Jayne Mansfield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jayne Mansfield
Jayne Mansfield (Kiss them for me-1957).jpg
Promobilde for filmen Flåten er i by'n (1957).
Født Vera Jayne Palmer
19. april 1933
Bryn Mawr, Pennsylvania, USA
Død 29. juni 1967 (34 år)
Route 90 i nærheten av Slidell, Louisiana, USA
Gravlagt Fairview Cemetery
Ektefelle
Barn 5; inkludert Jayne Marie Mansfield og Mariska Hargitay
Utdannelse
Yrke
  • Skuespillerinne
  • sangerinne
  • modell
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Komplett liste
Signatur
Jayne Mansfields signatur

Jayne Mansfield (født Vera Jayne Palmer 19. april 1933, død 29. juni 1967) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne og modell.

Etter å ha drømt om å bli filmstjerne siden tidlig barndom reiste hun til Hollywood i 1954. Hun fikk raskt oppmerksomhet ved hjelp av aktiv selvpromotering, men greide ikke å følge opp på filmlerrretet. Gjennombruddet kom da hun spilte hovedrollen i Broadway-teaterstykket Will Success Spoil Rock Hunter? i 1955.

Suksessen på teaterscenen resulterte i en filmkontrakt med 20th Century Fox. Mansfield ble kjent for sitt platinablonde hår, yppige former og dristige klesvalg, og ble stadig sammenlignet med Marilyn Monroe. Hun gjorde seg spesielt bemerket i komediene Hun kan'ke for det (1956) og Åh, for en mann (1957), men fikk også ros for rolletolkningene sine i dramafilmene Buss på avveier og Innbruddstyvens æresord (begge fra 1957).

Mansfields to neste filmer, Flåten er i by'n (1957) og Vestens tøffeste sheriff (1958), imponerte ikke kritikerne. De neste årene lånte filmselskapet henne ut til ulike lavbudsjettsfilmer, før kontrakten hennes ble avsluttet i 1962. Mansfield fikk mye oppmerksomhet for å ha vist seg toppløs i filmen Promises! Promises! (1963), men fikk aldri den store suksessen på filmlerretet igjen. Hun var likevel en populær kjendis og turnerte med både nattklubbforestillinger og teaterstykker.

Mansfield døde i en bilulykke 34 år gammel. Tre av hennes fem barn befant seg også i bilen, men overlevde.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Jayne Mansfield ble født Vera Jayne Palmer 19. april 1933 i Bryn Mawr i Pennsylvania. Hun hadde engelske og tyske aner.[1] Hennes far, Herbert William Palmer, var en ambisiøs advokat, mens hennes mor, Vera Jeffrey Palmer, var en tidligere lærerinne.[2] For å skille mellom mor og datter ble bare Vera Jaynes mellomnavn brukt.[3] Familien bodde de første årene av livet hennes i i Phillipsburg i New Jersey, der hennes far drev et suksessfullt advokatfirma.[4] Han drømte også om en politisk karriere.[5] Da Palmer var tre år gammel døde hennes far av et hjerteinfarkt mens familien var på biltur.[5] Både Palmers venner og senere biografer er enige i at hans død preget henne sterkt.[6] Palmers mor begynte å jobbe som lærerinne igjen for å forsørge datteren. I 1939 giftet hun seg med salgsmannen Harry «Tex» Peers, og familien flyttet til Dallas, der han kom fra.[7]

Palmer bestemte seg i ung alder for at hun ønsket å bli filmstjerne, og idoliserte Shirley Temple i sine første barneår.[8] Hennes foreldre sørget for at hun fikk undervisning i fiolin, piano og dans.[7] Hun fikk gode karakterer på videregående, men ble skuffet over å ikke komme med i skolens dramagruppe.[9] Palmer hevdet selv senere å ha en IQ på 163, men mente også at folk var mye mer interessert i kroppen hennes enn i hjernen.[10] Skuespillerambisjonene hennes ble satt på vent da hun i 1950 giftet seg med Paul Mansfield. Senere samme året fødte hun datteren Jayne Marie. Mansfield forsøkte å kombinere rollen som kone og mor med studier ved University of Texas.[11] Ekteparet hadde ikke råd til barnevakt, så hun måtte ta med seg datteren på skolen.[12] De dagene hun ikke hadde forelesning jobbet hun på kveldstid som resepsjonist, dørselger og modell, noe som førte til at hun ofte måtte klare seg med fire timer søvn.[13] Sommeren 1951 overlot Mansfield datteren til sin mor og reiste til Los Angeles for å studere drama ved University of California, Los Angeles.[13] Mens hun var der meldte hun seg på skjønnhetskåringen Miss Southern California. Hun kom til finalen, men ble tvunget til å trekke seg etter protester fra ektemannen.[13] Samme høsten reiste hun hjem igjen, etter å ha fullført semesteret. I begynnelsen av 1952 ble hennes ektemann innkalt til tjeneste i United States Army grunnet Koreakrigen, og familien bodde en periode på militærbasen Camp Gordon i Georgia.[14] Ekteparet deltok i flere mindre teaterproduksjoner, inkludert Anything Goes.[15]

Da ektemannen ble sendt til Korea studerte Mansfield drama, abnormal psykologi og biologi ved Southern Methodist University.[16] Hun ble også elev hos Baruch Lumet, faren til regissør Sidney Lumet og stifteren av Dallas Institute of the Performing Arts.[17] Mansfield hadde ikke råd til å betale, men Lumet tilbød seg å undervise henne gratis.[18] Han introduserte henne for William Shakespeare og annet seriøst drama. Etter noen måneders studier gav han henne en mindre rolle i en oppsetning av Arthur Millers En handelsreisendes død.[17] Milton Lewis, lederen for talentavdelingen hos Paramount Pictures, så en av forestillingene, og ba Lumet om å gi ham beskjed når hun var klar til å komme til Hollywood.[18] Mansfield hadde allerede avtalt med ektemannen at da han kom tilbake fra krigen skulle de reise til Los Angeles. Dersom hun ikke hadde greid å slå gjennom innen seks måneder skulle de reise tilbake til Dallas.[19] I påvente av dette øvde hun på utvalgte scener fra kjente teaterstykker sammen med Lumet, som hun kunne fremføre på en eventuell prøvespilling.[17] Lumet kontaktet også Lewis for å annonsere at eleven hans var på vei.[20]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1954 reiste Mansfield til Los Angeles sammen med ektemannen og datteren.[21] Med på flyttelasset var også hennes mange kjæledyr. Mansfield gjorde etterhvert kjæledyrene til ett av sine kjennetegn, og ble ofte observert med en chihuahua på armen.[22] Hun prøvespilte for både Paramount Pictures og Warner Bros., men fikk avslag.[15] Mansfield mente at oppskriften for å lykkes var «80 prosent besluttsomhet og 20 prosent talent».[23] Etter råd fra en agent bleket hun det mørke håret sitt.[24] Hun adopterte også rosa som sin signaturfarge, og brukte dette aktivt i markedsføringen av seg selv.[25] Mansfield tok diverse strøjobber for å tjene penger, og registrerte seg også som modell hos Blue Book Modeling Agency.[15] På sitt første modelloppdrag skulle hun posere i badedrakt på et reklamebilde for General Electric. Brystene hennes var imidlertid så store at hun ble klippet bort fra det ferdige bildet.[26] Da Mansfield, mot ektemannens vilje, brukte arven hun fikk etter bestemoren til å kjøpe seg hus, flyttet han tilbake til Dallas alene.[27]

Høsten 1954 spilte Mansfield en liten rollen i TV-serien Lux Video Theatre. Dette ledet til at hun fikk en birolle i film noiren Female Jungle.[28] Innspillingen var fullført på to uker, og førte ikke til videre arbeid.[29] I desember samme året møtte Mansfield presseagenten Jim Byron. Hun ønsket å promotere seg selv, mens han ønsket å bevise at han var «den beste presseagenten i verden».[30] Sammen fant de på en rekke PR-stunt for å skape blest om henne. Mansfield hadde vunnet sin første skjønnhetskåring, Miss Photoflash, i 1952.[20] Byron hjalp henne også med å få en rekke andre utmerkelser, inkludert Miss Nylon, Miss Texas Tomato, Miss Electric Switch og Miss July Fourth.[31] Den eneste hun takket nei til var Miss Roquefort Cheese, fordi hun mente det «ikke hørtes riktig ut».[32] I februar 1955 var Mansfield månedens playmate i Playboy. Dette ble begynnelsen på et flere år langt samarbeid mellom henne og magasinet.[33]

I januar 1955 sørget Byron for at Mansfield deltok på pressevisningen av Jane Russells nyeste film, Howard Hughes' Havets bytte, i Florida.[34] En rekke unge, håpefulle skuespillerinner deltok på arrangementet, samt den mer etablerte Debbie Reynolds. Mens pressen ventet på Russell, stjal Mansfield oppmerksomheten iført en altfor liten rød bikini.[35] Høydepunktet var da hun mistet badetoppen mens hun svømte i bassenget.[31] I den påfølgende pressedekningen av arrangementet undret journalistene seg over hvem hun var.[36] Både Hughes og Warner Bros. ønsket å skrive filmkontrakt med henne. Mansfield valgte sistnevnte, og signerte en seksmånederskontrakt med filmselskapet, der lønnen var på 250 dollar i uken.[37]

Tiden hos Warners benyttet Mansfield til å promotere seg selv. Byron anså henne som «satiren på alle dumme blondiner», men kritikerne hans mente at han ikke hjalp karrieren hennes.[23] Mansfield startet sin lange tradisjon med å åpne lokale supermarkeder.[38] Selv da hun var på toppen av sin karriere aksepterte hun fortsatt tilbud om å åpne bowlinghaller og hurtigmatrestauranter.[38] Medieoppmerksomheten samsvarte imidlertid ikke med det hun oppnådde på filmlerretet. En sladrespaltist kommenterte: «Frøken Mansfield er en kjekk modell som klipper bånd på supermarkeder. Av og til er hun å finne i en film.»[39] Mansfield spilte små roller i Pete Kelly's Blues og Frisco Bay. I film noiren Statsadvokaten spilte hun en mindre rolle, som minnet om Marilyn Monroes rolle i Asfaltjungelen.[40] Warners annonserte planer om roller i flere andre filmer, men valgte i stedet å avslutte kontrakten hennes i juli 1955.[40]

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

I juli 1955 reiste Mansfield til Philadelphia for å spille en av hovedrollene i film noiren Innbruddstyvens æresord. Hun mente at rollen hennes i denne filmen skilte seg ut fra alt hun tidligere hadde gjort, ettersom fokuset ikke var på utseendet hennes.[41] Filmen ble ikke utgitt før to år senere, da Mansfields popularitet var på topp. Kritikerne var lunkne til selve filmen, men mente at Mansfield gjorde en brukbar innsats.[42]

Mansfield ble også overtalt av agenten sin, Bill Schiffrin, til å reise til New York for å prøvespille for hovedrollen i teaterstykket Will Success Spoil Rock Hunter?. Hun var i utgangspunktet svært negativ ettersom hun ønsket å jobbe med film, og ikke teater.[43] Teaterstykket var en satire om filmindustrien. Hovedrollen, den platinablonde filmstjernen Rita Marlowe, var i stor grad basert på det stereotype bildet av Marilyn Monroe.[44] Mansfield var ikke interessert i å være teaterstjerne, og overdrev derfor skuespillet sitt på prøvespillingen, men sikret seg dermed rollen.[45] En av produsentene for teaterstykket, Sylvia Hercher, mente at det å ansette Mansfield var en genistrek: «Hun spilte ikke rollen. Hun var rollen.»[44]

Mansfield valgte å fokusere på å promotere seg selv fremfor å øve på teaterstykket før premieren. Sammen med presseagenten Jim Byron planla hun en rekke PR-stunt, inkludert salg av en Jayne Mansfield-varmeflaske.[46] Hun ble også observert på Manhattan, kun iført en pelsbikini og høyhælte sko.[46] Will Success Spoil Rock Hunter? hadde premiere på Broadway i oktober 1955 og ble en stor suksess.[47] Ifølge både Schiffrin og Hercher var hovedgrunnen til dette Mansfield selv.[47] Året etter ble hun belønnet med en Theatre World Award for innsatsen. I april 1956 hadde Life et bilde av henne på forsiden, med tittelen «Broadways smarteste dumme blondine».[48] Sladrespaltisten Louella Parsons spådde at hun kom til å bli årets største filmstjerne.[49]

Mansfield fikk også i økende grad kritikk for overeksponering. En lokal avis nektet en periode å publisere flere bilder av henne.[49] I et forsøk på å endre oppfattelsen om at hun bare var «en sexbombe som levde for PR», gikk hun med på å la journalisten May Mann skrive en artikkel om hennes egenskaper som mor.[50] Mansfield hadde tidligere holdt datteren skjult fra offentligheten, i frykt for at hun skulle miste statusen som sexsymbol.[51] Artikkelen ble imidlertid godt mottatt av både media og publikum, og bidro til å øke populariteten hennes ytterligere.[51]

Mansfield forlot teaterstykket høsten 1956, etter 444 forestillinger, da 20th Century Fox kjøpte rettighetene til det. Filmselskapet betalte 125 000 dollar, og var også interssert i å skrive kontrakt med Mansfield.[52]

Verdensstjerne[rediger | rediger kilde]

I Sverige i forbindelse med premieren av Åh, for en mann i 1957.

Mansfield returnerte til Los Angeles i september 1956. Hun signerte en sjuårskontrakt med Fox med en lønn på 1250 dollar i uken.[52] Filmselskapet håpet at hun kunne erstatte deres største blonde stjerne, Marilyn Monroe, som ønsket større respekt som skuespillerinne.[53] Mansfields første film under den nye kontrakten var komedien Hun kan'ke for det. Hun spilte en kvinne som blir presset av kjæresten til en sangkarriere, men som selv bare ønsker å være husmor. Mansfield uttalte at hun kunne identifisere seg med måten rollefigurens sexapell stadig kom i veien, og mente at rollen derfor var perfekt for henne.[54] Kjente artister som Little Richard, Fats Domino, The Platters og Eddie Cochran fremførte også sanger i filmen. Filmen var Mansfields første filmsuksess, men ble dårlig mottatt av kritikerne.[55] Det var imidlertid uenighet om hvorvidt Fox hadde funnet en som kunne erstatte Monroe eller ikke.[56]

Mansfields neste film var dramafilmen Buss på avveier, som var basert på en roman skrevet av John Steinbeck. Selv om filmen fikk lunken mottakelse, ble hennes innsats godt mottatt av kritikerne. Deretter gjentok Mansfield rollen som Rita Marlowe i Åh, for en mann, filmatiseringen av teaterstykket Will Success Spoil Rock Hunter?. Manuset var endret til å være en satire om TV-reklamer. Tittelfiguren Rock Hunter, som ikke var med i teaterstykket, ble spilt av Tony Randall. Mansfield sikret også kjæresten sin, den ungarske kroppsbyggeren Mickey Hargitay, en mindre rolle i filmen.[57] Filmen ble ikke så godt mottatt som Fox hadde håpet på, men tjente likevel inn store penger.[58] Enkelte kritikere bemerket at Mansfield spilte den samme rollen igjen og igjen.[59] Sammenligningene med Monroe fortsatte også.[59] I september 1957 sendte Fox Mansfield på turné i Europa for å promotere Åh, for en mann. Hun besøkte England, Belgia, Sverige og Italia i løpet av de neste månedene.[60] I desember reiste Mansfield på juleturné for USO sammen med Bob Hope.[61] Hun deltok også på denne turneen i 1959 og 1961.

I filmen Vestens tøffeste sheriff (1958).

Mansfield vant flere priser i 1957, inkludert en Golden Globe for mest lovende kvinnelige nykommer. Mellom september 1956 og mai 1957 var hun inkludert på rundt 2500 bilder i aviser, og det ble skrevet rundt 122 000 linjer om henne.[45] Bransjeblader meldte at kinopublikummet foretrakk henne fremfor Monroe.[62] Mansfield annonserte at hun ønsket å bli en av de største Hollywood-stjernene innen to år, og vinne en Oscar innen fem år.[63] Hun sørget også for å stjele oppmerksomheten da hun deltok på et selskap til ære for den italienske skuespillerinnen Sophia Loren, på restauranten Romanoff's i Beverly Hills. Mansfield hadde på seg en utringet kjole, så da hun poserte på bilder med Loren, og lente seg fremover, ble ene brystvorten synlig. Bildene fra begivenheten gikk verden rundt.[64]

I slutten av 1957 kjøpte Mansfield en herregård i Holmby Hills, som tidligere hadde vært eid av Rudy Vallée. Hun betalte 76 000 dollar for eiendommen.[65] Mansfields presseagent, Jim Byron, sikret henne gratisvarer for rundt 150 000 dollar til hjemmet ved å kontakte ulike produsenter.[66] Huset ble malt rosa, innredet med rosa interiør, og fikk navnet Pink Palace. Hjerter var også et tema som gikk igjen i huset, inkludert et hjerteformet svømmebasseng som Hargitay bygget til henne, med inskripsjonen «I love you, Jaynie» på bunnen.[67]

I desember 1957 ble komedien Flåten er i by'n utgitt. Mansfields agent, Bill Schiffrin, har senere referert til denne filmen som et «sentralt feilgrep» i hennes karriere.[68] Han hadde rådet henne til å takke nei til rollen, men hun ønsket å spille mot Cary Grant.[69] Mansfields rollefigur var imidlertid bare et komisk innslag i filmen, og hun fikk slakt av kritikerne for innsatsen sin.[70] Måneden etter giftet Mansfield seg med Hargitay. Etter en kort bryllupsreise spilte ekteparet i nattklubbforestillingen Tropicana HolidayTropicana i Las Vegas. Mansfield tjente 25 000 dollar i uken for det fire uker lange oppdraget, men det populære ekteparet sørget for fulle hus hver kveld.[71] Grunnet suksessen satte ekteparet opp en ny forestilling, Tropicana Hotel Nightclub Revue, sommeren 1959. Mansfields neste film var den britiske westernfilmen Vestens tøffeste sheriff, med Kenneth More. Hun spilte en salooneier med bein i nesa, og var fornøyd med å spille en annerledes rolle.[72] Mansfield trivdes imidlertid ikke så godt i England.[73] Ettersom hun var gravid nektet hun også å posere på sexy bilder.[74] Filmen ble ingen stor suksess.[73] Den ble den første i en lang rekke lavbudsjettsfilmer som kom til å prege den videre karrieren hennes.[75]

Nye retninger[rediger | rediger kilde]

I filmen I heteste laget (1960).

1959 markerte et vendepunkt i Mansfields karriere. Fox anså henne ikke lenger som en potensiell Hollywood-stjerne, og valgte å låne henne ut til diverse lavbudsjettsfilmer.[75] Mansfield endte også opp med å avslutte samarbeidet med både presseagenten sin, Jim Byron, og agenten sin, Bill Schiffrin.[76] De to neste filmene hun spilte i var britiske gangsterfilmer. I I heteste laget spilte hun en stripper som har et forhold til den kyniske eieren av klubben som hun jobber på. I The Challenge spilte hun selv lederen for en gruppe kriminelle. Ingen av filmene ble godt mottatt.[77]

Deretter spilte hun sammen med ektemannen Mickey Hargitay i den italienske eventyrfilmen Gli amori di Ercole. Hargitay spilte rollen som Herakles, mens Mansfield både spilte dronning Deianeira og amasonedronningen Hippolyta. Filmen ble enda en flopp.[77] Mansfield var på nytt gravid under innspillingen av filmen, og Fox valgte å suspendere henne uten lønn frem til hun kunne jobbe igjen.[78] I slutten av 1960 spilte Mansfield inn Det hendte i Aten.[79] Handlingen foregår under de første moderne internasjonale olympiske leker i Athen i 1896, og innspillingen foregikk i Hellas. Filmen ble ikke utgitt før to år senere.

Etter manglende suksess på filmlerretet returnerte Mansfield til Las Vegas, der hun spilte i nattklubbforestillingen House of LoveDunes, sammen med Hargitay. Hun tjente 35 000 dollar i uken for det åtte uker lange oppdraget.[80] Mansfield spilte også inn musikken fra forestillingen på albumet Jayne Mansfield Busts Up Las Vegas.[81] Hun fikk gode tilbakemeldinger på en gjesterolle i TV-serien Follow the Sun.[82] I tillegg spilte hun en gjesterolle i Alfred Hitchcock presenterer, der hun igjen spilte mot Tony Randall.

Mansfield fikk kritikk i pressen for sine PR-stunt. Ett av disse var i juni 1961 da hun deltok på en filmfestival i Vest-Berlin sammen med Hargitay. Mansfield endte opp med å blotte brystene da hun ble løftet opp av Hargitay for å rekke noen druer som hang over dem.[83] Bildene fra begivenheten ble publisert med ordet «sensurert» plassert over de nakne brystene.[83] Media fordømte stuntet hennes, og en redaktør skrev: «Vi morer oss når frøken Mansfield trekker inn magen for å fylle ut bikinien bedre. Men vi blir sinte når karrieresøkende kvinner, tvilsomme kvinner, og enkelte skuespillerinner (...) benytter enhver mulighet til å uoppfordret vise frem sin anatomi».[84]

I februar 1962 skapte Mansfield også overskrifter da hun var i NassauBahamas, for å promotere filmen En stjernes fortid, en biografisk film om George Raft. Da hun ikke møtte opp på den planlagte pressekonferansen ble det satt igang en stor leteaksjon.[85] Tidligere på dagen hadde hun og Hargitay reist på båttur sammen med Jack Drury, presseansvarlig for en hotellkjede.[86] Neste dag ble de tre funnet på Rose Island. Mansfield ble innlagt på sykehus med mindre fysiske skader.[86] Ifølge Drury hadde Mansfield stått på vannski da han og Hargitay oppdaget haier i vannet. Hun hadde falt og i forsøket på å redde henne hadde båten veltet.[85] Pressen spekulerte i om det var enda et PR-stunt, men Hargitay avviste dette.[86]

I juni 1962, da Mansfield var i Italia for å spille inn komedien Panic Button ble hun informert om at Fox hadde valgt å avslutte kontrakten hennes.[87] Hun uttalte at hun var glad for dette, ettersom hun mente at filmselskapet hadde lånt henne ut til for mange middelmådige filmer.[88]

Midlertidig comeback[rediger | rediger kilde]

I filmen Promises! Promises! (1963).

1960-tallet bød på flere karrieremessige utfordringer for Mansfield. Som følge av den seksuelle revolusjonen hadde den kunstige seksualiteten som hun representerte blitt umoderne.[89] Marilyn Monroes død i august 1962 ble slutten på en æra.[90] Alle de siste filmene Mansfield hadde spilt i hadde floppet, og de gode rolletilbudene uteble.[91] Likevel hadde hun ikke økonomiske problemer, grunnet stadige nattklubbturneer og gode investeringer.[92]

I 1963 spilte Mansfield hovedrollen i komedien Promises! Promises!. Hun insisterte på at ektemannen, Mickey Hargitay, også skulle spille en av hovedrollene.[93] Filmen handler om to ektepar som ikke vet hvilken ektemann som har gjort hvilken kone gravid etter en fuktig natt. Mansfield viste seg toppløs i flere scener i filmen. Hun ble dermed den første Hollywood-stjernen i moderne tid som viste seg naken på film.[94] Under innspillingen av filmen ble Mansfield overtalt av motspiller Tommy Noonan, som også produserte filmen, til å posere naken for Playboy gratis. Han mente at dette ville skape oppmerksomhet rundt filmen.[95] Juni 1963-utgaven av Playboy, med nakenbildene av Mansfield, ble utsolgt med 2 millioner solgte magasiner.[96] Hugh Hefner fikk imidlertid en bot på 200 dollar for å ha publisert støtende materiale.[96] Promises! Promises! ble også kontroversiell, og ble forbudt i flere amerikanske stater.[94] Oppmerksomheten rundt nakenscenene førte likevel til at Mansfield havnet på topp 10-listen over de største kinoattraksjonene dette året.[97]

Selvbiografien Jayne Mansfield's Wild, Wild World, som hun skrev sammen med Hargitay, ble utgitt i forbindelse med filmen. Boken inneholdt flere nakenbilder tatt under innspillingen. I midten av 1963 startet Mansfield en nattklubbturné med en burleskforestilling. Hun sang, fortalte vitser og strippet. Etter å ha blitt godt mottatt i Las Vegas, fortsatte hun til Atlanta, Louisville, Buffalo og Washington, D.C.[98] I Burlington ble hun arrestert for blotting, og strippenummeret ble fjernet etter tre forestillinger.[98] Dette bidro til fulle hus resten av turneen.[98] Mansfield selv mente at forestillingen hennes var humoristisk: «Det jeg selger er ikke bare sex, men latter og satire om det.»[98]

Suksessen med Promises! Promises! førte til flere tilbud om lignende nakenfilmer, noe Mansfield takket nei til.[99] I stedet spilte hun i to tyske lavbudsjettsfilmer. I dramafilmen Fra havn til havn spilte hun en berømt sangerinne, og fremførte to sanger på tysk. I kriminalfilmen Einer frisst den anderen spilte hun en forførende kvinne som er med på å begå et ran. Mansfield var gravid under innspillingen av filmen, som foregikk i det tidligere Jugoslavia.[100] Hun spilte også inn albumet Jayne Mansfield: Shakespeare, Tchaikovsky & Me. Der gjengir hun noen av William Shakespeares sonetter og diktene til Christopher Marlowe, Robert Browning og William Wordsworth, til musikk av Pjotr Tsjajkovskij. Albumcoveret viser en struttende og halvnaken Mansfield, som poserer mellom bystene av Tsjajkovskij og Shakespeare.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Mansfield sammen med Kee Joon, eieren av Empress of China i 1966.

I 1964 gikk Mansfield tilbake til teaterscenen. Hun turnerte med oppsetninger av Bus Stop og Gentlemen Prefer Blondes, sammen med Hargitay.[97] Mansfield innledet et forhold til regissøren Matt Cimber, som hun giftet seg med året etter. Mansfields neste film var den italienske mondofilmen L'amore primitivo. Der spilte hun en antropolog som har studert «primitive» menneskers ritualer rundt kjærlighet og seksualitet. I USA ble den stort sett bare satt opp på kinoer beregnet for voksne.[101] Hun spilte også en gjesterolle i TV-serien Burke's Law.

Mansfield håpet at Cimber kunne hjelpe henne å få karrieren på riktig spor igjen.[102] Han ble raskt hennes nye manager.[103] De to startet produksjonsselskapet Jaynatt Productions, og kjøpte rettighetene til Fra havn til havn.[104] Filmen ble imidlertid aldri utgitt i USA. De produserte også piloten til en tiltenkt TV-serie, The Jayne Mansfield Hour.[105] Manfield spilte rollefiguren Jayne Marlowe, basert på rollefiguren Rita Marlowe.[106] Serien ble imidlertid ingen realitet. Mansfield signerte også en kontrakt om å spille i en radioserie, men heller ikke dette ble noe av.[107] Til tross for at Cimber oppfordret henne til å satse på TV, takket han nei da hun ble tilbudt rollen som filmstjernen Ginger Grant i situasjonskomedien Gilligan's Island.[108]

Sam Brody og Mansfield på O'Hare internasjonale lufthavn 18. mai 1967.

I 1965 regisserte Cimber henne i teaterstykkene Champagne Complex og The Rabbit Habit, men begge disse ble slaktet av kritikerne.[109] Da hun var nesten sju måneder gravid reiste hun til Canada for å spille åtte forestillinger av Nature's Way. Cimber både spilte den mannlige hovedrollen og hadde ansvar for regien.[110]

Mansfield fikk en rolle i den svarte komedien The Loved One, men scenene hennes ble slettet før filmen ble utgitt.[111] Hennes to neste filmer, The Fat Spy og The Las Vegas Hillbillys, fikk lite oppmerksomhet.[112] Cimber regisserte henne deretter i dramafilmen Single Room Furnished. Hun spilte en ulykkelig kvinne som ender opp som prostituert, etter å ha blitt forlatt av flere menn. Innspillingen var fullført i april 1966.[113] Ekteskapet mellom Mansfield og Cimber tok slutt noen måneder senere. Grunnet problemer med å få i stand en distribusjonsavtale ble ikke filmen utgitt før to år senere, etter Mansfields død.[114]

Da Mansfield poserte på pressebilder i dyrehagen Jungleland USA i Thousand Oaks i november 1966 ble hennes nest eldste sønn, Zoltán, angrepet av en løve.[115] Han gjennomgikk seks timer med hjernekirurgi, men en uke senere fikk han hjernehinnebetennelse.[116] Legene gav ham 50 prosent sjanse for å overleve.[117] Mansfield sørget for at pressen fikk daglige oppdateringer om sønnens tilstand.[118] Selv ble hun kastet ut av sykehuset grunnet nattlige fylleslagsmål med sin nye kjæreste, Sam Brody.[119] Da Zoltán ble utskrevet fra sykehuset første juledag arrangerte Mansfield en pressekonferanse hjemme hos seg selv.[120] Som følge av sønnens ulykke hadde Mansfield vært forsidestoff i tre uker.[120]

Mansfield fortsatte å opptre på nattklubber. Hun spilte i forestillingen French DressingLatin Quarter i New York i begynnelsen av 1966. Til tross for labert billettsalg ellers i byen, var det en stor suksess og ble utvidet fra fire til seks uker.[121] Dette var imidlertid hennes siste store nattklubbforestilling.[121] Deretter reiste hun på turné i Sør-Amerika, før hun igjen satte opp en forestilling i Las Vegas, denne gangen på Fremont. Lønnen hennes var bare en brøkdel av det hun tidligere hadde tjent.[122] Turneen hennes til England og Irland våren 1967 endte med skandale. Hun hadde opprinnelig blitt innleid til å turnere i England i sju uker, men fikk sparken to uker senere.[123] Grunnen som ble oppgitt var at hun stadig kom for sent og var så dekket av blåmerker at hun ikke kunne ha på seg kostymene sine.[123] Like etterpå fikk hun et nytt og bedre betalt oppdrag, som varte i to uker.[124] Den planlagte turneen i Irland ble avlyst etter at katolske prester oppfordret til boikott av henne.[125] Mansfield, som i flere år hadde forsøkt å konvertere til katolismen, uttalte at hun var «en god katolikk».[126]

I mai 1967 hadde Mansfields siste film, komedien Guide for gifte menn, premiere. Det var hennes første rolle i en storfilm på nesten et tiår.[116] Kritikerne var positive til hennes korte innslag i filmen.[127]

Død[rediger | rediger kilde]

Mansfields gravstein på et bilde fra 2007.

I slutten av juni 1967 fikk Mansfield et oppdrag på nattklubben Gus Stevens Supper Club i Biloxi i Mississippi. Forestillingen hennes skulle vare i en måned. Etter endt opptreden 28. juni måtte Mansfield reise til New Orleans, der hun skulle intervjues på et TV-program tidlig neste morgen.[128] Mansfield, hennes kjæreste, Sam Brody, og tre av de fem barna hennes, Miklós, Zoltán og Mariska, satte seg i bilen. De ble kjørt av 19 år gamle Ronnie Harrison, en ansatt ved nattklubben.[129] Mens de kjørte på Route 90 tidlig om morgenen klokken 02:25 29. juni krasjet bilen deres inn i en trekkvogn med semitrailer.[128] Den hadde sakket farten på grunn av en lastebil som sprayet insektmiddel. Bilen deres traff bakdelen av semitraileren og skled under den. De tre voksne, som satt i frontsetene på bilen, ble drept momentant, mens de tre barna som satt bak slapp unna med mindre fysiske skader.[130]

Mansfields kenotaf med feilaktig fødselsår.

Ifølge en utbredt vandrehistorie fikk Mansfield kappet av hodet i ulykken. Hennes mangeårige pressesekretær, Raymond Strait, fikk derimot bekreftet av dr. Nicholas J. Chetta, en rettsmedisiner i New Orleans, at dette ikke var riktig.[131] Derimot ble deler av hennes hår og hodebunn revet bort i ulykken. Dødsattesten hennes slår fast at hun døde av knust kranie, der både deler av kraniet og hjernen var revet bort.[128]

Retten vurderte at hverken sjåføren for lastebilen som sprayet innsektsmiddel, eller sjåføren for traileren som Mansfields bil krasjet med, kunne lastes for ulykken.[132] Det ble konkludert med at Harrison ikke hadde overholdt fartgrensen og kjørt uforsvarlig.[132] Etter Mansfields død ble det innført en lov som påkrevde at støtfangere skulle installeres på alle trailere. Disse støtfangerne kalles noen ganger en «Mansfield-støtfanger».[R 1]

Den 3. juli ble Mansfield begravet på Fairview Cemetery i Pen Argyl i Pennsylvania. De flere tusen skuelystne ble kontrollert av tre tusen politimenn.[133] Flere av Mansfields venner protesterte på at hun ikke ble begravet i Los Angeles, noe de mente hun hadde ønsket.[134] Ingen kjendiser møtte opp i begravelsen, og Mickey Hargitay var den eneste av hennes tidligere ektemenn som var til stede.[135] Mansfields gravstein er formet som et hjerte, og har teksten: «We Live to Love You More Each Day». En kenotaf ble reist på Hollywood Forever Cemetery av The Jayne Mansfield Fan Club. De satte inn feil fødselsår ettersom Mansfield selv pleide å gi feilaktig informasjon om sin egen alder.

Mansfields død førte til at hun på nytt ble forsidestoff i amerikanske medier. En pressetalsmann trodde først at dødsfallet bare hadde vært enda et PR-stunt, som hadde kommet utav kontroll.[136] Flere av nekrologene som ble publisert fremstilte henne i et uflatterende lys.[130] Filmkritikeren Charles Champlin påpekte imidlertid: «Hun døde der hun ønsket å være, og der hun ofte var, på side 1.»[137]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Ekteskapet med Paul Mansfield[rediger | rediger kilde]

16 år gamle Vera Jayne Palmer møtte den noen år eldre Paul Mansfield på en julefest i 1949.[138] De giftet seg i Fort Worth i Texas 6. mai 1950.[10] På dette tidspunktet var hun allerede gravid. Datteren deres, Jayne Marie, ble født 8. november samme året. Ifølge Mansfields pressesekretær, Raymond Strait, hadde de to blitt gift i all hemmelighet 28. januar.[139] Da Mansfield noen uker senere fant ut at hun var gravid, skal ekteparet ha latt seg vie på nytt, i stedet for å fortelle at de allerede var gift.[140]

Ekteskapet tok slutt da Mansfield valgte å satse på en skuespillerkarriere. Hun søkte om skilsmisse fra ektemannen 15. juni 1955.[40] Året etter søkte han om foreldreretten til Jayne Marie etter å ha sett lettkledde bilder av Mansfield i Playboy.[141] Retten avgjorde at datteren fortsatt fikk bo hos moren.[142] Skilsmissen ble fullført 8. januar 1958.[61]

Sommeren 1967 møtte Jayne Marie opp på politistasjonen i Los Angeles. Hun hevdet at morens kjæreste, Sam Brody, hadde slått henne, etter at hennes mor hadde oppfordret ham til det.[143] Brody avviste anklagene.[143] Jayne Marie fikk tillatelse til å flytte inn hos grandonkelen William W. Pigue.[144]

Ekteskapet med Mickey Hargitay[rediger | rediger kilde]

Mickey Hargitay og Mansfield danser på Candy Stik Lounge i 1962.

Mansfield møtte den ungarske kroppsbyggeren Mickey Hargitay 13. mai 1956 i New York.[145] Han jobbet som en av Mae Wests muskelmenn i nattklubbforestillingen hennes. Da Hargitay valgte å innlede et forhold til Mansfield, fikk han sparken av West.[146] Mansfield og Hargitay giftet seg 13. januar 1958 i glasskapellet Wayfarers Chapel i Rancho Palos Verdes i California. Halvparten av de 100 gjestene var journalister.[147] Flere tusen skuelystne skal ha fulgt seremonien fra utsiden.[148]

Deres første felles barn, Miklós Jeffrey Palmer Hargitay, ble født 21. desember 1958. Deretter ble Zoltán Anthony Hargitay født 1. august 1960. I ekteskapet deres var de tradisjonelle kjønnsrollene snudd på hodet. Mansfield var familiens hovedforsørger, mens Hargitay tilbragte dagene hjemme.[149]

I mai 1962 søkte Mansfield om skilsmisse, grunnet en mindre uoverensstemmelse, men trakk den raskt tilbake.[88] Den samme sommeren søkte hun på nytt om skilsmisse, etter å ha innledet et forhold til den italienske filmprodusenten Enrico Bomba.[150] Mot slutten av året valgte Mansfield å gå tilbake til Hargitay.[151] Etter å ha innledet et forhold til den brasilianske sangeren Nelson Sardelli fikk Mansfield innvilget skilsmisse 30. april 1963 i Juarez i Mexico.[152] Den samme høsten gjenopptok hun forholdet til Hargitay, og hevdet at skilsmissen hadde vært ugyldig.[152] Datteren Mariska Magdolina Hargitay ble født 23. januar 1964. Problemene i ekteskapet fortsatte, og 26. august samme året søkte Mansfield om at den mexicanske skilsmissen skulle godkjennes i California.[153]

Ekteskapet med Matt Cimber[rediger | rediger kilde]

Mansfield møtte Matt Cimber våren 1964, da han regisserte henne i Bus Stop. Han hevdet å ha en IQ på 165, to poeng høyere enn det hun selv hevdet å ha.[154] De innledet raskt et forhold.[102] Den 24. september samme året giftet de seg i Baja California i Mexico.[155] Hollywood-journalister stemte dem frem som det ekteskapet innen underholdningsindustrien med minst sjanse til å vare.[156] Ekteskapet var stormfullt, med stadige krangler.[157] Sønnen deres, Antonio Raphael Ottaviano, også kjent som Tony Cimber, ble født 17. oktober 1965. Mansfield søkte om skilsmisse 19. juli året etter, men den ble ikke fullført før hennes død.[158] Hun innledet et forhold til den gifte skilsmisseadvokaten sin, Sam Brody.[159]

Rykter om satanisme[rediger | rediger kilde]

Da Mansfield var i San Francisco i oktober 1966 inviterte en presseagent henne til å besøke Church of Satan.[160] Organisasjonens leder, Anton LaVey, utnevnte henne til yppersteprestinne.[161] Hun aksepterte tittelen, men uttalte senere til venner at hun ikke tok det seriøst.[160][162] Under besøket fornærmet kjæresten hennes, Sam Brody, LaVey, ved å tenne noen lys på alteret uten tillatelse.[163] LaVey skal ha hevdet at Brody med dette var forbannet, og kom til å dø i en bilulykke innen ett år.[161] Han skal også ha oppfordret Mansfield til å avslutte forholdet til Brody, for å unngå at hun selv ble rammet.[163]

Det neste halvåret var Mansfield og Brody involvert i flere mindre alvorlige bilulykker og andre uhell.[164] Da LaVey ønsket å møte henne igjen, inviterte hun ham derfor hjem, og poserte på pressebilder sammen med ham.[164] Han skal imidlertid ha forklart henne at han ikke kunne trekke tilbake forbannelsen.[165] En uke før han døde var Brody involvert i enda en bilulykke, hans niende på like mange måneder.[129] Han brakk beinet, tommelen og to tenner.[166] Mansfield fikk bare mindre skader.[129]

Mansfields forhold med Church of Satan skaffet henne negativ omtale i pressen, og førte til at hun mistet mange av sine lojale fans.[167] Etter hennes død er det blitt spekulert i pressen om hun døde som følge av den angivelige forbannelsen.[168] Det har også blitt hevdet at Mansfield var en praktiserende satanist.[167]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Administrering av dødsboet[rediger | rediger kilde]

Mansfields hjem, Pink Palace, på et bilde fra 1997.

Mansfields dødsbo ble verdsatt til 2 millioner dollar, men det var stor uenighet om hvem som skulle administrere dette.[133] Hun etterlot seg ikke noe testament.[169] En dommer i New Orleans konkluderte den 30. juni 1967 med at den mexicanske skilsmissen med Mickey Hargitay ikke var gyldig, og at han derfor var hennes enkemann.[135] En dommer i California konkluderte imidlertid 24. august samme år at Matt Cimber var Mansfields enkemann, og at han og Hargitay skulle dele på dødsboet.[170] Grandonkelen William W. og hans kone Mary Pigue fikk foreldreretten til eldstedatteren Jayne Marie, mens Hargitay fikk foreldreretten til Miklós, Zoltán og Mariska. Sistnevnte har i voksen alder bemerket seg i rollen som politietterforsker Olivia Benson i TV-serien Law & Order: Special Victims Unit. Cimber fikk foreldreretten til Tony.

Etter flere runder i det rettslige apparatet var dødsboet til Mansfield insolvent i 1977.[171] Alle pengene gikk med til å betale kreditorene og advokatene involvert. Etter at Hargitay protesterte på at barna ikke skulle få noe i arv, ble hver av de fem barna tilkjent 1700 dollar.[171]

Både Pink Palace og alle Mansfields eiendeler ble solgt. Pink Palace var innom kjente eiere som Ringo Starr, Cass Elliot og Engelbert Humperdinck.[133] Humperdinck solgte det senere til eiendomsutviklere, og huset ble revet like etter.[R 2]

Det meste av Mansfields dødsbo blir nå styrt av CMG Worldwide.

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Mansfield har hatt stor innvirkning på populærkulturen fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. Journalisten Dennis Russel skrev følgende om henne i en artikkel i St. James Encyclopedia of Popular Culture: «Selv om mange ikke har sett noen av filmene hennes, så er Jayne Mansfield fortsatt, lenge etter sin død, ett av de mest gjenkjennelige ikonene fra 1950-tallet.»[172] Ifølge journalisten og forfatteren Steve Sullivan symboliserer hun dette tiårets overdådighet, ettersom hun hadde det blondeste håret, de mest ekstreme formene og den mest ekshibisjonistiske væremåten.[173] En god indikasjon på Mansfields påvirkning på dagens populærkultur, mer enn to generasjoner etter hennes død, er alle de kulturelle referansene i både filmer, bøker, TV og musikk.

Mansfield startet selv arbeidet med dokumentaren The Wild, Wild World of Jayne Mansfield, men den ble ikke utgitt før i 1968, året etter hennes død. Denne dokumentaren har fått kultstatus hos flere fans.[174] I 1980 ble den biografiske filmen The Jayne Mansfield Story utgitt. Den ble nominert til tre Emmy-priser, i kategoriene for hår, sminke og kostymer. I filmen spilles Mansfield av Loni Anderson, mens ektemannen Mickey Hargitay spilles av Arnold Schwarzenegger. Postpunkbandet Siouxsie and the Banshees hentet navnet på sin hitlåt «Kiss Them for Me» fra Mansfields film Kiss Them for Me.[R 3] Sangteksten inneholder Mansfields slagord «divoon», og refererer også til det hjerteformete svømmebassenget hennes og til bilulykken der hun ble drept. I 1999 kåret Playboy henne til århundrets nest mest sexy kvinnelige stjerne, kun slått av Marilyn Monroe.[175]

Verk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Notater
1955 Pete Kelly's Blues Sigarettjente
Statsadvokaten Angel O'Hara
Frisco Bay Marios dansepartner på nattklubb Ukreditert
1956 Female Jungle Candy Price Den første filmen hun spilte inn
Hun kan'ke for det Georgiana «Jerri» Jordan Hennes første hovedrolle på kino
1957 Buss på avveier Camille Oakes
Innbruddstyvens æresord Gladden Hennes første hovedrolle i en film da den ble innspilt i 1955
Åh, for en mann Rita Marlowe Filmatisering av et Broadway-testerstykke der hun også spilte hovedrollen
Flåten er i by'n Alice Kratzner Hennes siste hovedrolle i en Hollywood-storfilm
1958 Vestens tøffeste sheriff Kate 5. plass Golden Laurel
1960 I heteste laget Midnight Franklin
The Challenge Billy
Gli amori di Ercole Dronning Deianeira / Hippolyta
1961 En stjernes fortid Lisa Lang
1962 Det hendte i Aten Eleni Costa
1963 Fra havn til havn Evelyne
Promises! Promises! Sandy Brooks Gjorde henne til den første Hollywood-stjernen i moderne tid som viste seg naken på film
1964 Panic Button Angela
Einer frisst den anderen Darlene / Fru Smithopolis
L'amore primitivo Dr. Jayne
1965 The Loved One Scener slettet
1966 The Fat Spy Junior Wellington
The Las Vegas Hillbillys Tawny
1967 Guide for gifte menn Teknisk rådgiver (Jente som er med Harold) Den siste filmen hun spilte inn
1968 Single Room Furnished Johnnie / Mae / Eileen Utgitt etter hennes død

Teater[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle
1955–1956 Will Success Spoil Rock Hunter? Rita Marlowe
1964 Bus Stop Cherie
1964, 1966 Gentlemen Prefer Blondes Lorelei Lee
1964, 1965 Champagne Complex Allyn Macy
1965 Nature's Way Maggie Turk
The Rabbit Habit Kone

Album[rediger | rediger kilde]

År Tittel Plateselskap
1962 Jayne Mansfield Busts Up Las Vegas 20th Century Fox Records
1964 Jayne Mansfield: Shakespeare, Tchaikovsky & Me MGM Records

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • I Statsadvokaten (1955) sang hun «Too Marvelous for Words».
  • I I heteste laget (1960) sang hun «Too Hot to Handle» og «You Were Made for Me».
  • I Fra havn til havn (1963) sang hun «Wo 1st Der Mann» og «Snicksnack-Snucklchen».
  • I Promises! Promises! (1963) sang hun «Lu-Lu-Lu, I'm in Love» og «Promise Her Anything».
  • I 1964 spilte hun inn «Little Things Mean a Lot».
  • I 1965 spilte hun inn «As The Clouds Drift By» og «Suey» med Jimi Hendrix.
  • I The Fat Spy (1966) sang hun «I'd Like to be a Rose in Your Garden».
  • I The Las Vegas Hillbillys (1966) sang hun «That Makes It».

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Mansfield, Jayne (1963). Jayne Mansfield's Wild, Wild World (engelsk). Holloway House Publishing. 

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Mansfield fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame 6328 Hollywood Blvd. 8. februar 1960.[R 4]

År Pristittel Kategori Film/Teaterstykke Resultat Ref.
1956 Theatre World Award Will Success Spoil Rock Hunter? Vant [R 5]
1957 Golden Globe Årets kvinnelige nykommer Hun kan'ke for det Vant [R 6]
Photoplay-pris Mest lovende kvinnelige skuespiller Vant [176]
Quigley Publications-kåring Skuespiller som mest sannsynlig når stjernestatus Vant [176]
1959 Golden Laurel Beste kvinnelige musikalprestasjon Vestens tøffeste sheriff 5. plass [R 7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteraturreferanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Strait 1992, s. 10
  2. ^ Saxton 1975, s. 5
  3. ^ Faris 1994, s. 15
  4. ^ Callan 1986, s. 22
  5. ^ a b Saxton 1975, s. 7
  6. ^ Callan 1986, s. 25
  7. ^ a b Faris 1994, s. 1
  8. ^ Saxton 1975, s. 6
  9. ^ Saxton 1975, s. 15–16
  10. ^ a b Saxton 1975, s. 26
  11. ^ Callan 1986, s. 33
  12. ^ Saxton 1975, s. 31
  13. ^ a b c Sullivan 1995, s. 49
  14. ^ Saxton 1975, s. 32
  15. ^ a b c Faris 1994, s. 3
  16. ^ Saxton 1975, s. 34
  17. ^ a b c Callan 1986, s. 40
  18. ^ a b Sullivan 1995, s. 50
  19. ^ Saxton 1975, s. 33
  20. ^ a b Saxton 1975, s. 35
  21. ^ Callan 1986, s. 41
  22. ^ Saxton 1975, s. 36
  23. ^ a b Saxton 1975, s. 45
  24. ^ Saxton 1975, s. 38
  25. ^ Mann 1973, s. 17
  26. ^ Strait 1992, s. 62
  27. ^ Callan 1986, s. 45
  28. ^ Faris 1994, s. 114
  29. ^ Saxton 1975, s. 39
  30. ^ Saxton 1975, s. 40
  31. ^ a b Saxton 1975, s. 42
  32. ^ Luijters & Timmer 1988, s. 134
  33. ^ Saxton 1975, s. 157
  34. ^ Saxton 1975, s. 41
  35. ^ Callan 1986, s. 20
  36. ^ Callan 1986, s. 21
  37. ^ Callan 1986, s. 53
  38. ^ a b Saxton 1975, s. 48
  39. ^ Callan 1986, s. 57
  40. ^ a b c Faris 1994, s. 16
  41. ^ Luijters & Timmer 1988, s. 51
  42. ^ Faris 1994, s. 72
  43. ^ Callan 1986, s. 62
  44. ^ a b Saxton 1975, s. 52
  45. ^ a b Faris 1994, s. 4
  46. ^ a b Callan 1986, s. 66
  47. ^ a b Saxton 1975, s. 53
  48. ^ Sullivan 1995, s. 61
  49. ^ a b Sullivan 1995, s. 58
  50. ^ Mann 1973, s. 41
  51. ^ a b Mann 1973, s. 42
  52. ^ a b Saxton 1975, s. 72
  53. ^ Faris 1994, s. 5
  54. ^ Luijters & Timmer 1988, s. 53
  55. ^ Callan 1986, s. 91
  56. ^ Faris 1994, s. 69–70
  57. ^ Strait 1992, s. 84
  58. ^ Callan 1986, s. 96
  59. ^ a b Faris 1994, s. 76
  60. ^ Faris 1994, s. 19
  61. ^ a b Faris 1994, s. 20
  62. ^ Faris 1994, s. 6
  63. ^ Callan 1986, s. 107
  64. ^ Mann 1973, s. 54
  65. ^ Saxton 1975, s. 97
  66. ^ Saxton 1975, s. 101
  67. ^ Sullivan 1995, s. 67
  68. ^ Saxton 1975, s. 77
  69. ^ Saxton 1975, s. 78
  70. ^ Faris 1994, s. 79
  71. ^ Faris 1994, s. 45
  72. ^ Luijters & Timmer 1988, s. 59
  73. ^ a b Callan 1986, s. 118
  74. ^ Saxton 1975, s. 96
  75. ^ a b Faris 1994, s. 8
  76. ^ Saxton 1975, s. 107
  77. ^ a b Callan 1986, s. 132
  78. ^ Sullivan 1995, s. 69
  79. ^ Faris 1994, s. 24
  80. ^ Faris 1994, s. 49
  81. ^ Faris 1994, s. 130
  82. ^ Sullivan 1995, s. 72
  83. ^ a b Strait 1992, s. 115
  84. ^ Strait 1992, s. 116
  85. ^ a b Callan 1986, s. 135
  86. ^ a b c Saxton 1975, s. 124
  87. ^ Faris 1994, s. 95
  88. ^ a b Faris 1994, s. 26
  89. ^ Saxton 1975, s. 116
  90. ^ Callan 1986, s. 149
  91. ^ Callan 1986, s. 146
  92. ^ Faris 1994, s. 9
  93. ^ Strait 1992, s. 143
  94. ^ a b Faris 1994, s. 94
  95. ^ Saxton 1975, s. 137
  96. ^ a b Saxton 1975, s. 159
  97. ^ a b Faris 1994, s. 10
  98. ^ a b c d Sullivan 1995, s. 71
  99. ^ Strait 1992, s. 248
  100. ^ Strait 1992, s. 205
  101. ^ Faris 1994, s. 101
  102. ^ a b Callan 1986, s. 152
  103. ^ Saxton 1975, s. 152
  104. ^ Strait 1992, s. 245
  105. ^ Faris 1994, s. 125
  106. ^ Luijters & Timmer 1988, s. 142
  107. ^ Strait 1992, s. 242
  108. ^ Saxton 1975, s. 162
  109. ^ Faris 1994, s. 11
  110. ^ Koper 2012, s. 335
  111. ^ Luijters & Timmer 1988, s. 68
  112. ^ Callan 1986, s. 156
  113. ^ Strait 1992, s. 257
  114. ^ Callan 1986, s. 157
  115. ^ Saxton 1975, s. 173
  116. ^ a b Faris 1994, s. 33
  117. ^ Strait 1992, s. 281
  118. ^ Callan 1986, s. 173
  119. ^ Saxton 1975, s. 174
  120. ^ a b Saxton 1975, s. 175
  121. ^ a b Faris 1994, s. 56
  122. ^ Callan 1986, s. 164
  123. ^ a b Saxton 1975, s. 185
  124. ^ Saxton 1975, s. 186
  125. ^ Faris 1994, s. 59
  126. ^ Callan 1986, s. 183
  127. ^ Strait 1992, s. 278
  128. ^ a b c Saxton 1975, s. 192
  129. ^ a b c Callan 1986, s. 187
  130. ^ a b Faris 1994, s. 12
  131. ^ Strait 1992, s. 299
  132. ^ a b Strait 1992, s. 303
  133. ^ a b c Callan 1986, s. 193
  134. ^ Mann 1973, s. 263
  135. ^ a b Saxton 1975, s. 194
  136. ^ Saxton 1975, s. 193
  137. ^ Callan 1986, s. 196
  138. ^ Strait 1992, s. 50
  139. ^ Strait 1992, s. 54
  140. ^ Strait 1992, s. 55
  141. ^ Saxton 1975, s. 63
  142. ^ Saxton 1975, s. 64
  143. ^ a b Saxton 1975, s. 188
  144. ^ Saxton 1975, s. 191
  145. ^ Faris 1994, s. 17
  146. ^ Saxton 1975, s. 67–68
  147. ^ Saxton 1975, s. 92
  148. ^ Saxton 1975, s. 94
  149. ^ Saxton 1975, s. 111
  150. ^ Saxton 1975, s. 128
  151. ^ Callan 1986, s. 143
  152. ^ a b Faris 1994, s. 28
  153. ^ Saxton 1975, s. 153
  154. ^ Saxton 1975, s. 148
  155. ^ Faris 1994, s. 30
  156. ^ Callan 1986, s. 154
  157. ^ Strait 1992, s. 243
  158. ^ Faris 1994, s. 32
  159. ^ Callan 1986, s. 167
  160. ^ a b Mann 1973, s. 185
  161. ^ a b Faris 1994, s. 141
  162. ^ Strait 1992, s. 282
  163. ^ a b Mann 1973, s. 186
  164. ^ a b Callan 1986, s. 184
  165. ^ Mann 1973, s. 237
  166. ^ Faris 1994, s. 35
  167. ^ a b Callan 1986, s. 169
  168. ^ Faris 1994, s. 160–161, 199
  169. ^ Faris 1994, s. 36
  170. ^ Faris 1994, s. 37
  171. ^ a b Faris 1994, s. 14
  172. ^ Russell 2000, s. 250–261
  173. ^ Sullivan 1995, s. 192–193 (bildeseksjonen)
  174. ^ Quarles 2001, s. 27
  175. ^ Cohen 1999, s. 50
  176. ^ a b Faris 1994, s. 138

Øvrige referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tragic Celebrity Car Crashes». Life (engelsk). Arkivert fra originalen 24. mars 2011. 
  2. ^ «Humperdinck's Horror At Pink Palace Demolition» (engelsk). Contactmusic.com. 19. mars 2004. Arkivert fra originalen 9. juli 2015. 
  3. ^ «Superstition Trivia» (engelsk). The Banshee and Other Creatures. Arkivert fra originalen 10. februar 2012. 
  4. ^ «Jayne Mansfield» (engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 1. februar 2016. 
  5. ^ «Theatre World Award Recipients» (engelsk). Theatre World Awards, Inc. Arkivert fra originalen 4. oktober 2015. 
  6. ^ «Winners & Nominees: Jayne Mansfield» (engelsk). Hollywood Foreign Press Association. Arkivert fra originalen 6. januar 2016. 
  7. ^ «Jayne Mansfield - Awards» (engelsk). Internet Movie Database. Arkivert fra originalen 6. januar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Callan, Michael Feeney (1986). Pink Goddess: Jayne Mansfield Story (engelsk). W.H. Allen. ISBN 978-0491030854. 
  • Cohen, Jeff, red. (1999). Playboy's Sex Stars of the Century (engelsk). Playboy Press. ISSN 1082-4650. 
  • Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (engelsk). Greenwood Press. ISBN 978-0313285448. 
  • Koper, Richard (2012). Affectionately, Jayne Mansfield (engelsk). BearManor Media. ISBN 978-1593932992. 
  • Luijters, Guus; Timmer, Gerard (1988). Sexbomb: The Life and Death of Jayne Mansfield (engelsk). Citadel. ISBN 978-0806510491. 
  • Mann, May (1973). Jayne Mansfield: A Biography (engelsk). Drake Publishers. ISBN 978-0877494157. 
  • Quarles, Mike (2001). Down and Dirty: Hollywood's Exploitation Filmmakers and Their Movies (engelsk). McFarland. ISBN 0786411422. 
  • Russell, Dennis (2000). «Jayne Mansfield». I Pendergast, Tom; Pendergast, Sara. St. James Encyclopedia of Popular Culture (engelsk), 3. St. James Press, Gale. ISBN 1-55862-405-8. 
  • Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties (engelsk). Houghton Mifflin. ISBN 978-0395202890. 
  • Strait, Raymond (1992). Here They Are Jayne Mansfield (engelsk). S.P.I. Books. ISBN 978-1561711468. 
  • Sullivan, Steve (1995). Va Va Voom!: Bombshells, Pin-Ups, Sexpots and Glamour Girls (engelsk). General Publishing Group. ISBN 978-1881649601. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: