Sōka Gakkai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Se også den internasjonale buddhistiske organisasjon Sōka Gakkai International, grunnlagt av Daisaku Ikeda
Sōka Gakkai (創価学会)
Sōka Kyōiku Gakkai (創価教育学会)
(før 1951)
Sōka Gakkai (創価学会)Sōka Kyōiku Gakkai (創価教育学会)(før 1951)
Grunnlegger(e)Tsunesaburō Makiguchi
(1871–1944)
Jōsei Toda
(1900–1958)
TypeNichirenbuddhisme
Stiftet18. november 1930
HovedkontorShinanomachi 32, Shinjuku, Tokyo, Japan
PresidentMinoru Harada

Sōka Gakkai (japansk: 創価学会, «det verdiskapende samfunn»), før 1951 kalt Sōka Kyōiku Gakkai (創価教育学会, «det verdiskapende utdanningssamfunn»), er en japansk buddhistisk legmannsbevegelse som bygger på lærdommene til den japanske religiøse reformatoren Nichiren (1222–1282). Bevegelsen ble grunnlagt den 18. november 1930 av de to lærerne Tsunesaburō Makiguchi (1871–1944) og Jōsei Toda (1900–1958), og de to holdt dens innvielsesmøte i 1937.[1]

Sōka Gakkai er den største av japans nye religioner og har det største antall medlemmer av Nichirenbuddhistiske grupper. Bevegelsen baserer sin forkynnelse på Nichirens tolkning av Lotussutraen og i sentrum for dens utøvelse er messingen av mantraet Daimoku og dyrkelsen av mandalaet og andaktsbildet Gohonzon.

Bevegelsen tror på Buddhanaturen som iboende i alle levende vesener, og arbeider gjennom misjonering (shakubuku), omvendelse og diskusjonsgrupper. Organisasjonens målsetting er fremmet som «fred, kultur og utdannelse»,[2] og den har etablert egne barnehager, grunnskoler, høyskoler og universiteter, så vel som institusjoner for kultur og fredsarbeid.

Gruppens fredsaktiviteter går tilbake til Toda-æraen. Under et sportsarrangement i 1957, tok Toda til orde for et totalforbud mot atomvåpen. I 1975 ble en underskriftskampanje mot atomvåpen signert av 10 000 000 personer i Sōka Gakkais ungdomsorganisasjon, og levert til FN.[3][4]

Bevegelsen var nedlagt under andre verdenskrig, da store deler av dets lederskap var fengslet på grunn av anklager om majestetsfornærmelser. Medlemsmassen økte fra omkring 3 000 før krigen til 750 000 husholdninger i 1958, gjennom en eksplosiv rekruttering som sjokkerte det japanske establishment og massemedia.[5][6][7] Tsunesaburō Makiguchi var bevegelsens første president fra 1930 til 1944; han ble etterfulgt av Jōsei Toda fra 1951 til 1958. Daisaku Ikeda (f. 1928) var president fra 1960 til 1979; under hans ledelse fant det sted en videre ekspansjon av bevegelsen. I 1975 grunnla han Sōka Gakkai International som i dag er representert i 192 land og territorier og har mer enn 12 millioner medlemmer.

Hiroshi Hōjō var president fra 1979 til 1981; han ble etterfulgt av Einosuke Akiya (f. 1930) fra 1981 til 2006. Minoru Harada (f. 1941) har vært bevegelsens sjette president fra 2006.

Fred, kultur og utdannelse[rediger | rediger kilde]

I midten av 1970-årene begynte Sōka Gakkai å definere seg selv som en bevegelse som fremmet «fred, kultur og utdannelse».[8] De tre temaene ble konkretisert av Sōka Gakkai International i et charter fra 1995.[9]

Fredsaktiviteter[rediger | rediger kilde]

Gruppens fredsaktiviteter går tilbake til Toda-æraen – under et sportsarrangement i 1957, tok Toda til orde for et totalforbud mot atomvåpen. I 1975 ble en underskriftskampanje mot atomvåpen signert av 10 000 000 personer i Sōka Gakkais ungdomsorganisasjon, og levert til FN.[3][4]

Kultur for fred[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkai er inkludert i en kollektiv buddhistisk respons til UNESCOs «Deklarasjon om religionens rolle for fremming av en fredskultur», som ble vedtatt i Barcelona fra 12. til 18. desember 1994. Sōka Gakkais bidrag er oppsummert med person-til-person diplomati, fremming av små diskusjonsgrupper med egalitarianister som tilhører Lotustradisjonen, fremming av verdier som medlidenhet, visdom og mot til å fremme handlinger som nærer et verdensborgerskap, og deltagelse i kulturelle hendelser for å fostre en fredskultur.[10] Freds- og menneskerettsaktivister som Dr. Lawrence Carter fra Morehouse College og Rabbi Abraham Cooper fra Simon Wiesenthal-senteret, som deltok sammen med Sōka Gakkai i ulike utstillinger og presentasjoner, priset bevegelsens bestrebelser.[11]

Støtte fra FN[rediger | rediger kilde]

Tokyo Fuji Art Museum
(東京富士美術館)

SGI har hatt rådgivende status i FNs økonomiske og sosiale råd siden 1983. Som en ikke-statlig organisasjon i FN, har SGI vært aktiv innen allmenn utdannelse med et fokus hovedsakelig på fred og atomvåpennedrustning, menneskerettigheter og en bærekraftig utvikling.[12]

Hvert år publiserer Ikeda et fredsforslag som undersøker de globale utfordringene i lys av buddhistiske lærdommer, og foreslår spesifikke handlinger for å fremme fred og menneskelig sikkerhet. Forslagene er spesifikke og omfattende, og omfatter emner som å konstruere en fredskultur, fremme utviklingen av FN, atomvåpennedrustning, forbud mot barnesoldater, styrke kvinners rettigheter, fremming av utdanningsinitiativer i skoler slik som skolering i menneskerettigheter og en bærekraftig utvikling, og samtaler for å vekke den menneskelige ånd og individuell verdighet.[13] Den komplette teksten til nylige forslag er tilgjengelige på SGIs hjemmeside.[14] Oliver Urbain, som er direktør ved Todainstituttet for forskning på global fred og politikk, har publisert en samling av utdrag fra tidligere forslag, med fokus på FNs rolle.[15]

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen har brukt sine finansielle ressurser til en rekke aktiviteter, og har deltatt i mange utstillinger i samarbeid med FN.[16][12]

Sōka Gakkai har vært aktiv innenfor allmenn utdannelse med fokus på fred og atomvåpennedrustning, menneskerettigheter og en bærekraftig utvikling.[12] Bevegelsen har støttet utstillinger som En fredskultur for barn, som var utstilt i FN-bygningen i New York,[17] og Kjernevåpen: En trussel mot vår verden.[18] Sōka Gakkai bidro også til The Earth Charter Initiative med utstillingen Seeds of Change, et «kart» som viste veien mot en bærekraftig livsstil.

SGI har fremmet miljøvern-initiativer gjennom utdanningsaktiviteter som utstillinger, foredrag og konferanser, og mer direkte aktiviteter slik som treplantingsprosjekter og Amazon Ecological Conservation Center som drives av SGI i Brasil.[19] Ugo Dessi siterer Daisaku Ikeda for å beskrive slike initiativer som en buddhistisk impetus for et direkte allment engasjement i parallell med bestrebelser for miljøvern ved å endre lovgivningen.[20] I India debuterte SGI (Bharat Sōka Gakkai) med den omreisende utstillingen Frø av håp, et felles initiativ til SGI og Earth Charter International. Under utstillingen som åpnet i delstaten Panaji, i den indiske delstatshovedstaden Goa, snakket den regionale byplanleggeren Edgar Ribeiro om behovet for en miljøvernlovgivning og sa at: «bare en folkebevegelse kan føre en bærekraftig utvikling videre.»[21] I Malaysia sa president Datuk Dr Tan Chik Heok ved Tunku Abdul Rahman University College at denne utstillingen hadde bidratt til «å vekke bevisstheten om den makt det enkelte individ har for å skape en bølge av positiv forandring for miljøet, så vel som for hele samfunnet.»[22]

Etableringen av institusjoner[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkai har grunnlagt mange institusjoner og forskningfasiliteter som fremmer bevegelsens ideer om fred. Instituttet for Orientalsk filosofi, som ble grunnlagt i 1962, fremmer essensen i buddhismen til fredsstudier som en av sine målsettinger. Ikedasenteret for fred, undervisning og dialog, grunnlagt i 1993 som Boston forskningsenter for det 21. århundre, fremmer dialog mellom lærde og aktivister for å unngå krig og fremme respekt for livet.[23] Todainstituttet for forskning innen global fred og politikk, grunnlagt 1966, kanaliserer fredsorientert internasjonal politisk forskning gjennom internasjonale konferanser og publikasjoner.[24][25] Amazonas økologiske forskningsenter, grunnlagt av Ikeda i 1992 utenfor Manaus, i delstaten Amazonas i Brasil, har vært en pioner innenfor gjengroing, skapelsen av en regional frøbank og eksperimenter innenfor skogslandbruk.[26]

Pasifisme[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkais pasifistiske standpunkt har imidlertid blitt satt spørsmålstegn ved på grunn av bevegelsens støtte til det ikke-pasifistiske partiet Komeito , uten å benekte at bevegelsen er svært aktiv i «å forsøke å etablere grunnlaget for verdensfred».[4] I Japan er der en utbredt negativ oppfatning av SGIs pasifistiske bevegelse, som er betraktet å være utelukkende ren PR for bevegelsen.[27]

Den engelske vinner av Nobels fredspris og Nobelprisen i kjemi, Linus Pauling (1901–1994), har priset Daisaku Ikeda spesielt for hans arbeide med å fostre en varig verdensfred.[28] Dr. Lawrence Carter, kapellan ved Martin Luther King Jr. International Chapel ved Morehouse College, betrakter Sōka Gakka som en viktig alliert i å fremheve budskapet om borgerrettigheter og ikke-vold til andre kulturer enn de kristne. Han har sagt at Ikeda og Sōka Gakkai, med aktiviteter som Victory Over Violence har hjulpet han i sitt arbeid med å «gjenopplive arven etter [Martin Luther] King».[29] Simon Wiesenthal-senteret, som er en internasjonal jødisk organisasjon, har også arbeidet sammen med Sōka Gakkai. Rabbi Abraham Cooper ledet dens bestrebelser i stillehavsregionen, og åpnet i samarbeid med Sōka Gakkai en japansk versjon av senterets Holocaust-utstilling. Cooper sa at bevegelsens involvering forbedret utstillingen, og at Simon Wiesenthal-senteret har funnet flere partnere i Japan gjennom Sōka Gakkai.[30]

Kulturelle aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Gymnastisk formasjon av SGIs gruppe i Rio de Janeiro, Brasil, den 30. oktober 2011. Performance er blant bevegelsens kulturelle aktiviteter.

Sōka Gakkai støtter mange kulturelle aktiviteter for sine medlemmer så vel som for allmennheten.

Kulturinstitusjoner[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkais underavdelinger har også sosial innflytelse. Min-on Concert Association er en underavdeling av Sōka Gakkai som Ikeda grunnla i 1963. Den hevder å sponse mer enn 1100 konserter hvert år.[31] Den har sponset turneringer av internasjonale artister slik som Philadelphia La Scala Opera Company; Ikeda fortalte direktøren av Min-On om det sistnevnte at han «ønsket at den gjennomsnittlige japaner får se førsteklasses kunst, selv om vi skulle tape mye penger på det.»[32] Ikeda grunnla også Tokyo Fuji Art Museum i 1983. Det huser samlinger av vestlig og orientalsk kunst, og har deltatt i utvekslinger med museer rundt om i verden.[33]

Performance[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkai betrakter dans og annen performance-kunst som et viktig aspekt ved dets fredsaktiviteter. Medlemmer i Singapore deltok i åpnings-seremonien i Sommer-OL for ungdom 2010[34] og åpnings-seremonien i det sørøstasiatiske OL 2015.[35] Medlemmer deltar også under paradene i nasjonaldagene i Singapore[36] og Malaysia.[37]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Utdanningsaktivitetene til Sōka Gakkai er ofte oppsummert under benevnelsen «Sōkautdannelse». Flere utdanningsinstitusjoner er enten grunnlagt av Sōka Gakkai eller er blitt inspirert av tekstene til bevegelsens tre første presidenter.

[38][39]

Barnehager[rediger | rediger kilde]

Grunnskoler[rediger | rediger kilde]

  • Tokyo Soka Elementary School - Kodaira, Tokyo, Japan, founded in 1978
  • Kansai Soka Elementary School - Hirakata, Osaka, Japan, founded in 1982
  • Fang Zhao-ling Soka Elementary School - Guangdong, China, founded in 2001
  • Xuan-tang Soka Elementary School - Guangdong, China, founded in 2003[45]
  • Brazil Soka School - São Paulo, Brazil, founded in 2003[46]

Videregående skoler[rediger | rediger kilde]

Høgskoler[rediger | rediger kilde]

Sōkauniversitetet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sōkauniversitetet

Sōkauniversitetet is a private university located in Hachiōji, Tokyo, Japan founded in 1969. The school was opened to undergraduate students in 1971, while a graduate school was opened in 1975.

Pedagogiske forskningsinstitutter[rediger | rediger kilde]

The Soka Gakkai sponsors The Institute for the Study of Soka Education, a research institution to study the founding principles and results of the above schools.[48] In addition, the Ikeda Center for Peace, Learning, and Dialogue, located in Boston, studies and publishes works about humanistic education.[49]

Forskningsinstitutter[rediger | rediger kilde]

The Soka Gakkai sponsors several research institutes:

  • Amazon Ecological Conservation Center - Manaus, Brasil, grunnlagt i 1992
  • The Ikeda Center for Peace, Learning and Dialogue - Boston, United States, grunnlagt i 1993

Lære og utøvelse[rediger | rediger kilde]

Troen til Sōka Gakkai sentrerer seg omkring anerkjennelsen at alt liv har verdi og har et uendelig potensiale, og at den iboende Buddhanaturen eksisterer i hver enkelt person og kan bli vekket gjennom den praksis som er foreskrevet av den religiøse reformator Nichiren (1222–1282). Med Daisaku Ikedas ord:

SitatÅ messe Nam-myōhō-renge-kyō er å påkalle navnet til Buddhanaturen inne i oss og i alle levende vesener. Det er en handling av tro på denne universelle Buddhanaturen, en handling som bryter gjennom det fundamentale mørket i livet – vår manglende evne til å anerkjenne vår sanne opplyste natur. Det er dette fundamentale mørket, eller uvitenheten, som forårsaker oss å erfare sykluser av fødsel og død som lidelse. Når vi fremkaller og baseres oss selv i det storartede opplyste liv som eksisterer innenfor hver enkelt av oss uten unntak, vil selv de mest fundamentale, uunngåelige lidelser i liv og død ikke lenger erfares som smerte. I stedet kan de bli transformert til et liv som legemeliggjør evighet, glede, det sanne selv og renhet.Sitat
[50]

Susumu Shimazono, professor i religiøse studier ved universitetet i Tokyo, har formulert det slik:

SitatDerfor, når du sitter foran Gohonzon og tror at det ikke er noe skille mellom Gohonzon, Nichiren og deg selv, da blir den store livskraften i universet til din egen livskraft og strømmer frem.Sitat
[51]

I dette inngår en lære om den gjensidige avhengighet av alt liv. En persons sosiale handlinger i hvert øyeblikk kan føre til soka, eller skapelsen av verdier. Sosiale forandringer blir forårsaket av en «menneskelig revolusjon», en måte å leve på i verden som skaper verdier. Dr. Anne-Mette Fisker-Nielsen, foredragsholder i asiatiske og afrikanske studier ved universitetet i London, har uttrykt det slik:

SitatIkedas tolkning av Nichiren vender alltid tilbake til dette punkt: Å se den potensielle «Buddhanaturen» nærværende i hver enkelt person, i hver enkelt sosial handling og i hvert enkelt øyeblikk (teorien om ichinen sanzen). Å legge vekt på det potensielt positive og det gjensidige nyttige utfall av enhver situasjon er grunnlaget for forestillingen om soka, skapelsen av verdier, som er navnet på organisasjonen. Den mest fundamentale ide er at for å skape en sosial forandring er det nødvendig å utvikle en levemåte i verden som skaper verdi. Den daglige messingen av Nam-myoho-renge-kyo morgen og kveld, og studiet av Nichirens buddhisme forsvares som en utøvelse for en slik selvutvikling.Sitat
[52]

Professor i filosofi ved La Sapienza, Maria Immacolata Macioti, har uttrykt det slik:

SitatDet er et spørsmål om en "menneskelig revolusjon" som begynner i individet, utvider seg til familien, og deretter, om mulig, sprer seg til hele nasjoner; sosial fred oppstår gjennom den samlede sum av mange enkelte "menneskelige revolusjoner".Sitat
[53]

Den amerikanske foredragsholderen Clark Strand, som har vært redaktør i magasinet Tricycle: The Buddhist Review, uttrykker det slik:

SitatHelt fra begynnelsen, har Sōka Gakkais tilnærmelse til buddhismen hatt sitt fokus på den fundamentale verdighet ved menneskelig liv – de har bekreftet det, beskyttet det, og prøvd å overbevise andre om å gjøre det samme.Sitat
[54]

Sōka Gakkai formidler troen på at medlemmer som tar del i Nichirens ed, er «bodhisattvaer fra jorden». Begrepet er hentet fra lignelsen i 15. kapittel av Lotussūtraen, hvor et uendelig antall bodhisattvaer kommer frem fra en sprekk i jorden.[55][56] Med Daisaku Ikedas ord:

SitatSōka Gakkai er en samling av bodhisattvaer fra jorden som ble grunnlagt av Tsunesaburō Makiguchi og Jōsei Toda, elev og disippel, og som er i samsvar med Buddhas resolusjon.Sitat
[57]

Og et annet sted sier han:

SitatAlle de som sprer buddhismen i den besmittede verden av de Siste Dager er, som Nichiren Daishonin uttrykte det, uten unntak bodhisattvaer fra jorden. I denne dag og tidsalder passer SGIs medlemmer perfekt inn i sūtraens beskrivelse av bodhisattvaer fra jorden.Sitat
[58]

Og videre:

SitatJeg har ingen tvil om at også Nichiren ville ha lovprist de uopphørlige handlinger av medlidenhet som våre uforferdede bodhisattvaer fra jorden utfører daglig i ethvert land.Sitat
[59]

Den daglige praksis hos medlemmer av Sōka Gakkai består i å messe mantraet Nam-myōhō-renge-kyō overfor mandalaet og andaktsbildet Gohonzon med «alvorsfylt andakt» og å studere Nichirens buddhisme. Daglig messes også spesielle seksjoner av Lotussūtraen, kalt gongyō eller «flittig praksis»,[60] mens man fokuserer på den iboende Buddhanatur.[61] Messingen krever et sterkt alvor for å avsløre den indre Buddhanaturen, og anvende buddhismens idealer i det daglige liv og for å oppnå spesifikke målsettinger. Disse bestrebelsene er knyttet til misjonering for å spre Lotussūtraens idealer og slik forårsake en spirituell og kulturell forandring i samfunnet.[62] Den religiøse utøvelsen omfatter også månedlige diskusjonsmøter, og fremming av dyktige medlemmer. Med Daisaku Ikedas ord:

SitatDe som tror fast på den mystiske lov og standhaftig anstrenger seg i tro, praksis og studium – det vil si, ved å utføre gongyō morgen og kveld, delta i diskusjonsmøter, snakke med venner om Nichirenbuddhisme, studere Nichiren Daishonins skrifter, fremmer dyktige folk og så videre – er mestere i tro og er genuine buddhistiske disipler.Sitat
[63]

Gohonzon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gohonzon

På et alter i sine hjem, har medlemmer av Sōka Gakkai plassert en transkripsjon av et mandala som er tegnet av Nichiren.[64] Ned fra midten av rullen er de japanske tegnene for Nam Myōhō Renge Kyō og Nichiren. I hjørnene er navnene på beskyttende guder fra buddhistisk mytologi, og de gjenværende tegnene er navn som representerer de ulike tilstander av livet.[65]

I stedet for å dyrke Buddha eller Loven som noe ytre, en buddhistisk statue eller lignende, laget Nichiren et skrevet mandala som det sentrale objekt for dyrkelse. Richard Seager forklarer at «i sin totalitet er det ikke et hellig bilde i tradisjonell forstand, men en abstrakt representasjon av en universell essens og et universelt prinsipp».[66] Nichiren selv formulerte det slik: «Jeg, Nichiren, har innskrevet mitt liv i sumiblekk. Hengi deg derfor til troen på Gohonzon med hele ditt hjerte.».[67] Og han sa videre: «Søk aldri etter denne Gohonzon [som noe stort] utenfor deg selv. Gohonzon eksisterer bare innenfor det dødelige kjød i oss ordinære mennesker som messer Nam-myōhō-renge-kyō».[68]

Sōka Gakkai bruker ofte Nichirens metafor om et speil, for å forklare dens tro på Gohonzon. Gohonzon «reflekterer vår iboende opplyste natur og får den til å gjennomtrenge hvert aspekt av våre liv», og medlemmer messer foran Gohonzon «for å avsløre makten i vår egen opplyste visdom og å frembringe en ed om å sette den i bruk til nytte for oss selv og andre».[69]

Daimoku[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Daimoku

Messingen av mantraet Namu-myōhō-renge-kyō kalles Daimoku. Mantraet består av følgende ledd:

Mantraet Namu Myōhō Renge Kyō risset inn på en stein.
  • Namu 南無 «viet til», fra sanskrit namas
  • Myōhō 妙法 «utsøkt lov»[70]
    • Myō 妙, fra middelalderkinesisk mièw, «merkelig, mysterium, mirakel, smarthet»
    • 法, fra middelalderkinesisk pjap, «lov, prinsipp, lære»
  • Ren 蓮, fra middelalderkinesisk len, «lotusblomst»
  • Ge 華, fra middelalderkinesisk xwæ, «blomst»
  • Kyō 経, fra middelalderkinesisk kjeng, «sūtra»

Daimoku betyr «tittel», og henspiller på tittelen på Lotussūtraen. Ordrett kan dette mantraet oversettes med «jeg vier meg (i devosjon) til sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov». Noen ganger er «god lov» blitt gjengitt som «mystisk lov», «den ultimate virkelighet» og «lotusblomstens lære». Andre ganger er det blitt oversatt med «den mystiske lov om årsak og virkning».[71]

Medlemmer av Sōka Gakkai messer Daimoku for å forandre deres liv og miljøet hvori de lever.[72] Målet er å frembringe en indre forandring som blir en motivator for sosial forandring. Sōka Gakkai lærer at messingen ikke kan bli adskilt fra handling;[73] de tror at messingen frigjør krefter i den universelle livskraften som er iboende i livet.[74] For enkelte medlemmer er messingen til nytte for verden et «første skritt» mot erkjennelsen av at det endelige mål er Buddhanaturen. Der er intet skille mellom livet i verden og Buddhanaturens universelle liv. Å messe Nam-myōhō-renge-kyō er ment å lede til virkninger i det daglige liv.[75] Buddhanaturen er således erfart i prosessen av transformasjon, og i den aktuelle transformasjon i det daglige liv.[76] Messingen betraktes derfor ikke som en passiv øvelse. Litteraturen til Sōka Gakkai oppfordrer utøvere til å ha «overbevisning», fasthet og utholdenhet til å løse problemer.[77][78]

Tro, utøvelse og studium[rediger | rediger kilde]

Liksom hos de fleste Nichirenbuddhistiske trossamfunn, består den primære praksis hos Sōka Gakkai i å messe Daimoku og samtidig betrakte Buddhanaturen som iboende i livet[79] og som den ultimate virkelighet i eksistensen.[65] Den supplementære utøvelse går ut på å daglig messe deler av 2. og 16. kapittel av Lotussūtraen. Ulikt andre Nichirenbuddhistiske trossamfunn, legger Sōka Gakkai vekt på at opplysning innebærer «engasjement i det daglige livs realiteter» og å inkludere andres glede i ens egen praksis.[80]

Bevegelsens studiemateriale omfatter skriftene til Nichiren og Lotussūtraen, og et velutviklet studieprogram.[81] Nichirenbuddhismen praktiseres slik den ble fremlagt av de tre første presidentene, og den studerer også presidentenes taler og skrifter, spesielt av den tredje presidenten Daisaku Ikeda. Hans bøker om bevegelsens historie, The Human Revolution og The New Human Revolution har «kanonisk status» blant medlemmene. Studiemøter holdes hver måned. Møtene har åpne diskusjoner i stedet for en didaktisk undervisning. Diskusjoner er velkommen, mens «diktatorisk moralpreken ikke er det».[82] Aktivitetene inkluderer også møter og sosialt engasjement.[83][84][85]

Medlemskapet består i å hjelpe seg selv og andre, og studere buddhismen, kombinert med «de tre grunnleggende sidene ved Nichirenbuddhismen»: Tro, utøvelse og studium.[86] Tro representeres som en forventning som utdyper erfaringen mens man praktiserer Nichirenbuddhisme i Sōka Gakkai[87]

Diskusjonsmøter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Zadankai

Ifølge Richard Seager «er Gakkaimøtene formelle liturgier» i den forstand at deres format – «messing, historier, lærdommer, inspirerende underholdning», er identisk fra sted til sted.[88] Levi McLaughlin har hevdet at de er blant Sōka Gakkais viktigste aktiviteter.[89]

Under diskusjonsmøter blir deltagerne oppmuntret til å ta ansvar «for deres egne liv og for videre sosiale og globale spørsmål».[90] Formatet på møtene er et eksempel på hvordan Sōka Gakkai er istand til å «kvitte seg med det meste av apparatet til en konvensjonell kirkelig organisasjon».[91] «Frigjort fra kirkelige begrensninger, er Sōka Gakkai istand til å presentere seg selv som et mye mer informert, avslappet og spontant dyrkende fellesskap. I en periode hvor demokratiske, populære stilarter har erstattet og i stor grad diskreditert hierarkiske strukturer, reflekterer de typiske møtene til Sōka Gakkai i økende grad stilen og formen som har appell hos den generelle almenhet».[91]

Lotussūtraen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lotussūtraen

Lotussūtraen er en av de mest populære og innflytelsesrike mahāyānasūtraene. Dens forfatterskap er uviss. Sūtraen presenterer seg selv som et foredrag som ble holdt av Gautama Buddha mot slutten av hans liv. De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr. Mesteparten av teksten ble ferdigskrevet 200 e.Kr.[92] Mens de fleste retninger innenfor mahāyāna-buddhismen betrakter Lotussūtraen som viktig, blir den av Nichirenbuddhismen opphøyd til den eneste sanne åpenbaring av buddhismen. Sūtraen danner grunnlaget for Daimoku og Gohonzon.[93][94]

Manuskript av Lotussūtraen fra Gwangdeoksa-tempelet i Korea.

Nichiren lærte at å praktisere Lotussūtraen «henvender seg til både renselsen av sinnet og renselsen av samfunnet» og at «bare etterlevelse av lærdommene i Lotussūtraen kan forhindre motgang».[95] Med Daisaku Ikedas ord:

SitatIdealet for mahāyāna-buddhismen er realiseringen av glede i seg selv og andre. Ingen steder er dette mer fullkomment formulert enn i Lotussūtraen, som anerkjenner Buddhanaturen i alle mennesker – kvinner og menn, de med formell utdannelse og de uten ... Lotussūtraen benekter ikke verdien av verdslige fordeler. Ved å tillate folk å begynne praktiseringen i forventningen av slike fordeler, etablerer Lotussūtraens lærdommer en levemåte basert på tro, og gjennom denne troen ...går vi visdommens vei. Ved å tro på denne sūtra som forkynner universell opplysning og ved å rense våre sinn, er vi istand til å bringe våre daglige handlinger i harmoni med den åndelige kjerne i buddhismen.Sitat
[50]

Nichiren lærte, ifølge Sōka Gakkai, at samfunnets velstand har sammenheng med dets verdsettelse av Lotussūtraen. I moderne språkbruk betyr dette dets respekt for livets verdi,[96] og å messe Nam-Myōhō-Renge-Kyō til Gohonzon:[97]

SitatNichiren peker på den ene faktor som bestemmer retningen av ikke bare hvert enkelt individ, men også nasjonen og samfunnet som helhet. Og det er hvorvidt folket er fiender av Lotussūtraen eller hvorvidt de tror på Lotussūtraen. Hvis vi uttrykker dette i samtidens begreper, betyr det at alle ting avhenger av hvorvidt respekten for livets verdighet og respekten for menneskelige vesener, slik det blir lært i Lotussūtraen, blir tidsalderens ånd.Sitat
[96]

Misjonering[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkai misjonering var tidligere kontroversiell, ettersom bevegelsen benyttet en metode kalt «bryt ned og undertrykk (tilknytning til mindreverdige lærdommer)» (shakubuku).[98][89] Jōsei Toda forklarer at metoden ble brukt «ikke for å gjøre Sōka Gakkai større, men for at du skal bli lykkeligere ... Der er mange mennesker i verden som lider under fattigdom og sykdom. Den eneste måten å gjøre dem virkelig lykkelig er å benytte shakubuku overfor dem.»[99]

«Grunnleggernes hall» i Sōka University of America i Aliso Viejo, California.

I 1970 foreskrev Ikeda en mer moderat tilnærmelse, «å anbefale dens medlemmer å innta en holdning av åpenhet overfor andre»; den metode Sōka Gakkai foretrekker siden da blir kalt shoju – «dialog eller konversasjon utformet for å overtale folk, snarere enn å omvende dem», selv om dette fortsatt refereres til «shakubukus ånd».[100]

Selv om det var gjenstand for kontroverser i Japan i de første tretti årene etter andre verdenskrig, Ikeda lyktes med å få organisasjonen allment akseptert etter 1970-tallet.[101][27][102][103][104][105][106][107][a][b][c][d]

I 2014 endret bevegelsen seksjonen «Religiøse prinsipper» innenfor «regler og reguleringer» når det gjelder omvendelse. Tidligere sa prinsippene at Sōka Gakkai «ville søke å realisere sitt endelige mål – utbredelsen av Nichiren Daishonins buddhisme over hele Jampudvīpa (verden), og således fullføre Daishonins mandat». Den nye versjonen sier: «den skal strebe etter å oppnå deres menneskelige revolusjon gjennom hvert enkelt individ, nemlig den verdensomfattende utbredelse av Nichiren Daishonins buddhisme, og således fullføre Daishonins mandat.»[108]

Den sjette presidenten Minoru Harada definerte «verdensomfattende utbredelse» som en funksjon hos individer som gjennomgår en positiv forandring i deres liv.[109] Troen på Sōka Gakkai er derfor en utbredende aktivitet som både gir mening for aktiviteten selv og i de personlige liv til bevegelsens medlemmer.[110]

Enheten mellom mentor og disippel[rediger | rediger kilde]

Liturgien til Sōka Gakkai refererer til de første tre presidentene – Tsunesaburō Makiguchi, Jōsei Toda and Daisaku Ikeda – «som de evige mentorer av kosen-rufu».[111] Clark Chilson forteller at «som Sōka Gakkais langvarige leder, blir Ikeda dyrket av Gakkai-medlemmer.»[112] Forholdet mellom medlemmene og deres mentorer blir kalt «enheten mellom mentor og disippel». Mentoren skal lede og således forbedre disiplenes liv. Mentorens oppgave er å gi disiplene tillit til sine urealiserte potensiale. Disiplenes rolle er å støtte mentoren og gjennomføre hans visjon ved å bruke deres unike evner og omstendigheter. Forholdet blir sett på som ikke-hierarkisk og gjensidig veiet. Disiplene oppfordres til å bli aktive skapere, snarere enn passive tilhengere.[113]

Sapporo Sōka barnehage i Toyohira-ku, Sapporo, Hokaido, Japan.

Richard Seager skriver: «Enheten mellom mentoren og disippelen er et forhold som ikke beskrives som tilbud og etterspørsel, slik mange kritikere forestiller seg det, men som valg, frihet og ansvar. Det er disippelens valg og beslutning om å følge mentorens visjon om en felles målsetting. Som respons er det mentorens ønske om å oppdra og fostre disippelen til å bli større enn mentoren.»[114]

Et gjennomgangstema i Ikedas tekster er hans forhold til Toda. Dette fungerer som modell for enheten mellom mentor og disippel. Clark Chilson skriver: «Der er ingen del av sitt liv som han snakker mer om, eller med mer entusiasme, enn årene han hadde sammen med Toda.»[115] Daisaku Ikedas biografiske portrett av seg selv som en ikke-perfekt person, som er fullstendig dedikert til oppgaven å tjene Toda som en disippel, skaper et bilde av Ikeda som gjør at medlemmer ønsker å bli hans disippel.[116]

Siden midten av 1990-årene, har spørsmålet om enhet mellom mentor og disippel blitt mer fremtredende i Sōka Gakkai. Det legges vekt på å «kultivere alle medlemmer ... i disippelskap» ved å skape «affektive en-til-en relasjoner med Ikeda.»[117]

Livskraft[rediger | rediger kilde]

Mens han satt i fengsel, studerte Jōsei Toda et avsnitt fra sūtraen med uendelig mange betydninger som beskriver Buddhanaturen i form av 34 negasjoner – for eksempel at den er «verken være eller ikke være, verken det ene eller det andre, verken kvadrat eller sirkel». Av dette konkluderte han at Buddhanaturen er selve livet, eller livskraften.[118][119] «Filosfien om livet» gjentar prinsipper som ble formulert av Nichiren:[120] De «3000 eksistensplan i et enkelt øyeblikk» (ichinen sanzen) og «observere ens eget sinn» (kanjin).[121]

Konseptet er sentralt i Sōka Gakkais anvendelse av Nichirens lære. «Vår helse, vårt mot, vår visdom, glede, vårt ønske om å forbedre oss, selvdisiplin, og så videre, kan alt sammen sies å avhenge av vår livskraft». Daisaku Ikeda sier:[122] «Toda anså at konseptet om Buddha som liv (livskraft) betyr at buddhismen innebærer en transformasjon av samfunnet.»[123] Susumu Shimazo gjengir videre Ikeda: «Tro er den faste overbevisning i universet og livskraften. Bare en person med stødig tro kan føre et godt og sprekt liv ... Buddhistisk lære er en filosofi som har det menneskelige liv som sitt ultimate objekt, og vår bevegelse av menneskelig revolusjon er en reformhandling som har til hensikt å åpne det indre univers, den kreative livskraft innenfor hvert individ, og som fører til menneskelig frihet.»[124]

Sōka Gakkai lærer at denne «selvinduserte forandring i hvert individ» (en «menneskelig revolusjon») fører til lykke og fred.[125] Eldre skoler lærte at Buddhanaturen i dette livet kunne oppnås gjennom Gohonzon, uten å knytte dette til sosialt engasjement. Todas forestilling om livskraften og den menneskelige revolusjon betyr at man oppnår Buddhanaturen «gjennom et engasjement i realitetene i det daglige liv, gjennom å oppnå fordeler og lykke som involverer alt liv, og gjennom å utvide denne lykken til andre.»[80]

Fem «evige veiledninger» for tro[rediger | rediger kilde]

Sent i 1957 proklamerte den daværende president Jōsei Toda tre «evige veiledninger for tro» for å innpode i den voksende medlemsmassen at hensikten med deres tro var å effektuere forandring i deres liv. I 2003 tilføyde Daisaku Ikeda to ekstra veiledninger:

  • Tro på en harmonisk familie;
  • Tro på at hver enkelt person blir lykkelig;
  • Tro på overvinnelse av hindringer;
  • Tro på helse og et langt liv
  • Tro på absolutt seier.[126]

Historie[rediger | rediger kilde]

Makiguchi-årene 1930–1944[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsunesaburō Makiguchi

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

I 1928, omvendte lærerene Tsunesaburō Makiguchi og Jōsei Toda seg til Nichirenbuddhismen. Sōka Gakkai sporer offisielt sin grunnleggelse tilbake til 18. november 1930, da Makiguchi og Toda publiserte det første av fire bind av Makiguchis magnum opus om en utdanningsreform, «Systemet av verdiskapende pedagogikk» (創価教育学体系, Sōka Kyōikugaku Taikei).[127][128][129] Det første møtet i organisasjonen, den gangen under navnet Sōka Kyōiku Gakkai (創価教育学会), «det verdiskapende utdannelsessamfunn», fant sted i 1937.[130]

Tsunesaburō Makiguchi, første president i Sōka Gakkai

Allerede i 1903 publiserte han boken Jinsei Chirigaku («En geografi over menneskets liv»), hvor han utviklet idèer om forholdet mellom folks liv og deres geografiske plassering. Her var han primært opptatt av menneskets forhold til naturen: «Det er gjennom vår åndelige samspill med naturen at de egenskapene som vi tenker på som menneske blir antent og oppfostret i oss.»[131] I dette arbeidet formulerte han også begrepet «humanitær konkurranse»; han tok til orde for at Japan måtte åpne seg for det internasjonale samfunn i stedet for snever nasjonalisme: «Det viktigste er å sette opp et mål av velvære og beskyttelse av alle mennesker, inkludert en selv, og ikke øke egeninteressen alene. Med andre ord er målet å gjøre det bedre for andre, og ved å gjøre det velger man også veier som gir personlig utbytte så vel som fordeler for andre. Dette er et bevisst forsøk på å skape et mer harmonisk samfunnsliv».[132]

I sitt hovedverk tok han til orde for en reform av skoleverket, og kritiserte dermed Meijiregjeringens adoptering av en autoritær keiserlig forskrift. Forskriften gikk ut på at utdanningen skulle tjene staten. I stedet foreslo han en utdannelse som var sentrert rundt eleven og elevens lykke.[133] Han foreslo et utdanningssystem som bestod i et samarbeid mellom skolen, hjemmet og lokalsamfunnet. I dette systemet ville barnet bruke halve dagen på skolen og den andre halvdel hjemme, i lokalsamfunnet og i harmoni med naturen. Et slikt system ville, ifølge Makiguchi, endre et system med kjedsomme og apatiske elever, til ivrige og ansvarlige studerende. «Makiguchi utviklet en teori om verdier som kombinerte ideen om glede som livets målsetting med teorien om at verdi er noe som kan skapes ... I en verdiskapende pedagogikk er hovedformålet med utdannelse å strebe etter et lykkeligere liv og å utvikle evnen og holdningen til å skape verdier».[134]

Makiguchi fant mye i Nichirens lære som støttet hans teorier om utdanning.[135] Hans tanker om en utdanningsreform smeltet gradvis sammen med tankene om en religiøs reform. Medlemskapet var i begynnelsen forbeholdt lærere som ønsket en utdanningsreform, men ble etter hvert åpnet for folk av alle samfunnslag som var tiltrukket av Nichirenbuddhismen.[136] Medlemsmassen økte fra 60 personer under deres første møte til omkring 300 under deres neste møte i 1940.[137]

Undertrykkelse under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Makiguchi kom etter hvert i konflikt med myndighetene. I likhet med Nichiren, hevdet han at landets politiske problemer skyldtes innbitte og falske religiøse læresetninger. Hans religiøse tro fikk han til å ta et standpunkt mot regjeringen, og han fikk rykte for å være en politisk dissident.[138] Han betraktet Nichirenbuddhismen som et religiøst motiv for «aktivt engasjement i å fremme sosiale goder, selv om dette måtte føre til å trosse statens autoritet».[139] Organisasjonen tiltrakk seg snart myndighetenes oppmerksomhet.

Makiguchi benektet keiser Hirohitos guddommelighet.

I 1943 var gruppen delaktig i å få trossamfunnet Nichiren Shōshū til å nekte en sammenslåing med trossamfunnet Nichiren-shū. Sammenslåingen ble beordret av regjeringen, i tråd med lov om religiøse organisasjoner fra 1939.[140] Mens andre verdenskrig skred frem, bestemte regjeringen at en O-fuda, en talisman fra et Shintotempel (Jinja) skulle plasseres i ethvert hjem og tempel for å fremme nasjonalisme og troskap mot keiser Hirohito (1901–1989) og hans angivelige guddommelighet. Presteskapet ved Nichiren Shōshū var forberedt på å adlyde dekretet, men Makiguchi og lederskapet i Sōka Kyōiku Gakkai nektet åpenlyst å følge ordre.[140] Under avhør i fengselet hevdet Makiguchi at hans gruppe hadde ødelagt minst 500 slike amuletter, noe som ble ansett som en opprørsk handling.[141]

I 1942 ble det månedlige magasinet Kachi Sozo (価値創造) «skapende verdier», publisert av Makiguchi, forbudt av regjeringen, etter at bare ni utgaver var blitt trykket. Makiguchi, Toda og 19 andre ledere av Sōka Kyōiku Gakkai ble arrestert den 6. juni 1943, anklaget for brudd på loven om fredsbevarelse og for majestetsfornærmelse, for å «benekte keiserens guddommelighet» og for «ærekrenkelser» mot Shintotempelet Ise Jingū.

Arrestasjonen av lederskapet, førte til at Sōka Kyōiku Gakkai midlertidig ble nedlagt.[e][142] Under avhør insisterte Makiguchi på at «keiseren er et vanlig menneske ... keiseren begår feil liksom alle andre».[143] Behandlingen i fengselet var umenneskelig, og i løpet av et år ble alle bortsett fra Makiguchi, Toda og en av direktørene benådet og løslatt.[144] Den 18. november 1944 døde Makiguchi i fengselet av underernæring, 73 år gammel.

Detaljene omkring Makigushis arrestasjon og avhør ble omtalt i en hemmelig månedlig publikasjon for politiet i juli, august og oktober 1943.[145] Enkelte historikere har andre tolkninger av hendelsesforløpet. Robert Ramseyer postulerte i 1965 at Makiguchi tiltrakk seg politiets oppmerksomhet på grunn av de aggressive bestrebelsene til enkelte av sine tilhengere.[142][146] Andre peker på hans vedvarende opposisjon til regjeringen.[147][148][f][149]

Toda-årene: 1945–1958[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jōsei Toda

Jōsei Toda ble løslatt fra fengsel den 3. juli 1945, etter å ha sittet inne i to år, anklaget for majestetsfornærmelser. Hans helsetilstand var blitt alvorlig svekket og hans forretningsforetag var ødelagt. Han led av undernæring, tuberkulose, astma, hjerteproblemer, diabetes, hemoroider og revmatisme.[150] Han satte øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge organisasjonen som var blitt undertrykt og oppløst av regjeringen under krigen.[151] Med Kiyoaki Muratas ord: «Toda hadde et brennende ønske om hevn – ikke mot Japans militaristiske regjering, men mot en usynlig fiende som hadde forårsaket hans egen lidelse i mer enn to år, så vel som hans lærers død i fengsel og fortvilelsen til titalls millioner av hans landsmenn.»[151] Fra denne oppstarten tjente Toda som en lenke mellom bevegelsens grunnlegger, Tsunesaburō Makiguchi, og Daisaku Ikeda som ledet dens internasjonale organisering.[152]

Rekonstruksjonen av organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Jōsei Toda, andre president i Sōka Gakkai

Etter krigen, da kirke og stat ble adskilt og religionsfrihet ble tildelt som en konstitusjonell rettighet, var Japan ifølge H. Neill McFarland vitne til «gudenes rushtid».[153] Sōka Gakkai var en av mange nyreligiøse bevegelser som kom til syne. Fra en organisasjon med en medlemsmasse på omkring 500 familier i 1951, ekspanderte den raskt i løpet av et tiår og fikk en stor allmenn anerkjennelse.[154] Veksten til Sōka Gakkai var ekstraordinær sammenlignet med andre nye religioner, mye på grunn av Todas evne som organisator og den sosiale endring på denne tiden.[155]

Grunnarbeidet for organisasjonens vekst kan bli funnet i Todas arbeid i årene mellom hans løslatelse fra fengsel i 1945 til hans reetablering av organisasjonen i 1951. Den fikk nå sitt nåværende navn, Sōka Gakkai, og han tilføyde «Filosofien om livet» som han hadde utviklet under fengselsoppholdet. Videre begynte han å lokalisere medlemmer som var blitt spredt av krigen, startet en serie foredrag om Lotussūtraen og Nichirens brev, og etablerte en rekke forretningsforetak som stort sett var mislykket, men som likevel bidro til en strøm av penger til organisasjonen. Han drev personlig oppmuntring overfor mange medlemmer, utga et månedlig studiemagasin (大白蓮華 Daibyaku Renge) samt avisen Seikyo Shimbun, og skapte et apparat for organisasjonsutvikling. Under arbeidet involverte han mye ungdom, deriblant den unge Daisaku Ikeda, som skulle bli hans høyre hånd og etterfølger.[156][157]

Den kristne misjonæren Noah S. Brannen skrev i 1968[158] at Sōka Gakkais studieprogram på denne tiden var «det mest fantastiske program for indoktrinering som Japan noensinne har sett». Nye medlemmer deltok i lokale studiesirkler, abonnerte på ukentlige og månedlige tidsskrifter, studerte Todas kommentarer til Lotussūtraen, tok årlige eksamener og ble tildelt titler og rang i bevegelsen: «Assosiert foredragsholder», «foredragsholder», «assosiert lærer» og «lærer».[159][160][161]

«Den store utbredelsesdriven»[rediger | rediger kilde]

Under «den store utbredelsesdriven» fra 1951 til 1958 ble medlemsmassen doblet og tredoblet hvert år, og resulterte i et påstått medlemstall på 750 000 familier.[162] I 1951 holdt Jōsei Toda en innvielsestale hvor han ble organisasjonens president. Foran 1 500 medlemmer påstod han at han skulle omvende 750 000 familier før sin død. Målet ble ifølge bevegelsen oppnådd flere måneder før hans død,[163] uten at tallene er bekreftet av andre kilder.[164] Rekrutteringen skjedde hovedsakelig i små diskusjonsgrupper (zadankai) og drivkraften bak misjoneringen var Daisaku Ikeda og Sōka Gakkais ungdomsavdeling.[165][163][166][167] Særlig ettertraktet for Sōka Gakkai var segmenter av Japans befolkning som var blitt marginalisert og havnet på sidelinjen i samfunnet etter krigen.[168]

SitatSōka Gakkai ble drevet frem av tilhengere som kom til gruppen fra utkanten av det moderne Japanske samfunn. De ble delvis tiltrukket av Gakkai fordi bevegelsen titulerte dem med et pedagogisk idiom, og lovte dem tilgang til legitime og legitimerende praksiser knyttet til et pedagogisk rammeverk. Dette var avgjørende i Japan i midten av det tyvende århundre, i et samfunn som var besatt av de standarder som ble påtvunget av utdanningssystemene, hvis medlemmer var rask med å bedømme hverandre basert på det oppfattede nivå av kulturell sofistikering. Den verdiskapende studieforening appelerte til folk i etterkrigstidens Japan som et forum for de sosialt mistilpassede hvor de kunne studere, lære og bevise at de var noe innenfor meritokratiske institusjoner på vanlige skoler og andre utdannings-establishement hvor de ellers hadde få muligheter til å delta. Sōka Gakkais akademiske idiom som appelerte så mye til etterkrigstidens Japan snakker ikke bare til medlemmers ønske om å oppnå legitimitet gjennom utdanningssysler; gruppen appelerer også til medlemmers ønske om å bli en del av Japans sosiale elite. ... Sōka Gakkai er beviset på at de sosialt mistilpassede ikke behøver å sitte stille. De er klar over hva de mangler, og når de er organisert som en gruppe og inspirert av mulighetene for å avansere sosialt, skaper de institusjoner for seg selv som gir sosial mobilitet – politiske partier, aviser, studiesirkler, skoler, museumer, organisasjoner for å utøve kunst og mulighetene for musikalsk trening. De skaper alternative midler for å nå den sosiale legitimitet som forblir utenfor deres rekkevidde i storsamfunnet, og for å sikre anerkjennelse som tildeles av sentrale institusjoner i den moderne nasjon, skaper de grupper som Sōka Gakkai.Sitat
[169]
Daisaku Ikeda i møte med internasjonale studenter ved Sōkauniversitetet den 16. mars 1990.

Sōka Gakkais suksess rystet det tradisjonelle japanske samfunn. Pressen var opptatt av mange ekstreme og skandaløse tilfeller av misjonering, men nevnte ikke de mange eksempler på konvertering som ble oppnådd gjennom «moralsk overtalelse».[170] Flere historier prøver å forklare hvordan Sōka Gakkai klarte å oppnå denne eksplosjonsartede vekst. En av dem legger vekt på drivkraften i den «tilsynelatende ubegrensede entusiasme» hos medlemmene[164] som ble satt i sving av Toda og kanalisert gjennom hans unge tilhengere.[171] Bevegelsens egne publikasjoner gjengir denne historien, og Daisaku Ikeda har forklart sine egne bestrebelser for å introdusere andre til Sōka Gakkai.[172] Ikeda omtaler hvordan fremdriften for utbredelse ble skapt i Kamata i 1952[173][174] og i Bunkyō i 1953[175][176] I den biografiske romanen The Human Revolution diskuterer han i detalj misjoneringen i Osaka-Kansai i 1956.[177] Felles for disse kildene er at de beskriver arbeidet som ble igangsatt av enkeltmedlemmer som gledet seg over misjonering, langvarige bestrebelser for å bygge vennskap, besøk i hjemmene, gruppemøter og «veiledningen» av Toda.[178] Entusiasmen blant medlemmer hadde en eksplosiv effekt. Richard Seager[179] og Clark Strand[180] dokumenterer støtte for disse historiene.

En annen innfallsvinger er sosiologisk. I sitt første engelsk-språklige sosiologiske verk om Sōka Gakkai av James White, blir organisasjonens vekst, samhold og bærekraft tilskrevet ledernes ferdigheter, dens system av verdier og normer som samsvarer med medlemmenes individuelle behov, og dens evne til å tilpasse seg samfunnets forandringer.[181] James Dator forklarer at Sōka Gakkais organisasjonsstruktur, som verdsetter individuell deltagelse innenfor små heterogene grupper og parallelle små grupper med felles alder, kjønn og interesser, oppfyller medlemmenes sosio-psykologiske behov.[182]

En tredje innfallsvinkel er kritikk i populærpressen fra andre buddhistiske sekter. Denne går ut på at misjoneringen til Sōka Gakkai har lyktes gjennom tvang og skremmende oppførsel,[7][183][184][185] slik som å ødelegge de shintoistiske husalterene (kamidana) til nye medlemmer.[6] Det har også vært isolerte rapporter om vold utført av medlemmer av Sōka Gakkai, men også episoder med vold rettet mot dem.[186][187] Dr. Anne-Mette Fisker-Nielsen har avvist at slike enkeltilfeller alene kan forklare Sōka Gakkais suksess.[188]

Det er generell konsensus om misjoneringens effektivitet under Todas og Ikedas lederskap. Clark Strand har betegnet Toda som «den mest innovative, mest dynamiske og mest suksessfulle religiøse leder i sin tid». Han var ikke bare karismatisk og overbevisende; han var også effektiv på grunn av sin dype personlige overbevisning om at bare Sōka Gakkai kunne fornye et samfunn preget av fortvilelse.[189] Han benyttet seg både av aggressive overdrivelser og melodrama,[190][191] men advarte også overivrige tilhengere om å være forsiktige.[192] Daisaku Ikeda ledet misjoneringen, og var medlem av styret i ungdomsavdelingen (1951) og ble senere styremedlem i hele organisasjonen (1954).[193][194]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Daisaku Ikeda, tredje president i Sōka Gakkai. Foto fra 2010.

Jōsei Toda døde den 2. april, 1958. Begravelsen ble holdt i hans hjem, men kisten ble etterpå båret forbi sørgende, messende folkemasser til tempelet Jozaiji i Ikebukuro, Tokyo, hvor han ble gravlagt.[195] Den daværende statsminister Nobusuke Kishi (1896–1987) var tilstede i begravelsen, noe som ble betraktet som en skandale «av ganske mange japanere», men det var også et testamente over hvor mye Sōka Gakkai hadde vokst i anerkjennelse under Todas ledelse.[196]

Kiyokai Murata hevdet at Toda etterlot seg et vakuum to år etter sin død, ettersom bevegelsen ikke hadde noen president, og det var uklart hvem som skulle erstatte ham.[197] Andre hevder at Ikeda umiddelbart ble Sōka Gakkais de facto leder. Tre måneder etter Todas død, 30 år gammel, ble han organisasjonens administrator, i 1959 ble han leder i sentralstyret og den 3. mai 1960 ble han bevegelsens tredje president.[198][193]

Ikeda-årene: 1960–[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Daisaku Ikeda

Jōsei Toda ble etterfulgt som president i 1960 av den 32 år gamle Daisaku Ikeda, som ble en modererende og sekulariserende kraft i bevegelsen.[199][200] Han introduserte formelt i organisasjonen prinsippene om ytringsfrihet og religionsfrihet, og i 1964 innførte han en mer varsom misjonering.[201] Han nedtonet ideen om shakubuku, og innførte shoju, som er en mer varsom form for omvendelse.[202] Under hans lederskap vokste organisasjonen hurtig på 1960-tallet, både innenfor og utenfor Japan.

Mens Sōka Gakkai vokste fra 3 000 individer til 750 000 husholdninger under Todas lederskap, vokste organisasjonen fra 1 300 000 to 2 110 000 medlemmer de første 16 måneder av Ikedas presidentskap.[203]

I 1967 var medlemstallet vokst til 6 240 000 ifølge bevegelsens egne tall.[204] I 1968 bidro mer enn 8 000 000 mennesker i byggingen av Shōhondō. Mellom 1961 og 1968 vokste bevegelsens studieavdeling, som hadde ansvaret for bevegelsens eksamener, fra 40 000 til 1 447 000.[205] I 1968 hadde dagsavisen Seikyo Shimbun nådd et opplagstall på 3 580 000.[206] I 2008 var den Japans tredje største dagsavis med et opplag på 5,5 millioner.[207]

Internasjonal vekst[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sōka Gakkai International

Daisaku Ikeda mottar «Leonardoprisen» fra Aleksandr Jakovlev i 2009.

I oktober 1960, fem måneder etter hans innsettelse, besøkte Ikeda og en liten gruppe medlemmer USA, Canada (Toronto),[208] og Brasil.[209] I USA besøkte han Honolulu, San Francisco, Seattle, Chicago, New York, Washington DC og Los Angeles, møtte medlemmer, japanske krigsbruder, dukket opp på møter for veiledning og diskusjon, stiftet lokale organisasjoner og utnevnte ledere med ansvar over dem. Han anbefalte de oppmøtte å bli gode amerikanske borgere, lære seg engelsk og ta førerkort.[210]

Han utvidet også omfanget og mønsteret for Sōka Gakkais aktiviteter. I 1961, på ettårsdagen for sin innsettelse, opprettet han Culture Bureau for å ta seg av ikke-religiøse aktiviteter. Det hadde avdelinger for studium og diskusjon av økonomi, politikk, utdannelse, språkteknologi og – senere på året, kunst.[211]

Ikeda og hans team besøkte land i Europa og Sørøstasia i 1961 og i Midtøsten i 1962.[212] I 1967 hadde han fullført 13 utenlandsreiser for å styrke oversjøiske organisasjoner.[213] Parallelt med dette prøvde han å finne frem til universelle aspekter av Nichirenbuddhismen hvor den japanske kontekst var strippet vekk.

SitatJeg har følt et mektig ansvar for å universalisere lærdommene og sikre deres langsiktige blomstring. Bare noen uker før han døde i april 1958, ba Mr. Toda meg om å komme til ham, og han fortalte meg at han hadde drømt om å dra til Mexico, og at der var der mennesker som ventet på å lære om buddhismen. Når det gjelder lærdommene, har jeg prøvd å skille ut de elementer i en tradisjonell fortolkning av Nichirenbuddhismen som i større grad reflekterer japanske kulturell og historiske eventualiteter enn det underliggende budskap. For å oppnå denne målsetting, har jeg fortsatt å engasjere meg i dialog med mange forskjellige mennesker omkring i verden for å raffinere og universalisere uttrykket for mine ideer. Fordi jeg er overbevist om at alle kulturer og religioner er uttrykk for dype menneskelige sannheter, har jeg regelmessig sitert andre filosofiske tradisjoner enn buddhismen, for å frembringe ideene og innsikten i litteratur, kunst, vitenskap og medisin, og dele de inspirerende ord og innsikten til tenkere fra en folk av en bred kulturell og religiøs bakgrunn, deriblant medlemskap i Sōka Gakkai.Sitat
[214]

«Nichiren Shōshū i Amerika» (NSA) var Sōka Gakkais første oversjøiske prosjekt. Organisasjonen vokste «bemerkelsesverdig raskt» og hevdet å ha 200 000 amerikanske medlemmer i 1970.[94] Ikeda grunnla Sōka Gakkais første grunnskole og videregående skole i 1968, og Sōkauniversitetet i 1971.[215] Den 26. januar 1975 ble Soka Gakkai International (SGI) grunnlagt i Guam.[216]

Grunnleggelsen av partiet Kōmeitō[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kōmeitō

Logoen til Kōmeitō.

Kōmeitō er et politisk parti i Japan som opprinnelig ble grunnlagt på prinsippene om nichirenbuddhisme. Særlig på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet ble partiet ansett for å være den politiske fløyen av den buddhistiske bevegelsen Sōka Gakkai.[217] Komeito har blitt karakterisert som sosialkonservativt, sentrumsorientert, og pasifistisk. Komeito erklærte mål er å fremme «en politikk basert på en humanisme, som behandler menneskeliv med den ytterste respekt og omsorg.»[218][219]

Det «nye Kōmeitō-partiet» ble grunnlagt i 1998, og har vært en alliert med det liberaldemokratiske parti (LDP) siden 1999. I 2014 fikk det tilbake sitt gamle navn Kōmeitō. Kōmeitō har blitt karakterisert som sosialkonservativt og sentrumsorientert.[220] Den støtter stort sett dagsorden for LDP, men det motsatte seg nytolkning av den pasifistiske artikkel 9 i Japans grunnlov, som ble lagt frem i 2014 av statsminister Shinzo Abe. [221]

1970: Forvandling[rediger | rediger kilde]

Den 3. mai 1970 holdt Ikeda en tale på Sōka Gakkais 33. generalforsamling som radikalt endret retningen til organisasjonen. Han sa at Nichirens budskap kunne bli forstått som absolutt pasifisme, helligheten til menneskelig liv og respekt for menneskets verdighet. Sōka Gakkais rolle var å gå hinsides misjonering, og å skape et grunnlag for humanisme i alle sider av samfunnet. Richard Seager forteller det slik: «Ikedas tale i 1970 markerte et vannskille mellom den shakbubuku»-redvne aktivismen i tidligere dager og den mer moderate, sekulariserende stil som skulle bli kjennetegnet på hans presidentperiode. Det markerte også hans eget skifte som en 42 år gammel lærer – fortsatt ung etter japanske standarder – ettersom han begynte å klart formulere grunnprinsippene i hans voksende globaliserende og universaliserende buddhistiske humanisme.»[222]

På 1970-tallet hjalp Ikeda bevegelsens overgang fra en internt fokusert organisasjon, sentrert om veksten i sitt eget medlemskap, til å adoptere fokus på mottoet «Fred, kultur og utdannelse». Den 12. oktober 1972, under den offisielle åpningen av Shōhondō ved Taiseki-ji kunngjorde han starten på Sōka Gakkais «fase to», hvor man ville skifte retning fra en aggressiv ekspansjon av bevegelsen til internasjonal fred gjennom vennskap og utveksling. Han kunngjorde også at medlemmer av Kōmeitō, som har vært innvalgt i underhuset og i lokalpolitikken, ville bli fjernet fra de administrative stillinger i Sōka Gakkai.[223] Han forkastet alle planer om å skape en «nasjonal ordineringsplattform».[224] I årene som fulgte ble verdiene til Sōka Gakkai mer i samsvar med progressiv internasjonalisme.[61]

«Borgerdiplomatiet»[rediger | rediger kilde]

Wakadikt laget i forbindelse med grunnleggelsen av Sōka Gakkai International den 26. januar 1975.

I 1970 innledet Ikeda en serie dialoger med prominente politiske, kulturelle og akademiske skikkelser som han kalte «borgerdiplomati». I 1970 hadde han en dialog med den østerrikske forfatter og politiker Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi (1894–1972) om ulike Øst-Vest-forhold og verdens fremtidige retning.[225] Han tilbragte ti dager sammen med den britiske historikeren Arnold J. Toynbee (1899–1975) fra 1972 til 1974 som resulterte i publikasjonen av boken Velge Livet.[226] I 1974 hadde han en dialog med den franske forfatteren og ministeren André Malraux (1901–1976).[227] I dag har antallet dialoger med lærde, ledere og aktivister nådd 7 000.[228]

I 1974 besøkte Ikeda Kina, deretter Sovjetunionen, og enda en gang Kina hvor han møtte statsminister Zhōu Ēnlái (1898–1976). I 1975 møtte han den daværende FNs generalsekretær Kurt Waldheim (1918–2007) og USAs utenriksminister Henry Kissinger (f. 1923).[226] Han presenterte en underskriftskampanje for Waldheim, organisert av Sōka Gakkais ungdomsbevegelse. Kampanjen bestod i 10 000 000 underskrifter og ba om avskaffelse av atomvåpen.[229] Den 28. februar 1997 ble han utnevnt til æresmedlem av Romaklubben av Dr. Diez-Hochleitner; hans forhold til Romaklubben begynte med et vennskap med den italienske matematikeren Aurelio Peccei (1908–1984). Deres dialoger om verdensproblemene ble publisert i boken Before it is Too Late i 1985.[230]

Bruddet med Nichiren Shōshū[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nichiren Shōshū

De progressive idealene til Makiguchi og Jōsei Toda på den ene siden, og de konservative institusjonene til Nichiren Shōshū på den andre, skapte umiddelbart en ustabil allianse, som tidvis førte til periodiske utbrudd av spenning mellom presteskapet og lekfolket.[231] Det kulturelt konservative japanske presteskapet, som var bygd på idéer om hierarki, ritualer og tradisjonelle skikker, kom naturligvis i konflikt med en global legmannsbevegelse som bygde på idèer om egalitarisme, en aktiv trosbekjennelse og en rasjonell tilpasning til den moderne verden.[232]

Uenighetene under andre verdenskrig om en shintoistisk talisman har vært nevnt ovenfor;[166] men konfliktene stakk dypere. I april 1952 oppstod det en episode hvor en prest ble voldelig og sørget for å få Toda bannlyst fra hovedtempelet:[233] «I april 1951 feiret Taiseki-ji andre Nichirentempler utover i landet 700-årsjubileumet for grunnleggerens første proklamering av Daimoku, Namu Myoho Renge Kyo. … Ved Taiseki-ji var det planlagt fire galladager. De to første skulle arrangeres av sektens offisielle lekmannsbevegelse, kalt Hokkeko. De to siste dagene var for Sokagakkai ... Hokkeko hentet inn 2500 medlemmer, og han [Toda] mønstret 4000 fra hans et år samle samfunn. Han så også en mulighet for å hevne sott to år lange fengselsopphold under krigen. … 47 ledere av ungdomsorganisasjonen, deriblant Daisaku Ikeda, hadde utarbeidet en systematisk plan for å finne Ogasawara og bringe han inn for en domstol. … De unge mennene utfordret ham umiddelbart til å debattere sine synspunkter. ...Hva som deretter skjedde er uklart. Ifølge Toda, hadde han startet en rolig samtale med Ogaswara og ba om en unnskyldning, mens den gamle mannen "siklet ut av munnen" og "hylte som en rabiat hund". Men Murata hevder at Toda fortalte ham i et interview at han slo presten to ganger. Uansett, Ogasawara nektet å la seg ydmyke, og innrømmet ingenting … De bar ham ut av tempelområdet og skrek over megafonene: "Dette er Jimon Ogasawara, en parasitt på løvens kropp som gnager på Nichiren Shoshu" … De merket ham med en plakat hvor det stod "vaskebjørnmunk" og bar han til Makiguchis grav."»[234]

Prestene til Nichiren Shōshū sa likevel at de betraktet Toda som den største blant legmenn, og etter hans død ga de ham æresnavnet «Leder over alle forkynnere av Lotussūtraen» (Hokke Kōsō Kōtō).[235] I løpet av Todas presidentskap, donerte Sōka Gakkai flere templer til Nichiren Shōshū, deriblant «den store foredragshallen» i mars 1958.[236]

Bedekrans (Juzu, 数珠).

I andre halvdel av 1970-årene var der en serie med konflikter mellom Nichiren Shōshū og administrasjonen i Sōka Gakkai. Rekken av taler som Ikeda holdt i 1977, og som omdefinerte forholdet mellom legfolk og presteskap, opprørte presteskapet i Nichiren Shōshū så mye at det var en bidragende faktor til at Daisaku Ikeda trakk seg som president den 24. april 1979. «Den daværende Söka Gakkai-presidenten Ikeda definerte i en serie meldinger og taler i 1976 og 1977 Söka Gakkais roller og funksjoner på en måte som fikk presteskapet i Nichiren Shöshü til å fremstå som at de ikke lenger var nødvendig. Ifølge Ikeda var det ikke prestenes kapper, nakne hoder og ordinering som var viktige ved riter og seremonier, men det korrekte hjerte og sinn og beredskapen til å hjelpe folk til å overvinne lidelse. Söka Gakkais sentre var, ifølge Ikeda, blitt den moderne tids templer. Presteskapet i Nichiren Shöshü ble oppfattet som arrogant og dominerende. Vica versa følte Nichiren Shöshü dette som en "fiendtlig maktovertagelse" av folk som var uegnet til religiøse jobber og funksjoner. Konflikten i denne varmere fase varte i nesten 15 år, og Ikeda ble tvunget til å forlate posten som Söka Gakkais president i 1979.».[237]

Ikeda fortsatte som ærespresident i Sōka Gakkai, men var fortsatt president i Sōka Gakkai International. Det har vært antydet at presteskapet krevde Ikedas avgang for å sikre sin egen autoritet og relevans. [238]

Som ærespresident holdt Ikeda en lavere profil i andre halvdel av 1979. I 1980 innledet han omfattende reiser som president i Sōka Gakkai International. I 1984 ble han gjeninnsatt som legmannsrepresentantenes leder i Nichiren Shōshū. Likevel var det fortsatt storm under forsoningens overflate. Sōka Gakkai hadde fått et svært internasjonalt perspektiv og fjerningen av Ikeda som president gjorde ikke medlemmene føyelige. «I det store og hele så ikke Nichiren Shöshü at Gakkai-medlemmene ble forvandlet til trofaste tempelbesøkere etter at Ikeda ble ærespresident. I stedet fortsatte tilhengere av Gakkai å organisere seg i tusentall for å ære Ikeda som lederen for en økende utadvendt bevegelse som vokste seg raskt i det fjerne ut av sine legbuddhistiske røtter. På midten av 1980-tallet fant presteskapet i Nichiren Shöshü seg selv som den ukomfortable, eldre ledsageren til en dynamisk internasjonal bevegelse, ledet av verdensomspennende utadvendte intellektuelle som begynte å snakke oftere om opplysningstiden i europeisk filosofi enn om den opplysning som ble lovet av den Nichirenbuddhistiske lære».[239]

I 1991 publiserte administrasjonen ved Nichiren Shōshū en liste over punkter, hvor de anså at Sōka Gakkai hadde avveket fra Nichrens lære. Senere ble denne listen utvidet:

  • Fjerningen av prosaseksjonen i 16. kapittel av Lotussūtraen fra gongyō i august 1994.[60]
  • Tilføyelse av SGIs trefargede perler på Juzu bedekranser i 1992. Siden 2014 har bevegelsen gitt tillatelse til å produsere og kommersielt selge Juzu-bedekranser som har fargede korder, fargede pongponger og lange fargede dusker.
  • Tillatelsen til å fotografere og lage videoer av personlige mandalaer eller portretter av Gohonzon.
  • Utelatelse av bønner mot de buddhistiske beskyttelsesgudene Shoten Zenjin så vel som utelatelse av kroppens positur i retning soloppgangen under den første bønnen.[60]
  • Ærbødighet overfor de tre første presidentene i SGI i stedet for yppersteprestene i Nichiren Shōshū.
  • Den formelle benektelse av Dai-Gohonzon som det høyeste objekt for dyrkelse[240]
  • Fjerningen av Hiki-Daimoku som brukes til en langsom Daimoku[60]
  • Morgen-gongyō og kvelds-gongyō er ikke lett, kort og i samme formel.[60]
  • Å tillate medlemmene å gni Juzu-perlene under Shodai eller en forlenget messing
  • Det er ikke obligatorisk å tenne lys, bruke Juzu bedegranser, røkelse, tetting av leppene med eviggrønne blader eller papir ved åpningen og lukkingen av en Butsudan
  • Tillater mangelen på en from formalitet, og tillater en uformell og bekymringsløs oppførsel under utøvelsen av gonyō
  • Utelatelse av «åpning av øynene-innvielser» og Fukusa-kluten for håndtering av buddhistiske religiøse artikler
  • Utelatelse av posthume buddhistiske navn (Ka-im-yo) som ble tildelt hver troende under deres begravelser sammen med misbruk av begravelses-Gohonzon (Do-Shi-Mandara) under begravelser.
  • Å erstatte tradisjonell japansk terminologi som butsudan, butsugu, hobobarai, juzu og lignende med engelske ord

Prestene kritiserte også Ikeda for å ha forkastet den aggressive misjoneringen (shakubuku) som hadde ført til kritikk av bevegelsen, men ikke fra presteskapet.[241] Sōka Gakkai var ikke lenger en hokkekō innenfor Nichiren Shōshū, og bevegelsens ledere, inkludert Ikeda, ble ekskludert.[242][243]

De lærde strides om denne splittelsen. Ian Reader, professor i japanske studier ved University of Manchester, så «korrupt og skandaløs adferd fra begge sider.»[244] Men ifølge andre hadde «en ånd av åpenhet, egalitarianisme og demokratisering gjennomsyret SG, og legemeliggjort og gitt nytt liv til ideen om selvstendighet. I 1991 førte denne liberaliserende utvikling til splittelsen mellom det Japan-orienterte, presteorienterte Nichiren Shōshū og det legbaserte, globaliserte SGI.»[245] I en analyse av bøker som studerte ekspansjonen av SGI etter splittelsen, konkluderte Jane Hurst med at splittelsen var resultatet av «legfolk som søkte etter en religiøs støtte i deres liv, mens prester søkte å opprettholde hierarkiske institusjoner».[246]

Splittelsen skyldtes til en viss grad ulike tolkninger av Nichirens lærdommer.[247] De to bevegelsene hadde enkelte ritualer til felles,[248] men Sōka Gakkai endret noe av praksisen «for å reflektere forandringene i slutten av det tyvende århundre»,[249] og deres egen tilnærmelse til kosen-rufu, eller verdensomfattende utbredelse.[250]

Disse tolkninger av Nichirens lære oppstod først fra Makiguchis teori om skapelse av verdier. Helt siden begynnelsen var Sōka Gakkai interessert i en religion som sørget for «personlig nytte» hos tilhengerne; men «personlig nytte, slik den var definert av Makiguchi, var likevel ikke en snever egeninteresse, men snarere noe som kunne kalles opplyst egeninteresse. Den er aldri i konflikt med fellesnytten.»[251] Dessuten var bevegelsens tro og utøvelse basert på Todas lære om at «Buddha er livskraften» og «vi er bodhisattvaer som er betrodd den verdensomfattende utbredelsen av den mystiske lov».[252]

Ikeda utviklet disse idèer på en måte som tilpasset land utenfor Japan, og utviklet deres sosiale agenda.[253] Mange bøker av Ikeda, slik som The Human Revolution, har oppnådd kanonisk status innenfor Sōka Gakkai, og i noen tilfeller skiller de seg ut fra Nichiren Shōshū,[93] som igjen skilte seg ut fra Sōka Gakkai ved å hevde at bare en prest kunne være en «bodhisattva av jorden».[254]

Sōka Gakkai lærer at det er mulig å oppnå opplysning uten assistanse fra tradisjonelle templer og deres system av prester, for alle mennesker som har en dyp tro i Nichirens lære.[255]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Hovedkvarteret til Sōka Gakkai i Shinanomachi 32, Shinjuku, Tokyo.

Formally, the Soka Gakkai International is the umbrella organization for all national organizations, while Soka Gakkai by itself refers to the Japanese arm. Soka Gakkai maintains an international political presence as a registered non-governmental organization with the United Nations.[256]:273

The basic functional organizational unit is the Block – a group of members in a neighborhood who meet regularly for discussion, study and encouragement. A number of Blocks form a District, and Districts are grouped into Chapters. From there the Soka Gakkai is organized into Areas, Regions, Prefectures and, finally, Territories – all under the umbrella of the national organization. Discussion and study meetings, the basic organizational activities, are conducted mainly at the Block level, though there are occasional meetings held at every level.[257]

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Soka Gakkai has, together with its international offshoot Soka Gakkai International (SGI), been described as "the world's largest Buddhist lay group and America's most diverse".[258] Soka Gakkai International claims a total of over 12 million adherents.[259] The majority of these belong to the Japanese organization, whose official membership count is 8.27 million households.[260] According to statistics from the Agency for Cultural Affairs (a body of the Japanese Ministry of Education), the Japanese organization had 5.42 million individual members in 2000.[261]

A study in Europe found that most of new members joined because of the personalities of the people they met within the organization; but the biggest reason for continuing is the positive changes they see in their own lives.[262]

Presidenter[rediger | rediger kilde]

  1. Tsunesaburō Makiguchi (18. november 1930 – 2. mai 1944)
  2. Jōsei Toda (3. mai 1951 – 2. mai 1960)
  3. Daisaku Ikeda (3. mai 1960 – 24. april 1979) (ærespresident fra 24. april 1979 til i dag)
  4. Hiroshi Hōjō (北条浩) (24. april 1979 – 18. juli 1981)
  5. Einosuke Akiya (18. juli 1981 – 9. november 2006)[263]
  6. Minoru Harada (9. november 2006 – i dag)[263]

Økonomisk og sosial innflytelse[rediger | rediger kilde]

The Soka Gakkai possesses considerable economic and social influence in Japan. The Soka Gakkai now owns most of the land around Shinanomachi Station in Shinjuku, Tokyo. This includes the offices of its newspaper, the Seikyo Shimbun, which has a readership base of 5.5 million.[264] Forbes magazine estimated that the organization has an income of at least $1.5 billion per year.[265] Religion scholar Hiroshi Shimada has estimated the wealth of the Soka Gakkai at ¥500 billion.[266]

SGI's president, Daisaku Ikeda, has been described by journalist Teresa Watanabe as one of the most powerful and enigmatic individuals in Japan.[267] Journalist Michelle Magee describes Ikeda as a "charismatic leader" who can display a violent temper in private.[268] According to religious scholar Jane Hurst, there is no indication he has exploited his position[269] and his home has been described as "modest".[270]

Humanitært arbeide[rediger | rediger kilde]

The Soka Gakkai also conducts humanitarian aid projects in disaster stricken regions. As an organization it is not only dedicated to personal spiritual development but also to engaged community service. After the March 11, 2011 earthquake and tsunami in Japan, Soka Gakkai facilities became shelters for the displaced and storage centers for food and supplies for the victims. The relief effort also included community support by youth groups, global fundraising for the victims, and spiritual support.[262] SGI-Chile members collected supplies to deliver to a relief center after the country's 2014 earthquake.[271]

American Civil Rights pioneer Rosa Parks chose as her favorite photograph an image from her first meeting with Ikeda in 1993. She explained:

I can’t think of a more important moment in my life... [Ikeda] said this meeting, between the two of us, was very special for him. It was for me, too. In his concern for human rights, Dr. Ikeda is ahead of many people in this century. He is a calm spirit, a humble man, a man of great spiritual enlightenment. We met for about an hour and talked about my life and challenges concerning the youth in our countries... Our meeting can serve as a model for anyone. So the photograph of our first meeting is very important because it is history in the making.[272]

Ikeda is considered by many scholars to be “the natural successor to Mahatma Gandhi and Martin Luther King, Jr. as a global spiritual leader."[273][274] The Chairman of India’s Council of Gandhian Studies, Professor N. Radhakrishnan, has hailed Ikeda as “one of the most profound thinkers of our time.”[275]

In 1996, Los Angeles Times writer Teresa Watanabe described Ikeda as a "puzzle of conflicting perceptions," with her interview subjects expressing vastly differing opinions of him. Watanabe reported that "Japanese tabloid coverage has affected his public image and blurred the lines between suspicion and fact, imagination and reality..." concluding that "Nevertheless, there is no question that Ikeda spreads goodwill – and transforms stereotypes."[276]

In 2003, Dr. Lawrence Carter, Dean of the Martin Luther King Jr. Chapel at Morehouse College, praised Ikeda as a Japanese social reformer, stating: Controversy is an inevitable partner of greatness. No one who challenges the established order is free of it. Gandhi had his detractors, as did Dr. King, and Dr. Ikeda is no exception. Controversy camouflages the intense resistance of entrenched authority to conceding their special status and privilege. Insults are the weapons of the morally weak; slander is the tool of the spiritually bereft. Controversy is testament to the noble work of these three individuals (Gandhi, King and Ikeda) in their respective societies."[277][278]


Internasjonal mottagelse[rediger | rediger kilde]

Sōka Gakkai International (SGI) er en internasjonal Nichiren-buddhistisk lekmannsorganisasjon som ble grunnlagt i 1975 av Dr. Daisaku Ikeda, Soka Gakkais tredje president.[279][280][281] SGI fungerer som paraplyorganisasjon og er representert i 192 land og territorier.[282] Organisasjonen kaller seg selv «både et støttenettverk for praktiserende Nichiren-buddhister og en global buddhistbevegelse for fred, utdanning og kulturutveksling».[280] Soka Gakkai International er en ideell organisasjon med offisielle bånd til FN.[282]

Historie[rediger | rediger kilde]

Soka Gakkai har vokst frem internasjonalt etter den andre verdenskrig. Dette har sammenheng med at Soka Gakkai-medlemmer fra Japan giftet seg med amerikanske militærtjenestemenn og flyttet fra Japan.[283] Organisasjonen spredte seg ytterligere fra 1960 av, da Daisaku Ikeda etterfulgte Josei Toda som Soka Gakkai-president.[284][285] I sitt første år som president for Soka Gakkai besøkte Ikeda USA, Canada, og Brasil.[284] Soka Gakkais amerikanske hovedkvarter ble offisielt åpnet i Los Angeles i 1963.[286]

Soka Gakkai International ble grunnlagt under et møte på Guam i januar 1975.[287] Representanter fra 51 land deltok på møtet og valgte Ikeda som SGIs stiftende president.[287] SGI ble delvis opprettet som en ny fredsbevegelse. Stiftelsesmøtet ble derfor avholdt på Guam som en symbolsk gest til øyas historie som slagmark under andre verdenskrig, og for nærheten til øya Tinian, der flyene med atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, tok av fra.[288]

Soka Gakkai International ble grunnlagt under et møte på Guam i januar 1975.[287] Representanter fra 51 land deltok på møtet og valgte Ikeda som SGIs stiftende president.[287] SGI ble delvis opprettet som en ny fredsbevegelse. Stiftelsesmøtet ble derfor avholdt på Guam som en symbolsk gest til øyas historie som slagmark under andre verdenskrig, og for nærheten til øya Tinian, der flyene med atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, tok av fra.[288]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Soka Gakkai International står for religionens internasjonale aktivitet og har avdelinger i 192 land og territorier.[282] Den er atskilt fra den nasjonale Soka Gakkai-organisasjonen i Japan, men begge har hovedkvarter i Tokyo.[289]

Nasjonale SGI-organisasjoner driver arbeidet sitt selvstendig, og all aktivitet foregår på det lokale språket.[289] Mange nasjonale organisasjoner er videre delt inn i grupper som kvinneavdelinger, mannsavdelinger og ungdomsavdelinger. De nasjonale organisasjonene er normalt ansvarlig for å skaffe midler til egen drift, men SGI-hovedkvarteret i Tokyo har bevilget midler til mindre nasjonale organisasjoner til for eksempel tomtekjøp og byggevirksomhet.[290]

Selv om de nasjonale organisasjonene styrer seg selv, er det Tokyo-hovedkvarteret til SGI som sender ut doktriner og opplæringsmateriale til alle nasjonale organisasjoner. Hovedkvarteret i Tokyo tjener også som et møtested der de nasjonale lederne kan komme sammen for å utveksle informasjon og ideer.[290]

Tro og praktisering[rediger | rediger kilde]

De som bekjenner seg til Soka Gakkai, praktiserer Nichiren-buddhisme slik den ble tolket og anvendt av Soka Gakkais første tre presidenter – Tsunesaburo Makiguchi, Josei Toda og Daisaku Ikeda.[291] De tror på karma[292] Medlemmene har kommet frem til tre grunnleggende elementer i utøvelsen av Nichiren-buddhisme: tro, praktisering og studier.[293]

Den religiøse utøvelsen er konsentrert rundt resitasjon av daimoku – frasen «nam-myoho-renge-kyo» – som kan oversettes til «jeg hengir meg til den vidunderlige dharma».[289] Én gang om morgenen og én gang om kvelden utøver SGI-medlemmer gongyo («iherdig praksis»), som vil si at de messer «nam-myoho-renge-kyo» og resiterer utdrag fra to kapitler fra Lotussutraen, «Hensiktsmessige midler» (kapittel 2) og «Den således Ankomnes Livstid» (kapittel 16).[292][293] Gongyo blir vanligvis fremført foran en gohonzon, en rull som regnes som det ypperste objektet for tilbedelse, hvor daimoku står skrevet sammen med andre tegn for buddhaer og bodhisattvaer som er fremtredende i Lotussutraen.[294] Gohonzon er plassert i en butsudan, et alter som åpnes under gongyo.[295]

Sosiale aktiviteter og sosialt engasjement er også viktige sider ved det å praktisere i Soka Gakkai.[296] SGI-medlemmene holder vanligvis månedlige diskusjonsmøter i hjemmene sine.[293]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen har blitt betegnet som verdens største og mest etnisk mangfoldige buddhistgruppering.[283][289][297][285] Professor Susumu Shimazono mener det kan være flere grunner til dette: ønsket om noe som gir mening i dagliglivet, løsninger på disharmoni i mellommenneskelige relasjoner, den praktiske læren som tilbyr konkrete løsninger for å fortsette å ha et stabilt sosialt liv og tilbudet om et sted der man finner sympatiske medmennesker og et miljø som gir gjensidig støtte.[298] Peter Clarke skrev at SGI appellerer til ikke-japanere delvis fordi «ingen tvinges til å gi opp sin egen kultur eller nasjonalitet for å kunne delta fullt ut i det åndelige og kulturelle livet i bevegelsen.»[299]


The Soka Gakkai of the Republic of Cuba (SGRC) attained juridical recognition in 2007, following an official visit of Daisaku Ikeda in 1996. It has a membership of approximately 500 individuals spread throughout most of the country's provinces.[300]

In 2015 the Soka Gakkai International-USA (SGI-USA) spearheaded the first "Buddhist Leaders' Summit" at the White House which was attended by 125 leaders and teachers from 63 different Buddhist communities and organizations.[301]

In 2005, National Youth Council of Singapore award the youth of Soka Gakkai in Singapore for their "community and youth services" work.[302]

In 2008, Ikeda was a recipient of the Order of Friendship, a state-issued award of the Russian Federation bestowed on foreign nationals whose work, deeds and efforts were aimed at the betterment of relations with the Russian Federation and its people.[303]

In 2012, President Ma Ying-jeou of The Republic of China (Taiwan) commended the Taiwan Soka Association for many years of effort in the areas of public welfare, education, and religious teaching. He pointed out that it had received from the Taiwanese government numerous awards such as "National Outstanding Social Organization Award," the "Award for Contribution to Social Education," and "Outstanding Religious Organization Award."[304]

In 2015 Italian prime minister Matteo Renzi signed an agreement that recognizes the Soka Gakkai as a "Concordat" (It: "Intesa")that recognizes the religious organization with the special status of advisor to the government on certain religious matters. Eleven other religious denominations share this status.[305]

Among the European new religious movements, the European Soka Gakkai organization is one of the most active participants in dialogues with the European Commission's Bureau of European Policy Advisors.[306]

In August 2015, Italian newspaper la Repubblica reported that 75,000 Italian citizens are SGI-Italia members, which accounts for half of the Buddhist population of Italy.[307]

While they are not all formally affiliated with the Soka Gakkai, there are a number of overseas institutions that perceived to be associated with the Soka Gakkai, or with Ikeda. These include the Ikeda Peace Institute in Cambridge, Massachusetts; the Toda Institute of Oriental Philosophy in Hawaii; and educational institutions in the United States, Brazil, Singapore, Malaysia and China.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Hammond (2010): «Daisaku Ikeda, Sōka Gakkais karismatiske tredje president, ledet den internasjonale veksten av bevegelsen. Selv om Ikeda og hans etterfølger, Einosuke Akiya, har gått langt for å forbedre bevegelsen offentlige image, forblir mistanke der. Sōka Gakkais politiske engasjement gjennom organet Komeito, et politisk parti grunnlagt av Sōka Gakkai, og en nær gudelignende tilbedelse som medlemmene har for president Ikeda, har hatt en tendens til å frembringe offentlig mistillit. Selv om den har vært utsatt for en generalisert mistanke mot østlige religiøse bevegelser i USA, Europa og Sør-Amerika, har bevegelsens historie utenfor Japan vært rolig i forhold til sin japansk historie»
  2. ^ Wellman (2012): «Da jeg gjennomførte en undersøkelse av 235 studenter ved Doshisha University for noen få år siden, og spurte om deres meninger om Gakkai og om hvor mye de visste om dens fredsutdanningsprogram, svarte over 80 prosent at de hadde et negativt bilde av bevegelsen og om lag 60 prosent mente at dens «fredsbevegelse» er intet mer enn salgsfremmende propaganda. De få som reagerte positivt var enten medlemmer av Sōka Gakkai, i slekt med medlemmene eller venner av medlemmene.»
  3. ^ Seagar (2006): «Siden den ble grunnlagt i 1930-årene, har SG gjentatte ganger funnet seg selv i sentrum for kontroverser, noen av disse er knyttet til Japans fremtid, andre til intense interne religiøse uenigheter som har brutt ut i offentlig skue.I løpet av dens historie, har den likevel vokst til et stort, politisk aktivt, og svært veletablert nettverk av institusjoner, som i antall medlemmer er på tiendeplass blant Japans befolkning. Et resultat er at det er et splittet syn på bevegelsen i Japan. På den ene siden blir den ansett som en svært artikulert, politisk og sosialt engasjert bevegelse, med et uttalt budskap om selvstendighet og global fred. På den andre siden har den blitt belastet med en rekke aktiviteter som spenner fra stipendiat-reiser med kommunister, oppfordring til oppvigleri og verdensherredømme.»
  4. ^ Lewis (2003): «I over et halvt århundre, har en av de mest kontroversielle nye religioner i Japan vært Sōka Gakkai. Selv om denne gruppen er blitt modnet til å bli et ansvarlig medlem av samfunnet, har dens stadige forbindelser med reformistiske politiske aktiviteter sørget for å holde den i almenhetens søkelys. Inntil relativt nylig, hadde den også en høy profil som resultat av sensasjonelle og ofte uansvarlige mediaoppslag. Som en direkte konsekvens av den sosiale konsensus mot denne religionen, har åpenbart enkelte lærde følt seg kallet til å skrive hard kritikk av Sōka Gakkai – kritikk hvor målet med å fremme forståelse har blitt overskygget av bestrebelsene etter å delegitimere Sōka Gakkai ved å portrettere den som villedet, feilaktig og/eller som sosialt farlig ... Sōka Gakkai har også spredt seg til USA og Europa, hvor det har oppstått kontroverser som følge av dens intense, misjonerende aktiviteter. Selv om den aldri var like kontroversiell som grupper som Hare Krishna bevegelsen eller den forente familie, var Sōka Gakkai – som i USA gikk under navnet "Nichiren Shoshu i Amerika" etter at Sōka Gakkai brøt med Nichiren Shōshū – ikke tilstrekkelig stereotyp som en hjernevask-kult, spesielt blant anti-kult forfattere»
  5. ^ Ramseyer (1965): «Naboen klaget til politiet, som arresterte Jinno og en direktør i Sōka Kyōiku Gakkai, som het Arimura.»
  6. ^ Miyata (2002): «Victoria siterer en referanse av Makiguchi hvor han "ber" til keiseren. Han kunne imidlertid neppe ha forvrengt passasjen han siterte mer, ved å bevisst unnlate følgende utdrag, i fet skrift: "Den ærverdige dyd til Hans Majestet Keiseren er manifestert gjennom sikkerheten og lykken til folket, gjennom organene til hans sivlie og militære tjenestemenn. Skal disse være mangelfull på noen måte, kan folket henvende seg til ham gjennom den lovgivende forsamling eller andre organer. I lys av dette, hvem er det, bortsett fra Hans Majestet, keiseren selv, som vi bør ærbødig be? ("Be" er Victorias oversettelse. "Formane" er nok mer nøyaktig i denne sammenheng.)»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stone 2003, side 454
  2. ^ SGI 2010
  3. ^ a b Seagar 2006, side 83
  4. ^ a b c Kisala 2000, side 84
  5. ^ Melton 2010, side 2656–2659
  6. ^ a b Kisala 2004
  7. ^ a b Gallagher 2006
  8. ^ Laderman 2014, side 68
  9. ^ Lebron 2012, side 424
  10. ^ Chappell 2000, side 22-23
  11. ^ Seagar 2006, side 175-181
  12. ^ a b c UNODA 2014
  13. ^ Urbain 2014, side xi-xiv
  14. ^ SGI 2010
  15. ^ Urbain 2014
  16. ^ SGI 2010
  17. ^ UN 2014
  18. ^ OtherNews 2013
  19. ^ Dessi 2013, side 339-340
  20. ^ Dessi 2013, side 340
  21. ^ Ribeiro 2016
  22. ^ Star 2014
  23. ^ Dobbelaere 2001, side 243 og 250
  24. ^ Toda 2016
  25. ^ Seagar 2006, side 107
  26. ^ Seagar 2006, side 192
  27. ^ a b Wellman 2012, side 271
  28. ^ Pauling 2000
  29. ^ Seagar 2006, side 176-177
  30. ^ Seagar 2006, side 180-181
  31. ^ Min-On 2016
  32. ^ Seagar 2006, side 105
  33. ^ Dobbelaere 2001, side 245
  34. ^ Cornelio 2013
  35. ^ SportSingapore 2015
  36. ^ Seow Bei Yi 2015
  37. ^ Soka Gakkai Malaysia 2014
  38. ^ «創価学園 SOKA GAKUEN». Besøkt 27. februar 2015. 
  39. ^ «An Educational Legacy - Daisaku Ikeda Website». Besøkt 27. februar 2015. 
  40. ^ «sapporo soka kindergarten». Besøkt 27. februar 2015. 
  41. ^ «Hong Kong Soka Kindergarten : HKSGI». Besøkt 27. februar 2015. 
  42. ^ «Soka Kindergarten». Besøkt 27. februar 2015. 
  43. ^ «Tadika Seri Soka». Besøkt 27. februar 2015. 
  44. ^ «Soka Happiness Kindergarten Opens in South Korea - Daisaku Ikeda Website». Besøkt 27. februar 2015. 
  45. ^ «Hope Primary Schools». 
  46. ^ «Brazil Soka School's First Entrance Ceremony - SGI Quarterly». Besøkt 27. februar 2015. 
  47. ^ «Soka Ikeda College of Arts and Science - Chennai». Besøkt 27. februar 2015. 
  48. ^ http://www.soka.ed.jp/kyoiku/e_kyoiku/e_k0002.htm
  49. ^ http://www.ikedacenter.org/
  50. ^ a b Strand 2008
  51. ^ Susumu 1999, side 439
  52. ^ Fisker-Nielsen 2013, side 46
  53. ^ Macioti 2002, side 73
  54. ^ Strand 2014, side 25
  55. ^ Wellman 2012, side 252-253
  56. ^ Ikeda 2013
  57. ^ Ikeda 2013, side 16-19
  58. ^ Ikeda 2001, side 133
  59. ^ Ikeda 2012, side 168
  60. ^ a b c d e Gakkai 2013
  61. ^ a b Buck 2015, side 275
  62. ^ Fisker-Nielsen 2013, side 47
  63. ^ Ikeda 2015, side 39
  64. ^ Seagar 2000, side 93
  65. ^ a b Melton 2010, side 2568
  66. ^ Seagar 2006, side 33
  67. ^ Nichiren 1999, side 412
  68. ^ Nichiren 1999, side 832
  69. ^ SGI 2013, side 32
  70. ^ Masuda 1990
  71. ^ Dobbelaere 2001, side 20-26
  72. ^ Dobbelaere 2001, side 26
  73. ^ Ikeda 2014, side 56-57
  74. ^ Susumu 1999, side 487
  75. ^ Susumu 1999, side 446-447
  76. ^ Susumu 1999, side 447
  77. ^ Ikeda 2014, side 57-59
  78. ^ Ikeda 2004
  79. ^ Seagar 2006, side 17
  80. ^ a b Susumu 1999, side 451
  81. ^ McLaughlin 2003, side 19
  82. ^ Fowler 2009, side 155
  83. ^ Strand 2014, side 58-59
  84. ^ Dobbelaere 2001, side 59
  85. ^ McLaughlin 2003, side 6-7
  86. ^ Yatomi 2006, side 6
  87. ^ SGI 2006, side 12
  88. ^ Seagar 2006, side 201
  89. ^ a b McLaughlin 2012, side 272
  90. ^ Fowler 2009, side 85
  91. ^ a b Wilson 2001, side 358
  92. ^ Williams 2008, side 142
  93. ^ a b Cornille 1998, side 283-287
  94. ^ a b Neusner 2003, side 166
  95. ^ Green 2000, side 130
  96. ^ a b Ikeda 2014, side 33
  97. ^ Ikeda 2014, side 52-53
  98. ^ McLaughlin 2012, side 277
  99. ^ Seagar 2000, side 96
  100. ^ Seagar 2006, side 97, 169-170
  101. ^ Hammond 2010, side 2658
  102. ^ Seagar 2006, side xii
  103. ^ Lewis 2003, side 217-218
  104. ^ Beasley 1977, side 190-196
  105. ^ Brannen 1968
  106. ^ Hunt 1975
  107. ^ Kitagawa 1991, side 329-330
  108. ^ Minoru 2014, side 2
  109. ^ Minoru 2014, side 5
  110. ^ Seagar 2006, side 96
  111. ^ SGI 2013, side 18
  112. ^ Chilson 2014, side 67
  113. ^ Chilson 2014, side 69
  114. ^ Seagar 2006, side 63
  115. ^ Chilson 2014, side 68
  116. ^ Chilson 2014, side 74-75
  117. ^ McLaughlin 2012, side 70
  118. ^ Seagar 2006, side 48
  119. ^ Wilson 2001, side 37
  120. ^ Wilson 2001, side 34
  121. ^ Susumu 1999, side 438
  122. ^ Ikeda 2014, side 51
  123. ^ Seagar 2006, side 53
  124. ^ Susumu 1999, side 436
  125. ^ Dobbelaere 2001, side 9, 70
  126. ^ Ikeda 2014, side 8
  127. ^ Clarke 2005, side 594
  128. ^ Bethel 1994, side 49
  129. ^ Kumagaki 2000, side 31
  130. ^ McLaughlin 2012, side 282
  131. ^ Makiguchi 2002, side 25
  132. ^ Makiguchi 2002, side 286
  133. ^ Kumagaki 2000, side 32-34
  134. ^ Kumagaki 2000, side 41
  135. ^ Seagar 2006, side 21-32
  136. ^ Hammond 1999, side 14
  137. ^ Kisala 2004, side 141-142
  138. ^ Hammond 1999, side 14_15
  139. ^ Watanabe 2001, side 221
  140. ^ a b Kisala 2004, side 139-152
  141. ^ Strand 2014, side 33
  142. ^ a b Ramseyer 1965, side 165
  143. ^ Seagar 2006, side 40-41
  144. ^ Ramseyer 1965, side 156
  145. ^ SokaGakkai 2014
  146. ^ Thomas 2014
  147. ^ English 2015, side 37-41
  148. ^ Miyata 2002
  149. ^ Bethel 2003, side 208
  150. ^ Palmer 2011, side 6
  151. ^ a b Murata 1969, side 89
  152. ^ Strand 2014
  153. ^ McFarland 1967
  154. ^ Bethel 1994, side 104-105
  155. ^ Bethel 1994, side 108-109
  156. ^ Bethel 1994, side 91-93
  157. ^ Offner 1963, side 101-102
  158. ^ Brannen 1969, side 1124-1125
  159. ^ Seagar 2006, side 142
  160. ^ McFarland 1967, side 208
  161. ^ Brannen 1968, side 118
  162. ^ White 1970, side 303
  163. ^ a b McLaughlin 2012, side 285-286
  164. ^ a b McFarland 1967, side 199
  165. ^ White 1970, side 81
  166. ^ a b Montgomery 1991, side 186, 189
  167. ^ Nakano 1996, side 125
  168. ^ Aruga 2001, side 104-114
  169. ^ McLaughlin 2012, side 278-279
  170. ^ Brannen 1968, side 100-101
  171. ^ White 1970, side 41
  172. ^ Ikeda 2006
  173. ^ Ikeda 2012b
  174. ^ Ikeda 2004b, side 636
  175. ^ Ikeda 2004b, side 877-883
  176. ^ Ikeda 2003, side 2
  177. ^ Bethel 1994, side 1305-1422
  178. ^ Macioti 2002, side 113
  179. ^ Seagar 2006, side 57, 80, 99-101
  180. ^ Strand 2014, side 129-130
  181. ^ White 1970, side 42-56
  182. ^ Dator 1965
  183. ^ Brannen 1968, side 80-101
  184. ^ Doherty 1963
  185. ^ Heine 2003, side 217
  186. ^ White 1970, side 149
  187. ^ McLaughlin 2012, side 287
  188. ^ Fisker-Nielsen 2013, side 23
  189. ^ Strand 2014, side 83-85
  190. ^ Kisala 2004, side 44
  191. ^ McLaughlin 2012
  192. ^ Brannen 1968, side 102
  193. ^ a b White 1970, side 44
  194. ^ Seagar 2006, side 100
  195. ^ Seagar 2006, side 84
  196. ^ Murata 1969, side 116
  197. ^ Murata 1969, side 118
  198. ^ McLaughlin 2012, side 292
  199. ^ Seagar 2006, side 77
  200. ^ Murata 1969
  201. ^ Seagar 2006, side 97
  202. ^ Tong 2007
  203. ^ Offner 1963, side 102
  204. ^ Murata 1969, side 124_127
  205. ^ Murata 1969, side 144
  206. ^ Nakano 1996, side 145
  207. ^ Matsusani 2008
  208. ^ Morgan 2004, side 128
  209. ^ Heffernan 2009, side 182
  210. ^ Morgan 2004, side 128-130
  211. ^ Murata 1969, side 125
  212. ^ Ulrich 2011, side 207
  213. ^ Urbain 2014, side 22-23
  214. ^ Ikeda 2008
  215. ^ Murata 1969, side 146-147
  216. ^ Marshall 2013
  217. ^ Okuyama, Michiaki (2010). «Soka Gakkai as a Challenge to Japanese Society and Politics». Politics and Religion Journal (1). 
  218. ^ Fisker-Nielsen, Anne Mette (2012). Religion and Politics in Contemporary Japan: Soka Gakkai Youth and Komeito. Routledge. s. 32 og 86. 
  219. ^ Masumi 1995, side 397-398
  220. ^ Fisker-Nielsen 2013, side 32, 86
  221. ^ «How Specifically Does Japan's LDP Want to Revise the Constitution». The Diplomat. Besøkt 3. august 2016. 
  222. ^ Seagar 2006, side 97-98
  223. ^ Nakano 1996, side 127
  224. ^ McLaughlin 2012, side 295
  225. ^ Urbain 2014
  226. ^ a b Toynbee 2008
  227. ^ Malraux 1976
  228. ^ Urbain 2014, side 83
  229. ^ Krieger 2009, side 97
  230. ^ Peccei 1985
  231. ^ Seagar 2000, side 97
  232. ^ Wilson 1994, side 243-244
  233. ^ Montgomery 1991, side 182
  234. ^ Murata 1969, side 96-97
  235. ^ Brannen 1968, side 158
  236. ^ Brannen 1968, side 164
  237. ^ Ulrich 2011, side 208
  238. ^ Metraux 1980
  239. ^ McLaughlin 2012, side 300
  240. ^ Harada 2014, side 6
  241. ^ Dobbelaere 2001, side 12
  242. ^ Shoshu 2005
  243. ^ NichirenShoshu
  244. ^ Reader 1994, side 223
  245. ^ Baumann 2006
  246. ^ Hurst 2014
  247. ^ Hurst 1998
  248. ^ Hurst 2001, side 67-68
  249. ^ Hurst 2001, side 70
  250. ^ Hurst 2001, side 77
  251. ^ Ramseyer 1965, side 160
  252. ^ Susumu 1999, side 436
  253. ^ Seagar 2006, side 143-144
  254. ^ Seagar 2006, side 130
  255. ^ Metraux1992, side 326
  256. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn mclaughlin
  257. ^ «Organization Chart». Besøkt 26. oktober 2015. 
  258. ^ Strand, Clark (2008). «Faith in Revolution». Tricycle Magazine. 4. 
  259. ^ Soka Gakkai International. «What is SGI?». sgi.org. Besøkt 11. desember 2013. 
  260. ^ «概要». SOKAnet 創価学会公式サイト. Soka Gakkai. Besøkt 17. desember 2013. 
  261. ^ «わが国における主な宗教団体名». 文化庁. 31. desember 1995. Besøkt 1. november 2013. 
  262. ^ Dobbelaere, Karel (1998). Soka Gakkai. Signature Books. s. 38. ISBN 1-56085-153-8. 
  263. ^ a b «Minoru Harada appointed as Soka Gakkai President». Soka Gakkai International. Besøkt 3. januar 2014. 
  264. ^ Seager, Richard (2006). Encountering the Dharma. University of California Press. s. 7. ISBN 978-0-52024577-8. 
  265. ^ Benjamin Fulford (9. juni 2006). «Sensei's World». Forbes. Besøkt 4. desember 2013. 
  266. ^ Matsutani, Minoru (2. desember 2008). «Soka Gakkai keeps religious, political machine humming». The Japan Times. Besøkt 6. desember 2013. 
  267. ^ Watanabe, Teresa. «Japan's Crusader or Corrupter?». Besøkt 3. desember 2013. «He is, by some accounts, the most powerful man in Japan--and certainly one of the most enigmatic: Daisaku Ikeda, leader of the nation's largest religious organization, has been condemned and praised as a devil and an angel, a Hitler and a Gandhi, a despot and a democrat.» 
  268. ^ Magee, Michelle (27. desember 1995). «Japan Fears Another Religious Sect». San Francisco Chronicle. Besøkt 7. desember 2013. 
  269. ^ Hurst, Jane (2000). Machacek and Wilson, red. "A Buddhist Reformation In The Twentieth Century" in Global Citizens. Oxford University. s. 89. «Rather than giving in to the temptation to exploit his power as the leader of a now 12 million member organization, Mr. Ikeda has instead worked to see that the organization has become more democratic.... Power in the SGI has not stayed centered in Japan but has spread throughout the world...» 
  270. ^ Seager, Richard (2006). Encountering the Dharma. University of California Press. s. 23. ISBN 978-0-52024577-8. 
  271. ^ «Yes, Religion Can still be a force for good in the world: Here are 100 examples how». 
  272. ^ Kismaric, Carole and Heiferman, Marvin. Talking Pictures: People Speak about the Photographs that Speak to Them. San Francisco: Chronicle Books, 1994. ISBN 978-0-8118-0382-3. Pp. 198–199
  273. ^ «Who Should Win the Nobel Peace Prize?». The Guardian. Besøkt 22. januar 2016. 
  274. ^ «Daisaku Ikeda and a global Buddhist movement». DNA India. Besøkt 22. januar 2016. 
  275. ^ «Towards a Peaceful World: Lessons from Gandhi». MK Gandhi Foundation. Besøkt 29. januar 2016. 
  276. ^ Watanabe, Teresa (15. mars 1996). «Japan's Crusader or Corrupter?». Los Angeles Times. Besøkt 3. desember 2013. 
  277. ^ Rautenstraus, Kent. «Dean Lawrence Carter Communes with Mystics: from Gandhi to King to Ikeda to Holmes» (PDF). Science of Mind (June 2013): 20. Besøkt 30. juli 2014. 
  278. ^ Gamble, Adam (1994). A Public Betrayed: An Inside Look at Japanese Media Atrocities and Their Warnings to the West. NY, NY: Regnery Publishing. ISBN 978-0895260468. 
  279. ^ Okuayama Michiaki (2010). «Soka Gakkai As A Challenge to Japanese Society and Politics» (PDF). Politics and Religion. Besøkt 28. april 2015. 
  280. ^ a b Katherine Marshall. (engelsk). Routledge. ISBN 9781136673580.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  281. ^ . Berkley Center for Religion, Peace & World Affairs http://berkleycenter.georgetown.edu/organizations/soka-gakkai-international. Besøkt 28. april 2015.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  282. ^ a b c Andrew Gebert. (engelsk). Oxford Bibliographies http://www.oxfordbibliographies.com/view/document/obo-9780195393521/obo-9780195393521-0053.xml. Besøkt 28. april 2015.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  283. ^ a b Gary Laderman (2003). (engelsk). ABC CLIO. ISBN 9781576072387.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  284. ^ a b Ronan Alves Pereira (2008). Japanese Journal of Religious Study (engelsk).  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  285. ^ a b Clark Strand (vinteren 2008). Tricycle (engelsk) http://www.tricycle.com/interview/faith-revolution. Besøkt 28. april 2015.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  286. ^ Charles Prebish (1999). (engelsk). University of California Press. ISBN 9780520216976.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  287. ^ a b c d N. Radhakrishnan. (engelsk). Gandhi Media Centre. OCLC 191031200.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  288. ^ a b Ramesh Jaura. Global Perspectives (engelsk) http://www.global-perspectives.info/index.php/international-edition/2011/february/100-special-report-peace-impulses-from-okinawa. Besøkt 28. april 2015.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  289. ^ a b c d Daniel Métraux (2013). Religion Compass (engelsk).  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  290. ^ a b Daniel Métraux (2013). Virginia Review of Asian Studies (engelsk).  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  291. ^ Noriyoshi Tamaru. (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-924039-6.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  292. ^ a b Georgye D. Chryssides; Margaret Wilkins. (engelsk). Bloomsbury Academic. ISBN 0826461689.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  293. ^ a b c Robyn E. Lebron. (engelsk). CrossBooks. ISBN 1462712622.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  294. ^ Richard Hughes Seager. (engelsk). Columbia University Press. ISBN 0231108680.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  295. ^ Elisabeth Arweck. (engelsk). Bloomsbury Academic. ISBN 1902459334.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  296. ^ Karel Dobbelaere. (engelsk). Signature Books. ISBN 1560851538.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  297. ^ Daniel Burke (24. februar 2007). The Washington Post (engelsk) http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/02/23/AR2007022301394.html. Besøkt 28. april 2015.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  298. ^ Susumu Shimazono (1991). Japanese Journal of Religious Studies.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  299. ^ Peter B. Clarke (2000). (engelsk). Curzon Press. ISBN 0700711856.  Parameteren |tittle= støttes ikke av malen. (hjelp);
  300. ^ Rodrigues Plasencia, Girardo (2014). Soka Gakkai in Cuba: Glocalization Modes and Religious Conversion Processes in a Japanese Religion (PDF). Dissertation: Ritsumeikan Asia Pacific University. 
  301. ^ Simmer-Brown, Acharya Judith (17. mai 2015). «Shambhala Visits the White House». Shambhala Times Community News Magazine. 
  302. ^ «Singapore Youth Awards». 
  303. ^ «SGI President Awarded Russian Federation Order of Friendship». 
  304. ^ «President Ma meets Japan's Soka Gakkai International Vice President Hiromasa Ikeda». Republic of China (Taiwan). 
  305. ^ Introvigne, Massimo. «Italy signs Concordat with Soka Gakkai». CESNUR: Centro Studi sulle Nuovi Religioni. 
  306. ^ Leustean, Lucian N.; Madeley, John T.S. (2013). Religion, Politics and Law in the European Union. Routledge. s. 189–195. ISBN 9781317990802. 
  307. ^ «La Soka Gakkai entra nell'8x1000, Renzi a Firenze firma l'intesa con l'istituto buddista». Repubblica. Besøkt 10. august 2015. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Asahi2014» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Dehn2011_97_98» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Fujiwara1970» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Masumi1995_398» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Soble2015» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aruga, Hiroshi (2001). «Sōka Gakkai and Japanese Politics». I Wilson, Bryan; Machacek, David. Global Citizens: The Sōka Gakkai Buddhist Movement in the World. Oxford University Press; 1. mars 2001. ISBN 0-1992-4039-6. ISBN 978-0199240395. 
  • Baumann, Martin (2006). Martin Baumanns bokomtale av Richard H. Seager's Encountering the Dharma. The Journal of Global Buddhism, volume 7. ISSN 1527-6457.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Brannen, Noah, H. (1968). Sōka Gakkai: Japan's militant Buddhists. John Knox Press, 1968.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Brannen, Noah, H. (1969). Soka Gakkai, Japan's Militant Buddhists. The Journal of Politics, volume 31, issue 04, november 1969. 
  • Beasley, W.G. (1977). Modern Japan: aspects of history, literature, and society. Berkeley: University of California Press, mars 1977. ISBN 0-520-03495-3. ISBN 978-0520034952. 
  • Bethel, M. Dayle (1994). Makiguchi the Value Creator: Revolutionary Japanese Educator and Founder of Soka Gakkai. Weatherhill, juli 1994. ISBN 0-834-80318-6. ISBN 978-0834803183. 
  • Bethel, M. Dayle (2003). Two Views of Tsunesaburo Makiguchi's Attitude toward Japanese Militarism and Education. The Journal of Oriental Studies, 12, 2003. 
  • Buck, Christopher (2015). God & Apple Pie: Religious Myths and Visions of America. Berkeley: Educator's International Press, 1. mars 2015. ISBN 1-891-92815-5. ISBN 978-1891928154. 
  • Chappell, David W; Straus, Virginia, Roshi, Joan Halifax (2000). Buddhist Peacework -- Creating Cultures of Peace. Wisdom Publications, 15. mai 2000. ISBN 0-861-71167-X. ISBN 978-0861711673. 
  • Chilson, Clark (2014). Cultivating Charisma: Ikeda Daisaku's Self Presentations and Transformational Leadership. Journal of Global Buddhism, Vol. 15., 2014. 
  • Clarke, Peter B. (2005). Encyclopedia of New Religious Movements. Routledge; 22. desember, 2005. ISBN 0415453836. ISBN 978-0415453837. 
  • Cornille, C. (1998). «Canon formation in new religious movements: the case of the Japanese New Religions». I van der Kooij. Canonization and Decanonization: Papers Presented to the International Conference of the Leiden Institute for the Study of Religions (Lisor), Held at Leiden 9-10 January 1997. Brill; 1. desember 1998. ISBN 9004112464. ISBN 978-9004112469. 
  • Cornelio, Jayeel Serrano (2013). The nationalization of religion: Cultural performances and the youth of Soka Singapore. MMG Working Paper 13-17, 2013. ISSN 2192-2357.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Dator. James Allen (1965). THE SOKA GAKKAI: A SOCIO-POLITICAL INTERPRETATION. Nanzan Institute for Religion and Culture (南山宗教文化研究所); 1965.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Dehn, Ulrich; Staemmler, Birgit (2011). Establishing the Revolutionary: An Introduction to New Religions in Japan (BUNKA - WENHUA. Tubinger Ostasiatische Forschungen. Tuebingen East Asian Studies). LIT Verlag; 23. november 2011. ISBN 3643901526. ISBN 978-3643901521. 
  • Dessi, Ugo (2013). 'Greening Dharma': Contemporary Japanese Buddhism and Ecology. JSRNC, Equinox Publishing, Ltd; volume 7, issue 3, 2. mars 2016. ISBN 3643901526. ISBN 978-3643901521.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Dobbelaere, Karel (2001). Soka Gakkai: From Lay Movement to Religion (Studies in Contemporary Religion). Signature Books; 15. september 2001. ISBN 1560851538. ISBN 978-1560851530. 
  • Dobbelaere, Karel (2001). «Toward a Pillar Organization?». I Wilson, Bryan; Machacek, David. Global Citizens: The Sōka Gakkai Buddhist Movement in the World. Oxford University Press; 1. mars 2001. ISBN 0-1992-4039-6. ISBN 978-0199240395. 
  • Doherty, Jr., Herbert J. (1963). Soka Gakkai: Religions and Politics in Japan. The Massachusetts Review, 4 (2), vinteren 1963. JSTOR 25079014. 
  • English. Fenwick, W. (2015). The Transformational Leader as a Thought Criminal. Routledge, 2015. ISBN 978-1135037802. Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  • Fujiwara, Hirotatsu (oversatt av Worth C Grant) (1970). The What shall we do about this Japan: I denounce Soka Gakkai. Nisshin Hodo Co., 1970. ISBN 9110135502. 
  • Gakkai Girl (2013). Gongyo: The Liturgy of Nichiren Daishonin's Buddhism. Kindle edition, 27. juni 2013.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Gallagher, Eugene V.; Ashcraft, W. Michael (2006). Introduction to new and alternative religions in America. Westport, Conn.: Greenwood Press, 30. oktober 2006. ISBN 0-275-98712-4. ISBN 978-0275987121. 
  • Green, Paula (2000). «Walking for Peace». I Queen, Christopher S. Engaged Buddhism in the West. Wisdom Publications; 1. april 1995, 2. utgave, 15. januar 2000. ISBN 0861711599. ISBN 978-0861711598. 
  • Fisker-Nielsen, Anne Mette (2013). Religion and Politics in Contemporary Japan: Soka Gakkai Youth and Komeito (Japan Anthropology Workshop). Routledge; 9. november 2013. ISBN 0-415-74407-5. ISBN 978-0415744072. 
  • Fowler, Jeaneane; Fowler, Merv (2009). Chanting in the Hillsides: The Buddhism of Nichiren Daishonim in Wales and the Borders. Sussex Academic Press; 1. januar 2009. ISBN 1845192583. ISBN 978-1845192587. 
  • Hammond Phillip E.; Machacek, David W. (1999). Soka Gakkai in America: Accommodation and Conversion. Oxford University Press, 20. mai 1999. ISBN 0198293895. ISBN 978-0198293897. 
  • Hammond Phillip E.; Machacek, David W. (2010). «Soka Gakkai International». I Melton, J. Gordon; Baumann, Martin. Religions of the World: A Comprehensive Encyclopedia of Beliefs and Practices,. ABC-CLIO, 1. januar 2010. ISBN 1282933833. ISBN 978-1282933835. 
  • Harada, Minoru (SGI President) (2014). The Soka Gakka finally denies the Dai-Gohonzon of the Hight Sanctuary. Seikyo Shimbun Publications, 14. november 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Hefferan, Tara; Adkins, Julie; Occhipinti, Laurie (2009). Bridging the Gaps: Faith-based Organizations, Neoliberalism, and Development in Latin America and the Caribbean. Lexington Books, 16. mars 2009. ISBN 0739132873. ISBN 978-0739132876. 
  • Heine, Steve; Prebish, Charles S. (2003). Buddhism in the Modern World: Adaptations of an Ancient Tradition. Oxford University Press, Education, 11. september 2003. ISBN 0195146972. ISBN 978-0195146974. 
  • Hurst, Jane (2014). T a b l e o f C o n t e n t s. The Journal of Global Buddhism, volume 15, 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Hurst, Jane (1998). «Nichiren Shoshu and the Soka Gakkai in America: The Pioneer Spirit». I Prebish, Charles, S.; Tanaka, Kenneth K. The Faces of Buddhism in America. University of California Press; 22. desember 1998. ISBN 0-5202-1301-7. ISBN 978-0520213012. 
  • Hurst, Jane (2001). «A Buddhist Reformation in the Twentieth Century». I Machacek, David; Wilson, Bryan. Global Citizens: The Soka Gakkai Buddhist Movement in the World. Oxford University Press; 1. mars 2001. ISBN 0199240396. 978-0199240395. 
  • Hunt, Arnold D. (1975). Japan's militant Buddhism: a survey of the Soka Gakkai movement. Salisbury East, S. Aust.: Salisbury College of Advanced Education, 1975. ISBN 0909383065. 
  • Ikeda, Daisaku (2001). The Heart of the Lotus Sutra. Middleway Press, juni 2001. ISBN 0967469759. ISBN 978-0967469751. 
  • Ikeda, Daisaku (2003). Awakening to Our Missions. World Tribune, 20. juni 2003. 
  • Ikeda, Daisaku (2004). Prayer. World Tribune: 8, 3. desember 2004. 
  • Ikeda, Daisaku (2004). The Human Revolution. World Tribune: juni 2004. ISBN 0915678772. ISBN 978-0915678778. 
  • Ikeda, Daisaku (2006). Our Courageous Propagation of Buddhism. Exert A 100 Million Aeons Effort in A Single Moment of Life, 29. juni 2006.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Ikeda, Daisaku (2008). Faith in Revolution. Tricycle, vinteren 2008.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Ikeda, Daisaku (2012). The Opening of the Eyes. World Tribune Press, Santa Monica, California, juni 2012. ISBN 97-81935523345. 
  • Ikeda, Daisaku (2012). The February Campaign of the New Era. Living Buddhism, 7. februar 2012. 
  • Ikeda, Daisaku (2013). The Heritage of the Ultimate Law of Life: Commentaries on the Writings of Nichiren. Middleway Press, 2013. ISBN 1938252284. ISBN 978-1938252280. 
  • Ikeda, Daisaku (2013). The New Human Revolution, Vol. 24. World Tribune Press, 2013. ISBN 091567856X, Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). ISBN 97-80915678563. 
  • Ikeda, Daisaku (2014). Change Starts From Prayer. Living Buddhism, volume 18, issue 9, september 2014. 
  • Ikeda, Daisaku (2014). The Teachings for Victory. Living Buddhism, volume 18, issue 11, november 2014. 
  • Ikeda, Daisaku (2014). The Significance of the Expedient Means and Life Span Chapters. Living Buddhism, volume 18, issue 9, september 2014. 
  • Ikeda, Daisaku (2014). Winning In Life With Daimoku. Living Buddhism, volume 18, issue 9, september 2014. 
  • Ikeda, Daisaku (2014). Buddhist Concepts. Living Buddhism, volume 18, issue 12, desember 2014. 
  • Ikeda, Daisaku (2015). Two Kinds of Faith. Living Buddhism, august 2015. 
  • Kisala, Robert J. (2000). Prophets of Peace. University of Hawaii, 30. juni 2000. ISBN 0824822676. ISBN 978-0824822675. 
  • Kisala, Robert (2004). «Soka Gakkai: Searching for the Mainstream». I Lewis, James R.; Aagaard Petersen, Jesper. Controversial New Religions. 2. desember 2004, Oxford University Press. s. 139–152. ISBN 0 195 156 838 ISBN 978-0195156836 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  • Kitagawa, Joseph M. (1991). Religion in Japanese history. New York: Columbia University Press, 5. januar 1991. ISBN 0231028385. ISBN 978-0231028387. 
  • Krieger, David; Nanda, Ved P. (2009). The challenge of abolishing nuclear weapons. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers, 2009. ISBN 978-1412815178. 
  • Kumagaki, Kazunori (2000). Value-Creating Pedagogy and Japanese Education in the Modern Era. The Journal of Oriental Studies, vol. 10 (2000) Special Issue. 
  • Laderman, Gary; León, Luis (2014). Religion and American Cultures [4 volumes]: Tradition, Diversity, and Popular Expression. ABC-CLIO; 2. utgave, 17. desember 2014. ISBN 1610691091. ISBN 978-1610691093. 
  • Lebron, Robyn E. (2012). Searching For Spiritual Unity . . . Can There Be Common Ground?. CrossBooks, 13. januar 2012. ISBN 1462712622. ISBN 978-1462712625. 
  • Lewis, James R. (2003). Scholarship and the Delegitimation of Religion in Legitimating new religions. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press, 1. november 2003. ISBN 0813533244. ISBN 978-0813533247. 
  • Makiguchi, Tsunesaburo; Bethel, Dayle M. (redaktør) (2002). A Geography of Human Life. Caddo Gap Pr; 1. juli 2002. ISBN 188019242X. ISBN 978-1880192429. 
  • Marshall, Katherine (2013). A Geography of Human Life. Routledge, London; 2013. ISBN 978 1136673443. Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  • McFarland, H. Neil (1967). Rush Hour of the Gods. Macmillan Pub Co, New York; januar 1967. ISBN 002583200X. ISBN 978-0025832008. 
  • Macioti, Maria Immacolata (2002). The Buddha Within Ourselves: Blossoms of the Lotus Sutra. UPA, 13. juni 2002. ISBN 0761821899. ISBN 978-0761821892. 
  • Malraux, Andre; Ikeda, Daisaku (1976). 人間革命と人間の条件 : 対談 / Ningen kakumei to ningen no jōken : Taidan (Changes Within: Human Revolution vs. Human Condition). Tokyo: 聖教新聞社, Ushio Shuppansha Tokyo 1976. 
  • Matsusani, Minoru (2008). Soka Gakkai keeps religious, political machine humming. The Japan Times, 2. desember 2008. 
  • McLaughlin, Levi (2003). Faith and Practice: Bringing Religion, Music and Beethoven to Life in Soka Gakkai. Social Science Japan Journal, 6 (2), 2003. 
  • McLaughlin, Levi (2012). Handbook of Contemporary Japanese Religions. Brill, Leiden, Boston, 2012. ISBN 9004234365. ISBN 978-90-04-23435-2. 
  • Masuda, Koh (1990). Kenkyusha's Japanese-English Dictionary. Kenkyusha; 4. utgave, 1990. ISBN 4767420156. ISBN 978-4767420158. 
  • Masumi, Junnosuke; Carlile, Lonny E. (oversetter) (1995). Contemporary Politics in Japan. University of California Press; Vol. 21. august 1995. ISBN 0520058542. ISBN 978-0520058545. 
  • Melton, J. Gordon; Baumann, Martin (2010). Religions of the world : a comprehensive encyclopedia of beliefs and practices. Santa Barbara, California: ABC-CLIO., 2. utgave, 2010. ISBN 978-1598842036. 
  • Métraux, Daniel Alfred (1980). Why Did Ikeda Quit?. Japanese Journal of Religious Studies, vol. 7, no. 1, mars 1980, 56.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Métraux, Daniel Alfred (1992). Nichiren Shoshu and SGI Buddhism. The Japanese Journal of Religious Studies 1992 - 19/4.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Miyata, Koichi (2002). Critical Comments on Brian Victoria's "Engaged Buddhism: A Skeleton in the Closet?. Journal of Global Buddhism, 3, 2002. 
  • Minoru, Harada (2014). Reaffirming the Original Spirit of Nichiren Buddhism. World Tribune, 12. desember, 2014. 
  • Min-On (2016). Min-On Concert Association. besøkt 2- juli 2016.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Morgan, Diane (2004). The Buddhist Experience in America (The American Religious Experience). Greenwood, 30. oktober, 2004. ISBN 0313324913. ISBN 978-0313324918. 
  • Montgomery, Daniel B. (1991). Fire in the Lotus: The Dynamic Buddhism of Nichiren. Thorsons Pub, august 1991. ISBN 1852740914. ISBN 978-1852740917. 
  • Murata, Kiyokai (1969). Japan's New Buddhism: An Objective Account of Sokagakkai. Charles E Tuttle Co;, juni, 1969. ISBN 0834800403. ISBN 978-0834800403. 
  • Nakano, Tsuyoshi (1996). «Religion and State». I Tamaru, Noriyoshi; Reid, David; Matsumoto, Shigeru. Religion in Japanese Culture: Where Living Traditions Meet a Changing World. Kodansha International (JPN), august 1996. ISBN 4 770 020 546. ISBN 978-4770020543. 
  • Neusner, Jacob (2003). World Religions in America: An Introduction. Westminster John Knox Pr; 3. utgave, juli 2003. ISBN 066422475X. ISBN 978-0664224752. 
  • Nichiren Daishonin; Gosho Translation Committee (1999). Writings of Nichiren Daishonin, Vol. 1. Sōka Gakkai, 1. januar, 1999. ISBN 4412010244. 978-4412010246. 
  • Nichiren Shoshu. Chapter 4: The Nature of the Soka Gakkai after the Organization Was Excommunicated 6. Issuing counterfeit objects of worship, Discussion of the doctrines and purposes. Nichiren Shoshu Temple,.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Offner, Clark B.; Straelen, Henry van (1963). Modern Japanese Religions: With Special Emphasis upon their Doctrines of Healing. Enderle / Brill / Twayne, 1963. ASIN: B000KZ5OFG. 
  • United Nations (OtherNews2013). Hiroshima and Nagasaki Beckon Nuke Free World. Other News. Information that Markets Eliminate, 22. oktober 2013.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp); Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Palmer, A. (2011). Buddhist Politics: Japan's Clean Government Party. Springer; 1971, nytrykk, 5. november 2011. ISBN 9401029989. 978-9401029988. 
  • Pauling, Linus (2000). Lifelong Quest for Peace. Jones And Bartlett Publishers; mai 2000. ISBN 0867202785. 978-0867202786. 
  • Peccei, Aurelio; Ikeda, Daisaku; Gage, Richard L. (1985). Before It Is Too Late. Kodansha Amer Inc; januar 1985. ISBN 0870117009. 978-0870117008. 
  • Reader, Ian (1994). Review of "A Time to Chant" by Wilson and Dobbelaere. Japanese Journal of Religious Studies, volume 22, issue 1. ISBN 0870117009. 978-0870117008.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Ramseyer, Robert L; (1965). «The Soka Gakkai». I Beardsley, Richard K. Studies in Japanese culture. University of Michigan Press, 1965. 
  • Ribeiro, Edgar (2016). Edgar Riberio pushes for mapping Goa. Times of India, 12. februar 2016.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Yi, Seow, Bei (2015). Giving back to society in more ways than one. The Strait Times, 26. november 2015.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Sport Singapore (2015). 28th SEA Games Opening Ceremony to Break Records with Spectacular Show. Singapore Government, 15. januar 2015.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Research on Nichiren Shoshu (2005). Chronology of Events. Association of Youthful Priests Dedicated to the Reformation of Nichiren Shoshu.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Seagar, Richard Hughes (2000). Buddhism in America. Columbia University Press, 15. januar 2000. ISBN 0231108680. ISBN 978-0231108683. 
  • Seagar, Richard Hughes (2006). Encountering the Dharma: Daisaku Ikeda, the Soka Gakkai, and the Globalization of Buddhist Humanism. University of California Press, 16. mars 2006. ISBN 0520245776. ISBN 978-0-52024577-8. 
  • The Star (2014). Sowing the seeds of hope. The Star online, 16. november 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Shimbun, Asahi (2015). MAJOR SECURITY SHIFT: Local New Komeito officials oppose collective self-defense. Asia and Japan Watch, 29. juni 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Soble, Jonathan (2015). Japan Moves to Allow Military Combat for First Time in 70 Years. New York Times, 16. juli 2015.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Sōka Gakkai (2006). The Winning Life: An Introduction to Buddhist Practice. World Tribune Press, april 2006. ISBN 1932911286. ISBN 978-1932911282. 
  • Sōka Gakkai (2010). History of the Soka Gakkai. SGI Quarterly, Soka Gakkai International, april 2010.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Soka Gakkai International (2010). President Ikeda's Proposals . Soka Gakkai International Buddhism in Action for Peace, 2010.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Soka Gakkai International (2010). UN and NGO Links. Soka Gakkai International Buddhism in Action for Peace, 2010.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Sōka Gakkai (2013). An Introduction to Buddhism. SGI-USA Soka Gakkai International, 2013. ISBN 1935523554. ISBN 978-1935523550. 
  • Sōka Gakkai (2015). The Liturgy of the Soka Gakkai International. SGI-USA Soka Gakkai International, 2015. ISBN 978-1-935523-81-9. 
  • Sōka Gakkai (2014). Tsunegaburo Makiguchi: Value-Creating Eductaion. Detainment and... Tsunesaburo Makiguchi Website Committee, 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Sōka Gakkai Malaysia (2014). SGM Participates in 57th National Day Celebrations. Sōka Gakkai Malaysia, 31. august 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Stone, Jacqueline I. (2003). Original Enlightenment and the Transformation of Medieval Japanese Buddhism (Studies in East Asian Buddhism). University of Hawaii Press, 1. august 2003. ISBN 0824827716. ISBN 978-0824827717. 
  • Strand, Clark (2008). Faith in Revolution: An Interview with Daisaku Ikeda. Tricycle--Faith in Revolution, vinteren 2008.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Strand, Clark (2014). Waking the Buddha: How the Most Dynamic and Empowering Buddhist Movement in History Is Changing Our Concept of Religion. Middleway Press, 1. mai 2014. ISBN 0977924564. ISBN 978-0977924561. 
  • Susumu, Shimazono (1999). «Soka Gakkai and the Modern Reformation of Buddhism». I Yoshinori, Takeuchi. Buddhist Spirituality: Later China, Korea, Japan and the Modern world. Crossroads Publishing, 1999. ISBN 0-8245-1595-1. ISBN 978-0824515959. 
  • Toda Institute (2016). Toda Institute for Global Peace and Policy Research. besøkt 1. juli 2016.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Thomas, Jolyon Baraka (2014). Japan's Preoccupation with Religious Freedom. Princeton University Doctoral Dissertations, 2011-2016 , 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Tong; T.C. (2007). Rationalizing Religion (Social Sciences in Asia, Book 13). BRILL, 24. april 2007. ISBN 9004156941. ISBN 978-9004156944. 
  • Toynbee, Arnold; Ikeda, Daisaku (2008). Choose Life: A Dialogue (Echoes and Reflections). I. B. Tauris; 8. januar 2008. ISBN 1845115953. ISBN 978-1845115951. 
  • Ulrich, Dehn; Staemmler, Birgit (2011). Establishing the Revolutionary: An Introduction to New Religions in Japan (BUNKA - WENHUA. Tubinger Ostasiatische Forschungen. Tuebingen East Asian Studies). LIT Verlag, 23. november 2011. ISBN 3643901526. ISBN 978-3643901521. 
  • UNODA (2014). UN Office for Disarmament Affairs Meets Youth Representatives of Soka Gakkai Japan and of SGI-USA Engaged in Disarmament Issues. United Nations Office for Disarment Affairs (UNODA), 21. mars 2014.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • United Nations (2014). ‘CULTURE OF PEACE’ EXHIBIT, HIGHLIGHTING CONTRIBUTIONS OF BOTH ORDINARY AND RENOWNED PEACE-BUILDERS, TO OPEN ON 4 FEBRUARY, Note No. 5847, 4. februar 2004]. United Nations Meeting coverage and press releases.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  • Urbain, Olivier (2014). Daisaku Ikeda and Dialogue for Peace. London: I.B. Tauris, 14. mai 2014. ISBN 0857722697. ISBN 978-0857722690. 
  • Urbain, Olivier (2014). A Forum for Peace: Daisaku Ikeda's Proposals to the UN. London: I.B. Tauris, 27. februar 2014. ISBN 1780768400. ISBN 978-1780768403. 
  • Watanabe, Takesato (2001). «The Movement and the Japanese Media». I Wilson, Bryan; Machacek, David. Global Citizens. Oxford University Press; 1. mars 2001. ISBN 0-1992-4039-6. ISBN 978-0199240395. 
  • Watson, Burton (2009). The Lotus Sutra and Its Opening and Closing Sutras. Sōka Gakkai, 2009. ISBN 4412014096. ISBN 978-4412014091. 
  • Wellman, Jr., James K.; Lombardi, Clark B (2012). Religion and human security : a global perspective. New York: Oxford University Press, 2. august 2012. ISBN 0199827753. ISBN 978-0199827756. 
  • White, James (1970). The Sokagakkai and Mass Society (Stanford Studies in Comparative Politics, 4). Stanford University Press; 1. juni 1970. ISBN 0804707286. ISBN 978-0804707282. 
  • Williams, Paul (2008). Mahayana Buddhism: The Doctrinal Foundations (The Library of Religious Beliefs and Practices). Routledge; 2. utgave, 31. august 2008. ISBN 0415356539. ISBN 978-0415356534. 
  • Wilson, Bryan; Dobbelaere, Karel (1994). A Time to Chant: The Soka Gakkai Buddhists in Britain. Clarendon Press; 10. mars 1994. ISBN 0198279159. ISBN 978-0198279150. 
  • Wilson, Bryan; Machacek, David (2001). Global Citizens: The Soka Gakkai Buddhist Movement in the World. Oxford University Press; 1. mars 2001. ISBN 0199240396. ISBN 978-0199240395. 
  • Yatomi, Shin (2006). Buddhism in a New Light Eighteen Essays that Illuminate Our Buddhist Practice. World Tribune Press, 2006. ISBN 1932911146. ISBN 978-1932911145. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]