Guignol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden.
Guignol med sin karakteristiske svarte lue
De tre sentrale figurene i Guignol-teatret. Fra venstre: Gnafron, Madelon og Guignol

Guignol (Uttales ɡiɲɔl) er den best kjente figuren i fransk dukketeatertradisjon. Hans fulle navn er Jean Siflavio Guignol, men bare etternavnet brukes, bortsett fra når innholdet i teaterstykket krever at han registrerer seg hos myndighetene eller lignende. Han er den komiske helten i Guignol-forestillingene, som spilles med hanskedukker. I Frankrike brukes «Théatre Guignol» også som navn på denne figurteaterformen, og substantivet «guignoliste» betegner en dukkespiller som benytter dukker av denne typen. Betegnelsen er blant annet brukt i filmtittelen Le Guignoliste des Champs-Élysées (2002).[1]

Guignol ble skapt i Lyon tidlig på 1800-tallet av den arbeidsledige silkearbeideren Laurent Mourguet, og er en typisk «gône de Lyon», en skøyer fra Lyon (folkelig navn på person fra Lyon). Han snakker Lyon-dialekt og bruker saftige uttrykk for å påpeke sosial urettferdighet og ta parti for mannen i gata. Dette har vært suksesskriterier i flere perioder i løpet av de 200 årene han har eksistert.

Guignol-teatret var opprinnelig ment for et voksent publikum. Dagsaktuelle saker ble tatt opp, øvrighetspersoner latterliggjort, og den fattige Guignol var helten i forestillingene, som i hovedsak ble improvisert frem i den første tiden. Foruten Guignol selv danner Guignols kone Madelon og hans trofaste venn, den drikkfeldige skomakeren Gnafron, kjernen i persongalleriet. Innholdet i forestillingene har variert gjennom årene. Populariteten har ikke alltid vært på høyden, men fortsatt, i 2018, spilles det Guignol-teater både i Lyon, Paris og andre byer, og det finnes museer og egne foreninger som har som mål å bevare tradisjonen og formidle kunnskapen om Guignol og Guignol-teatret.

Guignol er blitt et symbol for byen Lyon. Han er med på å bevare den lokale dialekten og dialektordene, og han er brukt i propaganda, reklame og undervisning.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den franske Polichinelle og engelske Punch, begge utviklet fra Policinella i Commedia dell'arte. Foto: Ikazinus

Laurent Mourguet var silkevever, et vanlig yrke i Lyon, som hadde en stor silkeindustri. Etter revolusjonen var det dårlig med bestilling av silkestoffer, og i løpet av 1800-tallet kom også langt billigere bomullsstoff på markedet. Mourguet ble arbeidsledig, som mange andre. Han var gift og hadde ti barn,[2] og for å forsørge sin store familie prøvde han seg på ulike geskjefter. Han solgte varer som kammer og pomade på markedene, og han forsøkte seg på tanntrekking. For å tiltrekke seg potensielle pasienter, og for å sette dem i humør før operasjonen, begynte han å vise enkle dukketeaterforestillinger på gater og torv.[3]

Den første tiden[rediger | rediger kilde]

Italiensk dukketeater med titteskapscene/vandreteater. Ca. 1770

Den første tiden viste Mourguet forestillinger med Polichinelle som «hovedperson». Polichinelle var en kjent dukketeaterfigur i Frankrike, en fransk versjon av Pulcinella fra den italienske teaterformen Commedia dell'arte.[4] Mourguet opptrådte alene, med en enkel vandrescene, en titteskapscene som han satte opp rundt i parker og på markeder. Denne dukketeaterformen inngår i en tradisjon som har eksistert og utviklet seg i Frankrike siden 1400-tallet.[5]Mourguet samarbeidet med sin venn Père Thomas, som blant annet fungerte som utroper. Han reklamerte høylydt i folkemengdene, samlet publikum, hadde dialog med Polichinelle under stykkets gang – og gikk rundt med hatten etter at forestillingene var over.[3]

Etterhvert ble Mourguets dukketeater så populært at han kunne arbeide med dette på full tid.[6]

I 1820 etablerte han sin første faste trupp. Han ansatte sønnen Etienne og datteren Rose-Pierette, og litt senere hennes mann Claude-Louis François Josserand, som dukkespillere.[7]

Persongalleri[rediger | rediger kilde]

Skomakeren Gnafron, Guignols drikkfeldige venn
Plakat med en typisk situasjon fra Guignol-forestillingene

Mourguet utviklet ganske snart sine egne teaterfigurer, først Gnafron, senere Guignol og Madelon. Disse tre er det faste persongalleriet i en tradisjonell Guignol-forestilling.[8] De skulle være Lyon-beboere som publikum i byen kunne sympatisere med og le med – og av.[3] Guignol er hovedpersonen; skomakeren Gnafron er hans drikkfeldige venn; som alltid setter pris på en god Beaujoulais; Madelon er Guignols strenge kone, som ikke kan fordra Gnafron. I tillegg til disse tre deltar andre figurer, når situasjonen krever det. Dette er ofte en øvrighetsperson, som en fogd, magistrat, gendarme eller Guignols sjef, direktøren.

Guignol-karakteren ble skapt tidlig på 1800-tallet. Årstallet er usikkert, blant annet ifølge forfatteren Paul Fournel,[9] men franskmennene regner 1808 som Guignols «fødselsår», og har feiret både hans 100- og 200-årsjubileer med utstillinger, festligheter og forestillinger.[10]

Allerede i 1833 ble Guignol karakterisert slik av forleggeren og forfatteren Léon Boitel: «Denne skikkelsen har karakter som en mann av folket: Godt hjerte, tar gjernt en rangel; har ikke for mange skrupler, men er alltid klar til å hjelpe sine venner; uvitende, men med sunn fornuft; blir ikke så lett forundret; en man kan lure uten for store anstrengelser, ved smiger og skryt; men en som nesten alltid lykkes i å komme seg ut av vanskeligheter».[11] Guignol har en godtroende karakter, men kan, som sin forgjenger Polichinelle, bli hissig og slå løs med stokken sin, spesielt på borgerskapets og øvrighetens representanter.

Mens Polichinelle ofte var fremstilt som ondskapsfull, med et plirende blikk og ekstreme ansiktstrekk, fikk Guignol et glatt og troskyldig, smilende utseende. Ansiktet hans skal ha fått trekk fra Mourguets eget, mens Gnafron fikk en oppsyn som var en karikert versjon av Père Thomas' utseende.[3]

Guignol opptrer i ulike yrker, men oftest er han silkearbeider, «canut», et yrke både hans opphavsmann og tidlige publikum kjente godt til.[4][12]

Hovedfiguren Guignol kjennetegnes tradisjonelt av at dukken er utstyrt med en hårpisk.[13] I Paris utviklet det seg en variant der Guignol er kledd i grønt og bærer en sort admiralshatt; ifølge forfatteren Anatole France gjorde denne påkledningen at Guignol ble oppfattet som en slags lakei.[13]

Ifølge Anatole France er politimannens navn Pandore. France opplyser også at Guignol har en sønn som heter Gringalet. Denne dukken er kledd i busserull, er spinkel og spe men svært oppfinnsom. France beskriver en Guignol-oppsetning der Gringalet er den dukken som svinger stokken i forestillingen: etter å ha stanget sin far i magen helt i starten av stykket, svinger Gringalet senere i stykket stokken mot politimannen Pandore.[13]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Madelon er et fransk kvinnenavn. Det er lite brukt, men etymologien er klar. Navnet er en variant av Madeleine, kjent fra Det nye testamentet: Marie Madeleine (norsk: Maria Magdalena).

Gnafrons navn er sannsynligvis knyttet til yrket hans. Han er skomaker, og «gnafre» er et dialektord for lappeskomaker.(les amis...)

Bakgrunnen for, og betydningen av, navnet Guignol er ukjent, men flere teorier er fremsatt. De fire som oftest er nevnt, er disse:

C'est guignolant!

Mourguet hadde en nabo, lappeskomakeren Père Thomas, som han ofte prøvde ut nye teaterstykker på. Père Thomas kom gjerne med utbruddet «C'est guignolant!», når han syntes noe var ekstra morsomt, og Mourguet skal ha tatt Guignols navn fra dette uttrykket. Ordet «guignolant» finnes ikke i kjente franske ordbøker.

Guign'-œil
Théâtre Guignol des Champs-Elysées i Paris, 2008

En annen teori er at navnet Guignol kommer av uttrykket «Guign'-œil», som skal bety «som skuler», noe som skal ha vært karakteristisk for den første Guignol-dukken

Guignolet

I 1802 hadde le théâtre Montansier-Variétés de Paris stor suksess med et teaterstykke av Dorvigny: Nitouche et Guignolet.[14] Guignolet i dette stykket, en listig og munter bonde, hadde flere trekk som kan gjenfinnes i Mourguets Guignol. Mourguets stykke Le Pot de Confiture (norsk: Syltetøykrukken) er inspirert av et av Dorvignys stykker, så Mourguet kjente nok til Dorvigny, men – hvis Guignolnavnet kommer fra Nitouche et Guignolet – valgte altså Mourguet å ikke bruke navnet nøyaktig slik det var.(Cros) Det første Guignol-teatret som ble opprettet i Paris i 1818, het fra starten Théâtre de Guignolet.[5] Det skiftet senere navn til Théâtre Guignol des Champs-Elysées.

Chignolo

En teori er at Guignol har italienske aner; at navnet kommer fra byen Chignolo i Lombardia. Guignols venn Gnafron kaller ham ofte Chignol, og navnet er også skrevet slik enkelte steder der Gnafron er sitert.(lenke til boken av Tabey) Jean-Baptiste Onofrio, som selv var av italiensk opprinnelse, var en av de første som mente dette var en sannsynlig forklaring på navnet. Han mente det var en kjent skikk å gi håndverkere navn etter plassen de kom fra. Guignol har også et italiensk mellomnavn. Hans fulle navn er Jean Siflavio Guignol.

Repertoar[rediger | rediger kilde]

SitatHvis jeg var herre, skulle jeg ikke ha noen tjenere.Sitat
– Guignol[15]

Mourguets forestillinger var ment for voksne. Guignol var silkearbeider, slik mange blant publikum var, og han ble et talerør for den lille mann. Mourguet var trolig analfabet,[16] så de første årene ble ikke stykkene nedskrevet. Han hadde gjerne en idé til en forestilling, og ut fra denne improviserte han frem forestillingen, kommuniserte med publikum og kommenterte dagsaktuelle hendelser. Det er derfor ikke kjent nøyaktig hvordan stykkene ble fremført, men på grunn av sensur og kontroll, ble deler av repertoaret reddet for ettertiden. I 1852 innførte Napoleon III sensur på forestillingene, Guignol-teatret var spesielt nevnt i forordningen. Ingen av stykkene måtte oppføres uten første å ha blitt forelagt myndighetene og ha fått deres godkjennelse. Teksten i forordningen sluttet med at det var forbudt å forandre noe som helst i teksten etter godkjennelsen.[3] Mourguets svigersønn Josserand skrev da ned teksten til stykkene, men endret intrigen og pyntet på språket, så det skulle passere sensuren. Tekstene eksisterer, de ble publisert i 1970-årene, og det er tydelig at stykkene ikke kan ha vært fremført i den formen de har i disse tekstene, så forbudet ble nok jevnlig brutt. Dette viser også en politirapport i forbindelse med en søknad om å få åpne en kafé med Guignol-teater som underholdning. (se s. 17, P. Fournel Préambule)[3]

I 1865 ble 20 av Guignol-stykkene publisert anonymt. Forfatteren var magistraten Jean-Baptiste Onofrio, som hadde besøkt forestillingene inkognito, og nøye notert det han så og hørte. Han verken utbroderte eller moraliserte, men han sensurerte, i anstendighetens navn, alle spor av slibrigheter og pornografi. Han forklarte i forordet til samlingen at i hans miljø var dette en selvfølge. Onofrio fikk gjennom sin samling beskrevet Guignols lure knep og hans sans for rettferdighet; hans forhold til Madelon og Gnafrons sans for vin og vennskap, men forestillingens saftige språk og grovheter ble utelatt.[3]

Senere publiserte Onofrio flere samlinger under fullt navn. Totalt rundt 150 stykker fra Guignol de Lyons repertoar er publisert.(Cros, s. 43)

Språk[rediger | rediger kilde]

I forhold til tråddukker, marionetter, har hanskedukkene begrensede muligheter til å uttrykke seg gjennom gester og bevegelser. Teksten blir derfor ofte er en viktig del av forestillingene. Mye av komikken i Guignol-stykkene, springer ut av Guignols språk; hans forsnakkelser, hans spesielle ordforråd og hans tonefall. Han har alltid snakket en gammelmodig versjon av Lyon-dialekten, ikke den som ble – og blir – snakket i hans samtid. Allerede i 1839 skrev Charles J. Chambet i sin Guide pittoresque de l'étranger à Lyon (norsk: Pittoresk guide til Lyon for utlendinger/fremmede): «Der er det et lite teater hvor trefigurene fremfører dialoger, og hovedkarakteren, Guignol, imiterer tonefallet til tidligere tiders Lyonbeboere». I utgaven fra 1853 av samme guidebok, står det presisert at det er de tidligere silkearbeidernes språk Guignol etterligner.[17] Det er hovedkarakterene, Guignol, Gnafron og Madelon – og enkelte av de andre figurene – som snakker slik. Borgerskap og øvrighet snakker et mest mulig korrekt fransk. Guignol som silkearbeider bruker en del gamle faguttrykk fra silkearbeidernes virksomhet, men hoveddelen av språket hans er moderne fransk, språket har tross alt to viktige formål: å få publikum til å le – og å bli forstått.[18]

Guignol utenfor Lyon[rediger | rediger kilde]

På midten av 1800-tallet ble Guignol kjent også i Paris, men i og med at dukkene her var fjernet fra sitt hjemlige miljø og sin sosiale kontekst, måtte stykkene endres en hel del, og forestillingene hadde ikke samme aktualitet og slagkraft som i Lyon. Fournel skrev at en konsekvens av dette var at i Paris, og andre store byer, var det ikke vanlige folk som kom for å se på Guignol, men nysgjerrige og intellektuelle.[19]

Guignol-teateret som holder til i Jardin des Champs-Élysées i Paris, feiret sitt 200-årsjubileum på stedet i juni 2018.[20]

Dette kan ha utviklet seg over tid, for andre kilder skriver om Guignol i Paris som en mer voldelig karakter enn den opprinnelige Guignol i Lyon.

I Bordeaux hadde Etienne-Paul-Jean Guerin spilt dukketeater med Polichinelle som hovedfigur siden 1840, men i 1853 etablerte han et dukketeater som han kalte Guignol Guerin. Hans etterkommere driver fortsatt (per 2018) dette teateret i en av byens parker, og feiret i 2018 Guignol Guerin-teaterets 165-årsjubileum.[21]

Teatre og museer[rediger | rediger kilde]

Eksempel på Guignolforestilling på titteskap-scene i Paris, 1885

Guignol-stykkene spilles på titteskapscener, enten utendørs eller innendørs. De kan være helt enkle med en frontvegg, også kalt paravan, der sceneåpningen er høyt oppe, så dukkeførerne kan stå oppreist med armene, og dermed dukkene, over hodet, mens dukkeførerne selv er skjult. En vegg på hver side, så er teatret komplett, og kan ofte være sammenleggbart og flyttbart. Eventuelt kan teatret ha en bakvegg eller et bakteppe, for å skjule dukkeførerne helt, og beholde magien. En slik enkel vandrescene som er kjent allerede fra middelalderen, og brukes over hele verden, kalles på fransk «un castelet» (norsk: lite slott). [22]

Les décors du castelet sont des lieux typiques de la ville de Lyon comme le café du Soleil sur la place de la Trinité dans le quartier Saint Georges.

Det første permanente Guignol-teatret i Lyon holdt til en kafé, i Café du Caveau

Théâtre Guignol rue Port du Temple

Théâtre Guignol du Passage de l'Argue

Théâtre Guignol du Gymnase

Per 2018:

Au Véritable Guignol du Vieux Lyon et du Parc Tête d'Or http://theatre-guignol-lyon.fr/

la Compagnie Daniel Streble http://www.guignol-un-gone-de-lyon.com/

Théâtre de la Maison de Guignol. http://www.lamaisondeguignol.fr/

I 1870-årene var det ikke lenger den store interessen for Guignol-forestillinger i kafeer. Pierre Rousset, som var blitt med i truppen i passage de l'Argue i 1868, kjøpte Café Condamin i 1878, og begynte å spille for et mer borgerlig publikum. I 1887 flyttet han inn i Gymnase du Quai Saint-Antoine, et "ordentlig" teater, med rødt og gull, og dette var hovedteatret for Guignol-forestillinger, inntil det måtte stenge pga at bygget skulle rives.(Popular puppet theatre in Europe 1800–1914, s. 45–46)

PARIS

https://culturebox.francetvinfo.fr/theatre/theatre-de-rue/le-plus-vieux-guignol-parisien-habite-sur-les-champs-elysees-142477 https://www.theatreguignol.fr/index.html

Petit Musée de Guignol. http://www.musee-de-guignol.fr/

Musée des marionnettes du monde (Musées Gadagne) : Musée des Arts de la Marionette.http://www.gadagne.musees.lyon.fr/index.php/marionnettes_fr

Guignol i propaganda og reklame[rediger | rediger kilde]

Sensur og vekslende popularitet[rediger | rediger kilde]

Guignols popularitet har variert gjennom de 200 årene han har eksistert.

I 1908, ved Guignols 100-årsjubileum, bestemte brødrene Neichthauser seg for å gi Guignol tilbake sin ærlige og opprørske karakter. De hadde sitt eget teater i Lyon og varierte nå Guignol-repertoaret med flere stykker. Guignol ble igjen populær, med intellektuelle, kunstnere og politikere som trofaste publikummere frem til 1950-tallet. Rundt 1970 døde Neichthauser-brødrene. Guignols popularitet sank igjen, blant annet på grunn av konkurransen fra film og TV, men noen år senere fikk Guignol-teatret nok en gang en renessanse i Lyon, takket være Théâtre du Petit Bouif og Jean-Guy Mourguet, en etterkommer etter Laurent Mourguet.[12]

Det finnes fortsatt (per 2018) teatergrupper som har spesialisert seg på Guignol-teater; egne museer og museumsavdelinger viet Guignol og teatertradisjonens historie – og en egen forening som har som mål å informere om Guignol og gjøre hans historie og repertoar kjent.[23][24][25]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Under arbeid!

  • 1769 – Laurent Mourguet, Guignols opphavsmann blir født
  • 1808 – Guignol blir «født»
  • 1865 – Første bind av Onofrios tobindsverk Théâtre lyonnais de Guignol publiseres
  • 1912 – Et monument over Mourguet blir reist i Lyon
  • 1913 – Foreningen Société des Amis de Guignol (norsk: Guignols vennes forening) stiftes
  • 2008 – Le Musée Théâtre Guignol i Brindas åpner
I 1912 ble det reist et monument over Laurent Mourguet i Lyon. Billedhuggere var François Girardet (bysten) og Pierre Aubert (sokkelen)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Le Guignoliste des Champs-Elysées». International Movie Database (imdb.com). Besøkt 12. september 2018. 
  2. ^ Desvignes, Pierre Edmond. «Laurent Mourguet : l'inventeur de Guignol, la Marionnette Lyonnaise». www.vieux-lyon.org. Besøkt 16. september 2018. 
  3. ^ a b c d e f g Fournel, Paul. «Préambule. Guignol». L'Idée de littérature: 15–19. «… on le voit sur les marchés, vendant des picarlats (fagots de petit bois), des peignes et des pommades. On le voit bientôt arracheur de dents. …» 
  4. ^ a b Helgesen, Anne (1999). Figurteatrets historie : Europeisk teaterhistorie fra en annen kant. Vollen: Tell. s. 98. ISBN 8275221528. OCLC 57384869.  [e-bok fra bokhylla.no]
  5. ^ a b Cros, Suzanne (November 1933). «Le véritable Guignol lyonnais». The French Review. 7 (1): 39–49. 
  6. ^ «Laurent Mourguet | World Encyclopedia of Puppetry Arts». World Encyclopedia of Puppetry Arts (engelsk). 18. mars 2016. Besøkt 28. august 2018. 
  7. ^ Fournel (2008), s. 21
  8. ^ «La naissance de Guignol». www.amisdelyonetguignol.com (fransk). Besøkt 30. august 2018. 
  9. ^ Fournel(2008)
  10. ^ Puppet TV (31. januar 2016). «marionnettes TV: les 200 ans de Guignol (2008)». Besøkt 27. august 2018. 
  11. ^ «Lyon vu de Fourvières : esquisses physiques, morales et historiques / [éd. L. Boitel]». Gallica (fransk). 1833. Besøkt 17. september 2018.  Sidetall ikke oppgitt. Sitert i Cros (1933), s. 46–47
  12. ^ a b «Guignol | World Encyclopedia of Puppetry Arts». World Encyclopedia of Puppetry Arts (engelsk). 31. mars 2016. Besøkt 24. august 2018. 
  13. ^ a b c Anatole France (1922). «Susanna (i samleverket Utvalgte romaner)». www.nb.no (norsk). Oversatt av Rokseth, Peter. Steenske Forlag. s. 140–146. Besøkt 29. august 2018. 
  14. ^ Dorvigny, Louis Francois (1802). Nitouche et Guignolet, comédie en un acte et en prose. Par Dorvigny. Représénte sur le théâtre Montansier-Variétés, le 17 nivôse, an 10 (fransk). chez Barba, libraire, Palais du Tribunat, galerie derrière le théâtre français de la République, no. 51. 
  15. ^ Fournel (2008), s. 5
  16. ^ Fournet o.a. Sett inn!
  17. ^ Fournel (2008), s. 107–113
  18. ^ Fournel (2008), s. 117
  19. ^ Barker, Clive; Trussler, Simon (2001). New Theatre Quarterly 67. Cambridge University Press. s. 246. ISBN 052100280X. 
  20. ^ José Gonzalez (23. april 2018). «Célébration des 200 ans de la venue de Guignol sur les Champs-Élysées». Vimeo (fransk). Besøkt 13. september 2018. «Ce théâtre de Guignol, sis depuis 1818 dans les jardins des Champs-Élysées, fête les 200 ans de son arrivée à Paris ! | À cette occasion, nous organisons les 23 et 24 juin 2018 dans l’enceinte arborée de notre petit théâtre, des journées festives qui célèbreront cet art traditionnel, classique, populaire et vivant qu’est la marionnette à gaine en général et le jeu de Guignol en particulier.» 
  21. ^ «Famille Guerin | Guignol Guérin». Le Guignol Guerin, théâtre de marionnettes depuis 1853 (fransk). 3. november 2014. Besøkt 14. september 2018. 
  22. ^ Wang, Ragnhild; Helgesen, Vibeke (2000). Den magiske hånd : dukkespill og figurteater gjennom tidene. Oslo: Pax. s. 399. ISBN 8253020899. 
  23. ^ «CCVL - Musée Théâtre Guignol». www.ccvl.fr (fransk). Besøkt 27. august 2018. 
  24. ^ «Spectacle enfants de guignol| Théâtre de marionnettes». www.spectacle-guignol.fr (fransk). Besøkt 27. august 2018. 
  25. ^ «Amis de Lyon et de Guignol». www.amisdelyonetguignol.com (fransk). Besøkt 27. august 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fournel, Paul (2008). Guignol : Les Mourguet. Editions Lyonnaises d'Art et d'Histoire. ISBN 978-2841471935. 
  • Tabey, Jean-Paul (2006). Guignol – Marionnette lyonnaise (fransk). Editions Sutton. ISBN 978-2849104842. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]