Paleografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et papyrusfragment i Berlin som inneholder deler av en tale avlevert ved senatet, tilskrevet tiden år 41 til 54 e.Kr.

Paleografi (av gresk Παλαιός, palaios, «gammel», og γράφω, graphein, «skrive») er en teknikk og læren om gamle skriftarter, uavhengig av språk. Paleografi handler om hvordan fortidas skriftsystemer har utviklet seg og kan forstås. Til forskjell fra paleografien behandler epigrafikken innskrifter i stein, for eksempel på monumenter.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Paleografi er på mange måter en forutsetning for filologien, og håndterer to viktige vanskeligheter først. Ettersom stilen på de enkelte alfabet har utviklet seg hele tiden, er det nødvendig å kjenne til hvordan de enkelte bokstaver skal tydes. Skrivere benytter seg ofte av mange abbreviaturer, det vil si forkortelser, vanligvis for å kunne skrive teksten raskere, og noen ganger for å spare plass, slik at en paleograf må vite hvordan disse skal tolkes. Kunnskap om de enkelte bokstavformer, ligaturer, tegnesetting, forkortelser, og så videre, gjør det mulig for paleografen å lese teksten slik skriveren hadde til hensikt at den skulle bli lest.

Første side av manuskriptet Textus Roffensis som ble funnet i katedralen i Rochesters bibliotek (MS A.3.5), men som i dag oppbevares i Maidstone i Kent Archives Office.

Den første gang begrepet «paleografi» ble benyttet var muligens i 1703 av Bernard de Montfaucon, en benediktinermunk. I løpet av 1800-tallet ble paleografi atskilt fra vitenskapen om diplomatikken. Wilhelm Wattenbach og Leopold Delisle bidro meget til denne atskillelsen med deres studier mellom forholdet til den menneskelige hånd og skriving. Deres arbeid var hovedsakelig basert på håndens bevegelse når den former bokstaven, og på å etablere en genealogi av ulike former av skriving basert på den historiske utviklingen av dens former.[1]

Paleografen må ha kunnskap om tekstens språk, de forkortelser som benyttes, og de ulike håndskriftstilene. Kunnskap om skrivematerialer er også nødvendig for studier av oldtidshåndskrifter og for å identifisere de ulike tider eller epoker som de ble skrevet på og i.[2] Paleografen må derfor tyde skrift på mange materialformer, eksempelvis papyrus, pergament, papir, foruten skrift på potteskår som i Egypt og Hellas, tynne metallplater, private og stort sett tilfeldige inskripsjoner på husvegger og lignende som i Pompeii. Det er avgjørende for paleografien å tyde fortidens skrifter og å kunne gi disse en datering og en stedsplassering.[3]

En del emner i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge studerer man på universitetsnivå spesielt de vestnordiske håndskriftene og middelalderens skriftkultur og utviklingen av skrift i perioden 11501400, den første tiden man skrev norrøne tekster med det latinske alfabetet.

Paleografi kan være avgjørende når man studerer norrøne tekster i henhold til å bestemme datering av og sted håndskriftet ble skrevet, men også i å vurdere antall hender som har skrevet de ulike tekstene. Bokproduksjon og bokas plass i den vestnordiske middelalder samt forfatterrollen i forhold til skriverrollen er også en del av forskningsgrenen. Diplomer er viktige historiske kilder og i norsk terminologi brukes diplom synonymt med middelalderbrev. De fleste norske brevene fra middelalderen har et rettslig innhold og emne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marichal, R.: «Paleography» i New Encyclopaedia New York: Gale-Thomson, 2003 Vol.X, side 773.
  2. ^ Gwinn, Robert P.: «Paleography» i The Encyclopaedia Britannica, Micropaedia, Vol. IX, 1986, side 78.
  3. ^ De Lasala, Fernando: Exercise of Latin Paleography (Gregorian University Rome, 2006) side 7.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjelstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var, Universitetsforlaget 1993
  • Bischoff, Bernhard: Latin Palaeography: Antiquity and the Middle Ages, Cambridge University Press, 1989.
  • Lowe, E. A.: Codices Latini Antiquiores: A Palaeographical Guide to Latin Manuscripts Prior to the Ninth Century, Clarendon Press, 1972.
  • Thompson, Edward Maunde: An Introduction to Greek and Latin Palaeography Clarendon Press, 1912.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]