Blomsterfluer

Blomsterfluer
En blomsterflue fra slekten Chrysotoxum Foto: Richard Bartz
Nomenklatur
Syrphidae Latreille, 1802
Populærnavn
blomsterfluer, svevefluer
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Leddyr
Klasse		Insekter
Orden		Tovinger
Gruppe		Høyere fluer
Økologi
Antall arter:		Omtrent 6 000 arter er beskrevet, ca. 830 i Europa, 345 registrert fra Norge
Habitat:		på land
Utbredelse:		alle verdensdeler
Inndelt i
Eristalinae Microdontinae Syrphinae

Blomsterfluer eller svevefluer er familien Syrphidae av fluene. Den er artsrik, med over 6000 kjente arter, og enkelte arter kan forekomme i stort antall. Mange arter etterligner veps, humler eller bier. Dette gir dem en viss beskyttelse mot fugler (mimikry).

Utseende

Syrphus ribesii, en av de vanligste artene som etterligner vepser. De korte antennene – og evnen til å sveve – gjør at blomsterfluene lett kan skilles fra veps. Larvene til denne arten (og mange andre) lever av bladlus.

Kroppen hos de fleste artene er middelsstor til stor, 5–20 mm lang. Mange arter er tett hårete, og ligner ganske mye på en humle. Andre arter er hårløse, og flere av disse ligner på veps. Kroppsformen varierer fra lang og slank som i slekten Baccha, til svært kraftige arter som i slekten Merodon.

Vingene er som oftest glassklare, men kan ha en eller flere mørke flekker. Karakteristisk for blomsterfluene er at de har en «falsk åre» (vena spuria) omtrent midt i vingen, denne åren henger ikke sammen med resten av vingeårenettet. De fleste artene er meget gode flyvere, og kan henge stille i luften.

Hodet er nokså stort og rundt. Hos hannene dekker fasettøynene vanligvis hele oversiden av hodet, hos hunnene er det vanligvis en stripe (panne), på toppen av hodet, mellom fasettøynene. Mange arter har en fremtredende «nese» under antennefestet. Antennene er vanligvis korte av vanlig fluetype, men noen slekter som Microdon og Chrysotoxum har forlengede antenner. Munndelene er av vanlig fluetype, beregnet på å suge til seg væske.

Levevis

Humleblomsterflue (Volucella bombylans), lys variant. Larvene lever i humlebol og spiser mest avfall, men kan angripe humlelarvene.

Blomsterfluene er en stor familie med mangfoldig levevis. Mange arter imiterer humler, bier og veps (vernelikhet eller mimikry).

Larvene hos blomsterfluer kan ha ulikt utseende, denne er ganske flat og bred.

Voksne blomsterfluer lever av nektar. De sees særlig i blomsterenger og i blomsterrike hager og parker. De oppsøker gjerne hvite og gule blomster som løvetann, prestekrave og buskmure. En del arter er viktige pollinatorer.

Larvene kan finnes i en mengde forskjellige miljøer, og med vidt forskjellig levevis. En stor gruppe av blomsterfluer har larver som lever som rovdyr, av bladlus. Disse er viktige nyttedyr for fruktdyrkere og hageeiere fordi de reduserer bestanden av bladlus.

Den artsrike slekten urteblomsterfluer (Cheilosia) har planteetende larver som gjerne minerer inne i plantenes blader og stengler. Larven til narsissfluen (Merodon equestris) lever i løken hos påskelilje og kan gjøre noe skade på disse. Noen arter har larver som utvikler seg i råtnende ved. Noen av disse er knyttet til urskog og er i dag truede arter.

Slekten Microdon har larver som lever som parasitter i maurtuer. Disse larvene har tykt hudskjelett og er harde og flate, for å motstå maurenes angrep. Larver av humleblomsterflue lever i humlebol, hvor den vesentlig spiser avfall, men kan også angripe humlelarvene.

Flere arter har larver som lever i vann. Larvene i slekten Eristalis har et langt ånderør (pusterør) på bakkroppen, som de strekker ut til overflaten. Disse larvene, som gjerne finnes i litt forurenset vann, blir kalt rottehalelarver.

Langdistanseflyvere

Dobbeltbåndet blomsterflue, en art som trekker nordover fra Sør-Europa. Den kan være tallrik i Sør-Norge utpå ettersommeren. Hos hannen møtes øynene på toppen av hodet. Også larvene til denne arten lever av bladlus.

Blomsterfluene flyr meget godt, og noen arter kan forflytte seg over lange avstander. Arter som Scaeva pyrastri, Eupeodes corollae og dobbeltbåndet blomsterflue er kjent for å ha regelmessige trekk mellom Sør- og Nord-Europa. Disse artene kan neppe overvintre i Norge, allikevel kan de være ganske vanlige og tallrike på ettersommeren. Fluene bruker flere generasjoner på trekket.

Noen slekter og noen norske arter

Listen omfatter alle slekter i Europa, samt noen få i tillegg. I Norge er det funnet 318 arter. De norske navnene på artsgrupper sammenfaller ikke alltid med slektene, slik at et norsk artsgruppenavn kan omfatte arter i flere nærtbeslektede slekter. Listen over slektene er skrevet alfabetisk innen hver underfamilie, og angir dermed ikke slektskapsforholdene innen underfamilien.

kvitbladtistelflue (Cheilosia albipila) er en av de største Cheilosia-artene

Vanlig solflue (Helophilus pendulus), hunn

Stor droneflue, Eristalis tenax, i paring

Vanlig vedblomsterflue (Xylota segnis)

• Fluer, (Brachycera)
  • Underordenen høyere fluer (Cyclorrhapha)
    • Gruppen Aschiza
      • Familie Blomsterfluer/Svevefluer (Syrphidae)
        • Underfamilien Microdontinae – bare én slekt i Nord-Europa
          • Slekten maurblomsterfluer, Microdon Meigen – tre norske arter av middelsstore, kompakte fluer med påfallende små vinger og forlengede antenner. Larvene, som er flate og tykkhudede, lever i maurtuer, der de forsyner seg av maurens avkom.
            • Microdon analis (Macquart, 1842) – er funnet over hele Norge, de to andre artene i slekten, bare i Sør-Norge.
          • Slekten Spheginobaccha – bare sørlige Afrika og Sør-Asia, fem arter
        • Underfamilien Eristalinae (Milesiinae)
          • Gruppe Callicerini
            • Slekten messingblomsterfluer, Callicera Panzer – to norske arter, begge ganske sjeldne. De er kraftige fluer med noe forlengede antenner som lever i skog. Larvene utvikler seg i død ved. Arten Callicera aurata (Rossi, 1790) har i Storbritannia blitt holdt fram som en særlig verneverdig art knyttet til gammel furuskog.
          • Gruppe Ceriodini
            • Slekten Ceriana Rafinesque
            • Slekten Sphiximorpha Rondani
          • Gruppe Rhingiini
            • Slekten småblomsterfluer, Chamaesyrphus Mik – noen ganger regnet som en underslekt av Pelecocera; to norske arter av ganske små, gule og svarte fluer. Artene er knyttet til furuskog, og er ikke vanlige.
            • Slekten småblomsterfluer, Pelecocera Meigen
              • tørrmarksmåblomsterflue, Pelecocera tricincta (Meigen, 1822) – er en liten, gul og svart art som kan kjennes på et stort, trekantet tredje antenneledd. Larvebiologien ser ut til å være ukjent. En sjelden art med spredte funn fra Sør-Norge.
            • Slekten urteblomsterfluer, Cheilosia Meigen – er en meget stor slekt, per i dag er det registrert 41 arter fra Norge. Fluene ser ganske ensartet ut, små til middelsstore, kroppen er ensfarget svart mens beina gjerne er delvis lyse. Noen arter, for eksempel den trefargete broket urteblomsterflue (Cheilosia illustrata (Harris, 1780)) og den røde reverød urteblomsterflue (Cheilosia chrysocoma (Meigen, 1822)) har påfallende lang og fargerik behåring. Larvene er planteetere, mange arter minerer inne i stenglene eller røttene til ulike planter, noen lever også på sopp.
            • Slekten urteblomsterfluer, Portevinia Goffe. Bare én norsk art:
              • stor ramsløkflue, Portevinia maculata (Fallén, 1817) – mest på Vestlandet, truet, lever på ramsløk (Allium ursinum).
            • Slekten bronseblomsterfluer, Ferdinandea Rondani
              • bronseblomsterflue, Ferdinandea cuprea (Scopoli, 1763) – er en middelsstor art som kan minne on artene i slekten Cheilosia, men den er noe mer hårete og har et støvlag som dekker den svarte kroppsfargen og gjør at arten ser grønnlig-grå ut. Larvene kan finnest ved utflytende sevje. Ganske vanlig i Sør-Norge.
            • Slekten Ischyroptera Pokorny
            • Slekten snuteblomsterfluer, Rhingia Scopoli – to middelsstore, norske arter, gulaktige på farge, lett kjennelige på at munnkanten er trukket fram til en lang snute. Larvene lever i møkk.
              • rettsnuteflue, Rhingia campestris er meget vanlig.
          • Gruppe Chrysogastrini
            • Slekten sevjeblomsterfluer, Brachyopa Meigen – sju norske arter. Disse er ganske små, rød-brunlige, snaue fluer, og ligner lite på andre blomsterfluer, men kan kjennes igjen på vingeårenettet. De fleste artene er ganske sjeldne, bare to er mer vanlige. Larvene utvikler seg under barken på døde stammer, og disse fluene er utpregede skogsinsekter.
            • Slekten barkblomsterfluer, Hammerschmidtia Schummel – noen ganger regnet som en underslekt av Brachyopa
              • ospebarkblomsterflue, Hammerschmidtia ferruginea (Fallén, 1817) – er en stor, rødbrun art. Den er ikke vanlig, men er funnet spredt over det meste av landet. Larvene lever i død ved av osp.
            • Slekten engblomsterfluer, Chrysogaster Meigen – to norske arter av små, kullsvarte fluer. Ligner Cheilosia men kan skilles fra disse på at de mangler tydelige «kinn» under øynene, og at vingene er noe mørke. Larvene lever i mudderet ved dammer og pytter og fluene er derfor helst å finne på fuktige steder. Stort sett bare på Østlandet.
            • Slekten engblomsterfluer, Melanogaster – to uvanlige norske arter med spredte funn fra det meste av landet.
            • Slekten finnmarkblomsterfluer, Chrysosyrphus Sedman – to norske arter som bare er kjent fra Finnmark.
            • Slekten metallblomsterfluer, Lejogaster Rondani – to norske arter av små, metallfargede fluer. Disse finner en gjerne nær vann, og larvene utvikler seg trolig i råtnende vannplanter.
            • Slekten Myolepta Newman
            • Slekten glansblomsterfluer, Orthonevra Macquart – fem norske arter av små, kompakte, oftest mer eller mindre metalliske arter. Disse artene finner man oftest på litt fuktige enger og larvene lever trolig i vann.
            • Slekten Riponnensia
            • Slekten dvergblomsterfluer, Neoascia Williston – seks norske arter av små, mørke fluer med tykke bakbein og kølleformet bakkropp. Larvene ser ut til å leve av råtnende plantemateriale.
            • Slekten midjeblomsterfluer, Sphegina Meigen – fem norske arter, små, mørke fluer med kølleformet bakkropp. Larvene lever under bark på døde trær og der sevje flyter ut.
          • Gruppe vannblomsterfluer, Eristalini – larvene i vann
            • Slekten damblomsterfluer, Anasimyia – fem norske arter. Disse fluene er middelsstore, brystet (thorax) er mørkt med tre lyse lengdestriper, og bakkroppen har kommaformede lyse tegninger. Noen arter har påfallende «lang nese». Larvene lever i vann.
            • Slekten Lejops Rondani
            • Slekten strandblomsterfluer, Parhelophilus Girschner – to norske arter som ser ut som mindre utgaver av slekten Helophilus. Larven lever i vann, og de voksne finner man gjerne i nærheter av dammer og myrer.Finnes i Sør-Norge, men er ikke spesielt vanlige.
            • Slekten solfluer, Helophilus Meigen – seks norske arter av middelsstore til store, gule og svarte fluer. De voksne har fire gule lengdestriper på forkroppen og store, gule sideflekker på bakkroppen. Larvene lever i vann.
              • vanlig solflue (Helophilus pendulus (Linnaeus, 1758)) – Særlig tallrik og vidt utbredd
            • Slekten Mesembrius Rondani
            • Slekten dronefluer, Eristalinus Rondani – to norske arter av middelsstore, kraftige, mørke fluer som er lette å kjenne igjen på at øynene er flekkete. Larvene har «rottehale» som hos slekten Eristalis, og lever i mudder. Tangdroneflue (Eristalinus aeneus (Scopoli, 1763)) utvikler seg i brakkvann og finnes derfor bare langs kysten.
            • Slekten dronefluer, Eristalis Latreille – dronefluer eller rottehalefluer, omfatter 18 middelsstore til store arter i Norge. Noen arter ligner mye på honningbier, andre etterligner humler. Larvene, «rottehalefluer», lever i vann og har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør som kan bli lenger enn kroppen. Noen av artene trives godt i forurenset vann, for eksempel i septiktanker. Andre arter har mer spesielle biotopkrav og er sjeldne.
            • Slekten råtehullfluer, Mallota Meigen
              • gul råtehullflue, Mallota megiliformis (Fallén, 1817) – er en stor, kraftig, noe hårete årt som ligner en bie. Larven lever i hulrom i trær som har blitt fylt med vann. Meget sjelden, bare et norsk funn nær Oslo.
            • Slekten dødningehodeblomsterfluer, Myathropa Rondani
              • dødningehodeblomsterflue, Myathropa florea (Linnaeus, 1758) – er en stor, lysegul og svart art. Forbrystet har et karakteristisk «hodeskallemønster». Larvene lever i råtehull i trestammer. Vanlig i Sør-Norge, også kjent fra Øst-Finnmark.
            • Slekten bjørneblomsterfluer, Arctophila Schiner – noen ganger regnet som en underslekt av Sericomyia
              • gulstripet bjørneblomsterflue, Arctophila bombiformis (Fallén, 1810) – eneste norske art, funnet spredt på Østlandet og i Trøndelag. Stor, tett hårete og humlelignende.
            • Slekten Conosyrphus Frey – noen ganger regnet som en underslekt av Sericomyia
            • Slekten tigerfluer, Sericomyia Meigen – fem arter av store, kraftige, vepselignende fluer. Larvene lever i vann og ligner slekten Eristalis. Et par arter er vanlige over det meste av landet, de andre artene er sjeldne.
              • fjelltigerflue, Sericomyia lappona (Linnaeus, 1758) ganske vanlig.
              • myrtigerflue, Sericomyia silentis (Harris, 1776) den vanligste arten. Åpen skog, skoglysninger og urterike enger.
          • Gruppe Eumerini
            • Slekten måneflekkfluer, Eumerus Meigen – fire norske arter, er små, kraftig bygde, mørke fluer med særlig kraftige bakbein. I alle fall noen av artene har larver som borer i plantestengler, og Eumerus tuberculatus Rondani, 1857 nevnes som en skadegjører på ulike liljer fra Europe. I Norge finnes artene bare langs den sørlige kysten.
            • Slekten narsissfluer, Merodon Meigen
              • vanlig narsissflue Merodon equestris (Fabricius, 1794) – narsissfluen, er en ganske stor og kraftig art med særlig kraftige bein. Den er tett hårete og finnes i flere fargevarianter som etterligner forskjellige humlearter. Larven lever på løken til påske- og pinseliljer, og kan gjøre noe skade. Finnes langs kysten til Møre.
            • Slekten Platynochaetus Wiedemann
            • Slekten sotblomsterfluer, Psilota Meigen
              • furusotblomsterflue, Psilota atra (Fallén, 1817) – er en middelsstor, kullsvart art. Ett kjent norsk funn, fra Sørlandet.
          • Gruppe galleblomsterfluer, Pipizini
            • Slekten Heringia Rondani – fire norske arter av ganske små, svarte fluer. Larvene lever av bladlus. Ingen av artene er vanlige.
            • Slekten Pipiza Fallén – seks norske arter av små, svarte, ofte sterkt hårete fluer. Vingene har ofte et mørkt felt og det andre bakkroppsleddet gjerne to små, gule flekker. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten rotlusblomsterfluer, Pipizella Rondani
              • nordlig rotlusblomsterflue, Pipizella viduata (Linnaeus, 1758) – ligner slekten Pipiza, men er mindre. En vanlig art i Sør-Norge, også noen funn fra nordlige landsdeler.
            • Slekten Trichopsomyia Williston
              • lyshåndet galleblomsterflue, Trichopsomyia flavitarsis (Meigen, 1822) – er en liten, svart art. Hunnen har to små, gule flekker på andre bakkroppsledd. Noen få spredte, norske funn. Larvene lever sannsynligvis av bladlus.
            • Slekten Triglyphus Loew
              • burotblomsterflue, Triglyphus primus Loew, 1840 – er en liten, mørk, lett metallglinsende art som kan kjennes på at bare tre store bakkroppsledd er lett synlige ovenfra. Bare ett kjent norsk funn, nær Oslo. Larven lever i bladlusgaller på burot (Artemisia vulgaris).
          • Gruppe Volucellini
            • Slekten Copestylum
            • Slekten humleblomsterfluer Volucella Geoffroy – omfatter tre norske arter av store fluer. Larvene lever i humle- og vepsebol der de spiser avfall.
              • humleblomsterflue, Volucella bombylans (Linnaeus, 1758) – er tett hårete, det finnes to fargevarianter som etterligner ulike humelarter.
              • hvitbåndet humleblomsterflue (Volucella pellucens (Linnaeus, 1758)) – er hårløs og har et bredt hvitt bånd som dekker det andre bakkroppsleddet
              • geithamsblomsterflue, Volucella inanis (Linnaeus, 1758) – er hårløs og har en gul-og-svartmønstret bakkropp.
          • Gruppe Xylotini
            • Slekten stubbeblomsterfluer, Blera Billberg
              • rødhalet stubbeblomsterflue, Blera fallax (Linnaeus, 1758) – eneste norske art, som er knyttet til gammel barskog. Middels stor, mørk, med oransje bakkroppsspiss. Funnet på Østlandet, i Trøndelag og nord til Nordland.
            • Slekten råtevedblomsterfluer, Råtevedblomsterfluer (Brachypalpoides) Hippa – noen ganger regnet som en underslekt av Xylota
              • rødhalet råtevedblomsterflue, Brachypalpoides lentus (Meigen, 1822) er en stor, elegant art. De to første bakkroppsleddene er røde, resten av dyret er svart. Bakføttene er kraftige, lårene sterkt fortykket og leggene (tibiae) krummet. Arten ligner noen av artene i slekten Xylota, men kan kjennes fra disse på helt svarte bakbein og svart bakkroppsspiss. Larven lever i fuktig, råtten død ved. Funnet langs kysten til Møre.
            • Slekten råtevedblomsterfluer, Råtevedblomsterfluer (Brachypalpus) Macquart
              • brun råtevedblomsterflue, Brachypalpus laphriformis (Fallén, 1816) – er en stor, nokså slank, mørk art med rødlig hårkledning. Larvene lever i råtten ved. Den er en sjelden og truet art knyttet til gammel skog.
            • Slekten Caliprobola Rondani
            • Slekten råtevedblomsterfluer, Chalcosyrphus Curran – fem norske arter, der alle unntatt rødbeint råtevedblomsterflue (Chalcosyrphus valgus (Gmelin, 1790)) er sjeldne. De er middelsstore, slanke, vanligvis svarte og røde arter. Larvene utvikler seg under barken på døde trær.
            • Slekten pelsblomsterfluer, Criorhina Meigen – to norske arter, middelsstore, kraftige, hårete fluer. Disse fluene har larver som lever i råtten ved og er knyttet til løvskog.
            • Slekten gammelvedblomsterfluer, Lejota Rondani
              • gammelvedblomsterflue, Lejota ruficornis (Zetterstedt, 1843) er funnet spredt rundt i Sør-Norge.
            • Slekten loddenblomsterfluer, Pocota Lepeletier & Serville. Bare én norsk art:
              • loddenblomsterflue, Pocota personata (Harris, 1780) – stor, humlelignende, svært sjelden
            • Slekten Psarus Latreille
            • Slekten taigablomsterfluer, Sphecomyia Latreille
              • taigablomsterflue, Sphecomyia vespiformis (Gorski, 1852) – er en sjelden art med noen få, spredte funn fra Sør-Norge.
            • Slekten Spheginoides Szilády – noen ganger regnet som en underslekt av Chalcosyrphus
            • Slekten treblomsterfluer, Spilomyia Meigen – to arter av disse middelsstore, gule og svarte fluene kjent fra Norge. Veldig kontrastrikt tegnet i gult og svart. Artene lever i skog, kanskje mest i trekronene, er sjeldne og sannsynligvis truet.
            • Slekten kompostblomsterfluer, Syritta Lepeletier & Serville
              • kompostblomsterflue (Syritta pipiens (Linnaeus, 1758) ) – er en liten, mørk art med kraftige bakbein som er ringet i gult og svart. Larvene lever i forskjellige slags råtnende plantemateriale. Meget vanlig.
            • Slekten treblomsterfluer, Temnostoma Lepeletier & Serville – fire norske arter av store fluer som er meget gode vepseimitasjoner. Ingen av artene er vanlige men vepsetreblomsterflue (T. vespiforme (Linnaeus, 1758)) er funnet en del steder på Østlandet og i Nord-Norge. Larvene lever i råtten ved.
            • Slekten ildblomsterfluer, Tropidia Meigen
              • mørk ildblomsterflue, Tropidia scita (Harris, 1780) – er en middelsstor art, mørk med oransje bakkroppssider. Funnet nær vann nopen få steder langs sørkysten. Larven lever av råtnende plantedeler i vann, og har blitt funnet i bladslirene til bred dunkjevle (Typha latifolia)¨
            • Slekten vedblomsterfluer, Xylota Meigen – ti norske arter av middelsstore til store, nokså slanke fluer farget i svart, gult og rødt. Xylota-artene lever i skog, og larvene utvikler seg i råtten ved.
              • vanlig vedblomsterflue, Xylota segnis (Linnaeus, 1758) – er en vanlig, røde og svart art. Den kan ofte sees på solbelyste blader der hannene ser ut til å forsvare territorier.
          • Gruppe Milesiini – ofte inkludert i Xylotini
            • Slekten Milesia Latreille – store arter, ikke i Norge
            • Slekten Palumbia Rondani
        • Underfamilien Syrphinae
          • Gruppe Bacchini
            • Slekten nåleblomsterfluer, Baccha Fabricius– to norske arter. Disse er små fluer, med sterkt forlenget bakkropp, derved ganske slanke. Utbredt over det meste av landet, lever gjerne i busk og kratt. Larvene lever av bladlus.
          • Gruppe Melanostomini
            • Slekten gressblomsterfluer, Melanostoma Schiner – tre norske arter av små, spinkle, gule og svarte blomsterfluer. De er blant de vanligste norske blomsterfluene. Larvene lever på bladlus.
              • lang gressblomsterflue, Melanostoma scalare (Fabricius, 1794)
              • kort gressblomsterflue, Melanostoma mellinum (Linnaeus, 1758)
            • Slekten fotblomsterfluer, Platycheirus Lepeletier & Serville – per i dag 39 arter kjent fra Norge, men nye oppdages stadig. Små-middelstore, gule og svarte arter (et par er blå og svarte), ganske slanke. Hos de fleste artene har særlig hannene sterkt utvidede frambein, som artene gjerne kan kjennes på. Larvene lever av bladlus. Mange av artene synes å være sjeldne, men noen er også meget vanlige og tallrike.
            • Slekten Rohdendorfia Smirnov – ofte regnet som en underslekt av Platycheirus
            • Slekten Spazigaster Rondani- ofte regnet som en underslekt av Platycheirus
            • Slekten Syrphocheilosia Stackelberg – ofte regnet som en underslekt av Platycheirus
            • Slekten Ocyptamus Macquart – svært artsrik, amerikansk slekt
            • Slekten møllblomsterfluer, Xanthandrus Verrall
          • Gruppe Paragini
            • Slekten steppeblomsterfluer, Paragus Latreille – fem norske arter av ganske små fluer som kan kjennes på helt flatt ansikt. Disse er ganske sjeldne, i alle fall noen av artene kan finnes på strandenger.
          • Gruppe Chrysotoxini
            • Slekten vepseblomsterfluer, Chrysotoxum Meigen– seks norske arter. Disse er middelsstore, gule og svarte fluer som er ganske gode vepseetterligninger. De har ganske forlengede antenner. Larvene er knyttet til maurtuer, der de lever av rotbladlus.
          • Gruppe Syrphini
            • Slekten Asarkina Macquart
            • Slekten skogblomsterfluer, Dasysyrphus Enderlein – åtte norske arter, hører til gruppen av gule og svarte arter som imiterer veps. Dasysyrphus-artene er nokså mørke med tydelig svart vingemerke fremst i vingene. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten vinkelblomsterfluer, Didea Macquart – tre norske arter som er ganske store, litt flate, gule/lysegrønne og svarte fluer. Larvene lever av bladlus, og de voksne er oftest å finne i lysninger i skogen.
            • Slekten kronblomsterfluer, Doros Meigen
              • kronblomsterflue, Doros profuges (Harris, 1780) – er en sjelden skogsart. Den er middelsstor, ganske slankbygd, svart med smale, gule striper. Kan kjennes på at den fremste tredjedelen av vingene er brune. Larvene lever kanskje av rotbladlus. Spredte funn til Trøndelag i Norge.
            • Slekten skogbrynfluer, Epistrophe Walker – ni norske arter, er en annen slekt av gule og svarte arter med larver som spiser bladlus.
            • Slekten maiblomsterfluer, Epistrophella Dusek & Láska – noen ganger regnet som en underslekt av Epistrophe
              • maiblomsterflue, Epistrophella euchroma (Kowarz, 1885) – er en middelsstor, slank, gul og svart art. Larvene lever av bladlus, arten er vanligvis å finne i skog.
            • Slekten dobbeltbåndete blomsterfluer, Episyrphus Matsumura
              • dobbeltbåndet blomsterflue, Episyrphus balteatus (DeGeer, 1776) – er trolig en av de aller vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren, til tross for at arten neppe er i stand til å overleve vinteren i Norge. Denne arten er kjent for sine store trekk, som kan omfatte enormt mange individer. Arten er gul og svart og kan kjennes på at den har to gule tverrbånd på hvert bakkroppsledd. Larvene lever av bladlus, og utvikler seg ganske raskt.
            • Slekten barskogblomsterfluer, Eriozona Schiner – én norsk art. Humlebarskogblomsterflue (Eriozona syrphoides (Fallén, 1817)) er tett hårete og ligner artene i slekten Eristalis.
            • Slekten markblomsterfluer, Eupeodes – omfatter 13 norske arter. De er små til middelsstore, gule og svarte med typisk «vepsemønster». Larvene lever av bladlus. Arten vanlig markblomsterflue (Eupeodes corollae) er kjent for å ha store vandringer.
            • Slekten kileblomsterfluer, Fagisyrphus Dušek & Láska – én art i Norge
              • kileblomsterflue, Meligramma cincta (Fallen, 1817) (syn. Fagisyrphus cinctus) – er en liten, slank art, svart med brede gule tverrbånd på bakkroppen. Larven lever på bladlus på løvtrær. Arten er ikke vanlig, spredte funn langs kysten til Hordaland.
            • Slekten Ischiodon Sack
            • Slekten lykteblomsterfluer, Leucozona Schiner – fire norske arter av middelsstore, nokså slanke fluer som kan kjennes på et bredt, hvitt tverrbånd fremst på bakkroppen. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten Megasyrphus Dušek & Láska - én norsk art, stripet barskogblomsterflue (Megasyrphus erraticus = Eriozona erratica] (Linnaeus, 1758)) som er snau, gul og svart, og ligner Syrphus-artene.
            • Slekten krattblomsterfluer, Melangyna Verrall – ni norske arter av slanke blomsterfluer, for det meste svarte, men med gule sideflekker på bakkroppen. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten krattblomsterfluer, Meligramma Frey– to norske arter som ligner Melangyna. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten krattblomsterfluer, Meliscaeva Frey– to norske arter, gule og svarte, ganske slanke. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten buskblomsterfluer, Parasyrphus Matsumura – ti norske arter av slanke, gule og svarte fluer med larver som lever av bladlus.
            • Slekten glassvingeblomsterfluer, Scaeva Fabricius– to store arter av mørke fluer med kommaformede gule eller hvite flekker på bakkroppen. Larvene lever av bladlus. Artene er kjent for å vandre mye.
              • hvit glassvingeblomsterflue, Scaeva pyrastri (Linnaeus, 1758) – er bare funnet i sørlige Norge,
              • gul glassvingeblomsterflue, Scaeva selenitica (Meigen, 1822) – spredt over hele landet.
            • Slekten kulehalefluer, Sphaerophoria Lepeletier & Serville – 15 arter er kjent fra Norge. Små-middelsstore, slanke, gule og svarte fluer. Kan kjennes på at forbrystet har brede, lyse sidestriper og at hannens kjønnsorganer henger ned som en stor, kuleformet kapsel fra bakkroppsspissen. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten hageblomsterfluer, Syrphus Fabricius– store, gule og svarte arter. Seks arter er kjent fra Norge. Larvene lever av bladlus.
            • Slekten stripeblomsterfluer, Xanthogramma Schiner – tre middelsstore norske arter kontrastrikt farget i gult og svart. Funnet spredt i Sør-Norge. Larvene lever av bladlus i maurtuer.
          • Gruppe Toxomerini
            • Slekten Toxomerus – bare i Amerika

Litteratur

• Bartsch, Hans; Binkiewicz, Elizabeth; Nasibov, Erik; Nordin, Anna; Rådén, Anders & Östman Torbjörn. 2009. Tvåvingar: Blomflugor. Diptera: Syrphidae: Syrphinae. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. 408 sider. ISBN 978-91-88506-66-5
• Bartsch, Hans; Binkiewicz, Elizabeth; Nasibov, Erik; Nordin, Anna; Rådén, Anders & Östman Torbjörn. 2009. Tvåvingar: Blomflugor. Diptera: Syrphidae: Eristalinae, Microdontinae. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. 478 sider. ISBN 978-91-88506-70-2
• Nielsen, Tore R. 1999. Check-list and distribution maps of Norwegian hoverflies with description of Platycheirus laskai nov. sp. (Diptera, Syrphidae). NINA Fagrapport 035. Norsk institutt for naturforskning.
• Nielsen, Tore R. Syrphidae checklist - Norway. www.syrphidae.com/checklist.php Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine. - Sjekkliste over norske arter.
• Nielsen, Tore R. 2008. Cheilosia naruska Haarto & Kerppola, 2007 and Sphegina montana Becker, 1921 in Pasvik, North Norway (Diptera, Syrphidae). Norwegian Journal of Entomology 55: 235-236.
• Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org Arkivert 2. juni 2017 hos Wayback Machine.
• Thompson, F.C. og Rotheray, G. 1998. Family Syrphidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 3: 81-139. Science Herald, Budapest.
• Torp, E. 1994. Danmarks svirrefluer (Diptera: Syrphidae). Apollo Books, Stenstrup.

Eksterne lenker

• (en) blomsterfluer – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) blomsterfluer i Encyclopedia of Life
• (en) blomsterfluer i Global Biodiversity Information Facility
• (no) blomsterfluer hos Artsdatabanken
• (sv) blomsterfluer hos Dyntaxa
• (en) blomsterfluer hos Fauna Europaea
• (en) blomsterfluer hos Fossilworks
• (en) blomsterfluer hos ITIS
• (en) blomsterfluer hos NCBI
• (en) Kategori:Syrphidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Syrphidae – detaljert informasjon på Wikispecies
• www.syrphidae.com – the Syrphidae website Arkivert 11. november 2020 hos Wayback Machine.
• Internet Syrphidae keys – Nøkkel til å artsbetemme ganske mange av blomsterfluene
• www.insektenflug.de – Billeder av blomsterfluer og andre insekter, mange fotografert i Norge
• Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
• Blomsterfluene – artikkel fra forskning.no 6.8.14