Baalbek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tempelruiner i Baalbek
Kart over Libanon med Baalbek

Baalbek (arabisk: بعلبك) er en by i Bekaadalen i Libanon, beliggende 1 170 moh og noe øst for Litanielven. Den er verdenskjent for sine monumentale tempelruiner fra Romerrikets tid, da Baalbek, da kalt Heliopolis, var et av de største helligdommer i hele riket.

Den er administrasjonssete for distriktet Bekaa i guvernementet Bekaa.

Historie[rediger | rediger kilde]

Heliopolis, datidens Baalbek, ble romersk koloni allerede under keiser Augustus, Julius Caesars adoptivsønn og Romas første keiser]. Byen fikk murer og citadell, hvorav meget er blitt bevart for ettertiden. Kapitolium, eller akropolen, en oppført terrassehøyde vestrfor nåværende bysentrum, var det egentlige tempelområdet og antas ha blitt bebygd av Antonius Pius og Caracalla.[1]

Theodosius I lot Jupitertemplet ødelegge, og oppførte så en kirke på alterplassen. Allerede i 634 intok araberne Baalbek, og de bygde om tempelet til en festning. Mongolene inntok og raserte Baalbek i 1260; også jordskjelv har bidratt til ødeleggelser og forfall[2], særlig et jordskjelv i 1759.[3] En tysk arkeologisk expedition grävde omkring 1900 ut ruinerna.[2]

Tempelruiner[rediger | rediger kilde]

Jupitertempelets søyler

Baalbek er kjent for sine enorme romerske tempelruiner däe områdets minste byggeområde er større enn hele Akropolis i Athen. Blant de fremstående bygninger som fortsatt er bevarte kan nevnes

  • Propyléene, den mektige byporten
  • Jupitertemplet

Romernes høyeste guddom, som også skulle komme til å bli syriernes, etter byen kalt Jupiter Heliopolitanus fikk her et veldig tempel. Tempelplassen er 300 meter lang. En med høy fritrapputstyrt bred portalbyggning, flankert på syrisk vis med to tårn, fører inn til en sekskantet forgård, omgitt av rikt dekorerte haller. Derfra leder trappetrinn til en større gård, altergården, også denne etter orientalske forbilder med omvekslende firkantede og halvrunde haller på alle fire sider, samt to elegante vanncisterner på hver side for alterplassen i midten. En høy trapp fører til slutt opp til templet som var en dekastylos med 10 kolonner på respektive smalsider. Av disse står fortsatt seks kolonner, omkring 20 meter høye.[4]

Dette bygg inneholder noen av verdens største bearbeidede steiner, hvorav den største er cirka 21 m lang, 4 m høy og 5 m bred med en antatt vekt på cirka 1.500 tonn.

  • Bacchustemplet

Tempelet står på en lavere terrasse og forhallen er prydet med relieffer. Den omgivende kolonnehallen har til stor del bevart det utsirede steintaket.

  • Venustempelet

Venustempelet har en rund grunnplan med fritrapp og inngangshall. Den ytre forhallen dekoreres av utbygde forkroppede kolonnestillinger samt mellom dem nisjer for statuer og blomstergrupper.

Vest for byen finnes rester av den romerske vannledningen og et rundt brønnhus.

I Baalbek finnes også betydelige rester av en moské, Den store moské, til store deler bygd av materialet fra en bysantinsk kirke.[5]

Vestlige reisende og forskere[rediger | rediger kilde]

Baalbeks ruiner var siden 1600-tallet et yndet reisemål for europeisk overklasse. Noen av besøkerne anferiget tegninger og stikk som bidro til at kjennskapen til ruinbyen ble raskt utbredt. Frem til 1759 stod fortsatt ni søyler av Jupitertempelwr, og de ble tegnet av Robert Wood. Så ble tre av dem kastet omkull av et stort jordskjelv. Den 10. og 11. november 1898 besøkte den tyske keiser Wilhelm II stedet under hans store orientereise. Han ble så begeistret at han straks forordnet utgravninger. Etter at de tyrkiske myndigheter hadde gitt sitt samtykke kom Robert Koldewey på plass alleredde til juletider 1898 for å planlegge utgravningene. Under ledelse av Otto Puchstein ble ruinene så utgravd fra 1900 til 1905.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Margarete van Ess: Heliopolis – Baalbek 1898–1998 – Forschen in Ruinen. Ausstellung in Baalbek-Libanon zur Erinnerung an den Besuch Kaiser Wilhelms II. am 11. November 1898. DAI – Orientabt., Direction Générale des Antiquités du Liban. Das Arabische Buch, Berlin 2001. ISBN 3-86093-309-4
  • Margarete van Ess, Thomas Maria Weber (Hrsg.): Baalbek. Im Bann römischer Monumentalarchitektur. Philipp von Zabern, Mainz 1999, ISBN 3-8053-2495-2
  • Heinrich Frauberger: Die Akropolis von Baalbek. Heinrich Keller, Frankfurt a. M., 1892. (Online als PDF-Datei; 24,6 MB)
  • Nina Jidejian: Baalbek – Heliopolis – City of the sun. Dar el Machreq Publishers, Beirut 1975 (enthält die 1921 veröffentlichten Originalgrafiken des Ausgrabungsberichts von Theodor Wiegand, Reprint 1998). ISBN 2-7214-5884-1
  • Theodor Wiegand: Baalbek. Ergebnisse der Ausgrabungen und Untersuchungen in den Jahren 1898 bis 1905. 3 Bd. de Gruyter, Berlin 1921ff.
  • Erwin M. Ruprechtsberger: "Vom Steinbruch zum Jupitertempel von Heliopolis/Baalbek (Libanon)", in: Linzer Archäologische Forschungen, Bd. 30 (1999), S. 7–56
  • Friedrich Ragette: Baalbek.Noyes Press, Park Ridge 1980, ISBN 0-8155-5059-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Baltiska förlaget AB. s. 1013. 
  2. ^ a b Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Baltiska förlaget AB. s. 1014. 
  3. ^ Nationalencyklopedin multimedia plus, 2000 (uppslagsord Baalbek)
  4. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Baltiska förlaget AB. s. 1013-14. 
  5. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Baltiska förlaget AB. s. 1014-15.