Tiantai (buddhisme)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Guóqīngtempelet ble bygd i året 598 e.Kr. som Tiāntáiskolens hovedkvarter.

Tiāntái (kinesisk og japansk: 天台宗, pinyin: tiāntái zōng, vietnamesisk: thiên thai tông), også kalt Lotus-skolen (kinesisk: 法華宗, pinyin: fă-huá zōng; koreansk: 법화종, McCune-Reischauer: pŏphwa chong; japansk: ホウケシュウ, hepburn: hokke shū) er en innflytelsesrik skole innenfor mahāyānabuddhismen. Skolen ble grunnlagt av Zhiyi i Kina i året 575 e.Kr. under Suidynastiet. Den er oppkalt etter Tiāntāifjellene i det sørligøstlige Kina, hvor den etablerte sitt hovedkvarter i Guóqīngtempelet i året 598 e.Kr.

I motsetning til de andre tidlige kinesiske skolene, hadde Tiāntái en rent kinesisk opprinnelse. Den var Kinas forsøk på å systematisere og kategorisere alle de tilsynelatende motstridende retningene innenfor buddhismen innenfor én enkelt synkronistisk og koherent lære. Skolen utpekte LotussutraenBoken om den hvite lotusblomstens gode lov, til den ultimate og høyeste av Buddhas lærdommer; den blir derfor også kalt «Lotus-skolen».

Under Tangdynastiet ble den en av de ledende skoler innenfor kinesisk buddhisme, med flere tusen munker og millioner av tilhengere, hvor tallrike store templer nøt støtte fra keisere og rike meséner. Skolen ble innført i Japan av Saichō i året 805 e.Kr. under navnet Tendai-shū. I Korea fikk den navnet Cheontae; der ble den tidlig etablert flere ganger, men fikk ikke et fast fotfeste før i år 1085 under ledelse av Uicheon. Skolen ankom også Vietnam, hvor den fortsatt er aktiv.

Tiāntái fikk stor innflytelse på andre skoler. Dens klassifisering av buddhismen i fem perioder ble adoptert av Huāyán zōng i Kina, Hwaeom jong i Korea og Kegon-shū i Japan, riktignok med den viktige modifikasjon at de utpekte Avataṃsakasūtraen som den endelige lære. Hōnen, som i 1175 grunnla Jōdo-shū – den japanske avleggeren av det rene land, såvel som Shinran som i 1212 grunnla Jōdo Shinshū eller «det sanne rene land», startet begge sin karriere som munker ved Tendai-shū. Det samme gjorde Nichiren, som i 1253 grunnla Nichirenbuddhismen. Nichiren brøt med skolen, men siterte likevel Zhiyi i sine tekster og hentet mange idéer fra Tiāntái – deriblant messingen av Daimoku.

Ekayāna og kinesisk buddhisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Ekayāna og Kinesisk buddhisme

Eksemplar av Nirvāṇasūtraen fra Suidynastiet – en av mange tekster som bygger på konseptet om Ekayāna.

Tiāntái tilhører en tradisjon som kalles Ekayāna. Begrepet brukes både i hinduismen og buddhismen, og betyr ordrett «den ène vognen» eller «den ène veien». Den hinduistiske teksten Bṛhadāraṇyaka upanishad bruker det som en metafor på en åndelig utvikling – våre mange erfaringer er en del av den samme erfaringsveien. I Pālikanonen til Theravādaskolen brukes det i Satipaṭṭhāna sutta til å beskrive en meditasjon som innbefatter en rekke ulike meditative teknikker. Metodene er mange, men målet er det samme – nemlig perfekt oppmerksomhet, som er syvende del av den edle åttedelte veien.

Innenfor mahāyāna fikk begrepet en mer omfattende betydning. De ulike sekteriske tendenser og forskjellige filosofiske trender, forklares som ulike veistrekninger i én og samme vei, eller som ulike modeller eller fremstillinger av den éne og samme sannheten. En rekke mahāyānatekster bygger på dette konseptet, deriblant Lotussūtraen, Avataṃsakasūtraen, Besøket på Lanka, Śūraṅgamasūtraen og Nirvāṇasūtraen.

Dette var noe som appelerte til Kina, hvor Ekayāna ble oversatt med Yīchéng (一乘). Tradisjonelt tidfestes innføringen av buddhismen til året 65 e.Kr. under Handynastiet. I århundrenes løp dukket det opp 10 skoler ifølge tradisjonen, mens filologer opererer med mellom 7 og 15 skoler. Med tid og stunder begynte de å rivalisere; dette gjaldt ikke minst Madyamaka og Yogācāra som syntes å være innbyrdes motstridende. Den historiske rammen for Tiāntái var behovet for å oppheve motsetninger; i Kina var behovet høyst levende, mens det i India opphørte med buddhismens hendøen. Prinsippet i Ekayāna er å forene de ulike retningene i «èn vei», som omfatter dem alle, og som selv blir den ultimate veien. Og denne synkronismen fant Zhiyi i Lotussūtraen.

«Den trefoldige lotus»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lotussutraen

Maleri av Śramaṇa Zhiyi

Lærens struktur[rediger | rediger kilde]

«Den trefoldige sannhet»[rediger | rediger kilde]

Tiantaiskolen tok opp den trefoldige sannhet, som var avledet av Nāgārjuna:

  • Fenomenene er tomme for egen eksistens
  • Fenomenene eksisterer midlertidig fra et jordisk perspektiv
  • Fenomenene er både tomme for egen eksistens og eksisterer i det timelige på en og samme tid

Den forbigående verden av fenomener er således ansett som ett med det uforanderlige, udifferensierte substratum av eksistens. Denne lære om fortolkning er reflektert i Tiantai-læren om at de tre tusen eksistensplan eksisterer i et øyeblikk av tenkning.

Den trefoldige sannhet har sin basis hos Nāgārjuna:

Alle ting oppstår gjennom årsaker og betingelser. Dette erklærer jeg som tomhet (Śūnyatā). Det er også en midlertidig benevnelse. Det er også meningen med middelveien.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Swanson, Paul L.;Heisig, James A.;Chappel, David (1989). Foundations of T'Ien-T'Ai Philosophy: The Flowering of the Two Truths Theory in Chinese Buddhism (Nanzan Studies in Religion and Culture). 1. juni 1989 Asian Humanities Press. ISBN 0 895 819 198. ISBN 978-0895819192. 
religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.