Gamle Tollbod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gamle Tollbod 2013

Gamle Tollbod i Stavanger er en fredet tollbygning som ligger i Nedre Strandgate 51.

Historikk[rediger | rediger kilde]

På Tollbodkaien i Skansegaten 5 på Kuholmen, hadde en senest fra 1683[1] til 1835[2] et Tollvakthus, trolig det samme som også ble kalt Konsumpsjonshuset. Det ble revet og det ble leid lokaler på Stranden, før en flyttet inn i Gamle Tollbod i 1840.

I 1906 flyttet tollerne ut av Gamle Tollbod og over til Tollboden i Stavanger.

Bygget[rediger | rediger kilde]

I 1835 kjøpte Staten Nedre Strandgate 51 av Østen Sundes arvinger. En startet byggingen i 1838, og i 1840 ble tollboden ferdig.[3] Den ble bygget etter tegninger av Christianias stadskonduktør Christian Heinrich Grosch, og oppført under ledelse av løytnant Krøger.[4]

Tollboden er en enetasjes bygning med halvvalmet tak, bygget på en meget høy sokkel. Sokkelen ble benyttet som pakkhus. Tollboden er utført i en streng senempire, i pusset tegl. En fronton kroner midtrisalitten, hovedfasadens dominerende element i den symmetriske komposisjonen.[5]

Kaptein Berg skrev at da huset ble bygget, hadde den hovedinngang mot Nedre Strandgate. Det ble endret i 1861, da en monumental trapp ble satt opp fra sjøsiden til hovedetasjen.[6] En akvarell laget av Mons Gabriel Monsen fra 1857, viser likevel trappen. Så trappen er trolig noe eldre.

En murbygning ved siden av Tollboden ble oppført som tollpakkhus og oppbevaringsrom i årene 1859-1860 med kaptein Kristian Fredrik Torstrup som byggmester. Denne ble senere påbygget en etasje.[7]

Det ble på 1880-tallet klart at kapasiteten på Tollboden var for liten, og det ble besluttet å la oppføre en ny tollbod. Etter mange runder med endrede vedtak og lokaliseringer ble det bygget en ny tollbodSkagen, som ble ferdig i 1906.

Gamle Tollbod ble fredet i 1923.

Personalet[rediger | rediger kilde]

Den første kjente tolleren i Stavanger var Tore Toreson, som var byfogd og toller fra 1604-06.[8] Fram til 1840 er det trolig at tollerne – som var av byens rikeste sjikt – hadde tollkontorer hjemme i sitt eget hus.[trenger referanse]

Inspektørene som hadde hovedansvaret var Jan Gustav Blom til 1812, Arnt Møglestue 1812 til 1823, Claudius Jacob Schive fra 1840 til 1875 og Ulrik Stang fra 1875 til 1899. Deretter ble Tollboden underlagt Bergen Toldinspektorat, uten egen tollinspektør i Stavanger.

Det var en regnskapsfører. Til 1857 var det videre tre overbetjenter, fem underbetjenter og fem rokarer ("rorskarle"). Fra 1857 og mange år utover var det tre overbetjenter, ti underbetjenter og ti rokarer.[9]

Videre bruk[rediger | rediger kilde]

Da Tollvesenet flyttet ut overtok Stavanger kommune bygget, men leide det fra samme år ut til Stavanger Preserving, som lager for hermetikk. Leieavtalen gikk frem til 1918. I de 13 årene det var hermetikklager sto det skrevet «STAVANGER PRESERVING CO» med store bokstaver på fasaden mot Vågen i hele byggets lengde.[10]

1918 overtok Havne- og Losvesenet. De pusset opp og tok den i bruk som administrasjonsbygning frem til 1950.[11]

I årene 1940–45 brukte tyskerne bygget til administrasjonssenter for den tyske havnekommandant. De fikk påført "TYSKLAND SEIRER PÅ ALLE FRONTER" på fasaden mot Vågen.[12]

I 1950 flyttet havneingeniøren med teknisk stab inn. Bygningen eies fremdeles av Stavanger kommune, og er i dag i bruk som administrasjonsbygg for Stavangerregionen Havn IKS.[13]

Havnestyret bevilget i 2007 2,5 millioner kroner til oppussing av fasadene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Bærheim: Brygger, Statsarkivet i Stavanger, PA1, boks IXA, bok IV.
  2. ^ Berg, 1906.
  3. ^ Ytterdal, 2009 side 3.
  4. ^ Steigan, 2003.
  5. ^ Steigan, 2003.
  6. ^ Berg, 1906.
  7. ^ Steigan, 2003.
  8. ^ Axel Kielland: Stavanger borgerbog, 1935, side 10. Se mer om Tore Toresen i Arne Kvitrud: Personer, familier og slekter i og i tilknytning til Stavanger i perioden 1400-1599, Stavanger, 2004.
  9. ^ Berg, 1906.
  10. ^ Ytterdal, 2009, side 6.
  11. ^ Ytterdal, 2009, side 3.
  12. ^ Ytterdal, 2009, side 3.
  13. ^ Ytterdal, 2009, side 6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]