Den katolske kirke i Tyskland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fordelingen av katolisismen (blå) og protestantismen (oransj) i Tyskland
Katolske bispedømmer i Tyskland

Den katolske kirke i Tyskland har en oppslutning på 28,5 % av befolkningen (2016).[1] Flesteparten av disse bor i de sydlige og vestligste delstatene. Kirken er organisert i 27 bispedømmer, derav sju erkebispedømmer.

Struktur[rediger | rediger kilde]

I den følgende oversikten er kirkeprovinsene fremhevet i fet og metropolitanbispedømmer i kursiv.

Personer[rediger | rediger kilde]

Primas[rediger | rediger kilde]

Av historiske grunner er det erkebiskopen av Salzburg (Østerrike) som bærer tittelen primas Germaniae, dvs. «Tysklands primas». Tittelen stammer fra 1648, da dagens Tyskland og Østerrike fremdeles var deler av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Nuntius[rediger | rediger kilde]

Pavens nuntius i Tyskland er Jean-Claude Périsset (per 2009).

Kardinaler[rediger | rediger kilde]

Det er tradisjon at erkebiskopene av Köln, München-Freising og Berlin er kardinaler. For tiden (2009) er dette Joachim Meisner, Friedrich Wetter (emeritert, uten stemmerett) og Georg Maximilian Sterzinsky. I tillegg er Paul Josef Cordes, Walter Kasper og Paul Augustin Mayer (uten stemmerett) kardinaler.

Helgener[rediger | rediger kilde]

Av spesiell betydning for helgendyrkelsen i Tyskland var/er erkeengelen Mikael (det tyske folkets skytshelgen), Bonifatius («Tysklands apostel») og Ansgar av Bremen. Det fins en lang rekke andre helgener som hadde tilknytning til Tyskland, eller dyrkes i Tyskland. Noen av disse er:

Paver[rediger | rediger kilde]

Fem paver ble født innenfor grensene for (dagens) Tyskland:

Klostre og valfartssteder[rediger | rediger kilde]

Det fins tallrike klostre i Tyskland. Tettheten er høyest i Bayern og Baden-Württemberg. Spesielt i landskapet Schwaben fantes det mange riksklostre, hvorav imidlertid de fleste ble opphevet i løpet av napoleonskrigene. Noen av de viktigste klostrene som fremdeles består er:

Altötting, Kevelaer, Marienborn og Werl er katolske valfartssteder i Tyskland .

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Kirkens historie går tilbake til tidlig romersk tid. Det første kjente tyske bispedømmet, Trier, ble opprettet på 200-tallet. Kort etter oppstod bispedømmer som Köln (omkring 300) og Mainz. Med romerrikets undergang kom det til en stillstand i misjonen, til tross for enkelte irske og skotske vandremunkers virksomhet. Først med Bonifatius kom det på ny bevegelse i kirken i Germania, og en rekke nye bispedømmer ble grunnlagt. Mainz, Köln og Trier ble opphøyet til erkebispedømmer og ble dermed de første kirkeprovinsene. Det tysk-romerske rikes østekspansjon i det 10. århundre medførte misjonering og grunnleggelser av nye bispedømmer. På begynnelsen av 1100-tallet kan organiseringen av kirken betraktes som fullført og forble forholdsvis uendret frem til reformasjonen. En særegenhet ved de tyske bispedømmene var deres størrelse, som var vesentlig større enn bispedømmene i Vestfrankerriket og Italia.

Bispedømmer i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Kirkeprovinser og bispeseter i Tyskland og tilstøtende områder rundt 1500

Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som per 1400 lå helt eller delvis i dagens Tyskland. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens tyske grenser, erkebispedømmer er kursivert.

Siden Det hellige romerske rike av den tyske nasjon var betydelig større enn dagens Tyskland, omfattet det mange flere bispedømmer enn de ovennevnte (se den katolske kirke i Belgia, [Vest-]Frankrike, [Nord-]Italia, Nederland, Polen, Slovenia, Sveits, Tsjekkia og Østerrike). Selv noen av de tyske erkebispesetene hadde suffraganbispedømmer som lå helt utenfor dagens Tyskland (Köln: Cambrai; Mainz: Chur; Trier: Toul, Verdun). Også bispedømmene i De tyske riddernes ordensstat (dvs. Rigas kirkeprovins) ble i noen henseender betraktet som del av Det tysk-romerske rike.

Biskoper som riksfyrster[rediger | rediger kilde]

Kirkelige stater i Det tysk-romerske rike per 1648. Kartet viser territoriene (ikke bispedømmene!) der fyrsterkebiskoper, fyrstbiskoper, fyrstabbed(iss)er, fyrstproster eller andre riksprelater var verdslige såvel som geistlige herskere.
Utbredelsen av protestantismen (rød) og katolisismen (blå) i Det tysk-romerske rike per 1618 (rekatoliserte områder er merket med liggende skravering)

Fra tidlig i middelalderen fikk biskopene en viktig politisk funksjon som støttespillere for den tysk-romerske keiseren. Dette ble etterhvert formalisert ved at biskopene fikk tildelt fyrsterang med personlig møterett ved riksdagen. Rundt år 1200 var det således ca. 90 geistlige riksfyrster (fyrsterkebiskoper og fyrstbiskoper) mot 22 verdslige sådanne (konger og hertuger). De tre viktigste embedene i riket (etter keiseren) var også forbeholdt geistlige fyrster:

På det kirkelige plan var det derimot erkebiskopen av Magdeburg som hadde den høyeste rang, og som ble betegnet som Tysklands primas (primas Germaniae) og som pavens stedfortreder i Tyskland (legatus natus).

Fyrstbiskopene klarte også å erverve egne territorier, dvs. såkalte høystift der biskopene ikke bare var geistlige, men også verdslige herskere. Høystiftene var en del mindre enn bispedømmene (dvs. biskopenes geistlige ansvarsområder), men kunne oppnå betraktelige størrelser (de største var erkestiftet Salzburg, patriarkatet Aquileia og høystiftet Münster). Antallet fyrstbispedømmer ble etter hvert redusert (53 i 1521, 38 i 1755); grunnene var både sekulariseringer i sammenheng med reformasjonen og at bispedømmer havnet utenfor Det tysk-romerske rike (spesielt i Nord-Italia).

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Reformasjonen tok sitt utgangspunkt i Tyskland, med Martin Luthers 95 teser, som ble publisert i 1517. Tankene spredte seg fort i store deler av Tyskland og nabolandene, men ble bekjempet av katolske geistlige, keiseren og mange riksfyrster. Utover 1500- og 1600-tallet ble det ført en rekke kriger om disse trosspørsmålene, den mest langvarige av disse var trettiårskrigen (16181648). Således ble flere protestantiske områder rekatolisert (jf. motreformasjonen). Prinsippet som etter hvert gjorde seg gjeldende, og som ble bekreftet i freden i Westfalen (1648), var at territorialfyrstene – og ikke keiseren – kunne bestemme undersåttenes trosretning i sine respektive områder (cuius regio, eius religio – «hvem sitt område, dem sin religion»).

Reformasjonen fikk størst utbredelse i de nordlige og østlige områdene av Tyskland. Bispedømmene i de reformerte områdene ble sekularisert og opphevet (med fyrstbispedømmet Lübeck som eneste unntak). I noen tilfeller (f.eks. fyrsterkebispedømmet Magdeburg) ble sekulariseringen slått fast i freden i Westfalen, men ikke gjennomført før den siste biskopen hadde avgått ved døden. Delvis eksisterte bispedømmene i en overgangsperiode videre med protestantiske biskoper.

De romersk-katolske bispedømmene som hadde forsvunnet innen 1648, var dermed:

De «tapte» områdene i Nord-Tyskland og Norden ble etter hvert sammenfattet i Det apostoliske vikariatet i nord (formelt oppretta i 1667). Den apostoliske vikaren med sete i Hannover var direkte underordnet den pavelige nuntius i Köln.

Hildesheim og Osnabrück bispedømme havnet i protestantiske områder, men biskopen forble katolsk og riksfyrste, selv om både sogn, besittelser og inntekter ble drastisk redusert. Også noen andre (erke)biskoper måtte tåle til dels kraftige territoriale reduksjoner i deler av bispedømmene sine (fremfor alt Mainz, Speyer og Konstanz).

Da Magdeburg som var erkebispedømme for Tysklands primas, også ble opphevet under reformasjonen, ble primastittelen overført til erkebiskopen av Salzburg. Den siste erkebiskopen av Magdeburg kunne bruke tittelen frem til sin død i 1680. Etter den gang – og (uberørt av at Salzburg siden 1805 ligger i Østerrike) frem til i dag – er erkebiskopen av Salzburg altså Tysklands primas.

Sekulariseringen[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra opphevelsene av bispeseter under reformasjonen var bispegrensene nesten uforandret gjennom nærmere tusen år. Større endringer skjedde først i ringvirkningene av den franske revolusjon (1789). I 1798 okkuperte franske revolusjonstropper alle tyske territorier på Rhinens venstre bredd. Bispedømmene og klostrene i disse områdene ble sekularisert, opphevet og/eller omstrukturert. De resterende bispedømmene og klostrene ble sekularisert gjennom Reichsdeputationshauptschluss i 1803, en direkte konsekvens av fredsbetingelsene som Napoleon hadde diktert i freden i Lunéville (1801). Dette betød slutten på biskopenes tid som territorialfyrster. For mange klostre betød det dessuten opphevelsen. Det eneste fyrstbispedømmet som unngikk sekulariseringen i noen år til, var Regensburg. Det fortsatte å eksistere som geistlig og riksumiddelbart territorium, kombinert med erkekansler- og kurfyrstetittelen som tidligere hadde tilhørt erkestiftet Mainz. Biskopen av Regensburg fikk den nye tittelen fyrstprimas av Tyskland, men også hans kirkelige stat ble oppløst i 1810.

I tiden etter napoleonskrigene forble en rekke bispeseter vakante i flere år. Først etter Wienkongressen (1815) ble det mulig å re-organisere bispedømmene i Tyskland. Frem til 1825 opphevet paven derfor fire bispedømmer (Chiemsee, Corvey, Konstanz, Worms), opprettet tre nye (Freiburg, Limburg, Rottenburg), opphøyet to til erkebispedømmer (Bamberg, München-Freising) og gjorde om to forhenværende erkebispedømmer til vanlige suffraganbispedømmer (Mainz, Trier). Også kirkeprovinsene ble inndelt på nytt. Grensene var nå i større grad sammenfallende med statsgrensene (resp. grensen for Det tyske forbund).

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Etter noen ytterligere justeringer som følge av første verdenskrig var den kirkelige strukturen i Det tyske rike per 1925 som følger (fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens tyske grenser, erkebispedømmer er kursivert):

Tiden av Tysklands deling etter andre verdenskrig skapte store problemer for den katolske kirke i DDR. For det første ble utøvelse av religioner hindret av styresmaktene, selv om det offisielt hersket religionsfrihet. Andelen katolikker i DDR sank derfor fra 10 % i 1950 til 5 % i 1990. For det andre var Berlin, som hadde blitt bispesete i 1930, og Meißen de eneste bispesetene som lå i DDR. Mesteparten av Øst-Tyskland sognet til bispedømmer som hadde sine seter i Vest-Tyskland (Fulda, Hildesheim, Osnabrück, Paderborn, Würzburg) eller Polen (Breslau). Paven opprettet derfor i 1972/73 fire apostoliske administrasjoner for Øst-Tyskland med sete i Erfurt, Görlitz, Magdeburg og Schwerin. Etter Tysklands gjenforening ble disse administrasjonene opphøyet til bispedømmer i 1994.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Deutsche Bischofskonferenz: Flyer Eckdaten Kirchenstatistik 2016» (PDF). Sekretariat der Deutsche Bischofskonferenz. 2016. Besøkt 9. desember 2017.