Erkebispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Et erkebispedømme er et bispedømme som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. Det ledes av en erkebiskop. Erkebispedømmer finnes i blant annet Den katolske kirke, Den anglikanske kirke og enkelte protestantiske kirker, som Svenska kyrkan.

Et erkebispedømme er i utgangspunktet ikke en egen kirkelig provins, men i vestkirken er mange av dem metropolitanerkebispedømmer. Disse har en overordnet posisjon i en gruppe av bispedømmer; sistnevnte kalles suffraganer. I østkirken er det langt vanligere at erkebispedømmer ikke har metropolitanstatus.

Norge fikk sitt første og eneste erkebispedømme i 1154, med sete i Nidaros. Embetet som erkebiskop ble lagt ned ved reformasjonen i 1536, og Den norske kirke bruker ikke tittelen erkebiskop. Enkelte andre protestantiske kirker, som Den svenske kirke, beholdt tittelen etter reformasjonen.

Se også[rediger | rediger kilde]