Boris Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Boris Hansen
Født12. august 1922
Død23. desember 2007 (85 år)
Far Arvid G. Hansen
Mor Miriam Rathaus Kristiansen
Beskjeftigelse Politiker
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje

Boris Hansen (født 12. august 1922 i Oslo (Kristiania), død 23. desember 2007 samme sted) var en norsk politimann og AP-politiker, i seinere år ansatt i administrative stillinger i Oslo kommune. Under krigen var han aktiv motstandsmann, og han sjøl og flere av hans nærmeste fikk hard medfart i tyske konsentrasjonsleire. Hans mor og stefar døde i leire i Tyskland.

Med et sterkt engasjement for byens og befolkningens ve og vel, ved sitt humør og sin joviale væremåte vant Hansen stor popularitet og respekt i Oslo, på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. I krysningspunktet mellom offentlige tiltak og frivillig virksomhet gjorde han en betydelig innsats blant annet innen ungdomsarbeid, kinodrift og mye annet. Best kjent er han kanskje for sin rolle som «Rusken-general» i Oslo, og som «Onkel politi» som instruerte skolebarn i trafikksikkerhet og organiserte skolepatruljene på 1950- og 1960-tallet. Han var en drivkraft bak omleggingen av den politisk-administrative strukturen i Oslo kommune med opprettelsen av bydelsutvalg på 1970-tallet.

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Boris Hansen var sønn av den sentrale NKP-skikkelsen Arvid G. Hansen og hans andre kone, russiskfødte Miriam Rathaus. Foreldrene skilte seg da Boris var seks år, og han vokste opp sammen med moren og stefaren, NKP-leder Henry Wilhelm Kristiansen, i Holtet hagebyBekkelagshøgda. Hagebyen var et boligprosjekt fra 1920-åra som Fagforeningens Kooperative Boligbyggerlag stod bak.

Boris tok middelskoleeksamen og begynte i typograflære, men læretiden ble avbrutt av krigen.

Krigen[rediger | rediger kilde]

Boris Hansen ble tidlig involvert i den kommunistledede delen av motstandsarbeidet i Oslo. Den 19. mai 1942 ble han arrestert under Gestapos aksjon mot partiledelsen, som da holdt til på Grorud. Hansen ble forhørt under tortur på Møllergata 19. Etter en tid i celle på Møllergata, kom han til Grini, og i april 1943 til Sachsenhausen. Han ble dømt til døden, men dommen ble på grunn av ung alder omgjort til livsvarig. Seinere satt han i Natzweiler og Dachau, der han ble hentet av de hvite bussene i 1945.

Edith Breiby, som senere skulle ble hans kone, ble arrestert i samme Gestapo-aksjon. Også hun satt på Grini, deretter i Ravensbrück.

Boris Hansens mor og stefar endte sine liv i tyske konsentrasjonsleire, hun i Auschwitz, han i Neuengamme. Hansens biologiske far var i landflyktighet i Sverige.

Liv og virke etter krigen[rediger | rediger kilde]

Polititjenestemann[rediger | rediger kilde]

I 1945 ble Boris Hansen ansatt som politikonstabel i Oslo. Det samme året giftet han seg med Edith Breiby. I politiet gjorde han en spesiell innsats i undervisninga av skolebarn i trafikksikkerhet og organisering av skolepatruljer, som tok til i begynnelsen av 1950-åra. Blant annet var han med og startet Barnas trafikkskole på Marienlyst. Hansen ble av skolebarna i Oslo i mange år etterpå kjent som «Onkel politi». Svensk politi hadde tatt i bruk dukketeater for å undervise skolebarn i trafikkvett, og i 1956 startet Hansen «Politiets dukketeater» sammen med noen kolleger ved den nyetablerte Forebyggende avdeling ved Oslo politikammer.[1]

Hansen engasjerte seg også sterkt i ungdomsarbeid og kriminalitetsforebyggende arbeid. I 1958 – rockeopptøyenes år – ble motorungdommen i Oslo organisert, og Osloungdommens motorsenter ble startet under Hansens medvirkning. Det fikk tilholdssted i Hvervenbukta. I 1966 tok Hansen sammen med Werna Gerhardsen initiativ til det som ble kjent som Uteseksjonen i Oslo kommune.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Hansen var aktiv i bypolitikken fra rett etter krigen til langt inn på 1990-tallet. De første åra var han knyttet til kretsen rundt Peder Furubotn, som ble ekskludert fra NKP i 1949. Etter hvert sluttet Hansen seg til Arbeiderpartiet, i likhet med mange andre fra det samme miljøet. I 1960 ble han valgt inn i bystyret for AP, og satt i bystyre og formannskap i til sammen 32 år.

Kommuneansatt[rediger | rediger kilde]

I 1973 gikk Boris Hansen ut av politiet og ble ansatt i Bydelsutvalgenes fellessekretariat, der han som sekretær/kontorsjef/daglig leder administrerte den nye bydelsordningen som ble gjennomført i kommunen fra det året. Hansen var ansatt i kommunen til han gikk av med pensjon i 1991. Også som pensjonist var han aktiv i politikken, blant annet som bydelsleder i Manglerud bydel, der familien var bosatt i seinere år.

I 1976 tok Hansen initiativ til vårryddingssaksjonen Rusken i Oslo, og ledet dette arbeidet som Rusken-general langt inn i pensjonsalderen, til 1998.

Både som representant for det offentlige og som privatmann var Hansen medlem i en lang rekke styrer, råd og utvalg og i private organisasjoner. Blant mye annet kan nevnes Oslo Kinomatografer, Kommunenes Filmcentral og Norsk Film, Oslo brann- og redningsetat, Oslo Elveforum, Holtet Hageby Vel, Abildsø Arbeiderpartilag og Oslo Arbeiderparti.

Æresbevisninger og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Boris Hansen ble tildelt St. Hallvard-medaljen (1983),[2] Kongens fortjenstmedalje i gull (1997) og Bymiljøprisen (1998).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paal Christian Balcen (1998). «Politiets forebyggende arbeid : begrensninger og muligheter». www.nb.no (norsk). Besøkt 19. april 2018. 
  2. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 

Kilder og litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Utgangspunktet for artikkelen er hentet fra omtalen av Boris Hansen på lokalhistoriewiki.no, denne artikkelversjonen
  • Aftenposten 12. august 1972: Boris Hansen 50 år
  • Aftenposten 7. januar 2008: Nekrolog over Boris Hansen ved Bjørn Brøymer
  • Boris Hansen en markant hagebygutt, portrettreportasje om Boris Hansen i Velhaven (avisa til Holtet Hageby Vel) 2006, nettversjon, utskrift 15. september 2011.
  • Nordmenn i fangenskap 1940-1945. 2. utgave. Universitetsforlaget, Oslo 2004. (Breibye, Edith Synøve (Hansen) og Hansen, Boris)
  • Nordstrand blad, nettside, Avskjed med det forbilde, reportasje 16. januar 2008 fra Boris Hansens begravelse
  • Osloungdommens motorsenter, Hvervenbukta, nettside, besøkt 20. september 2011.