Kumārajīva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kumārajīva (forenklet kinesisk: 鸠摩罗什, tradisjonell kinesisk: 鳩摩羅什, pinyin: jiū mó luó shí, Wade-Giles: Chiu-mo-lo-shih, hangul: 구마라집, McCune-Reischauer: Gumarajip, revidert romanisering av koreansk: Kumarajip, katakana: クマラジュウ, hepburn: Kumarajū, vietnamesisk: Cưu ma la thập) (født 344, død 413) var en buddhistisk munk fra det gamle Sentral-Asiaiske kongedømmet Kuchan.

Kumārajīva var fra en nobel familie i Kuchan. Faren var indisk og moren var en prinsesse av Karashahr. Som munk studerte Kumārajīva først lærdommene til sarvāstivāda under Buddhasvāmin, før han ble en tilhenger av mahāyāna og studerte Madhyamaka-filosofien til Nāgārjuna.

I året 401 ble han bragt til Chang'an av regenten Fujian, og med hjelp fra tallrike assistenter ble han en profilert oversetter av buddhistiske sanskrit-tekster til kinesisk. Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder omkring 72 titler på kinesisk som skyldes Kumārajīva's oversettelsesarbeid. Blant disse finner vi diamantsutraen, lotussutraen, det rene lands sutra, Vimalakīrti-nirdeśa-sūtra, Madhyamakakārikā og Mahāprajñāpāramitāśāstra. Den sistnevnte er en kommentar til prajñāpāramitā i 25,000 vers som tilskrives Nāgārjuna, og som bare finnes bevart på kinesisk.

Kumārajīvas oversettelsesstil var distinkt, og han la enkelte ganger vekt på å få fram meningen fremfor en presis litterær gjengivelse. Kumārajīva var også kjent som en av de «fire solene» i mahāyāna-buddhismen. Han døde i Chang'an i år 413.