Språkbunt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En språkbunt eller et språkknippe (fra tysk Sprachbund «språkforbund») er et språkvitenskapelig begrep for språk som ikke er i slekt, men som har blitt mer like hverandre som resultat av at de blir talt nær hverandre, gjerne av flerspråklige talere.

Det klassiske eksempelet på en språkbunt er Balkan, der gresk, albansk, serbisk/kroatisk, makedonsk, bulgarsk og tildels rumensk har en del grammatiske trekk til felles som man ikke kan finne i slektspråkene deres.

Forskningshistorisk opphav[rediger | rediger kilde]

Helt siden studiet av språk begynte, har man hatt interesse for å undersøke slektskap mellom de forskjellige språk, med utgangspunktet om språkene som en levende organisme. Idéen om ett eller flere urspråk har har eksistert siden antikken som følge av de merkbare likhetene i ordforrådet hos de klassiske språkene klassisk gresk og latin. Følgelig anså man språkene som mer eller mindre nærstående ved det at de hadde en felles «forfader» og hvor langt fra hverandre de hadde kommet.

Imidslertid merket man under språkvitenskapens gryende epoek at språk som har sameksistert i samme geografiske og kulturelle rom kan til tross for sine åpenbart helt forskjellige opprinnelser - språklige stamtre - kunne oppvise likartede trekk i blant annet indre struktur, grammatikk om begrepsapparat. Samtidig kan visse trekk som forener språken innen et språkforbund ikke finnes hos deres slektspråk utenfor det.

Det tidligste eksempel på en språkbunt var språkene i de balkanske område;man gant også snart fenomenet blant indianerspråk og aboriginerspråk.

Et annet eksempel på språkforbund er fra det indiske subkontinent, der mange språkfra helt forskjellige språkfamilier finnes, men likevel oppviser lignende trekk. Disse kan umulig ha blitt nedarvet og utviklet seg på egne premisser fra et felles urspråk, men må istedet ha blitt utviklet ved langvarige og nære forbindelser og av konvergens.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henrik Becker: Der Sprachbund. Humboldt et al., Leipzig 1948.
  • Hans Henrich Hock, Brian D. Joseph: Language History, Language Change, and Language Relationship. An Introduction to Historical and Comparative Linguistics. Mouton de Gruyter, Berlin u. a. 1996, ISBN 3-11-014785-8.
  • Kurzová, Helena: Mitteleuropa als Sprachareal. in: Germanistica Pragensia 13, 1996.
  • Newerkla, Stefan Michael: Kontaktareale in Mitteleuropa. in: Słowiánsko-niesłowiańskie kontakty językowe. Slawisch-nichtslawische Sprachkontakte. Wydawnictwo Wszechnicy Mazurskiej, Olecko 2007.
  • Norbert Reiter: Grundzüge der Balkanologie. Ein Schritt in die Eurolinguistik. Harrassowitz, Wiesbaden 1994, ISBN 3-447-03522-6 (Balkanologische Veröffentlichungen 22).
  • Thomas Stolz: Sprachbund im Baltikum? Estnisch und Lettisch im Zentrum einer sprachlichen Konvergenzlandschaft. Brockmeyer, Bochum 1991, ISBN 3-88339-881-0 (Bochum-Essener Beiträge zur Sprachwandelforschung 13).
  • Pilarský, Jiří: Donausprachbund - das arealistische Profil einer Sprachlandschaft. Habilitationsschrift an der Universität Debrecen (Institut für Germanistik). Debrecen 2001. online verfügbar (letzter Aufruf am 1. September 2017).
  • Sarah Grey Thomason, Terrence Kaufman: Language contact, creolization, and genetic linguistics. University of California Press, Berkeley 1992 (1988), ISBN 978-0-520-07893-2.