Fyrstbiskop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Det tysk-romerske rike ved freden i Westfalen (1648). Høy- og erkestiftene samt de større riksklostrene er fremhevet med lilla farge.

En fyrstbiskop (tysk Fürstbischof) var i Det tysk-romerske rike en biskop som samtidig var en riksfyrste med personlig stemme (virilstemme) i riksdagen. Fyrstbiskopen var geistlig hersker over et fyrstbispedømme (Fürstbistum) og samtidig verdslig hersker over et riksumiddelbart territorium som ble kalt høystift (Hochstift). Høystiftet var ofte av mye mindre utstrekning enn fyrstbispedømmet, men kunne ha anselige størrelser (f.eks. over 10 000 km² i Salzburgs tilfelle). De respektive betegnelsene for erkebiskoper var fyrsterkebiskop, fyrsterkebispedømme og erkestift (Fürsterzbischof, Fürsterzbistum, Erzstift). Også en del abbeder, abbedisser og proster var riksumiddelbare; disse ble kalt riksprelater.

Fyrstbiskopene var en av Det tysk-romerske rikets viktigste grunnsøyler. Således var fyrsterkebiskopene av Mainz, Trier og Köln rikets fremste kurfyrster. Fyrstbiskopene ble ofte også regnet for å være keiserens viktigste støttespillere. Biskopenes fyrstestatus gikk tilbake til de tysk-romerske herskernes politikk i tidlig middelalder: I motsetning til de mektige verdslige fyrstefamiliene hadde ikke biskoper dynastiske interesser. Ofte ble biskopene til og med utnevnt av keiserne.

I begynnelsen av Det tysk-romerske rike fantes det rundt 92 fyrst(erke)biskoper, dvs. samtlige biskoper innen riket var riksfyrster. Tallet ble gradvis redusert, delvis fordi bispedømmene havnet utenfor riket (f.eks. Aquileia i Italia, Bisanz i Frankrike, Chur i Sveits), delvis fordi fyrstbiskopene mistet riksumiddelbarheten (f.eks. Chiemsee, Gurk, Seckau), delvis fordi bispedømmene ble protestantiske og stemmene deres ble overtatt av verdslige herskere (f.eks. Magdeburg av Brandenburg, Meißen av Sachsen, Schwerin av Mecklenburg). Den eneste protestantiske biskopen som forble riksfyrste, var fyrstbiskopen av Lübeck.

Før napoleonskrigene (dvs. rundt 1792) fantes det ennå fem fyrsterkebispedømmer og 24 fyrstbispedømmer (se listen). Fire av disse ble annektert av franske tropper mellom 1794 og 1799 (Bisanz, Chur, Lüttich, Sitten). Resten ble, med unntak av Regensburg, sekularisert gjennom Reichsdeputationshauptschluss i 1803.

Liste over fyrstbispedømmer per 1792[rediger | rediger kilde]

Friedrich Karl Joseph von Erthal var den siste fyrsterkebiskopen og kurfyrsten av Mainz.