Blond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av ung kvinne med enhjørning, (1506) av Raffaello Sanzio avbilder en ung kvinne med blondt hår.
Ashley Miller, en samtidig (ekte?) blondine.

Blond eller lyshåret er en hårfarge som er karakterisert av lave nivåer av det mørke pigmentet melanin. Resultatet er en synlig fargetone avhengig av flere faktorer, men den har alltid en form for gulaktig farge. Fargen kan være svært blek blond (grunnet en liten spredning av pigment) til rødlig blond eller gyllenbrun (sandfarget) farge (sistnevnte med mer melanin).

En kvinne med blondt hår kan kalles for blondine. Betegnelsen blond benyttes allment om lyshårede personer av begge kjønn. Et eldre uttrykk for blond hårfarge var linhår eller lingult. Å gjøre håret blondt med kunstige midler innebærer hovedsakelig å benytte en form for blekning ved at håret blir lysere fordi fargepigmentet i håret fjernes. Hydrogenperoksid er et vanlig middel, men det sliter på hårets kvalitet slik at det blir sprøtt og livløst, og kan i verste fall føre til håravfall. Bondt hår er vanligst i Nord- og Vest-Europa med synkende frekvens østover. Noen melanesere har også blondt hår, dette skyldes en lokal mutasjon uavhengig av blondt hår i Europa.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet «blond» er avledet fra gammelfransk blund eller blont, i betydningen «en farge midt mellom gyllen og lys kastanje», som igjen er avledet fra latin flavus, «gul».[2] Det norske ordet gul er derimot avledet fra norrøne gulr. Det er også en teori om at blond kan være avledet fra latinske blundus, «gul». Gammelengelske beblonden betydde farget, da germanske krigere var kjent for å farge håret. Andre lingvister mener at blundus er middelalderlatin avledet fra latinsk flavus. Ordet kom uansett inn i engelsk fra fransk, og er attestert i engelsk i 1481. På fransk er «blonde» et adjektiv i hunkjønn og beskrev en kvinne med blondt hår.[3] På moderne norsk brukes blond om hårfargen til begge kjønn, og blondine utelukkende om kvinner.[4]

Evolusjon av blondt hår[rediger | rediger kilde]

Blondt hår, sett bakfra.

Naturlig lyst hår opptrer oftest i Europa og mindre ofte i andre områder av verden. Blant befolkningen i det nordlige Europa opptrer blondt hår hyppigere. Hårfargegenet MC1R har minst syv varianter i Europa som gir verdensdelen et vidt omfang av hår- og øyenfarge. Basert på den nyeste genetiske forskning som er utført ved tre japanske universiteter er den genetiske mutasjonen som førte til blondt hår i Europa blitt isolert omtrent 11 000 år siden i løpet av den siste istiden.[5][6] Den genetiske mutasjonen for rundt 11 000 år siden, da mennesket allerede hadde vært i Europa i rundt 30 000 år, som frambrakte blondt hår, skjedde antagelig i eller i nærheten av de områdene der blond hårfarge er mest vanlig i dag: Norden, Finland, Baltikum og de landene med slavisk språk som ligger lengst vest. Lignende studier av blå øyne viser at også denne mutasjonen har oppstått på omtrent samme tid.

En annen forklaring funnet i vitenskapelig litteratur om evolusjonen for lyst hår er beslektet med kravet om vitamin D-syntese og Nord-Europas sesongmessige underskudd på sollys.[7] Lysere hud har sin årsak i lav konsentrasjon av pigmentering, således er det mulig for sollyset å utløse produksjonen av vitamin D. På den måten er de høye frekvensene av lyst hår på de nordlige breddegrader et resultat av lys huds tilpasning til lavere nivåer av sollys, noe som reduserer den alminnelige forekomsten av rakitt grunnet mangel på vitamin D. Mørkere pigmentering ved høyere breddegrader hos bestemte etniske grupper, som inuitter, er forklart med høyere andel av sjømat i deres kosthold. Da sjømat har store andeler vitamin D vil mangel på vitamin D ikke skape et selektivt press for lysere pigmentering i denne befolkningen.

En ung pike med lyse øyne og lyst hår.
En blond pike fra Finland.

En alternativ hypotese ble presentert av den kanadiske antropologen Peter Frost ved Universitet i St Andrews som utga en forskningsrapport i mars 2006 i Evolution and Human Behavior. Frost mente at blondt hår utviklet seg raskere i et bestemt område mot slutten av den siste istiden grunnet seksuell seleksjon.[8] At ikke denne eller disse små mutasjonene forsvant har blitt forklart med mangelen på menn i det utsatte jeger- og samlersamfunnet. Uvanlige fargevariasjoner hos kvinner skal i henhold til denne teorien ha hatt lettere for å lokke til seg menn, det vil si seksuell seleksjon. Frost argumenterte for at blondt hår ble produsert i høyere grad hos Cro-Magnon-mennesket som stammet fra den europeiske befolkningen grunnet matmangel for 10 000-11 000 år siden da det meste av Europa var dekket av steppe og tundra. Bortimot det eneste livsopphold som kunne eksistere i det nordlige Europa kom fra flokker med mammut, reinsdyr, bisoner og hester, og jakten på disse involverte lange og besværlige jaktreiser der det var et stort antall menn som døde, noe som førte til en høyere andel overlevende kvinner i forhold til menn. Teorien argumenterer for at kvinner med blondt hår økte sin sjanse til å tiltrekke seg de få mennene som var igjen og således økte også antallet blonde mennesker.[9]

En teori som ble lagt fram i The History and Geography of Human Genes (1994) hevder at blondt hår ble dominerende i det nordlige Europa fra rundt 3000 f.Kr. i det området som i dag er Litauen blant de nylig ankomne urindoeuropeere i henhold til Kurgan-hypotesen. Dette trekket spredde seg deretter raskt via seksuell seleksjon til Skandinavia. Som nevnt over antar denne teorien at menn fant kvinner med blondt hår mer tiltrekkende.[10]

Sosiale grunner til at menn kan ha foretrukket blonde kvinner er at lyst hår er en markør for ungdom.[11] Ettersom mange nordeuropeiske barn har blondt hår som mørkner etter hvert som de modnes og blir eldre, kan det argumenteres for at blondt hår ble assosiert med ungdom og derfor fruktbarhet.[11] Blondt som farge har også blitt assosiert med lys og gull, ting som folk finner tiltrekkende og ønskelig. Lyst hår er vanligvis mer sjelden og eksotisk, noe som økte dets tiltrekning.[11]

Geografisk spredning[rediger | rediger kilde]

Historisk spredning av lyst hår i Europa: gul representerer 80 %, lys oransje er 50-79 %, lys brun er 20–49 %, mørk brun er 1–19 %, svart representerer ubetydelige forekomster.[12]

Blondt hår er hyppigst funnet blant folk i Nord-Europa. Pigmenteringen (fargingen) av både hår og øyne er lysest rundt Østersjøen og mørkheten økes jevnlig og bortimot konsentrisk utover fra denne regionen.[13] Jordbærfarget blond er en langt mer sjelden type, som inneholder den største andelen av feomelanin. Blondt hår er også funnet i det sørlige, vestlige og østlige Europa. På grunn av utvandring fra Europa fra 1500-tallet og fram til i dag finnes blondt hår over hele verden, som i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Sibir og andre steder.

Generelt er blondt hår hos europeere assosiert med lysere øyenfarge (grå, blå, grønn og nøttebrun) og lys og tidvis fregnet hudfarge. Sterkt sollys kan også lysne hårfargen i varierende grad og føre til at mange blonde mennesker får fregner, særlig i barndommen.

Naturlig blond gutt fra Vanuatu i Stillehavet.

I Sentral-Asia, det vestlige Asia (Midtøsten) og sørlige Asia finnes det også en lav frekvens av naturlig blondt hår blant en del etniske befolkninger. I Afghanistan er blondt hår særlig funnet blant tadsjikere, rundt ti prosent, særlig i Pamir-regionen,[14] pasjtunere og nuristanifolket i Nuristanprovisen i Afghanistan, som også har en andel naturlig blondt hår. I Pakistan utmerker kalasjfolket seg med blondt hår. Lyst hår kan også opptre naturlig blant andre folk fra Khyber Pakhtunkhwa og de nordlige distriktene i Pakistan og India, blant annet khowerfolket, pasjtunere, kasjmirere, shinafolket og burushofolket, foruten etterkommere av europeiske kolonister, hovedsakelig funnet i Goa i India.

Blonde er også funnet i Tyrkia, særlig i nordlige (Kaukasus) og vestlige (Europa) delene av landet, og i deler av nordlige Iran, særlig i provinsene mot Det kaspiske hav. I Levanten eller Midtøsten finnes det blonde i Israel (særlig blant askenasiske jøder), vestlige Syria, nordlige Irak, palestinske områder, Jordan og Libanon har også en frekvens av blonde. Blondt hår er et vanlig syn blant berbere i Nord-Afrika, særlig i regionene ved Riffjellene og Kabylia, og blant Maghreb-arabere av berbisk avstamming.[15] Utvandring og invasjon fra Nord-Afrika til sørlige Europa, særlig Spania og Portugal, har økt antallet naturlig blonde i denne regionen. En del berbere av guanchefolket, særskilt de nå utdøde urinnbyggere på Tenerife, en av øyene på Kanariøyene, ble i henhold til spanske utforskere på 1300-tallet å hatt blondt hår og blå øyne.[16] På grunn av utvandring fra Kanariøyene har et antall blonde med avstamming herfra i deler av Spania og delvis til de tidligere spanske kolonier i den nye verden.

Aboriginene, utbefolkningen i Australia, særlig i de vestlige og sentrale delene av kontinentet, har en høy andel av naturlig blond-til-brunt hår,[17][18] med så mange som 90-100 prosent av barna har blondt hår i en del områder.[19] Dette trekket blant australierne er hovedsakelig assosiert med barn og kvinner, og håret får vanligvis langt mørkere brunaktig farge, mer svart enn blondt, etter hvert som de blir eldre.[19] Blonde er også funnet i en del andre deler av sørlige Stillehavet, eksempelvis på Salomonøyene, Vanuatu, og Fiji. Igjen er det høyere andel hos barn, men her er det mange voksne som også er blonde. Blondhet er også rapportert blant et av urbefolkningene i Sør-Amerika, kjent som skyfolket (Chachapoyas-kulturen).[20] Det kan også finnes andel av blondt hår mellom peruansk mestizos som nedstammer både fra skyfolket og spanjoler (og/eller andre europeiske avstamning).

Relasjon til alder[rediger | rediger kilde]

Blondt hår er mest vanlig blant småbarn og barn fra den kaukasoide rase,[21] i en slik grad at begrepet «babyblond» ofte er benyttet som beskrivelse for svært lyst, i en del tilfeller nesten helt hvitt hår. Småbarn kan bli født med blondt hår selv blant grupper hvor man sjelden ser voksne med blondt hår,[21] skjønt slikt fødselshår endres raskt. Blondt hår tenderer generelt mot å bli mørkere med årene, og mange barns blonde hår blir mørkt, mørk brunt eller svart før eller i deres voksne år.[21]

Folkeminne, kultur og antropologi[rediger | rediger kilde]

De såkalte «Blonde Kouros-hode», fragment av en statue av en ungdom fra oldtidens Hellas, ca. 490–480 f.Kr. Det er funnet malingsrester av brunblond farge på marmoren. I dag i Acropolismuseet i Athen.
Etter at den vakre Siv fikk klipt av seg håret måtte den listige Loke i norrøn mytologi skaffet nytt av rent gull.

I løpet av den første perioden av Romerriket ble blondt hår assosiert med prostituerte som da bar blonde parykker eller farget håret sitt. I den senere perioden ble blondt hår mer sosialt akseptabelt og ønskelig, selv i de høyere samfunnsklassene.[11] Eksempelvis er den fysiske framtoningen til keiser Nero, som nedstammet fra en aristokratisk familie, beskrevet av historikeren Sveton som «...hans hår var lys blondt,... hans øyne var blå...»[22] I henhold til forskeren Francis Owens beskrev romerske nedtegnelser et meget stort antall velkjente romerske personligheter som var blonde.[23] I tillegg er det nedtegnet rundt 250 personer med navnet Flavius, som betyr blond, og det er mange navn som Rufus og Rutilius, som betyr henholdsvis rødhåret og rødaktig hårfarge. De følgende romerske gudene skal etter sigende ha blitt beskrevet med blondt hår: Amor, Apollo, Aurora, Bacchus, Ceres, Diana, Jupiter, Mars, Mercury, Minerva og Venus.[23]

I middelalderen ble blondiner ofte assosiert med en forførerske; eksempelvis ble Bibelens Eva fram til slutten av 1300-tallet vanligvis framstilt som blond, mens jomfru Maria ble framstilt som brunette.[11]

I norrøn mytologi ble Tors hustru Siv beskrevet som blondine.[24] Siv ble regnet for å være svært vakker, og hennes hår ble sammenlignet med gull. Skaldskaparmål fortelles det hvordan Loke skar av Sivs hår, men da Tor oppdaget dette, tvang han Loke til å love at han skulle erstatte Sivs tapte lokker med et nytt hår av gull. Loke holdt løftet ved å få noen dverger kalt Ivaldis sønner til å smi et magisk hår av gull. «Sivs hår» ble også en kjenning for gull i skaldediktningen.

I eddadiktet Rigstula i Den eldre Edda er den blonde mannen Jarl framstilt som stamfar til krigerklassen. I nordeuropeisk folkeminne verdsatte feer og alver blondt hår hos mennesker. Spedbarn med blondt hår var mer utsatte for å bli stjålet og erstattet av byttinger, og unge blonde kvinner var mer utsatt for å bli lurt av sted til alvenes land.[25]

Głowa blondynki eller «Blondt hode», maleri på kartong avŻmurko Franciszek (1859 - 1910)

I europeiske folkeminner om alver ble blondt hår ofte tilskrevet helter og heltinner. Det kan framstå i teksten, som i Marie-Catherine d’Aulnoys La Belle aux cheveux d'or («Fortellingen om vakre Gullokk»), eller i illustrasjonene som fulgte fortellingene.[26] Et kjent unntak er eventyret om Snøhvit som på grunn av sin mors ønske er «rød som blod, hvit som snø, og sort som ibenholt»,[27] og således har sort hår.[28] Denne tendensen opptrer også i mer formell litteratur, eksempelvis i gresk mytologi. Afrodite er kjærlighetsgudinnen og hadde «gyllent hår» i henhold til manuskriptet Oxyrhynchus Papyri tilskrevet den greske poeten Ibykos, og Hesiods Theogonien og senere hos Coluthos' Helenas voldtekt.

I Miguel de Cervantes' Don Quijote er idealskjønnheten Dulcinea, og hennes «hår er som gull». I John Miltons dikt Det tapte paradis har edle og uskyldige Adam og Eva «krøller av gull»,[29][30] Kvinneforføreren og hovedpersonen i Guy de Maupassants roman Bel Ami (1885) som «minnes helten fra populære romanser» har «lett rødlig, kastanjeblondt hår», mens mot slutten av J.R.R. Tolkiens verk Ringenes herre, ble det særskilt fordelaktige året som fulgte krigen om ringen uttrykt i en helligdom av et særskilt høyt antall blonde barn.

Blonde Hitlerjugend-gutter 1933 fotografert av rasepolitisk byrå i det tyske nazistpartiet som eksempler på «karakterhoder».

I rasebiologien, spesielt den som ble bedrevet i Nazityskland, ble blonde mennesker i nazipropagandaen framstilt som mer «ariske» og av den grunn «bedre» mennesker enn andre «raser», til tross for at flere framstående nazister ikke selv framsto som spesielt blonde, blant annet Adolf Hitler.

Skuespillerne Marilyn Monroe og Jane Russell (1953), særlig førstnevnte framstilte ofte dumme og naive blondiner på film.

I samtidens populærkultur er det ofte blitt en klisjé at menn generelt synes at blonde kvinner er mer tiltrekkende enn kvinner med annen hårfarge. Forfatteren Anita Loos populariserte dette i sin muntre roman fra 1925, Herrer liker blonde piker, filmatisert 1928, deretter som musikal i 1949, og filmet på nytt i 1953 med blant annet Marilyn Monroe i hovedrollen (som blond).[11]

Blondiner er ofte antatt å ha det mer morsomt, eksempelvis i reklamen for Clairol hvor det blir spurt (og således også slått fast) «Er det sant at blondiner har det mer morsomt?» En del kvinner som har bleket håret har rapportert at andre da forventer at de er mer opptatt av lettvint og enkel moro. Den blonde stereotypien er også assosiert med det å være mindre seriøs og mindre intelligent.[11] Den feilaktige slutningen at blonde kvinner skal være mindre intelligente enn gjennomsnittet, og derfor må klare seg ved hjelp av sitt utseende, kommer blant annet til uttrykk i de såkalte blondinevitsene.[31] Det er antatt at opprinnelsen til «den dumme blondine» var en blond, fransk prostituert ved navn Rosalie Duthe fra 1700-tallet som hadde rykte på seg for å være vakker, men mindre intelligent, noe som inspirerte et skuespill om henne, kalt Les Curiosites de la Foire (Paris 1775).[11]

Blonde skuespillerinner som har gitt uttrykk for dette er blant annet Marilyn Monroe, Judy Holliday, Jayne Mansfield, og Goldie Hawn. Filmregissøren Alfred Hitchcock foretrakk å ha blonde kvinner i viktige roller da han mente at publikum ville mistenke disse sist, og sammenlignet dem med «jomfrusnø som viste seg i blodige fotspor», derav begrepet «Hitchcock-blondine».[32] Denne stereotypien har ført til en motfortelling, eksempelvis i filmen Lovlig blond (2001) hvor hovedpersonen, den tilsynelatende overfladiske blondinen framstilt av Reese Witherspoon, lyktes på Harvard til tross for fordommene mot hennes skjønnhet og hårfarge.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kahn, R, (2012). «Gene Expression « Intelligent squid are our brothers & sisters too! Richard Dawkins accepts the usefulness of race » Case closed: blonde Melanesians understood». Discover magazine. Besøkt 2. november 2017. 
  2. ^ Norske ordbøker: «Blond»
  3. ^ Origin of «blonde», fra Online Etymology Dictionary.
  4. ^ Norske ordbøker: «Blondine»
  5. ^ Dobson, Roger; Taher, Abul (26. februar 2006): «Corrected - Cavegirls were first blondes to have fun». The Times (London). Lenke ikke lenger tilgjengelig, men referert her: «Cave Girls Were First Blondes to Have Fun» Arkivert 3. juli 2010 hos Wayback Machine.
  6. ^ «Blonde cavegirls had more fun»[død lenke], sammendrag fra Evolution and Human Behavior, Volume 27, Issue 2 , mars 2006, ss. 85-103
  7. ^ Robins, Ashley H. (1991): Biological perspectives on human pigmentation. Cambridge University Press, ss. 195–208.
  8. ^ «European hair and eye color: A case of frequency-dependent sexual selection?» (sammendrag) fra Evolution and Human Behavior, Volume 27, Issue 2, ss. 85-103 (mars 2006)
  9. ^ Clout, Laura (19. november 2007): «Blonde women make men less clever». The Daily Telegraph (London).
  10. ^ Cavalli-Sforza, Luigi Luca; Menozzi, Paolo; Piazza, Alberto (1994): «Europe». The History and Geography of Human Genes. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-08750-4. s. 266.
  11. ^ a b c d e f g h i Sherrow, Victoria: Encyclopedia of hair: a cultural history. Page 149
  12. ^ Frost, Peter (2006): Why Do Europeans Have So Many Hair and Eye Colors?
  13. ^ Cavalli-Sforza, L., Menozzi, P. & Piazza, A. (1994): The History and Geography of Human Genes. Princeton: Princeton University Press.
  14. ^ Shoumatoff, Nicholas; Shoumatoff, Nina (2000): «Around the Roof of the World». University of Michigan Press. ISBN 0-472-08669-3. s. 9.
  15. ^ Coon, Carleton S. (1939): The Races of Europe, Greenwood Press, 1972, s. 482: «I det hele er blonde utbredt i Rif; over halvparten av voksne menn viser som av det. Men Rif er ikke blondt land i den grad som Norge, Sverige, Finland eller selv England er blond; det er imidlertid langt blondere enn det meste av Spania eller sørlige Italia».
  16. ^ Mysteries endure at Canary Islands, The Washington Times 21. april 2005
  17. ^ «Gene Expression: Blonde antipodals». Gnxp.com.
  18. ^ «Modern Human Variation: Overview» Arkivert 5. november 2012 hos Wayback Machine.. Anthro.palomar.edu. 2009
  19. ^ a b «Gene Expression: Blonde Australian Aboriginals». Gnxp.com.
  20. ^ «Cloud People Of Peru»; en oldtidsby avdekket dypt inne i regnskogen i Amazonas, knyttet til de legendariske blonde, hvithudete sivilisasjonen i Sør-Amerika.
  21. ^ a b c Ridley, Matt (2003): Red Queen: Sex and the Evolution of Human Nature. HarperCollins, 2. utg., ss. 293–294.
  22. ^ «Suetonius • Life of Nero». Penelope.uchicago.edu.
  23. ^ a b Owen, Francis (1993): The Germanic people; their Origin Expansion & Culture, Barnes & Noble Books ISBN 0-88029-579-1, ss. 49.
  24. ^ Byock, Jesse (overs.) (2006): The Prose Edda, Penguin Classics. ISBN 0-14-044755-5: ss. 92.
  25. ^ Briggs, Katharine (1978): An Encyclopedia of Fairies, Hobgoblins, Brownies, Boogies, and Other Supernatural Creatures, «Golden Hair», Pantheon, ISBN 0-394-73467-X. ss. 194.
  26. ^ Warner, Marina (1996): From the Beast to the Blonde: On Fairy Tales And Their Tellers, Farrar, Straus and Giroux, ISBN 0-374-15901-7. ss. 362–366
  27. ^ Brødrene Grimm (1812): «Little Snow-White». Grimm's Fairy Tales.
  28. ^ Warner, Marina (1996): From the Beast to the Blonde: On Fairy Tales And Their Tellers, Farrar, Straus and Giroux, ISBN 0-374-15901-7. ss. 365
  29. ^ Milton, John (1674): Paradise Lost: A Poem in Twelve Books. Google Books
  30. ^ Milton, John (1674): «Book IV». Paradise Lost. «Her unadorned golden tresses wore»
  31. ^ Blondinevitser - Morsomme vitser om blondiner! Arkivert 15. mars 2011 hos Wayback Machine.
  32. ^ Allen, Richard (2007): Hitchcock's Romantic Irony. Columbia University Press. ISBN 978-0-231-13574-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]