Diskusjon:Norges historie/kladd
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Forhistorisk tid[rediger kilde]
Fra norrøn tid til Kalmarunionen[rediger kilde]
Samfunnet i vikingtiden[rediger kilde]
Første fase i rikssamlingen[rediger kilde]
Ved inngangen til 800-tallet var det som i dag er Norge delt opp i en rekke høvdingdømmer, hver med sine egne maktsentre. Tallet på høvdingdømmer er noe uklart, men det må i alle fall ha vært mer enn 20. Samtidig var Oslofjordområdet (Viken) og Båhuslen underlagt danskekongene.[1]
Utover i århundret ble høvdingdømmene stadig større. Ressurser var viktige for at høvdingene skulle kunne holde på maktposisjonene sine, og økte ressurser kunne de stort sett bare skaffe gjennom krig og plyndring. Dette førte naturlig nok til ustabile maktforhold, og maktkampene, ressursknappheten, uklare arveregler og problemer med å skaffe sønner som kunne arve førte etter alt å dømme til en «naturlig reduksjon» i antallet høvdingslekter og tilhørende høvdingdømmer. Samtidig kan man snakke om en «vektskål-mekanisme», der andre høvdinger gikk inn i allianser med hverandre dersom én høvding ble for mektig.[2]
Slaget i Hafrsfjord (uklar datering, ca. 870–880-tallet) har blitt regnet som det avgjørende steget i Harald Hårfagres rikssamling (ca. 860–870). Haralds rikssamling er bare ett av stegene i en lang prosess, men Harald har blitt fremhevdet i rikssamlingsdikusjonen da han er den første «rikssamleren» man kjenner navnet på. Rikssamlingen kan deles opp i tre hovedfaser, med grenser i ca. 1035 og 1130. Det er vanlig å begynne fremstillingen av prosessen med Harald Hårfagre og avslutte den med Skule Bårdssons fall i 1240.[3]
Man har lite sikker kunnskap om personen Harald Hårfagre. Kildene er samstemte i at han var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene, men det er uklart hvor Harald selv kom fra. Snorre mente at Vestfold var utgangspunktet for rikssamlingen, noe som eldre historikere i stor grad godtok. Men både i kvad og i de eldste sagaene fortelles det at Harald holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet, noe også etterfølgerne hans gjorde. Glymdråpa omtaler Harald som en stor vikingkonge, noe som også naturlig knytter ham til Vest-Norge. Når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og Sogn på morssiden, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det grunn til å slutte at Sogn var utgangspunktet for erobringene og at vestfoldtilknytningen er en senere konstruksjon.[4] Grunnen til at Vestfold-myten ble skapt var at det på 1100- og 1200-tallet var en hard kamp mellom norske og danske konger over kontrollen over Viken, og det at man kunne knytte Harald til Vestfold kunne styrke de norske kongenes legitimitet rundt kravet om kontroll over landsdelen.[5]
Det er klart at Harald etter rikssamlingen ikke må oppfattes som en rikskonge med geografisk, politisk og økonomisk makt. Grunnlaget for kongens makt var hirden, altså gruppen yrkeskrigere som fulgte ham. Det var ingen sentraladministrasjon, rettsmakt eller lignende, og fast skattlegging var helt ukjent. Kongsmakten ble utøvet ved at kongen reiste fra kongsgård til kongsgård rundt om i området han kontrollerte og krevde inn mat og andre «gaver» fra bøndene etter behov – noe som også var måten man utøvet makt på ellers i Europa. Til skille fra tidligere høvdinger hadde Harald imidlertid skaffet et maktmonopol og enerett til økonomisk utnyttelse av områdene sine, og han fikk satt en stopper for den tilfeldige viking- og voldsaktiviteten.[6]
Kristendommen kommer til Norge[rediger kilde]
Norges første kristne konge var Håkon Adalsteinsfostre (r. ca.933–ca.961). Han skal etter sagatradisjonen ha gjort visse forsøk på å kristne landet, selv om han langt fra drev noen tvangskristning. Det var først med Olav Trygvason at det ble en mer planmessig kristning, i alle fall i Trøndelag og i Nord-Norge. Olav Trygvasons til dels voldelige kristningslinje ble senere videreført av Olav Haraldsson («den hellige»), som falt i slaget ved Stiklestad den 29. juli 1030. I løpet av det neste tiåret oppstod Olavslegenden om alle de mirakler kongen skal ha stått for, og relativt kort tid etter synes de fleste bønder å ha forkastet hedendommen til fordel for kristendommen, samtidig som kirken ble fast etablert som samfunnsinstitusjon i Norge.[7]
Det er full enighet blant historikere om at kristendommen var kjent i Norge i flere hundre år før Olav den hellige, og at mange nordmenn allerede må ha vært kristne. Det er imidlertid to diametralt motsatte syn på måten religionsskiftet foregikk på. Det ene synet går på at skiftet til kristendommen skjedde over en lengre periode, og kom som et resultat av en indre utvikling i Norge. 900-tallet skal ha vært en oppløsningstid for den gamle troen, der tilliten til gudene i den norrøne mytologien skal ha «råtnet på rot». I følge dette synet skal trosskiftet (dvs. bytte til nye guddommer) ha kommet før kultskiftet (bytte til en ny måte å utøve religionen på) og sedskiftet (endrede skikker og sedvaner).[8]
Det motsatte synet ble lansert av Rudolf Keyser, og har de senere årene vunnet økt tilslutning fra historikere og religionsforskere. Keyser så på tros- og sedskiftet som en følge av et tvunget kultskifte, der misjonskongene bevisst rettet misjonsvirksomheten mot toppsjiktet i samfunnet og angrep kulten. Kulten var det sentrale i den gamle religionen, og når denne falt bort, var hedendommens dager talte. Ut i fra dette synet kan ikke hedendommen ha gått over ende uten dyptgående samfunnsendringer, noe som skal ha skjedd ovenfra gjennom misjonskongenes virksomhet over en tidsperiode 30-40 år.[8]
Borgerkrig og Norgesvelde[rediger kilde]
Byene vokser frem[rediger kilde]
Klare urbaniseringstendenser gjorde seg gjeldende i Norden på 700-tallet. En viktig drivkraft bak denne var handelsforbindelsene med Frankerriket, der den frankiske eliten søkte nordiske varer som pelsverk, huder, rav, hvalrosstenner, jern, klebersteinprodukter og trolig også slaver. I motsatt retning gikk varer som begre og andre glassprodukter, dreiehjulfremstilt keramikk, bronsekar, smykker, edelmetall, våpen og vin.[10] Man vet ikke helt sikkert hva den første byen i Norge var, men Ottar fra Hålogaland beskriver en port i Sciringesheal omkring år 890. Kaupangen i Skiringssal ble utgravd av arkeologer fra Universitetet i Oslo på 2000-tallet, og funn av blant annet mynter, keramikk og glassmateriale viser at Skiringssal var et knutepunkt i et handelsnettverk med forbindelseslinjer til Ribe, Hedeby og Rhin-området.[11]
Fra slutten av vikingtiden satte varig bydannelse inn flere steder i Norden. Adam av Bremen nevnte på 1070-tallet to byer i Norge, Trondheim og et sted kalt Wig, trolig Oslo eller Tønsberg. I 1135 nevner anglonormanneren Ordericus Vitalis seks civitates i Norge: Bergen, Konghelle, Kaupang (Nidaros), Borg (Sarpsborg), Oslo og Tønsberg. I kongesagaene neves disse seks som de eldste kaupstaðir, sammen med det noe mer tvilsomme Steinkjer. Det er imidlertid ikke utelukket at det også var urabaniseringstendenser andre steder i landet på denne tiden.[12]
Det finnes tre hovedhypoteser i norsk historieforskning om hvordan de eldste byene ble til. Den eldste er P.A. Munchs strandstedteori, som ser på byene som mer eller mindre selvgrodde handelssteder eller fiskeleier som kongsmakten senere gav bystatus. Gustav Storm så imidlertid på de norske bydannelsene som kongsgårder som kongene lot bygge ut til byer. Byene skulle således ha blitt grunnlagt uten vesentlige forutsetninger i eldre utvikling. Den tredje hypotesen kom fra Edvard Bull d.e., som var mest opptatt av det økonomiske grunnlaget for bydannelser. Bull mente at det først var med opprettelsen av kirkelige sentralinstitusjoner at det ble trukket inn jordbruksinntekter fra landdistriktene rundt i slik en grad at det ble økonomisk grunnlag for bydannelse. Han utelukket ikke at byer som Oslo kunne ha rot i eldre handelsplasser eller at kongemakten kunne ha bidradd til urbaniseringen, men han mente også at disse prosessene ikke var nok til å skape virkelige byer.[13]
Hushold, gårdsdrift og leilendinger[rediger kilde]
Et fellesnordisk rike[rediger kilde]
Pest og krise[rediger kilde]
Kirken i middelalderen[rediger kilde]
Dansketiden[rediger kilde]
Reformasjonen[rediger kilde]
Styre og stell i Norge under dansketiden[rediger kilde]
Under Christian III var Norge formelt sett blitt en del av Danmark, og i Christians håndfestning het det at
[Norge skal] være og blive under Danmarks krone, ligsom en af de andre lande, Jutland, Fyen, Sjelland eller Skåne ere, og herefter ikke være eller hede noget kongerike for sig, men et ledemod af Danmarks rige og under Danmarks krone til evig tid.[14]
Etter Christians maktovertagelse i Norge ble det norske riksrådet avskaffet, og det danske riksrådet og kongen ble sentralrådene for hele den dansk-norske staten. Norge ble slik sett et dansk lydrike. Likevel er det flere forhold som taler for at Norge ikke kan ses på som en ren dansk provins («ledemod»). Christian III og etterkommerne holdt for eksempel strengt på at de var konger av Norge, noe som var et viktig argument i mot andre som mente de hadde arvekrav på Norge, slik som etterkommerne til Gustav Vasa. Samtidig ble Den norske løve fortsatt brukt som rikssymbol, og i formelle dokumenter ble det fortsatt referert til «Norges rike». Det var også egne norske kongehyllinger i Oslo i 1548, 1591 og 1610, og den norske landloven – ofte kalt «St. Olavs lov» – var fortsatt gyldig.[14]
Det fremste embedet nord for Skagerrak var stattholderen. Embedet ble opprettet i 1572, og stod for det overordnede tilsynet med administrasjonen i Norge. Enkelte stattholdere – slik som Hannibal Sehested (1641–1651) og Ulrik Fredrik Gyldenløve (1664–1699) – tok også mer direkte kontroll over styre og stell. Fra 1704 til 1721 var det også utnevnt visestadholdere med tilholdssted på Akershus, noe som kunne minne om en slags norsk regjering. De tre nevnte eksemplene oppstod imidlertid i krigstid der kontakten med København lett kunne avskjæres, og i fredeligere tider var stattholderembedet relativt svakt eller til og med ubesatt.[15]
Norske etater, slik som postverket, hæren, bergverksadministasjonen osv. var direkte underlagt København, og det norske lokalstyret ble stadig mer innordnet under Danmark. Dette var en utvikling som var muliggjort av at kommunikasjonslinjene stadig ble bedre mellom Danmark og Norge, samtidig som sentraladministrasjonen i København ønsket en tettere integrasjon mellom de forskjellige delene av riket. Et eksempel på dette er den fellesnorske overhoffretten (nivå tre i rettssystemet), som i 1797 ble omformet slik at de fire stiftamtene fikk sine egne stiftoverretter underlagt høyesterett i København.[15]
Livet på 1500-tallet[rediger kilde]
Konflikter mellom bønder, adel og konge[rediger kilde]
Rivalisering med Sverige[rediger kilde]
Innføringen av eneveldet[rediger kilde]
Eidsvoll, …, og …[rediger kilde]
Verdenskriger og …[rediger kilde]
Etterkrigstiden[rediger kilde]
Referanser[rediger kilde]
- ^ Sigurðsson, side 63
- ^ Sigurðsson, side 64
- ^ Sigurðsson, side 66
- ^ Moseng, side 55-56
- ^ Sigurðsson, side 67
- ^ Moseng, side 59-60
- ^ Moseng, side 65-66
- ^ a b Moseng, side 73
- ^ Helle, side 42
- ^ Helle, side 30
- ^ Helle, side 35
- ^ Helle, side 41
- ^ Helle, side 43
- ^ a b Ersland, side 162-163
- ^ a b Danielsen, side 167-168
Anvendt litteratur[rediger kilde]
- Danielsen, Rolf; Dyrvik, Ståle; Grønlie, Tore; Helle, Knut og Hovland, Edgar (1991). Grunntrekk i norsk historie : fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-00-21273-7.
- Ersland, Geir Atle og Sandvik, Hilde (1999). Norsk historie 1300-1625 : eit rike tek form. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-5545-7.
- Helle, Knut; Eliassen, Finn-Einar; Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein (2006). Norsk byhistorie : urbanisering gjennom 1300 år. Oslo: Pax. ISBN 978-82-530-2882-8.
- Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (1999). Norsk historie I : 750-1537. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-518-3739-1.
- Sigurðsson, Jón Viðar (1999). Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-5181-7.