Laserdisc
Laserdisc (forkortet som LD) er et hjemmevideoformat og det første kommersielle optiske lagringsmediet. Den ble solgt under navnet «Discovision» fra 1978.
Det ble i utgangspunktet lisensiert, solgt og markedsført som MCA DiscoVision i Nord-Amerika i 1978. Selv om formatet var i stand til å tilby høyere kvalitet på video og lyd enn rivalene i forbrukermarkedet som VHS og Betamax, klarte aldri Laserdisc å oppnå utbredt bruk i Nord-Amerika, hovedsakelig på grunn av de høye kostnadene for selve avspilleren og tilhørende videoer, og manglende evne til å ta opp TV-programmer. Det var ikke et populært format i Europa og Australia når den først kom ut, men var populært på 1990-tallet . Formatet var imidlertid mer populært i Japan, og i de mer velstående områdene av Sørøst-Asia, slik som Hongkong, Singapore og Malaysia, og var utbredt i utleievideomarkedet i Hongkong i løpet av 1990-tallet. Overlegen video-og lydkvalitet gjorde det til et populært valg blant filmentusiaster i løpet av sin levetid. Teknologiene og konseptene bak Laserdisc var grunnlaget for senere optiske mediaformater, som Compact Disc (CD), DVD - og Blu-ray (BD).
Produktet var hovedsakelig rettet mot private forbrukere, til visning av spillefilm. Laserdiscen kunne vise film og bilder med 420 loddrette linjer. Det er en vesentlig høyere kvalitet enn rivalene på dette tidspunktet, video-systemene VHS og Betamax, som har 250 loddrette linjer. Film på Laserdisc var i letterbox-format så hele bildet var med. På VHS ble ofte brukt pan og scan, hvor bilde ble beskåret, som er en kontroversiell metode som ble kritisert av filmregissører og kinosjefer. Produktet oppnådde kun en liten markedsandel på videomarkedet.
Laserdisc-teknologien var forløper for og ble anvendt i de senere cd- og dvd-diskene. Den alminnelige Laserdiscen har en diameter på 30 cm, i motsetning til cd/dvd-ene som har en diameter på 12 cm.
Mange Laserdisc-avspillere kunne også spille av cd-er, og noen av dem kunne også spille av dvd-er.