Hopp til innhold

Hans-Georg Gadamer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans-Georg Gadamer
Født11. feb. 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Marburg
Død13. mars 2002[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (102 år)
Heidelberg
BeskjeftigelseFilosof, universitetslærer Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad (1922; utdannet ved: Philipps-Universität Marburg)[6]
Utdannet vedUniversitetet i Wrocław (1918–1919)
Philipps-Universität Marburg (1919–1922; akademisk grad: doktorgrad)
Philipps-Universität Marburg[7]
Doktorgrads-
veileder		Paul Natorp[7]
Nicolai Hartmann[7]
Martin Heidegger[7]
Paul Friedländer[7]
EktefelleKäte Gadamer
FarJohannes Gadamer
NasjonalitetTyskland
GravlagtHeidelberg
Medlem av
10 oppføringer
Utmerkelser
16 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Baden-Württembergs fortjenstorden (1976)
Hanns Martin Schleyer-prisen (1987)
Karl-Jaspers-prisen (1986)
Hegel-prisen (1979)[11]
Sigmund Freud-prisen for vitenskapelig prosa (1979)[12]
Reuchlin Award (1971)
Æresdoktor ved Karlsuniversitetet i Praha (1997)
Honorary citizen of Palermo (2000)
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1993)
Æresdoktor ved University of Ottawa
Æresdoktor ved Otto-Friedrich-Universität Bamberg
Æresdoktor ved universitetet i Leipzig (1996)
Æresdoktor ved Universitetet i Warszawa
Honorary doctor of the University of Wrocław (1995)
Æresdoktor ved Philipps-Universität Marburg (1999)
Påvirket avMartin Heidegger, Platon, Aristoteles, Immanuel Kant, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Søren Kierkegaard, Friedrich Schleiermacher, Wilhelm Dilthey, Edmund Husserl
Hans-Georg Gadamer på Commons
Hans-Georg Gadamer i samtale med Vasilij Lepanto (ca. 2000)
Foto: Leena Ruuskanen

Hans-Georg Gadamer (1900–2002) var en tysk filosof innenfor den kontinentalfilosofiske tradisjonen, kjent for å ha utvidet hermeneutikken gjennom sitt verk Sannhet og metode (Wahrheit und Methode) i 1960. Gadamer var særlig påvirket av Martin Heidegger, som han var elev hos.

Filosofi

[rediger | rediger kilde]

Gadamers hermeneutikk har påvirket 1900-tallets tenkning i stor grad, og har vært med på å skape diskusjon i det offentlige rom. Debatten har stort sett blitt ført mellom Gadamer, Jürgen Habermas og Paul Ricoeur. Mye av kritikken fra Gadamers side har handlet om sannhet som konsept. Gadamer var særlig opptatt av den vitenskapelige metode, og kom blant annet med følgende kritikk; "vitenskapen kan bare anse betingelsene for sannhet som overholdt i den grad idealet om sikkerhet er det. Dette er den moderne vitenskapens vesen.[13]

Nazismen

[rediger | rediger kilde]

I august 1933 ble Gadamer medlem av Nationalsozialistischer Lehrerbund.[14] Den 11. november 1933 undertegnet han Bekenntnis der Professoren an den deutschen Universitäten und Hochschulen zu Adolf Hitler und dem nationalsozialistischen Staat[15] (erklæring om støtte til Hitler).

Graden av Gadamers involvering med nazistene er blitt diskutert i i verkene til Richard Wolin[16] og Teresa Orozco.[17] Orozco hevder, på grunnlag av Gadamers publiserte verker, at Gadamer hadde støttet nazistene mer enn forskere så langt hadde gått ut fra. Andre Gadamer-forskere har avvist den påstanden: Jean Grondin har sagt at Orozco hade bedrevet en «heksejakt»[18] mens Donatella Di Cesare sa at «rkivmaterialet som Orozco baserer argumentet sitt på er faktisk ganske ubetydelig.»[19] Di Cesare og Grondin mener at det ikke er spor av antisemittisme i Gadamers verker, og at Gadamer opprettholdt vennskap med jøder og gav skjul for nær to år for filosofen Jacob Klein i 1933 og 1934.[20] Gadamer reduserte også sin kontakt med Heidegger under nazieraen.[21]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Priser
  • 1971: Reuchlin-prisen
  • 1979: Sigmund Freud-prisen for vitenskapelig prosa
  • 1979: Hegel-prisen
  • 1986: Karl Jaspers-prisen
  • 1987: Hanns Martin Schleyer-prisen
  • 1993: Borgermedaljen fra byen Heidelberg
  • 1995: Premio Feltrinelli, internasjonal mottaker

Flere æresdoktorat, æresmedlem av det saksiske vitenskapsakademiet og æresborger av Palermo. I 2014 ble Gadamerplatzes i bydelen Bahnstadt i Heidelnerg oppkalt etter ham.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Di Cesare, Donatella (2007). Gadamer: A Philosophical Portrait. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 978-0-25300-763-6. 
  • Gonzales, Francisco J. (2006). «Dialectic and Dialogue in the Hermeneutics of Paul Ricouer and H.G. Gadamer». Continental Philosophy Review. 39 (1): 313–345. doi:10.1007/s11007-006-9031-4. 
  • Grondin, Jean (2003). Hans-Georg Gadamer: A Biography. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0-30009-841-9. 
  • Orozco, Teresa (1995). Platonische Gewalt: Gadamers politische Hermeneutik der NS-Zeit (på tysk). Hamburg; Berlin: Argument Verlag. ISBN 978-3-88619-240-3. 
  • Palmer, Richard (1969). Hermeneutics: Interpretation Theory in Schleiermacher, Dilthey, Heidegger, and Gadamer. Evanston, IL: Northwestern University Press. ISBN 978-0-81010-459-4. 
  • Schleiermacher, Friedrich D.E.; Wojcik, Jan; Haas, Roland (1978). «The Hermeneutics: Outline of the 1819 Lectures». New Literary History. 10 (1): 1–16. JSTOR 468302. doi:10.2307/468302. 
  • Arthos, John. The Inner Word in Gadamer's Hermeneutics. South Bend, IN: University of Notre Dame Press, 2009.
  • Bey, Facundo (ed.). Hans-Georg Gadamer. Cuestiones abiertas / Open Questions, Quito: Fundación Filosófica, Universidad Central del Ecuador, 2025, ISBN 978-9942-7308-7-9.
  • Cercel, Larisa (ed.), Übersetzung und Hermeneutik / Traduction et herméneutique, Bucharest, Zeta Books, 2009, ISBN 978-973-199-706-3.
  • Davey, Nicholas. Unquiet Understanding: Gadamer's Philosophical Hermeneutics. New York: SUNY Press, 2007, ISBN 978-0791468425.
  • Davey, Nicholas. Unfinished Worlds. Hermeneutics, Aesthetics, and Gadamer. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2013, ISBN 978-0748686223.
  • Dostal, Robert L. ed. The Cambridge Companion to Gadamer. Cambridge: Cambridge University Press, 2002.
  • Drechsler, Wolfgang. Gadamer in Marburg. Marburg: Blaues Schloss, 2013.
  • Code, Lorraine. ed. Feminist Interpretations of Hans-Georg Gadamer. University Park: Penn State Press, 2003.
  • Coltman, Rodney. The Language of Hermeneutics: Gadamer and Heidegger in Dialogue. Albany: State University Press, 1998.
  • Grondin, Jean. The Philosophy of Gadamer. trans. Kathryn Plant. New York: McGill-Queens University Press, 2002.
  • Grondin, Jean. Hans-Georg Gadamer: A Biography trans. Joel Weinsheimer. New Haven: Yale University Press, 2004.
  • Kögler, Hans-Herbert. The Power of Dialogue: Critical Hermeneutics after Gadamer and Foucault trans. Paul Hendrickson. MIT Press, 1996.
  • Krajewski, Bruce (ed.), Gadamer's Repercussions: Reconsidering Philosophical Hermeneutics. Berkeley: University of California Press, 2004.
  • Lawn, Chris.Wittgenstein and Gadamer: Towards a Post-Analytic Philosophy of Language, Continuum Press, 2005
  • Lawn, Chris. Gadamer: A Guide for the Perplexed. London: Continuum, 2006. ISBN 978-0-8264-8461-1
  • Lawn, Chris, and Niall Keane, The Gadamer Dictionary, A&C Black. 2011
  • Malpas, Jeff, and Santiago Zabala (eds),Consequences of Hermeneutics: Fifty Years after Truth and Method, (Northwestern University Press, 2010).
  • Malpas, Jeff, Ulrich Arnswald and Jens Kertscher (eds.). Gadamer's Century: Essays in Honour of Hans-Georg Gadamer. Cambridge, Mass.: MIT Press, 2002.
  • Risser, James. Hermeneutics and the Voice of the other: Re-reading Gadamer's Philosophical Hermeneutics. Albany: SUNY Press, 1997.
  • Sullivan, Robert R., Political Hermeneutics, The Early Thinking of Hans-Georg Gadamer. Univ. Park, Penn State Press,1989.
  • Warnke, Georgia. "Gadamer: Hermeneutics, Tradition and Reason". Stanford: Stanford University Press, 1987.
  • Weinsheimer, Joel. Gadamer's Hermeneutics: A Reading of "Truth and Method". New Haven: Yale University Press, 1985.
  • Wierciński, Andrzej. Gadamer's Hermeneutics and the Art of Conversation Germany, Münster: LIT Verlag, 2011.
  • Wright, Kathleen ed. Festivals of Interpretation: Essays on Hans-Georg Gadamer's Work. Albany, NY: SUNY Press, 1990.
  • P. Della Pelle, La dimensione ontologica dell'etica in Hans-Georg Gadamer, FrancoAngeli, Milano 2013.
  • P. Della Pelle, La filosofia di Platone nell'interpretazione di Hans-Georg Gadamer, Vita e Pensiero, Milano 2014.
  • Richard E. Palmer (ed.) The Gadamer Reader: A Bouquet of the Later Writings. Evanston, IL: Northwestern University Press, 2007.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-Georg-Gadamer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002568, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Kunstarkivet, abART person-ID 53728, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 20964[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 3 4 5 Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ HAdW member ID 329[Hentet fra Wikidata]
  9. ↑ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID hans-gadamer, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ↑ DOI 10.5281/ZENODO.18315206, besøkt 20. januar 2026[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ www.stuttgart.de, besøkt 21. juli 2026[Hentet fra Wikidata]
  12. ↑ www.deutscheakademie.de[Hentet fra Wikidata]
  13. ↑ Gadamer, Hans-Georg (2003). «2». Forståelsens filosofi. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 21. ISBN 978-82-02-19636-3.
  14. ↑ Ideologische Mächte im deutschen Faschismus Band 5: Heidegger im Kontext: Gesamtüberblick zum NS-Engagement der Universitätsphilosophen, George Leaman, Rainer Alisch, Thomas Laugstien, Verlag: Argument Hamburg 1993, s.105, ISBN 3-88619-205-9.
  15. ↑ Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, Zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, s. 172.
  16. ↑ Richard Wolin, Nazism and the complicities of Hans-Georg Gadamer. Untruth and Method', The New Republic, 15. mai 2000, ss.36–45
  17. ↑ Orozco 1995.
  18. ↑ Grondin 2003, s. 165.
  19. ↑ Di Cesare 2007, s. 30.
  20. ↑ Grondin 2003, s. 153–154.
  21. ↑ Di Cesare 2007, s. 14–15.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans-Georg_Gadamer&oldid=25841673»