Trisong Detsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trisong Detsen
ཁྲི་སྲོང་ལྡེ་བཙན།
Trisong Detsen.jpg
Statue av Trisong Detsen ved klosteret Samye
Fødtca. 742Rediger på Wikidata
Dødca. 797
Beskjeftigelse MonarkRediger på Wikidata
Embete Tsenpo (755797)Rediger på Wikidata
Ektefelle Yeshe TsogyalRediger på Wikidata
Far Tridé TsuktsenRediger på Wikidata
Mor sna-nam-bza' mang-po-rje bzhi-sting
Barn Mutri Tsenpo, Muné Tsenpo, Mutik Tsenpo, Sadnalegs
ForgjengerMé Aktsom
EtterfølgerMuné Tsenpo

Trisong Detsen (THL; tibetansk: ཁྲི་སྲོང་ལྡེ་བཙན, wylie: khri srong lde btsan, tibetansk pinyin: Chisong Dêzän, Lhasa-dialekt: ʈʂʰisoŋ tetsɛ̃, født ca. 742, død ca. 797) var den 38. keiser av Tibet. Han var sønn av Mé Aktsom (den 37. keiseren) og dronning sna-nam-bza' mang-po-rje bzhi-sting.

Trisong Detsen regjerte som tsenpo over det tibetanske imperium fra år 755 til 797. Hans dronning var Yeshe Tsogyal. Hans etterfølger på tronen var sønnen Muné Tsenpo, som ble den 39. keiser av Tibet i året 797.

Forholdet til buddhismen[rediger | rediger kilde]

Nyingma og klosteret Samye[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Nyingma og Samye

Trisong Detsen spilte en viktig rolle i innføringen av tibetansk buddhisme og i etableringen av Nyingma eller «den gamle skolen». Han regnes som den andre av tre «dharmakonger» (chögyel, ཆོས་རྒྱལ) i Tibet. De to andre var Songtsän Gampo (som grunnla det tibetanske imperium) og Ralpacan (som ble myrdet i 838).[1]

En inskripsjon (rdo rings) på pilaren Skar-cung som ble reist av hans sønn Sadnalegs (regjerte fra 800 til 815) sier at det var under regjeringstiden til Trisong Detsen at «helligdommer for de tre juveler ble reist ved å bygge templer i sentrum og langs grensene, Bsam-yas [klosteret Samye] i Brag-mar, og så videre».[2] Det første ediktet til Trisong Detsen nevner et fellesskap av munker ved Bsam-yas (Samye), som bestod av tidligere soldater.[3] Ediktet er omtalt av den tibetanske historikeren Pawo Tsuglag Threngwa (1504–1566) i hans verk Kilden til dharmaer (ཆོས་ཀྱི་འབྱུང་གནས, chos kyi 'byung gnas, bind ja (ཇ), folioene 108b–110a).[4]

Den tibetanske krønike nevner også buddhismens tilstedeværelse i Tibet, og omtaler klostre mange steder i det tibetanske imperium.[5] Testamentet til Ba beskriver grunnlaget for dette klosteret og utviklingen av skolen Nyingma under Trisong Detsen.

Samye var Tibets første buddhistiske kloster (vihāra) og ble konstruert mellom år 775 og 779. Det ble åpnet i 779 av Padmasambhāva, og samme år utropte Trisong Detsen buddhismen til en statsreligion.

Chogyur Lingpa (1829–1870) og tulkuen Neten Chokling (f. 1973) betraktet seg som reinkarnasjoner av Trisong Detsen.[6]

Forfølgelsen av Bøn[rediger | rediger kilde]

Kjempestatue (37.5 m) av Padmasambhāva i tåke over Rewalsarsjøen i Himachal Pradesh i det nordvestlige India. Padmasambhāva regnes som grunnleggeren av tibetansk buddhisme og ankom Tibet etter invitasjon fra Trisong Detsen.

Utdypende artikkel: Bøn

I det 8. århundre, og langt inn i det 9. århundre, fant det sted en maktkamp i Tibet. Striden stod mellom kongehuset (som støttet buddhismen) og mektige aristokratiske familier som forsvarte den animistiske og sjamanistiske religionen Bøn. Bøn hadde utviklet seg til en systematisert og spesifikk lære, med sin egen hellige litteratur. Dominansen til Bøn opphørte mot slutten av det 8. århundre, som følge av forfølgelsene som ble satt i gang av Trisong Detsen. Bøn forsvant imidlertid ikke helt, men har overlevd langs Tibets nordlige og østlige grenser.

Det finnes også likheter mellom Bøn og tibetansk buddhisme, i form av troen på at kongene var manifestasjoner av himmelske vesener (omformulert i buddhismen som reinkarnasjonen av lamaer), en orden av orakelprester (motparten er buddhistiske sannsigere) og en kultus som omfattet guder for atmosfæren, jorden og de underjordiske regioner (i dag mindre guder i det buddhistiske pantheon).

Etter bortgangen til Trisong Detsen, opplevde buddhismen et kraftig tilbakeslag til fordel for Bøn. Det kan være disse problemene som nevnes i inskripsjoner i tempelet Zha Lhakhang i den nordlige delen av Lhasa; inskripsjonene forteller at problemene må overvinnes før keiser Sadnalegs kan føre arven videre.[7]

Indiske oversettere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: KangyurTengyur og Nyingma Gyubum

Trisong ble keiser i år 755, og det hevdes at han inviterte Padmasambhāva, Śāntarakṣita (725–788), Vimalamitra og flere andre indiske lærere til Samye for å spre den siste forståelsen av læren. Flere tibetanere ble innviet som munker og et stort oversettelsesprosjekt ble igangsatt for å oversette de buddhistiske tekstene fra sanskrit til klassisk tibetansk.[8][1] Dronning Yeshe Tsogyal studerte hos Padmasambhāva, ble en mester og regnes som en moderskikkelse i tibetansk buddhisme.

Buddha avbildet på folio av en tibetansk versjon av prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers. Blekk, ugjennomsiktig vannfarge og gull på papir. Manuskript fra Tolingklosteret i regionen Ngari i det vestlige Tibet, datert til det 11. århundre.

Padmasambhāva innførte tantrisk buddhisme (vajrayāna) i Tibet, mens Śāntarakṣita og Kamalaśīla innførte filosofiske tolkninger. Trisong Detsen var en av Padmasambhāvas åtte disipler (རྗེ་འབངས་བརྒྱད, rje ‘bangs brgyad); de syv andre var Namkhai Nyingpo, Sangye Yeshe, Gyalwa Cho-yang, Yeshe Tsogyal, Palgyi Yeshe, Palgyi Senge og Vairotsana. De åtte disiplene mottok «læren om de åtte sādhanās» (སྒྲུབ་པ་བཀའ་བརྒྱད, sgrub pa bka’ brgyad) fra Padmasambhāva.[1]

Oversettelsene under Trisong Detsen kalles «de eldre oversettelsene» (སྔ་འགྱུར།, snga 'gyur), mens «de nye oversettelsene» (sarma) ble foretatt av skolene kagyu, sakya, gelug og jonang fra det 11. århundre og fremover. De eldre oversettelsene omfattet prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, de øvrige store prajñāpāramitāsūtraene på 25 000, 18 000, 10 000 og 8 000 vers, så vel som mindre prajñāpāramitāsūtraer, avataṃsakasūtraen, ratnakutasutraen, andre sūtraer og tantraer, etc.[1]

Trisong Detsen utstedte et dekret som «krevde at alle oversatte verker som var tilgjengelige på tibetansk fra deres indiske original skulle katalogiseres og utsettes for gjennomgang flere ganger slik at det settes retningslinjer for terminologi for å standardisere alle oversatte tekster.» Dette førte til skapelsen av katalogene denkarma (Toh. 4364) og pangthangma (འཕང་ཐང་མ), og den etymologiske ordboken mahāvyutpatti (བྱེ་བྲག་ཏུ་རྟོགས་པར་བྱེད་པ་ཆེན་པོ, Toh. 4346).

Chán-buddhismen i Tibet[rediger | rediger kilde]

Hovedbygningen i Samyeklosteret. Klosteret ble oppført etter ordre fra Trisong Detsen.

Utdypende artikkel: Det østlige fjellets skole

Den første dokumenterte formidling av Chán-buddhismen i Tibet, er omtalt i krøniken Utsagn om Sba-familien. Den fant sted i år 761 da Trisong Detsen sendte et team til Yìzhōu for å motta undervisning av den koreanske Son-mesteren Kim Musang (众无相, 684–762) som de hadde møtt i provinsen Sìchuān. Teamet mottok undervisningen og tre kinesiske tekster fra Kim, som døde like etterpå.[9]

Trisong Detsen sendte en ny ekspedisjon til Yìzhōu i år 763. Ekspedisjonen ble ledet av ministeren Sba Gsalsnan. De lærde er uenige om hvem Gsalsnan møtte. Tidligere mente man at også denne ekspedisjonen møtte Kim Musang, men nyere forskning har vist at det dreide seg om Bǎotáng Wúzhù (保唐无住, 714–774), grunnleggeren og lederen av Bǎotáng-klosteret i Chéngdū. Både Kim og Bǎotáng tilhørte samme skole innenfor Chán, nemlig det østlige fjellets skole.[9]

Konsilet i Samye[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Konsilet i Samye

Statue av Trisong Detsen inne i stupaen Boudhanath i hovedstaden Kathmandu i Nepal.

I årene 792 til 794 var Trisong Detsen vert for en to år lang debatt. I vesten er denne debatten kjent som «debatten i Samye», «konsilet i Samye» og også «debatten i Lhasa» og «konsilet i Lhasa». De to sistnevnte benevnelsene er imidlertid misvisende, da avstanden mellom Lhasa og Samye er 170 km. Han fikk i gang en debatt mellom Chán-buddhisten Moheyan (摩訶衍), som representerte den tredje dokumenterte bølge av formidlingen av Chán i Tibet, og madhyamakafilosofen Kamalaśīla (740–795), som var en student av Śāntarakṣita. Denne debatten var i praksis også en debatt mellom kinesiske og indiske buddhistiske tradisjoner, slik de var presentert i Tibet.

Kildene varierer i beskrivelsene både av debattens natur og hvem som vant. Den tyske sinologen og tibetologen Rolf Alfred Stein (1911–1999) har påvist at Kamalaśīla formidlet en «gradualistisk tilnærmelse» til opplysning, bestående av rensende sādhanāer og kultivering av de seks (eller ti) pāramitāene. Hans rolle var å ordinere tibetanere som munker og utbre buddhistisk filosofi slik den hadde blomstret i India. Stein hevdet at Kamalaśīla vant debatten, og at han fikk Trisong Detsen på sin side.[10]

Stupaen Boudhanath[rediger | rediger kilde]

Trisong Detsen er tradisjonelt knyttet til konstruksjonen av stupaen Boudhanath i Kathmandudalen i Nepal.[11] Siden 1979 har bygningen vært en del av verdensarven til UNESCO.

Politiske og militære aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Zhölpillaren i Lhasa fra omkring 764 e.Kr.

Trisong Detsen overtok et rike i forfall. Det tibetanske imperium hadde nådd sitt høydepunkt og sin største utbredelse under sin grunnlegger, den første «dharmakonge» Songtsän Gampo. I året 694 mistet Tibet kontroll over flere byer i Turkestan. I året 703 brøt det ut opprør i Nepal.

I året 763 sendte Trisong Detsen en hær på 200 000 mann til grensen av Tangdynastiets Kina. Foranledningen for dette angrepet, var at kineserne nektet å betale en tributt som var blitt avtalt under regjeringstiden til keiser Sùzōng (756–762). Etter å ha bekjempet Tangstyrkene ved grensen, fortsatte soldatene og inntok hovedstaden Chang'an. Dette tvang keiser Daizong av Tang til å flykte fra hovedstaden.[12] Tibetanerne utnevnte en ny marionettkeiser, som ble fjernet av uighurene 15 dager senere. Zhölpillaren i Lhasa, som trolig inneholder den eldste kjente inskripsjon på gammeltibetansk med tibetansk skrift, forteller:

SitatKeiser Trisong Detsen er en klok og dypsindig mann. Kvaliteten på hans rådgivere er anerkjent, og det han gjør for riket er helt vellykket. Han har erobret og holder i sin makt mange kinesiske provinser og festninger. Den kinesiske keiseren Hehu Ki Wang (Daizong) og hans ministre var livredde. De tilbød en evig årlig tributt på 50.000 silkeruller, og Kina ble tvunget til å betale den.Sitat

I året 783 ble det fremforhandlet en fredsavtale med Kina, som ga Tibet alt land i den nåværende kinesiske provinsen Qinghai. Tangdynastiet hadde forut for dette blitt kraftig svekket av An Lushan-opprøret, som startet den 16. desember 755 og ble slått ned 17. februar 763.

I året 778 inngikk han en allianse med det lolo-burmesiske kongedømmet Nanzhao i det som i dag er provinsen Yunnan; sammen beseiret de den kinesiske regionen Sichuan. Nanzhao ble etter dette et tibetansk lydrike, inntil dets konge Yimouxun satte en stopper for det tibetanske overherredømmet omkring år 794.

Trisong Detsen ekspanderte også sitt rike vestover til elven Amu Darya (Oxus); der ble han en trussel mot abbasidene. Dette gjorde kalifen Harun al-Rashid (763–809) såpass bekymret at han inngikk en allianse med Tangdynastiet. Etter dette kjempet han en tofrontskrig mot arabiske styrker for innflytelse langs rikets vestlige grensetrakter, og mot kineserne i øst og nord. Dette holdt han på med inntil han gikk av som regent i året 797.

Avgang og etterfølgere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Muné TsenpoMutik Tsenpo og Sadnalegs

Fil:Die drei großen religiösen Könige.jpg
De tre «dharmakongene» (chögyel, ཆོས་རྒྱལ) i Tibet: Songtsän Gampo, Trisong Detsen og Ralpacan. Maleri i Drepungklosteret i Lhasa.

Trisong Detsen og dronning Yeshe Tsogyal fikk fire sønner: Mutri Tsenpo, Muné Tsenpo, Mutik Tsenpo og Sadnalegs. Den eldste av dem, Mutri Tsenpo, døde tidlig.

I år 797 abdiserte Trisong Detsen, og trakk seg tilbake til palasset i Zungkar. Han overlot keiserembetet til sin andre sønn Muné Tsenpo, som dermed ble den 39. keiser av Tibet. Det hersker mye forvirring i historiske kilder om hendelsenes videre gang. Det synes å ha pågått en maktkamp om keisertittelen etter Trisong Detsen's død. Det er også uklart når han døde, og hvor lenge Muné Tsenpo regjerte. Ifølge Testamentet til Ba, en tibetansk historiebok fra det 9. århundre, insisterte Muné Tsenpo på at farens begravelse skulle utføres i henhold til buddhistiske ritualer, og ikke tradisjonelle Bøn-ritualer.[13]

Det er blitt hevdet at Muné Tsenpo ble forgiftet av sin mor, som var sjalu på hans vakre kone.[14][15]

Den gamle boken om Tang, så vel som tibetanske kilder, hevder at Muné Tsenpo i sin tur overlot makten til sin yngre bror Sadnalegs. Dette skal ha skjedd i år 804, og skyldtes at Muné Tsenpo ikke hadde noen arvinger.[16][17]

Den tredje sønnen, Mutik Tsenpo, ble betraktet som uegnet for oppgaven. Han skal ha myrdet en underordnet minister og hadde blitt forvist til Lhodak Kharchu nær grensen til Bhutan.[18] Det er også blitt hevdet at Mutik Tsenpo ble den 40. keiseren en kort stund i år 799. I så fall var Sadnalegs den 41. keiser av Tibet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Rangjung 2021
  2. ^ Richardson 1985, side 75
  3. ^ Beckwith 1983, side 3, note 7
  4. ^ Richardson 1985, side 92-106
  5. ^ Bacot 1940, side 9-12 og 153
  6. ^ Orgyen 2013
  7. ^ Richardson 1985, side 73
  8. ^ Stein 1972, side 66
  9. ^ a b Ray 2005
  10. ^ Stein 1972, side 66-67
  11. ^ The Legend of the Great Stupa and The Life Story of the Lotus Born Guru, pp. 21-29. Keith Dowman (1973). Tibetan Nyingma Meditation Center. Dharma Books. Berkeley, California.
  12. ^ Stein 1972, side 65
  13. ^ dBa' bzhed: The Royal Narrative Concerning the Bringing of the Buddha's Doctrine to Tibet. Translation and Facsimile Edition of the Tibetan Text by Pasang Wangdu and Hildegard Diemberger. Verlag der Österreichischen Akadamie der Wissenschafen, Wien 2000. ISBN 3-7001-2956-4.
  14. ^ Shakabpa, Tsepon W. D. Tibet: A Political History (1967), pp. 46-47. Yale University Press, New Haven and London.
  15. ^ Ancient Tibet: Research Materials from The Yeshe De Project, pp. 284, 290-291. Dharma Publishing, Berkeley, California. ISBN 0-89800-146-3
  16. ^ Lee, Don Y. The History of Early Relations between China and Tibet: From Chiu t'ang-shu, a documentary survey, p. 144, and n. 3. (1981). Eastern Press, Bloomington, Indiana. ISBN 0-939758-00-8.
  17. ^ Stein 1972, side 131
  18. ^ Shakabpa, Tsepon W. D. Tibet: A Political History (1967), p. 47. Yale University Press, New Haven and London.

Kilder[rediger | rediger kilde]