Johannes I Tzimiskes
| Johannes I Tzimiskes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 925[1][2][3][4] Konstantinopel | ||
| Død | 10. jan. 976[5] Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Theodora | ||
| Barn | Theophano Kourkouas | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Gravlagt | Konstantinopel | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Johannes I Tzimiskes (gresk: Ἰωάννης Α Τζιμισκής, Ioannes I Tzimiskēs, født ca 925, død 10. januar 976, var bysantinsk keiser fra 11. desember 969 til 10. januar 976. Han var en dyktig general som styrket og utvidet grensene for imperiet, spesielt mot nordvest og sør, i sin relativt korte regjeringsperiode[6]. Han la dermed grunnlaget for den bysantinske storhetstiden i den lange keisertiden til nevøen Basileios II.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Johannes I Tzimiskes ble født inn i Kourkouasfamilien, en armensk aristokratisk familie[7] en gang i 925. Navnene på hans foreldre er ukjent, men hans mor skal ha vært søster av den fremtidige keiser Nikeforos II Fokas. Både Kourkouas og Fokasfamilien var fremtredende og innflytelsesrike familier i Kappadokia sentralt i det nåværende Tyrkia. Flere av Johannes’ slektninger hadde vært generaler, og spesielt Johannes Kourkouas hadde gjort seg bemerket med sin erobring av Melitene under felttoget mot Armenia i 927-934.
Samtidige kilder beskriver Johannes Tzimiskes som en ganske kortvokst, men godt bygget mann, med rødlig blondt hår og skjegg og blå øyne. Han ble også beskrevet som attraktiv for kvinner[8]. Han synes å ha vervet seg til hæren i ung alder, sannsynligvis under innflytelse av sin onkel (på morssiden) Nikeforos Fokas. Han steg veldig raskt i gradene, delvis på grunn av sine familiære forbindelser og delvis på grunn av sine personlige egenskaper og evner. Før han fylte tjuefem år hadde han kommandoen over theme[9] Armenia.
Gjennom sitt ekteskap med Maria Skleraina (993-1044), datter av Pantherios Skleros og søster av Bardas Sklerios ble han tilknyttet den innflytelsesrike Skleros-familien. Lite er kjent om denne Maria, hun døde før Johannes kom på keisertronen og ekteskapet var tilsynelatende barnløst. Ifølge den noenlunde samtidige historikeren Leo diakonen (Leo the Deacon) skal hun ha utmerket seg både i skjønnhet og visdom[10].
Veien til keisertronen[rediger | rediger kilde]
Det bysantinske riket var i krig med sine østlige naboer, de ulike autonome og halvautonome emiratene som oppsto Abbasidekalifatet. Det mest fremtredende blant dem var hamdanide-emiratet i Aleppo under emir Sayf al-Dawla. Johannes Tzimiskes deltok i et felttog mot øst sammen med sin onkel, general Nikeforos Fokas og de erobret rundt 60 grensebyer, inkludert Aleppo (slaget ved Raban i 958). Felttoget førte til en for bysantinerne gunstig fredsslutning med araberne og økte Johannes’ militære ry og popularitet blant soldatene.
Da keiser Romanos II døde i 963 oppfordret Tzimiskes sin onkel til å ta seg utrope til keiser. Etter å ha hjulpet Nikeforos til tronen fortsatte Tzimiskes i ledelsen av det militære forsvaret mot øst. Han ble imidlertid kalt tilbake til Konstantinopel og fratatt sin stilling som følge av en konspirasjon. Etter en tid klarte han å alliere seg med – eller sjarmere – Nikeforos kone Teofano (som var enke etter den tidligere keiseren Romanos II) og hun fikk overbevist keiseren om at Tzimiskes måtte få tilbake sine rettigheter. Sammen med flere andre ledende generaler, blant andre Mikael Bourtzes og Leo Balantes, gjennomførte de et attentat og drepte Nikeforos i 969[11].
Tiden som keiser[rediger | rediger kilde]
Etter at han ble kronet til keiser i desember 969 sendte Johannes sin svoger Bardas Skleros for å slå ned et opprør iverksatt av Bardas Fokas den yngre, keiserens egen fetter. For å befeste sin stilling giftet han seg med Theodora, datter av tidligere keiser Konstantin VII. Han fortsatte sine kriger mot Kievriket og utkjempet i 970-971 flere slag i området ved Nedre Donau hvor khan (tsar) Boris II av Bulgaria ble tatt til fange. Han beseiret til slutt også storfyrst Svjatoslav I av Kiev og fikk en fredsavtale med ham. Han kom tilbake til Konstantinopel i triumfferd og som symbolhandling erklærte han Bulgaria som annektert og fratok Boris II sine titler og utnevnte ham i stedet til magistros i Østromerriket. Hna sikret dessuten den nordlige grensen ved å tvangsflytte kolonier av paulisianske bogomiler nordover fordi han også mistenkte dem for å sympatisere med imperiets muslimske naboer i øst. (Bogomilene var på dette tidspunkt asketiske kristne, men de som ennå var igjen på 1400-tallet konverterte faktisk til islam.)
I 972 slo Tzimiskes til mot abbasidekalifatet igjen ved en invasjon i det øvre Mesopotamia. Tre år senere invaderte han de muslimske områdene igjen og tok kontroll over en rekke sentrale byer i Midtøsten, blant andre Emesa (det nåværende Homs i Syria), Baalbek (i nåværende Libanon), Damaskus, Tiberias (i nåværende Israel), Nasaret, Caesaria, Sidon og Libanon (i nåværende Libanon). De klarte imidlertid ikke å innta Jerusalem.
Død[rediger | rediger kilde]
Johannes Tzimiskes døde plutselig i 976 etter dette andre felttoget mot abbasidene. Han ble gravlagt i Arslan Hane-kirken i Konstantinopel som han selv hadde gjenoppbygd. Flere kilder har hevdet at han ble forgiftet av sin kammerherre Basileios Lekapenos (angivelig en illegitim sønn av den tidligere keiser Romanos I) for å hindre keiseren i å frata ham sine landeiendommer[12]. Historikeren John Julius Norwich hevder imidlertid at dødsfallet skyldtes en av de svært vanlige sykdommene på den tiden, tyfus, malaria eller dysenteri[13]. Tzimiskes døde barnløs og ble etterfulgt av sin myndling og nevø Basilios II som hadde vært medkeiser siden 960.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Catalogue of the Unione Romana Biblioteche Scientifiche, Unione Romana Biblioteche Scientifiche-ID 25605, oppført som John I Tzimisces Emperor of the East[Hentet fra Wikidata]
- ^ AlKindi, oppført som Iōánnēs I Tsimiskḗs, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 46108[Hentet fra Wikidata]
- ^ British Museum person-institution thesaurus, oppført som John I Tzimisces, British Museum-ID 93406, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Emperor of the East John I Tzimisces, FAST-ID 1643194, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Johannes I. Tzimiskes (Johannes), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id johannes-johannes-i-tzimiskes[Hentet fra Wikidata]
- ^ Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997, s. 512
- ^ John H. Rosser, Historical Dictionary of Byzantium, 2. Edition, Scarecrow Press, 2011. s. 52
- ^ Treadgold, History of the Byzantine State and Society, s. 505-506.
- ^ Theme var et bysantinsk militært administrasjonsområde
- ^ Leo the Deacon, The History, Dumbarton Oaks Studies, 2005, ISBN 978-0-88402-306-7
- ^ Norwich, s. 222
- ^ Treadgold, s. 512
- ^ Norwich, s. 228
Kilder[rediger | rediger kilde]
- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
- W. Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
- John Stylitzes, A Synopsis of Byzantine History 811 – 1057, Cambridge University Press, 2010
 Østromersk keiser | ||
| Makedonske dynasti | ||
| Forgjenger: Nikeforos II |
969–976 | Etterfølger: Basileios II |
| Østromerriket | ||