervisningsmetode som er egnet på et bestemt sted og i en bestemt situasjon.[98] Avataṃsakasūtraen regner dette som en av de ti «perfeksjoner» eller pāramitāer (upāyakauśalya-pāramitā).[98]
2 鳳 3 應時品
Yìngshí pĭn
Det hensiktsmessige
3 Tredje kapittel (品, pĭn) har tittelen «det hensiktsmessige» (應時, yìngshí).[99] Yìngshí betyr «det hensiktsmessige» eller «det som tjener en hensikt», og det tilsvarende ordet på sanskrit er kālena.[99] På sanskrit er tittelen imidlertid upamā, som betyr lignelse, parabel eller metafor, og i Kumārājīvas oversettelse heter kapittelet kort og godt «en lignelse» (譬喻, pìyù).[100] Kapittelet inneholder lignelsen om det brennende huset som er fylt med barn, og hvor en gammel mann lurer barna ut ved hjelp av leketøy. «Det hensiktsmessige» er i denne forbindelse den gamle mannens handlemåte, ettersom han ikke kan snakke fornuft med barn.
3 鳳 4 信樂品
Xìnlè pĭn
Gledesfylt tro
4 Fjerde kapittel (品, pĭn) har tittelen «gledesfylt tro» (信樂, Xìnlè).[101] Man kunne også si «å ha tro på og aspirere for» (Dh.43b27), «å ha en direkte, ubøyelig tro på, uten tvil», eller «være sikker på, ha tillit».[101] Det tilsvarende sanskritordet er adhimukti, som er tittelen på sanskrit.[101] Innenfor skolen yogâcāra er lykksalig tro, å søke opplysningens paradis, det emosjonelle aspektet av tro (信, Xìn).[101]
5 藥草品
Yàocǎo pĭn
Urter
5 Femte kapittel (品, pĭn) har tittelen «urter» (藥草, Yàocǎo). Yàocǎo (藥草) betyr «urt» eller «medisinsk plante», og tilsvarer tittelen på sanskrit, som er auṣadhi.[102]
6 授聲聞決品
Shòushēng wénjué pĭn
En profeti om Śrāvakaene
6
268 4 鳳 7 往古品
Wănggŭ pĭn
I urgamle tider
7
5 鳳 8 授五百弟子決品
Shòu wǔbǎi dìzǐ jué
Profetien for de 500 disipler
8
9 授阿難羅云決品
Shòu ānán luó yún jué pĭn
Profetien for Ānanda og Rāhula
9
6 鳳 10 藥王如來品
Yàowáng rúlái pĭn
Bhaiṣajyarā Tathāgata
10
11 七寶塔品
Qībǎo tǎ pǐn
Stūpaen med syv juveler
11
12 勸說品
Quànshuō pĭn
Gode råd
12
7 鳳 13 ānxíng pĭn
安行品
Komfortabel praksis
13
14 菩薩從地踊出品
Púsà zóng dì yŏng chū pĭn
Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden
14
15 如來現壽品
Rúlái xiàn shòu pĭn
Livsvarigheten til Tathāgatā
15
269 8 鳳 16 御福事品
Yù fú shì pĭn
Kongelige dyder
16
17 勸助品
Quàn zhù pĭn
Å akseptere med glede
17
18 歎法師品
Tàn făshī pĭn
Lovprisning av dharmas lærer[103]
18
9 鳳 19 常被輕慢品
Cháng bèi qīngmàn pǐn
Sadāparibhūta
19
20 如來神足行品
Rúlái shénzú xíng pĭn
De mirakuløse evnene til Tathāgatā
20
21 藥王菩薩品
Yàowáng púsà pĭn
Fortiden til Bhaiṣajyarāja
22
22 妙吼菩薩品
Miào hŏu púsà pĭn
Bodhisattva Gagdadasvara
23
10 鳳 23 觀世音菩薩普門品
Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn
Den universelle porten til Guāng-shì-yīn
24
24 摠持品
Zŏng chí pĭn
Dhāraṇīer
21
25 淨復淨王品
Jìng fù jìng wáng pĭn
Fortiden til kong Śubhavyūha
25
26 樂普賢品
Lè pŭxián pĭn
Samantabhadras oppmuntring
26
27 囑累品
Zhŭ lèi pĭn
Den betrodde oppgaven
27

Sjette kapittel har tittelen «En profeti om Śrāvakaene» (授聲聞決品, Shòushēng wénjué pĭn) og er ordrett den samme på sanskrit (Śrāvakavyākaraṇa) og tibetansk.

Syvende kapittel har tittelen «I urgamle tider» (往古品, Wănggŭ pĭn). Wănggŭ (往古) betyr «urgamle tider» (sanskrit: atīta, adhvan).[104] Kern kalte dette kapittel «urgammel devosjon», i sin oversettelse fra sanskrit. «Devosjon» er i dette tilfelle en oversettelse av sanskrit-tittelen Pūrvayoga.

Åttende kapittel har tittelen «Profetien for de 500 disipler» (授五百弟子決品, Shòu wǔbǎi dìzǐ jué). Dette er identisk med tittelen på sanskrit (Pañchārhantabhikṣushatavyākaraṇā) og tibetansk.

Niende kapittel har tittelen «Profetien for Ānanda og Rāhula» (授阿難羅云決品, Shòu ānán luó yún jué pĭn). Dette er nesten identisk med tittelen på tibetansk («Profetiene for Ānanda, Rāhula og totusen munker», kun dga' bo dang sgra gcan zin dang dge slong nyis stong lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste dgu pa), mens den på sanskrit kort og godt heter «profetien» (vyākaraṇā).

Tiende kapittel har tittelen Yàowáng rúlái pĭn (藥王如來品). Dette er en oversettelse av sanskritordet Bhaiṣajyarā (Yàowáng) Tathāgata (rúlái). Kapittelet omhandler Bhaiṣajyarā også på sanskrit, men der har kapittelet benevnelsen «forkynneren av dharma» (Dharmabhāṇaka).

Ellevte kapittel har tittelen «Stūpaen dekorert med syv juveler» (七寶塔品, Qībǎo tǎ pǐn).[105] Det tilsvarende ordet på sanskrit er stūpa-saṃdarśana som også er tittelen på ellevte kapittel.[105]

Det tolvte kapittel har tittelen «kapittel om gode råd» (勸說品, Quànshuō pĭn).[106] Det tilsvarende sanskritordet er Utsāha-utsāhana, og Utsāhana er tittelen på sanskrit.[106]

Trettende kapittel har tittelen «komfortabel praksis» (安行品, ānxíng pĭn).[107] Det tilsvarer sanskritordet sukhavihāra,[107] som er tittelen på sanskrit.

Fjortende kapittel har tittelen «Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden» (菩薩從地踊出品, Púsà zóng dì yŏng chū pĭn). Hos Kumārājīva er tittelen «De som kommer frem fra jorden».[108]

Femtende kapittel har tittelen «Livsvarigheten til Tathāgatā» (如來現壽品, Rúlái xiàn shòu pĭn).

Sekstende kapittel har tittelen «Kongelige dyder» (御福事品, Yù fú shì pĭn).

Syttende kapittel har tittelen «Å akseptere med glede» (勸助品, Quàn zhù pĭn).[109]

Kumārājīvas kinesiske oversettelse[rediger | rediger kilde]

Språk Tittel
Kinesisk Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經)
Koreansk Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경)
Japansk Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ)
Vietnamesisk Diệu pháp liên hoa kinh

I året 406 e.Kr. ble Lotussūtraen til kinesisk av Kumārājīva (344413) under tittelen Miào-fă Lián-huá Jīng (妙法蓮華經, «Sūtra om den hvite lotusblomstens gode lov») i 27 kapitler og 7 bokruller.[110]

Originalen var et sanskrit-manuskript av silke fra Khotan. Kumārājīvas oversettelse regnes som den mest autorative, og er et stort litterært mesterverk. Språket er strengt, konsist og lettlest.

Tekstens struktur[rediger | rediger kilde]

Tabellen nedenfor viser de 28 kapitlene,[h] fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]

Bind i
Tripiṭaka Koreana[111]
Bokrull[111][112] Kapittel[112] Tittel[112] Kern[1] Merknader
265 1 鳴 1 序品
Xù pǐn
Innledning
1 Første kapittel (品, pǐn) har Kumārājīva kalt «Innledning» (序品, xù pǐn); det kinesiske ordet (序) tilsvarer nidāna som også er navnet på første kapittel på sanskrit.[94] kan bety orden, ordnet, et forord, en introduksjon, å artikulere, en situasjon med årsaker (tibetansk: gzhi), eller åpningsfrasen i en sūtra («så har jeg hørt»).[94]
2 方便品
Fāngbiàn pĭn
Kyndige midler
2 Andre kapittel (品, pǐn) har tittelen «kyndige midler» (方便, fāngbiàn).[98] Dharmarakṣa har oversatt det som «kyndig undervisning», shànquán pĭn (善權品).[97] Tittelen på sanskrit er upāyakauśalya, og på tibetansk mkhas pa.[97]
2 鳴 3 譬喻品
Pìyù pĭn
En lignelse
3 Tredje kapittel (品, pĭn) har tittelen «en lignelse» (譬喻, pìyù).[100] Dette tilsvarer tittelen på sanskrit, som er upamā, og som betyr lignelse, parabel eller metafor.
4 信解品
Xìn jiě pĭn
Tro og forståelse
4 Fjerde kapittel kan oversettes som «Tro og forståelse» (信解品, Xìn jiě pĭn). Dharmarakṣa har her valgt Xìnlè (信樂品), som betyr «gledesfylt tro».
3 鳴 5 藥草喻品
Yàocăo yú pĭn
Lignelsen om urtene
5 Femte kapittel har tittelen «Lignelsen om urtene» (藥草喻品, Yàocăo yú pĭn). Dharmarakṣa har her valgt benevnelsen «urter», mens Kumārājīva presiserer at det er snakk om en metafor.
6 授記品
Shòujì pĭn
Forsikring (om fremtidig opplysning)
6 Sjette kapittel har tittelen «Forsikring» (授記品, Shòujì pĭn). Det som det dreier seg om er en forsikring om fremtidig opplysning. Dharmarakṣa har her valgt «en profeti om Śrāvakaene», som er en mer ordrett oversettelse av sanskrit-tittelen.
7 化城喻品
Huà chéng yù pĭn
Lignelsen om spøkelsesbyen
7 Syvende kapittel har tittelen «Lignelsen om spøkelsesbyen» (化城喻品, Huà chéng yù pĭn). Dharmarakṣa har kalt det samme kapittel «Urgammel devosjon», der «devosjon» er en oversettelse av sanskrit Pūrvayoga.
266 4 鳴 8 五百弟子受記品
Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn
Profetien for de 500 disipler
8 Åttende kapittel har tittelen «Profetien om de 500 disipler» (五百弟子受記品, Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn). Dette er noenlunde den samme tittel som Dharmarakṣa brukte på åttende kapittel.
9 授學無學人記品
Shòu xué wú xué rén jì
Profetien for de lærde og adeptene
9 Niende kapittel har tittelen «Profetien for de lærde og adeptene» (授學無學人記品 , Shòu xué wú xué rén jì pĭn). Dette tilsvarer «Profetien for Ānanda og Rāhula» hos Dharmarakṣa.
10 法師品
Fǎshī pĭn
Forkynneren av dharma
10 Tiende kapittel har tittelen «Forkynneren av dharma» (法師品, Fǎshī pĭn). Det tilsvarer Bhaiṣajyarā Tathāgata hos Dharmarakṣa.
11 見寶塔品
Jiànbào tă pĭn
Stūpaen med skattene
11 Ellevte kapittel har tittelen «Stūpaen med skattene» (見寶塔品, Jiànbào tă pĭn) og tilsvarer ellevte kapittel hos Dharmarakṣa med tittelen «Stūpaen med de syv juveler».
12 提婆達多品
Típó dá duō pǐn
Devadatta
Tolvte kapittel har tittelen «Devadatta» (提婆達多品, Típó dá duō pǐn) og mangler i de to andre oversettelsene.
13 勸持品
Quàn chí pĭn
Formaningen om å bevare (lærdommene)
12 Trettende kapittel har tittelen «Formaningen om å bevare (lærdommene)» (勸持品, Quàn chí pĭn).[113] 勸持 (Quàn chí) betyr «å bevare, å hedre og å følge» lærdommene til en spesifikk sūtra.[113] Det tilsvarer tolvte kapittel hos Dharmarakṣa og på sanskrit.
5 鳴 14 安樂行品
ān lè xíng pĭn
Behagelig praksis
13 Fjortende kapittel har tittelen «Behagelig praksis» (安樂行品, ān lè xíng pĭn).[114] Det tilsvarer trettende kapittel hos Dharmarakṣa og på sanskrit.
15 從地踊出品
Zóng dì yŏng chū pĭn
De som kommer frem fra jorden
14 Femtende kapittel har tittelen «De som kommer frem fra jorden» (從地踊出品, Zóng dì yŏng chū pĭn).[108] Dette er fjortende kapittel hos Dharmarakṣa; Dharmarakṣa har kalt det «Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden».
16 如來壽量品
Rúlái shòu liàng pĭn
Livsvarigheten til Tathāgatā
15 Sekstende kapittel har tittelen «Livsvarigheten til Tathāgatā» (如來壽量品, Rúlái shòu liàng pĭn).
17 分別功德品
Fēnbié gōngdé pǐn
Forskjellige grader av dyder
16 Syttendede kapittel har tittelen «Forskjellige grader av dyder» (分別功德品, Fēnbié gōngdé pǐn).
6 鳴 18 隨喜功德品
suíxǐ gōng dé pǐn
Fordelene med gledens dyd
17 Attende kapittel har tittelen «Fordelene med gledens dyd» (隨喜功德品, suíxǐ gōng dé pǐn)
19 法師功德品
Făshī gōngdé pĭn
Nytten av læreren av dharma
18
20 常不輕菩薩品
Cháng bà qīng púsà pĭn
Bodhisattva Sadāparibhūta
19
21 如來神力品
Rúlái shénlì pĭn
De mirakuløse evnene til Tathāgatā
20
22 囑累品
Zhŭ lèi pĭn
Den betrodde oppgaven
27
23 藥王菩薩本事品
Yàowáng púsà bĕnshì pĭn
Fortiden til Bhaiṣajyarāja
22
7 鳴 24 妙音菩薩品
Miào yīn púsà pĭn
Bodhisattva Gagdadasvara
23
25 觀世音菩薩普門品
Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn
Den universelle porten til Guāng-shì-yīn
24
26 陀羅尼品
Tuóluóní pĭn
Dhāraṇīer
21
27 妙莊嚴王本事品
Miào zhuāngyán wáng běnshì pǐn
Fortiden til kong Śubhavyūha
25
28 普賢菩薩勸發品
pǔxián púsà quànfā pǐn
Bodhisattva Samantabhadras oppmuntring
26

Under sine reiser i årene 399414 e.Kr. oppdaget den kinesiske munken Sehi, som senere adopterte navnet Făxiăn (法顯, 337442) – «Glansen av den religiøse lov», et ekstra sanskrit-kapittel av Lotussūtraen i Turfan. Dette kapittel handler om Buddhas kusine Devadatta.

I sin selvbiografiske «Nedtegnelse om Buddhas land» (高僧法顯傳, Gāo sēng Făxiăn),[115] beretter Făxiăn at han tok teksten med seg til byen Jiankang, hvor den indiske munken Dharmati (kalt Fa-Yi) oversatte den til kinesisk.

Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye «kapittel 12».[48]

Kumārājīva’s versjon består derfor i dag av 28 kapitler. I sanskrit-manuskriptene fra Nepal utgjør avsnittet om Devadatta slutten av kapittel 11.

Dharmaguptas og Jñānaguptas kinesiske oversettelse[rediger | rediger kilde]

Språk Tittel
Kinesisk Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng (添品妙法蓮華經)
Koreansk
Japansk
Vietnamesisk

I året 601 e.Kr. oversatte Dharmagupta 26 kapitler av Lotussūtraen, basert på en sanskrit-original fra Nepal skrevet på palmeblader. Kapitlet om Guān-shì-yīn (kapittel 24 i hans oversettelse, guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn 觀世音菩薩普門品) ble tilføyd i form av en allerede eksisterende oversettelse, foretatt av Jñānagupta fra Gandhāra mellom år 561 og 578 e.Kr.

Denne oversettelsen har tittelen «Sūtra fra himmelen om den hvite lotusblomstens gode lov» (Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng, 添品妙法蓮華經)[116] og består av 7 bokruller.

Tekstens struktur[rediger | rediger kilde]

Kapitlene i teksten er ordnet i samme rekkefølge som den vi ser i manuskripter på sanskrit fra Gilgit, Øst-Turkestan, Nepal og i den tibetanske oversettelsen.

Tabellen nedenfor viser de 27 kapitlene, fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]

Bind i
Tripiṭaka Koreana[117]
Bokrull[117][118] Kapittel[118] Tittel[118] Kern[1]
1 序品
Xù pǐn
Innledning
1
2 方便品
Fāngbiàn pĭn
Kyndige midler
2
3 譬喻品
Pìyù pĭn
En lignelse
3
4 信解品
Xìn jiě pĭn
Tro og forståelse
4
5 藥草喻品
Yàocăo yú pĭn
Lignelsen om urtene
5
6 Shòujì pĭn
Forsikring (om fremtidig opplysning)
6
7 化城喻品
Huà chéng yù pĭn
Lignelsen om spøkelsesbyen
7
8 五百弟子受記品
Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn
Profetien for de 500 disipler
8
9 授學無學人記品
Shòu xué wú xué rén jì
Profetien for de lærde og adeptene
9
10 法師品
Fǎshī pĭn
Forkynneren av dharma
10
11 見寶塔品
Jiànbào tă pĭn
Stūpaen med skattene
11
12 勸持品
Quàn chí pĭn
Formaningen om å bevare (lærdommene)
12
13 安樂行品
ān lè xíng pĭn
Behagelig praksis
13
14 從地踊出品
Zóng dì yŏng chū pĭn
De som kommer frem fra jorden
14
15 如來壽量品
Rúlái shòu liàng pĭn
Livsvarigheten til Tathāgatā
15
16 分別功德品
Fēnbié gōngdé pǐn
Forskjellige grader av dyder
16
17 隨喜功德品
suíxǐ gōng dé pǐn
Fordelene med gledens dyd
17
18 法師功德品
Făshī gōngdé pĭn
Nytten av læreren av dharma
18
19 常不輕菩薩品
Cháng bà qīng púsà pĭn
Bodhisattva Sadāparibhūta
19
20 如來神力品
Rúlái shénlì pĭn
De mirakuløse evnene til Tathāgatā
20
21 陀羅尼品
Tuóluóní pĭn
Dhāraṇīer
21
22 藥王菩薩本事品
Yàowáng púsà bĕnshì pĭn
Fortiden til Bhaiṣajyarāja
22
23 妙音菩薩品
Miào yīn púsà pĭn
Bodhisattva Gagdadasvara
23
24 觀世音菩薩普門品
Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn
Den universelle porten til Guāng-shì-yīn
24
25 妙莊嚴王本事品
Miào zhuāngyán wáng běnshì pǐn
Fortiden til kong Śubhavyūha
25
26 普賢菩薩勸發品
pǔxián púsà quànfā pǐn
Bodhisattva Samantabhadras oppmuntring
26
27 囑累品
Zhŭ lèi pĭn
Den betrodde oppgaven
27

De elleve første kapitlene har samme tittel og rekkefølge som i Kumārājīvas oversettelse. Denne oversettelsen mangler det tolvte kapittel om Devadatta Kumārājīva, slik at tolvte kapittel har samme tittel som trettende kapittel og trettende kapittel har samme tittel som fjordende kapittel hos Kumārājīva.

En fragmentarisk kinesisk oversettelse[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder også en oversettelse av kapittel 11 i én bokrull, som ble foretatt av Shí Yì (失譯). Tittelen er Sà tán fēn tuó lì jīng (薩曇分陀利經).[119]

Guān-shì-yīn sūtra[rediger | rediger kilde]

I Sentral Asia og Kina sirkulerte også kapittel 25 i Kumārājīvas oversettelse som en egen tekst (Miào fă lián huā jīng guānshìyīn púsà pŭmén pĭn jīng, 妙法蓮花經觀世音菩薩普門品經).[120] I British Library, London er det oppbevart rundt 100 kopier av teksten fra Dúnhúang.

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ I sin bibliografi over sanskritmanuskripter av Lotussūtraen, skrev den japanske orientalisten Akira Yuyama i 1971 at manuskriptene ble ervervet i 1903,[26] men det korrekte er 1893 eller tidligere.[19] Den russiske orientalisten og buddhologen Sergej Oldenburg (1863–1934) beskrev nemlig manuskriptfunnet allerede i 1893.[16]
  2. ^ Titlene er hentet fra Tibetan and Himalayan Library[51] og 84000: Translating the Words of the Buddha[52]
  3. ^ Nummereringen av bampos er uregelmessig, men er gjengitt slik den forekommer hos Tibetan and Himalayan Library[51]
  4. ^ Den originale teksten i Taishō Shinshū Daizōkyō (tekst nr 2145, side 56c.16-24) lyder:
    p0056c16(00)    正法華經記第六    出經後記
    p0056c17(00)太康七年八月十日。
    p0056c18(09)燉煌月支菩薩沙門法護。手執胡經口宣出正法華經二十七品。
    p0056c19(00)授優婆塞聶承遠。張仕明張仲政。共筆受。
    p0056c20(01)
    p0056c21(19)竺德成竺文盛嚴威伯續文承趙叔初張文龍陳長玄等。共勸助歡喜。九月二日訖。
    p0056c22(04)天竺沙門竺力龜茲居士帛元信。共參校。
    p0056c23(05)元年二月六日重覆。又元康元年。長安孫伯虎。
    p0056c24(04)以四月十五日寫素解。
  5. ^ I Kumārajīva’s senere oversettelse av Lotussūtraen fra 404 e.Kr. (T.262.9.1a13) kalles han «Tripitaka-kjenneren fra Dùnhuáng» (燉煌三藏, dùnhuáng sānzàng) og «bodhisattvaen fra Dùnhuáng» (燉煌菩薩, dùnhuáng púsà),[80][81]
  6. ^ En gang i løpet av det første årtusen f.Kr. var Yuezhi den dominerende stammen i det multikulturelle området som utgjorde det mongolske platå. I år 220 f.Kr. ble det etablert en stammekonføderasjon i dette området, som vi kjenner som Xiongnu. Forskere er enige om at Xiongnu snakket flere språk, deriblant den språkbunten som tidligere ble kalt altaiske språk, og som omfattet prototyrkisk, protomongolsk (eller paramongolsk) og prototungusisk. Det har sannsynligvis også vært talere av jenisejiske språk blant Xiongnu (stammen Jie). I det andre århundre f.Kr. vandret Yuezhi sørover fra det mongolske platå, og streifet omkring og bedrev nomadisk husdyrhold på de golde gresslettene i det nå som er den moderne kinesiske provinsen Gansu. Like før 176 f.Kr. ble deretter Gansu invadert av Xiognu under ledelse av en av de underordnede stammelederne til Modu Chanyu (234–174 f.Kr). Etter denne invasjonen opphørte Yuehzi å eksistere som én etnisk gruppe; den delte seg opp i to grupper som vandret i to forskjellige retninger. Den «store Yuezhi» (Dà Yuèzhī 大月氏) vandret vestover til Ilielvedalen hvor de kom i kontakt med og fortrengte den nomadiske folkegruppen Saka som snakket et iransk språk. Saka var beslektet med (men ikke identisk med) skyterne, og vandret senere østover til Khotan og ga opphav til khotanesisk. Den mindre Yuezhi (Xiǎo Yuèzhī 小月氏) vandret sørover til Qinghai.
  7. ^ Daniel Boucher har av denne grunn studert det biografiske materialet om Dharmarakṣa, så vel som hans rolle i utbredelsen av buddhismen i det 3. århundre i Kina.[85][86]
  8. ^ Christian Wittern har i sin katalog over den kinesiske buddhistiske kanon bare omtalt 27 kapitler, mens det er 28.[62]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Kern 1884
  2. ^ Williams 1989, side 142
  3. ^ a b c d Karashima 1992
  4. ^ a b Boucher 1998, side 471-473
  5. ^ Jens Braarvig i innledningen til den norske utgaven.
  6. ^ IOL Khot S 1, IOL Khot S 10, IOL Khot S 11, IOL Khot S 19, IOL Khot S 23, IOL Khot S 25, Or.8210/S.5212
  7. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2749
  8. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2750
  9. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2751
  10. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2748
  11. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2752
  12. ^ a b IOP
  13. ^ a b Nakamura 1987, side 185
  14. ^ Toda 1977
  15. ^ a b Toda 1981, side xi
  16. ^ a b c Oldenburg 1893
  17. ^ a b c Mironov 1927, side 263
  18. ^ a b Sōka Gakkai
  19. ^ a b c d e f g h i j k Hinüber 2014
  20. ^ Chandra 1977
  21. ^ a b Toda 1981
  22. ^ a b c Emmerick 1978
  23. ^ a b c Toda 1981, side xii-xiii
  24. ^ a b c d e f g h Toda 1981, side xii
  25. ^ a b c Emmerick 1974
  26. ^ Yuyama1971
  27. ^ a b c Skrine 1987
  28. ^ Macartney 1985
  29. ^ Bechert 1973
  30. ^ Bechert 1972
  31. ^ Hoernle 2017, side 139
  32. ^ Lüders 2017
  33. ^ Yuyama & Toda 1977
  34. ^ Jong 1999
  35. ^ Toda 1981, side xiii
  36. ^ a b c Sander 1968, side 3
  37. ^ a b Bailey 1973
  38. ^ Emmerick 1974, side 116-117
  39. ^ Baruch 1938, side 346
  40. ^ Hinüber 2014, side 3-4
  41. ^ a b c d Hinüber 2014, side 5
  42. ^ a b c d e f g h Hinüber 2014, side 4
  43. ^ a b Wille 1995_side 20
  44. ^ a b Hinüber 2013, side 48f
  45. ^ a b c d e f g h Toda 1981, side lv
  46. ^ Honda 1949
  47. ^ Mironov 1927, side 261
  48. ^ a b Zengwen 2000, side 20-30
  49. ^ Wille 2000
  50. ^ Matsuda Kanuzobu: New Sanskrit Fragments of the Saddharmapu.n.dariika-suutra in the Schoyen Collection, Norway, The Journal of Oriental Studies, V.10, 2000, s. 97-108
  51. ^ a b c THL 2019
  52. ^ a b c d Kangyur 2018, side i25
  53. ^ Ui, 1934
  54. ^ Kanakura, 1953
  55. ^ Kangyur 2018
  56. ^ a b Kurumiya 1977
  57. ^ a b Soothill 2004, side 3
  58. ^ a b c Muller 1995, «Lotus Sutra»
  59. ^ a b c d e f Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 263
  60. ^ a b c d e Tripikata Koreana, bind 267-269, tekst nr 117
  61. ^ Nanjio 1883
  62. ^ a b Wittern 2002, T09N0262 妙法蓮華經
  63. ^ Wittern 2002
  64. ^ Weller 1930
  65. ^ Waldschmidt 1932, side 226-49.
  66. ^ Waldschmidt 1980
  67. ^ Waldschmidt 1932, side 231 og fremover
  68. ^ Taishō Shinshū Daizokyō, bind 22, tekst nr 1428
  69. ^ Levi 1915, side 440
  70. ^ Salomon, Richard. 1990. "New Evidence for a Gandhari Origin of the Arapacana Syllabary." JAOS 110: sidene 255-73
  71. ^ Bailey, Harold Walter. 1946. "Gandhari." Bulletin of the School of Oriental and African Studies 11: 764-97.
  72. ^ Brough 1965, side 587
  73. ^ Bernhard 1970, side 57
  74. ^ Bailey 1946
  75. ^ Sims-Williams, Nicholas. 1983. "Indian Elements in Parthian and Sogdian." In Rohrborn and Veenker 1983, 132-41.
  76. ^ Karashima
  77. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2145
  78. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2145, side 56c.16–24
  79. ^ Boucher 1998, side 485
  80. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 262, sidene 9.1a13
  81. ^ Muller 1995, «Dharmarakṣa»
  82. ^ a b c d Boucher 1998, side 486
  83. ^ Mallory & Mair 2000, side 316
  84. ^ Beckwith 2009, side 84, 380–383
  85. ^ Boucher 1996
  86. ^ Boucher 2006
  87. ^ a b Boucher 1998, side 487
  88. ^ Okabe 1983
  89. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2059
  90. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2059, side 327a.6-7
  91. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2145, 56c.25–57a.2
  92. ^ a b c d Boucher 1998, side 497
  93. ^ Boucher 1998, side 476
  94. ^ a b c Muller1995, «precedence»
  95. ^ a b Muller 1995, «Luminous Ray»
  96. ^ Soothill 2010, side 202
  97. ^ a b c d Muller1995, «Skillfull teaching»
  98. ^ a b c d e Muller1995, «Skillfull means»
  99. ^ a b Muller1995, «as appropriate»
  100. ^ a b Wiktionary2018, 譬喻
  101. ^ a b c d Muller1995, «faith as joy»
  102. ^ Wiktionary 2017, 藥草
  103. ^ Muller1995, «praise the Dharma»
  104. ^ Muller1995, «in ancient times»
  105. ^ a b Muller1995, «stupa decorated with seven jewels»
  106. ^ a b Muller1995, «to advise»
  107. ^ a b Muller1995, «comfortable_practices
  108. ^ a b Muller1995, «springing out of the earth»
  109. ^ Muller1995, «to be pleased»
  110. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 262
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 116
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 124
    Nanjio, tekst nr 134
  111. ^ a b Tripikata Koreana, bind 265-266, tekst nr 116
  112. ^ a b c Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 262
  113. ^ a b Muller1995, «to preserve»
  114. ^ Muller1995, «pleasant_practices
  115. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 51, tekst nr 2085
    Tripitaka Koreana bind 32, tekst nr 749
    Nanjio, tekst nr 1496
  116. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 264
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 118
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 126
    Nanjio, tekst nr 139
  117. ^ a b Tripikata Koreana, bind 270-271, tekst nr 118
  118. ^ a b c Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 264
  119. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 265
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 115
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 123
    Nanjio, tekst nr 136
  120. ^ Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 16, tekst nr 144

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bailey, H. W. (1973). Sad-Dharma-Puņḍarīka-Sutra. The Summary in Khotan Saka. Canberra, 1973. 
  • Baruch, Willy (1938). Beiträge zum Saddharmapundarikasutra. Leiden, 1938. 
  • Bechert, Heinz (1972). Über die 'Marburger Fragmente' des Saddharma-Puṇḍarīkasūtra. Ernst Waldschmidt zum 75. Geburtstag an 15.7.1972. Göttingen 1972. 
  • Bechert, Heinz (1973). Remarks on the textual history of Saddharmapuṇḍarīka. Indo-Asian Art and Culture (Acharya Raghu Vira Commemoration Volume) 2, 1973, sidene 21-27. 
  • Beckwith, Christopher I. (2009). Empires of the Silk Road: A History of Central Asia from the Bronze Age to the Present. Princeton University Press, 5. april 2009. ISBN 0691135894. ISBN 978-0-691-13589-2. 
  • Boucher, Daniel (1996). Buddhist Translation Procedures in Third-century China: A Study of Dharmarakṣa and His Translation Idiom. University of Pennsylvania, 1996. 
  • Boucher, Daniel (1998). Gandhari and the early Chinese Buddhist translations reconsidered: the case of the Saddharma-pundarikasutra (PDF). The Jornual of American Oriental Society, Vol.118 No 4, oktober 1998. 
  • Boucher, Daniel (2006). Dharmaraksa and the Transmission of Buddhism to China (PDF). Asia Major Vol. 19, 13-37, 2006. 
  • Braarvig, Jens (redaktør) (2002). Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2. Hermes Publishing. ISBN 82 8034 006 8. 
  • Chandra, Lokesh (1977). Saddharma puņdarīka-sūtra. Kashgar Manuscript. Śata-piţaka series, Indo-Asian literatures, volume 229, International Academy of Indian culture, New Delhi, 1976, 2. utgave Tokyo, Reiyukai Library, 1977. 
  • Emmerick, Ronald Eric (1968). The Book of Zambasta. A Khotanese poem on Buddhism. School of Oriental & African Studies, London, 1. oktober 1968. ISBN 0197135579. ISBN 978-0197135570. 
  • Emmerick, Ronald Eric (1974). «Some Khotanese donors». I Gignoux, Ph.; Tafazzoli, A; Tafaz̤z̤ulī, Ahmad. Mémorial Jean de Menasce. Imprimere orientaliste, Louvain, 1974, side 383-388. 
  • Emmerick, Ronald Eric (1978). Review of «Über die "Marburger Fragmente" des Saddharmapundarika». Śata-piţaOLZ 73-4, 1978, side 390-392. 
  • Honda, Giei; Deguchi, Jōjun (1949). 本田義英, 出口常順『西域出土梵本法華經』本田博士 還暦記念梵本法華經刊行會, 京都 (Sanskrit Manuscripts of Saddharma-puṇḍarīka, excavated by Sir Aurel Stein and the Citroën Central Asiatic Expedition of France at Eastern Turkestan and Gilgit. Indological Seminary, Kyoto University, 1949. 
  • Hinüber, Oskar von (2013). Die Pāli Handschriften des Klosters Lai Hin. Wiesbaden 2013. 
  • Hinüber, Oskar von (2014). A Saddharmapuṇḍarīkasūtra manuscript from Khotan. The Gift of a Pious Khotanese Family (PDF). The Journal of Oriental Studies, 24, 2014, sidene 134-156. 
  • Hoernle, Rudolf A. F. (2017). Manuscript Remains of Buddhist Literature Found in Eastern Turkestan, Vol. 1. Forgotten Books, 10. mai 2017. ISBN 1330089847. ISBN 978-1330089842. 
  • Jong, Fredrik de (1999). Sanskrit Lotus Sutra Fragments From the Lüshhun Museum Collection. Facsimile Edition and Romanized Text. Indo-Iranian Journal, Volume 42, Issue 1, 1999. 
  • Kanakura, Yensho (1953). A Catalogue of the Tohuko University Collection of Tibetan Works on Buddhism. Sendai, Japan: 1953. 
  • Karashima, Seishi (1992). The textual study of the Chinese versions of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra in the light of the Sanskrit and Tibetan versions [Hokekyō-kany̕aku-no-kenkyū]. Tokyo The Sankibo Press. ISBN 47 9631 003 7. ISBN 978-4796310031. 
  • Kern, Hendrik [Johan Hendrik Caspar] (1884). Saddharma-Pundarîka or, the Lotus of the True Law (PDF). Clarendon Press, Oxford University Press, Sacred Books of the East, Vol XXI, 1884. 
  • Kurumiya, Yenshu (1977). A Note on the Seventeen Distinctive Names of Saddharmapundarikasutra. Rissho University (立正大学), Journal of Indian and Buddhist Studies (印度學佛教學研究, Indogaku Bukkyōgaku Kenkyū), Volume 25, Issue 2, 31. mars 1977, side 24-28. ISSN 0019-4344, ISSN 1884-0051 (online), DOI 10.4259/ibk.25.977. 
  • Mallory, J.P.; Mair, Victor H (2000). The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. Thames & Hudson, London, juni 2000. ISBN 0500051011. ISBN 978-0-500-05101-6. 
  • Macartney. Lady (Catherine Borland) (1985). An English Lady in Chinese Turkestan. Hong Kong and Oxford 1985. 
  • Mironov, N. D. (1927). Buddhist Miscellaena. The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland No. 2, april 1927, sidene 241-279. 
  • Lüders, Heinrich (2017). «Miscellaneous Fragments I. Saddharma-Puṇḍarīka». I Hoernle, Rudolf A. F. Manuscript Remains of Buddhist Literature Found in Eastern Turkestan, Vol. 1. Forgotten Books, 10. mai 2017. ISBN 1330089847. ISBN 978-1330089842. 
  • Nanjio, Bunyiu (1883). A catalogue of the Chinese translation of the Buddhist Tripitaka. Clarendon Press, Oxford, 1883. 
  • Nakamura, Hajime (1987). Indian Buddhism. A survey with bibliographical notes (PDF). Motilalbanarsidass Delhi Varanasi Patna Madras, 1987. ISBN 81-208-0272-1. ISBN 978-8120802728. 
  • Okabe, Kazuō (岡部和雄) (1983). Yakkyò to shakyò (訳経と写経), «oversatte skrifter og kopierte sûtraer». Journal of Oriental Studies, (東洋学術研究, Tòyò gakujutsu kenkyû), 22:2, 1983, side 13-47. 
  • Oldenburg, Sergej (1893). «Kašgarskaja pukopis’ N. F. Petrovskogo (Kaшгаpскaя рукопись Н. Ф. Петровского) “The Kashgar Manuscript of N. F. Petrovskij”». Zapiski Vostočnogo Otdelenija Rossijskogo Archeologičeskogo Obščestva (Записки Восточного Отделения Российского Археологичeского Обществa) “Memoirs of the Oriental Department of the Russian Archaeological Society”). No. 7, 1893, sidene 81f. 
  • Sander, Lore; Vogt, Wolfang; George, Dieter; Feistel, Hartmut-Ortwin; Deutsche Morgenländische Gesellschaft (1968). Paläographisches zu den Sanskrithandschriften der Berliner Turfansammlung mit 40 Alphabettafeln. Verzeichnis der orientalischen Handschriften in Deutschland, Supplementband, 8, Franz Steiner, Wiesbaden, 1968. ASIN B0000BTYYB. 
  • Skrine, Clarmont Percival; Nightingale, Pamela (1987). Macartney at Kashgar. New Light on British, Chinese, and Russian Activities in Sinkiang, 1890-1918. Hong Kong and Oxford 1987. 
  • Soothill, W. E. (2004). Lotus Of The Wonderful Law. Curzon Press; 1 utgave, 1975; 2. utgave 11. november 2004. ISBN 0700700765. ISBN 978-0700700769. 
  • Soothill, William Edward; Hodous, Lewis (2010). A Dictionary of Chinese Buddhist Terms (PDF). Digital version: Digital Archives Section, Library and Information Center of Dharma Drum Buddhist College (法鼓佛教學院圖書資訊館數位典藏組), Taipei, 13. oktober 2010. Arkivert fra originalen (PDF) 3. mars 2014. Besøkt 15. mars 2019. 
  • Toda, Hirofumi (1977). Notes on the Kashgar manuscript of the Saddharmapundarikasutra. Bibliographia Philologica Budhica, Series Minor II, Reiyukai Library, Tokyo, 1977. 
  • Toda, Hirofumi (1981). Saddharmapundarika-sutra: Central Asian Manuscripts. Romanized Text (PDF). Kolofontiitel: Chuo Ajia shutsudo Bonbun Hokekyo, Kyoiku Shuppan Centre Co., Ltd., Tokushima, januar 1981. 
  • Ui, Hukuju; Suzuki, Munetada; Kanakura, Yenshō; Tada, Tōkan (1934). The Complete Catalogue of the Tibetan Buddhist Canons (Bkaḩ-ḩgyur and Bstan-ḩgyur) (PDF). Tōhoku Imperial University and Saitō Gratitude Foundation, Sendai, Japan, august 1934. 
  • Weller, Friedrich (1930). Uber den Aufbau des Patikasuttanta, 2: Ubersetzung des chinesischen Textes (PDF). Asia Major 5, 1930, side 104-140. 
  • Yuyama, Akira (1971). Bibliography of the Sanskrit Texts of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra. (Utgave 5 av Oriental monograph series, ISSN 0067-1991), Canberra , 6. utgave, 1971. ISBN 0708108407. ISBN 9780708108406. 
  • Yuyama, Akira; Toda, Hirofumi (1977). The Huntington Fragment F of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra. Studia Philologica Buddhica. Occasional Paper Series II. Tokyo 1977. 
  • Wille, Klaus (1995). Die handschriftliche Überlieferung des Vinayavastu der Mūlasarvāstivādin. Verzeichnis der Orientalischen Handschriften in Deutschland. Supplementband 30. Stuttgart 1990. 
  • Wille, Klaus (2000). Fragments of a Manuscript of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra from Khādaliq. Sutra Manuscript Series 3. Tokyo 2000, sidene 159-183. 
  • Williams, Paul (1989). Mahāyāna Buddhism: The Doctrinal Foundations. Routledge, 26. juli 1989. ISBN 04 1502 537 0. ISBN 978-0415025379. 
  • Zengwen, Yang (2000). Saddharmapundarikasutra in Chinese History and Its Significance in the 21st Century. The Journal of Oriental Studies, Volume 10, 2000. 

Nettsteder[rediger | rediger kilde]

Norsk utgave[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]