Herbert Marcuse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Herbert Marcuse
Herbert Marcuse in Newton, Massachusetts 1955.jpeg
Født19. juli 1898[1][2][3][4]
Berlin[5][6]
Død29. juli 1979[1][2][3][4] (81 år)
Starnberg
Gravlagt Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og Friedrichswerder
Utdannet ved Harvard University, Columbia University, Humboldt-Universität zu Berlin, Albert-Ludwigs-Universität
Beskjeftigelse Filosof, sosiolog, politisk teoretiker, universitetslærer
Parti Sozialdemokratische Partei Deutschlands, Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, USA, Vest-Tyskland, Tyskland

Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1979 i Starnberg) var en tysk-amerikansk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok Der eindimensionale Mensch (norsk tittel: Det endimensjonale menneske) fra 1964 fikk en betydelig innflytelse i Europa i USA i studentopprøret i slutten av 1960-årene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Herbert Marcuse var sønn av en jødisk tekstilfabrikant fra Pommern. I 1916, etter sitt «Notabitur», en forenklet for for examen artium som var blitt innført under første verdenskrig, ble han innkalt til den tyske keiserlige hær. I 1917 ble han medlem av Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter Tysklands militære sammenbrudd ble han i 1918 valgt inn i et Soldatenrat i Reinickendorf. Han trådte etter egen fremstilling ut av dette fordi også tidligere generaler ble innvalgt.[7]

Studieår[rediger | rediger kilde]

I 1918 begynte Marcuse på studier i germanistikk og nyere tysk litteratur som hovedfag, og filosofi og nasjonaløkonomi som bifag, først fire semester i Berlin, så fire semester i Freiburg. Etter mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg forlot Marcuse SPD i 1919. Han promoverte i 1922 og arbeidet en tid i en forlagsbokhandel i Berlin.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Marcuse var i en periode elev av filosofen Martin Heidegger. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 ble han nødt å flykte fra Tyskland. Sammen med blant annet Max Horkheimer, Friedrich Pollock og Erich Fromm dro han til Columbia-universitetet i New York, der han skrev flere bøker som vakte oppmerksomhet. Under krigen var Marcuse ansatt i det amerikanske utenriksdepartentet. I 1950 kom han tilbake til Columbia som lektor i statsvitenskap før han i 1952 ble ansatt ved Brandeis universitetet i Massachusetts.

I 1955 skrev han Eros og sivilisasjonen – en sivilisasjonskritisk studie som tok utgangspunkt i Sigmund Freuds psykoanalytiske teori. Han argumenterte i boken blant annet for seksuell frigjøring. Hans bok Der eindimensionale Mensch fra 1964 anses å ha spilt en rolle i USA og Europa for studentopprørene på slutten av 1960-tallet. Det fremvoksende vesterlandske konsumsamfunnet utøvet en myk, lite synlig manipulativ makt over menneskene, mente han. Han argumenterte i dette skrift blant annet for at arbeiderklassen hadde tapt sin samfunnsendrende, revolusjonære rolle i de moderne vestlige velferdsstatene.

Filosofiske og politiske standpunkter[rediger | rediger kilde]

Marcuses marxistiske filosofi inspirerte mange radikale intellektuelle og politiske aktivister i 1960- og 1970-årene, både i USA og internasjonalt, Hillary Clinton er kanskje hans mest kjente elev og beundrer.[trenger referanse] Marcuse gikk inn for forskeraktivisme, som innebar å forene akademisk arbeid med revolusjonær aktivisme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Herbert Marcuse, biography/Herbert-Marcuse
  2. ^ a b Indiana Philosophy Ontology Project, 9. okt. 2017, Herbert Marcuse, 3526
  3. ^ a b Discogs, 9. okt. 2017, Herbert Marcuse, 3507207
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Herbert Marcuse, 13575832
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Маркузе Герберт, 28. sep. 2015
  7. ^ Selbstauskunft in: Jürgen Habermas: Gespräch mit Herbert Marcuse (1977). In: Jürgen Habermas: Politisch-philosophische Profile. Erweiterte Ausgabe, Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-518-28259-X, S. 269.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]