Universitetet i Heidelberg, tysk Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg, er det eldste og et av de mest prestisjefulle universiteter i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1386 av kurfyrste Ruprecht I av Pfalz og var det tredje universitet som ble etablert under det tysk-romerske rike. Ved opprettelsen besto universitetet av fire fakulteter: teologi, juridikum, medisin og filosofi. Først i 1890 ble den femte selvstendige fakultet naturvitenskap. I 1969 ble det gjennomført en omorganisering til 16 fakulteter og i 2002 ble det strammet inn til 12 fakulteter. Universitet hadde rundt 25 000 studenter i 2008.
Universitet fungerte som et senter for teologer og jusseksperter under det tysk-romerske rike. Antallet studenter sank under tredveårskrigen, og lærestedet kom siden ikke over sine skattemessige og intellektuelle kriser før på tidlig på 1800-tallet.[1] Institusjonen ble således igjen et sentralt lærested for uavhengige tenkere og utviklet seg til «humanismens fremste bastioner»,[2] og et senter for demokratisk tenkning.[3] Imidlertid mistet universitet mange av sine dissentere og uavhengige professorer og ble et underlagt NSDAP i nazitiden (1933–1945). Etter krigen gjennomgikk lærestedet en omfattende avnazifisering og var et av de fremste stedene under de venstreorienterte protestene i Tyskland på 1970-tallet.[4]
Moderne vitenskapeligpsykiatri, psykofarmakologi, psykiatrisk genetikk,[5] miljøfysikk,[6] og moderne sosiologi[7] ble introdusert som vitenskapelige fag og lærestedet har vektlagt forskning, noe som har ført til 55 nobelpriser.[8] Det har konsekvent vært rangert blant Europas aller fremste universiteter,[9] og har gjennomsnittlig 1000 doktorgrader hvert år, og hvor mer enn en tredjedel av doktorgradsstudentene kommer fra utlandet.[10] Internasjonale studenter fra rundt 130 land utgjør mer enn 20 prosent av hele studentmassen.[11] Heidelberg består av to større campus: et i Heidelbergs gamleby og et annet i Neuenheimer Feld i utkanten av byen. Universitetets kjente alumni (tidligere studenter) inkluderer elleve innenlandske og utenlandske statsoverhoder.
^Burgmair, Wolfgang; Eric J. Engstrom; Matthias Weber; et al. (2000–2008): Emil Kraepelin. 7 bind. V: Kraepelin in Heidelberg, 1891–1903 (2005). München: Belleville. ISBN 3-933510-94-5.
