Bjørg Mykle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bjørg Mykle
Født26. juni 1940 (77 år)
Yrke Dukkemaker, pedagog
NasjonalitetNorge
Utmerkelser Tyrihansprisen

Bjørg Mykle (født 26. juni 1940) er en norsk kunstner, dukkemaker og pedagog.[1]

Sammen med sin daværende mann Arne Bust Mykle laget hun blant annet dukkene til barnetv-serien Pompel og Pilt.[2][3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1959, da hun gikk på gymnaset, ble hun kjent med Agnar Mykle og hans kone Jane Mykle, og dukketeateret de hadde stiftet i 1948.[1]

I 1961 tok hun avgangseksamen fra handelsgymnaset, og ble lærervikar ved Abildsø skole i Oslo. Denne stillingen fikk hun ved hjelp av antroposofen og teaterpedagogen Erik Trummler, som drev barneteater ved skolen. Hun bestemte seg for å utdanne seg til lærer, og gikk ut fra Statens lærerhøgskole i 1965.[1]

Parallelt med lærerutdannelsen studerte hun dukketeater hos ekteparet Mykle, og giftet seg etter hvert med deres sønn Arne Bust Mykle. I 1967 tok Bjørg og Arne Mykle over ledelsen av Norsk Dukketeater, som de omdøpte til Dukketeaterverkstedet.[1]

I 1967 flyttet Bjørg og Arne Mykle også inn i et hus i den gamle trehusbebyggelsen på Vålerenga i Oslo. Da de kommunale myndighetene noe senere besluttet å rive trehusene for å legge en motorvei gjennom bydelen, deltok Bjørg og Arne Mykle aktivt i lokalbefolkningens aksjoner for å redde bomiljøet. Denne kampen vant frem, og per 2017 er Vålerenga et helhetlig trehusmiljø og et populært boområde.[4]

Den første tv-serien Dukketeaterverkstedet laget for NRK fikk tittelen Reparatørene, med de to hånddukkene Pompel og Pilt som de sentrale skikkelsene. Serien ble første gang sendt på TV i 1969.[4]

I 1978 laget NRK en serie barneprogrammer som i første rekke var myntet på hørselshemmede barn. Serien het Kan du se hva jeg sier? og hadde premiere 23. januar 1979. I denne serien ble det blant annet vist ulike korte filmer, og underveis fikk programlederen Terje Johan Johnsen besøk av de to hånddukkene Smørbukk og hunden Gulltann. Dukkene ble ført av Bjørg Mykle og Arne Mykle.[5]

De siste årene av sin yrkeskarriere underviste Bjørg Mykle på Høgskolen i Oslo, samtidig som hun drev Dukketeaterverkstedet videre. Hun fortsatte dukketeatervirksomheten etter å ha gått av med pensjon som lærer. Blant annet holdt hun forestillinger i barnehager rundt om i Oslo.[4]

Bjørg Mykle utviklet metoder for bruk av dukketeater og teaterlek som pedagogisk virkemiddel. En av metodene kalte hun «stasjonslek».[6]

Priser og annen anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2006 holdt Blaafarveværket på Modum en utstilling med over 50 av Dukketeaterverkstedets dukker. Denne utstillingen ble senere vist flere steder i landet; etter å ha vært på Trøndelag Folkemuseum vinteren 2006/2007, ble den våren 2007 vist på nytt i Gamle Bergen Museum.[7]

I 2009 ble Mykle tildelt Tyrihansprisen. Prisen er foreningen UNIMA Norges påskjønnelse til personer som har gjort en særlig innsats for figurteaterfaget, og den deles ut annethvert år. Den ble overrakt til Bjørg Mykle under åpningen av Figurteaterfestivalen i Kristiansand.[3]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • 1991 – Vår barndoms beske vin, roman utgitt under navnet Bjørg Stenfeltskog
  • 1993 – Dukkenes Magi, fagbok om figurteater

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Bjørg Mykle 60 år». www.helgereistad.com. Besøkt 6. desember 2017. 
  2. ^ «Barnefjernsynets barndom». www.norskanimasjon.no (norsk). Foreningen For Animert Film. Besøkt 6. desember 2017. 
  3. ^ a b NRK (6. oktober 2009). «Tyrihansprisen til Bjørg Mykle». NRK. Besøkt 6. desember 2017. 
  4. ^ a b c Marion Juliussen. «Magisk liv på Vålerenga» (PDF). Mer gammelt enn nytt. Vålerenga Historielag (4/2012). 
  5. ^ «NRK TV - Se "Kan du se hva jeg sier?"» (norsk) (Episode 1 (av 3)). 23. januar 1979. Besøkt 6. desember 2017 – via NRK.no. 
  6. ^ Inger Susæg. «DRAMA som metode i småskolen». www.livsbobler.no. Inger Susæg. Besøkt 7. desember 2017. «Stasjonslek er et metode som Bjørg Mykle har utviklet. Metoden tar utgangspunkt i et eventyr der det finnes steder der rolleleken kan blomstre. Dette er en en metode som til fulle tar utgangspunkt i barnas rollelek, men som stimulerer den gjennom en eller annen form for fortelling. / Utgangspunktet kan også være en billedbok, en sang etc. I forkant av stasjonsleken gjennomgår vi teksten grundig, leker oss med figurene, samtaler og fantaserer slik at barna har en grundig kjennskap til innholdet. Deretter bygges stasjoner, det vil si at barna, i kurs-sammenheng dere, bruker det som er av bord, stoler, tepper, rekvisitter for å skape de stedene der rolleleken skal foregå.» 
  7. ^ «Pompel og Pilt til Bergen». Bergensavisen - www.ba.no (norsk). 2. februar 2007. Besøkt 7. desember 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]