Jean-Marie Leclair

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jean-Marie Leclair
Født10. mai 1697[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lyon[5]
Død22. okt. 1764[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Paris[6]
BeskjeftigelseKomponist, ballettdanser, ballettmester, fiolinist, musikklærer, kapellmester, koreograf, danser Rediger på Wikidata
SøskenJean-Marie Leclair le cadet[7][8]
NasjonalitetFrankrike
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentFiolin
Notable verk
Scylla et Glaucus
Jean-Marie Leclair på Commons

Jean-Marie Leclair l’aîné (1697–1764) var en fransk komponist og fiolinist.

Leclair var en av sin tids mest kjente fiolinister og regnes som en viktig medgrunnlegger av den franske fiolinskole.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Leclair var sønn av en korgfletter og lærte i unge år farens håndverk, i tillegg til dans og fiolinspill. Faren var sannsynligvis en god bassgambist, da ytterligere tre av hans sønner ble musikere.

Leclair var først danser og ballettmester i Lyon. I 1716 giftet han seg med Marie-Rose Casthanie, også hun var danser ved operaen i Lyon. Fra 1722 arbeidet han som ballettmester ved operaen i Torino, men allerede i oktober året etter bodde han i Paris, der han publiserte sitt opus 1, dedisert en bankier Bonnier. På denne tiden hjalp vennen André Chéron ham til assistentoppdrag i komposisjon.[9] I 1726 var Leclair tilbake i Torino, her ble han kjent med Johann Joachim Quantz og den kjente fiolinisten Giovanni Battista Somis. Somis, som var elev av Corelli, gav Leclair viderekommende undervisning i fiolinspill.

Mens han fremdeles var under Somis innflytelse publiserte Leclair i 1728 Sonater opus 2, dedisert sønnen og etterfølgeren til sin første mesén, som i mellomtiden var avgått ved døden. Fra 1728 bodde Leclair i Bonniers palass i Rue St. Dominique og arbeidet som fiolinlærer. På denne tiden må Leclairs første kone ha avgått ved døden. I Den stille uke året 1728 holdt han sin første konsert med det velrenommerte Concert spirituel i den store sal i Tuileriene. Å få opptre der var ensbetydende med den høyeste musikalske anerkjennelse.

I 1730 giftet Leclair seg med den unge notegravøren Louise-Cathérine Roussel. Med henne fikk han en datter. Louise hadde allerede gravert Leclairs opus 2, 3 og 4, og graverte deretter alle hans påfølgende komposisjoner. Fra 1733 til 1737 var han musiker ved Ludvig XVs hoff, og gav fram til 1737 en rekke offentlige konserter med Concert Spirituel. Leclair forlot det kongelige orkesteret i raseri etter en strid med Jean-Pierre Guignon om en tidligere inngått avtale som gikk ut på de skulle fungere som førstefiolinist annenhver måned.

Fra 1738 til 1743 bodde han i Nederland, og i Den Haag samarbeidet han med fiolinvirtuosen Pietro Locatelli, som påvirket ham i betydelig grad. Leclair var konsertmester hos den rike kjøpmannen François de Liz. Innimellom må han ha oppholdt seg ved hoffet til Anna av England i Leeuwarden; han dediserte sitt opus 9 til henne. Anna var en god cembalist og elev av Händel. de Liz gikk konkurs i 1743, og Leclair vendte tilbake til Paris. Fra 1744 oppholdt han seg to år i Chambéry, der han sto i den spanske tronfølger Philippe d'Espagnes tjeneste.

I 1748 ble Leclair musikalsk leder og førstefiolinist ved privatteateret til hertug Antoine VII. de Gramont (1722–1801), helt i nærheten av Paris.

Død[rediger | rediger kilde]

I sine siste leveår var Leclairs livsførsel heller tvilsom. Kona skilte seg fra ham, og han slo han seg ned i det ghettopregede området Rue de Careme-Prenant i Paris. Tidlig morgen 23. oktober 1764 ble funnet død i en blodpøl med tre knivstikk i ryggen. Ekskona hadde økonomiske motiver, men politirapporten utpekte en misfornøyd nevø som hovedmistenkt. Ugjerningen ble aldri oppklart.

Bisettelsen fant sted 25. oktober. 1764. 2. desember 1765 ble det holdt en minnehøytidelighet i Église des Feuillants i Rue St. Honoré. Concert Spirituels kor og orkester oppførte Profundis av de Mondonville.

På grunn av pengenød publiserte ekskona Leclairs opus 14 og 15 posthumt.

Stil og påvirkning[rediger | rediger kilde]

Som virtuos påvirket Leclair i høy grad den franske fiolinskolen, som han også regnes som medgrunnlegger av. Han gjennomførte en fusjon av fransk og italiensk barokkstil, og med sin elegante og briljante stil og inngående kjennskap til kontrapunktikk, maktet han å løfte sine concerti og sonater nesten opp til Vivaldis nivå.

Komponisten og musikkteoretikeren Charles-Henri Blainville karakteriserte Leclair som «den franske Corelli».

Joseph Bologne, Chevalier de Saint-George var en av Leclairs elever.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Opus 1: Premier livre de sonates (1723)
  • Opus 2: Deuxième livre de sonates (1728)
  • Opus 3: Sonates à deux violons sans basse (1730)
  • Opus 4: 6 Sonates en trio pour deux violons et b. c. (1731–1732)
  • Opus 5: Troisième Livre de Sonates (1734)
  • Opus 6: Première Récréation de musique d’une exécution facile composée pour deux flûtes ou deux violons (1736)
  • Opus 7: 6 concertos a tre violini, alto e basso, per organo e violoncello (1737)
  • Opus 8: Deuxième Récréation de musique d’une exécution facile composée pour deux flûtes ou deux violons (1737)
  • Opus 9: Quatrième Livre de Sonates (1743)
  • Opus 10: 6 concertos a tre violini, alto e basso, per organo e violoncello (1745)
  • Opus 12: Second livre de sonates à deux violons sans basse (1747–1749)
  • Opus 13: 3 ouvertures et 3 sonates en trio pour 2 violons (1753)
  • Opus 14 (posthum): Trio for 2 fioliner og generalbass (1766)
  • Opus 15 (posthum): Sonate for fiolin og b. c. (1767)
  • Operaen Scylla et Glaucus, op. 11 (uroppført i Paris 1746)

Brødrene[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Marie Leclair le cadet (1703–1777)
  • Pierre Leclair (1709–1784), publiserte «Six sonates de récréation» for to fioliner op.1[10] og «Six sonates de chambre» for 2 fioliner op.2
  • Jean-Benoît Leclair (1714-etter 1759), etter ham er det bare bevart en libretto til en ballet héroique: «Le Retour de la Paix dans les Pays-Bas» og et portrett

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jean-Marie Leclair, the Elder, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Marie-Leclair-the-Elder, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 80157[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ books.google.fr, besøkt 19. mai 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ data.bnf.fr, besøkt 19. mai 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ philidor.cmbv.fr: Jean-Marie Leclair virtuose et compositeur Arkivert 13. november 2008 hos Wayback Machine. (PDF 1,6 MB, fransk)
  10. ^ (en) Fritt tilgjengelige noter av Pierre Leclair i International Music Score Library Project

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gisela Beckmann: Die französische Violinsonate mit Basso continuo von Jean-Marie Leclair bis Pierre Gaviniès. Musikalienhandlung Wagner, Hamburg 1975. ISBN 3-921029-27-9
  • Marc Pincherle: Jean-Marie Leclair l’aîné. La Colombe, Paris 1952. ISBN 2-7307-0264-4 (ettertrykk 1985)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jean-Marie_Leclair&oldid=22891770»