Ragnhild Wang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ragnhild Wang
Født29. mars 1945 (73 år)
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Dukkespiller, dukkemaker, teaterregissør, museumsdirektør (20002005), danser, koreograf, forfatter
Nasjonalitet Norge

Ragnhild Wang (født 29. mars 1945)[1] er en norsk dukkespiller, dukkemaker, teaterregissør, danser, koreograf, museumsleder og fagbokforfatter.

Hun har også vært formann i Norsk Dukketeaterforening (som senere endret navn til UNIMA Norge)[2], og hatt andre verv i foreningen.

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Dukketeater[rediger | rediger kilde]

I 1969 var Raghild Wang dukkespiller i Oslo Nye Teaters oppføring av stykket Smørbukk og dragen. Dette var under perioden da Arne Bust Mykle ledet Dukketeateret, og han hadde selv skrevet stykket og var regissør for oppsetningen. Stykket hadde urpremiere 17. mai 1969.[3]

Wang var også en av dukkespillerne som medvirket i en barnetv-serie kalt Teatertrollene i 1969. De fire programmene inngikk i NRKs barneprogramrekke Kosekroken, som omfattet en rekke ulike programmer. Teatertrollene var marionetter, og de sentrale figurene i de fire programmene var to gutte-dukker som het Marius og Petter. Foruten Wang medvirket dukkespillerne Tone Bergli, Lisa Jacobsen og Mona Wiig. Manus var skrevet av Beate Langset. Dukkene var laget av Tone Bergli, og regien var ved Rolf Clemens. Alle de fire episodene av Teatertrollene er per 2018 tilgjengelige på NRKs nettsider.[4][5]

Wang har senere medvirket i en lang rekke figurteateroppsetninger, hovedsakelig ved Oslo Nye, men hun har også vært engasjert av enkelte frigrupper. I 1988 var hun dukkespiller i Levende Dukkers produksjon Kondoren[6], og i 1992 var hun regissør for det samme kompaniets forestilling Gi meg en A.[7]

I 1986 var hun dukkespiller i Christiania Teaters forestilling Rottefangeren.[8] Hun samarbeidet også med Åsmund Huser om å lage dukkene til hans oppsetning Tornerose, som han hadde på spilleplanen i 1986 i sitt eget figurteaterkompani Unge Husers Dukketeater. Dukkene var av typen marotter.[9]

Høsten 1990 regisserte Wang forestillingen Ofelias skyggeteater på Dukketeateret på Oslo Bymuseum. Det var første gangen dukketeateret til Oslo Nye satte opp skyggeteater. Skyggeteaterdukkene var laget av Ingmar Höglund, Lisbeth Narud og Christian Egemar.[10]

I 1996 viste NRK TV forestillingen Det var en gang en kjempe, som Wang hadde skrevet manus til med utgangspunkt i en fortelling av Oscar Wilde. Wang var også forteller og dukkespiller i denne forestillingen, som Lisbeth Narud hadde laget dukkene til. Teaterregien var ved Ole Bruun Rasmussen, og musikk til stykket var komponert av Eyvind Solås.[11]

Koreografi[rediger | rediger kilde]

I 2000 var hun koreograf for stykket Vår Frans av Assisi , som ble satt opp av Det Åpne Teater i samarbeid med stiftelsen «Oslo 1000 år» og Gamle Oslo Kirkeforum. Forestillingen ble fremført utenfor Kampen kirke i Oslo.[12]

Leder for Teatermuseet[rediger | rediger kilde]

Fra 2000 til utgangen av 2005 var hun leder for Teatermuseet i Oslo, og ble dermed museets siste leder før det ble slått sammen med Oslo Bymuseum og Interkulturelt museum (IKM) fra 1. januar 2006. Sammenslåingen var et ledd i den omfattende museumsreformen som ble gjennomført i Norge på den tiden.

Etter museumssammenslåingen ble Ragnhild Wang teaterfaglig rådgiver ved Oslo Museum.[13]

I 1994 ble hun intervjuet av Arbeiderbladet om sitt ønske om å få etablert et dukketeater-museum i Norge.[14]

Forfatter og oversetter[rediger | rediger kilde]

Ragnhild Wang har gitt ut flere bøker, alene og sammen med andre forfattere. Hun har også oversatt Maija Barićs Dukketeaterboka : dukker og dyr til teater og lek til norsk; den norske utgaven ble utgitt av Cappelen forlag i 1997.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Ragnhild Wang er datter av koreografen Kari Wang (født Krøvel), som i sin tid var elev av den banebrytende danseren Inga Jacobi, drev danseskole sammen med søsteren Eva Krøvel fra 1948, og senere ble hovedlærer i bevegelse og dans ved Statens Teaterskole.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Ragnhild Wang». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. januar 2018. 
  2. ^ «NRK TV - Se Norge Rundt (innslaget "Asker: Dukketeaterfestival")». NRK Norge Rundt (norsk). 25. mars 1983. Besøkt 14. august 2018 – via NRK.no. 
  3. ^ «Smørbukk og dragen». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. januar 2018. 
  4. ^ «NRK TV - Se Kosekroken : Teatertrollene» (norsk). 5. september 1969. Besøkt 15. mars 2018. «NRKs interne arkivbeskrivelse av programmet: Marius og Petter får besøk. Marionetteteater. Dukkeførere er Tone Bergli, Lisa Jacobsen, Mona Wiig og Ragnhild Wang. Manuskript: Beate Langset.» 
  5. ^ «NRK TV - Se Kosekroken» (norsk). 12. september 1969. Besøkt 15. mars 2018. «NRKs interne arkivbeskrivelse av programmet: Marius og Petter maler huset. Marionetteteater. Dukkeførere er Tone Bergli, Lisa Jacobsen, Mona Wiig og Ragnhild Wang. Manuskript: Beate Langset.» 
  6. ^ «Kondoren». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. januar 2018. 
  7. ^ «Gi meg en A». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. januar 2018. 
  8. ^ «Rottefangeren». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. januar 2018. 
  9. ^ «Dukketeater i Norge 1986». urn.nb.no (norsk). Norsk Dukketeaterforening. s. 35. Besøkt 4. januar 2018. «Unge Husers Dukketeater» 
  10. ^ «Urpremiere med Ofelia». Arbeiderbladet (norsk). urn.nb.no. 4. oktober 1990. Besøkt 12. januar 2018. «Barn er nysgjerrige på døden, på Gud og englene og skyggene. Og alt dette og mer til kan Dukketeateret på Frogner love når teppet går opp for urpremiere på "Ofelias skyggeteater" på fredag.» 
  11. ^ «NRK TV - Se Det var engang en kjempe» (norsk). Besøkt 15. mars 2018. 
  12. ^ «Vår Frans av Assisi». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. januar 2018. 
  13. ^ a b Ragnhild Wang. «Byminner. 2009 Nr. 3 : tidsskrift for Oslo museum». urn.nb.no. Besøkt 4. januar 2018. «Inga Jacobi (1891-1937) og hennes innflytelse på fridansens utvikling i Norge» 
  14. ^ Cecilie Klem (1. august 1994). «Drømmen om et dukkehjem». urn.nb.no (norsk). Arbeiderbladet. Besøkt 4. januar 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]