Barry Lyndon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Barry Lyndon
Generell informasjon
SjangerHistorisk / Drama
Utgivelsesår1975
Prod.landStorbritannia / USA
Lengde3 t. 4 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense16 (Norge)
Bak kamera
RegiStanley Kubrick
ProdusentStanley Kubrick
ManusforfatterStanley Kubrick
MusikkLeonard Rosenman
SjeffotografJohn Alcott
KlippTony Lawson
Foran kamera
Hovedrolle(r)Ryan O'Neal
BirollerMarisa Berenson
Patrick Magee
Hardy Krüger
Steven Berkoff
Gay Hamilton
Murray Melvin
FortellerstemmeMichael Hordern
Annen informasjon
Filmformat1,66:1
BudsjettUSD 12 millioner
Prod.selskapWarner Bros.
Peregrine
Hawk Films
Premiere11. desember 1975 (London)
18. desember 1975 (USA)
26. august 1977 (Norge)
Eksterne lenker
IMDb

Barry Lyndon er en britisk-amerikansk historisk dramafilm fra 1975, skrevet og regissert av Stanley Kubrick, og adaptert fra William Makepeace Thackerays roman The Luck of Barry Lyndon fra 1844. Barry Lyndon forteller historien om en fattig, irsk bondegutts fremgang og tilbakegang i 1700-tallets klassesamfunn. Den tematiserer blant annet tidens ubønnhørlige gang og brutaliteten bak samfunnets fasade.

Filmen er episodisk bygget opp, og en allvitende, usynlig forteller binder sammen episodene og kommenterer handlingen. Den er kjent for sitt nyskapende og vakre foto (som den ble tildelt Oscar for), og for den epokeriktige musikken, komponert av Leonard Rosenman. Foto, kostymer og scenografi ble inspirert av epokens malerier. Barry Lyndon ble i hovedsak innspilt i Irland. Til innendørsscenene ble det ved hjelp av et uvanlig lyssterkt objektiv fotografert med lys fra stearinlys.

Filmen var nominert til syv Oscar-priser og ble tildelt fire, hvilket gjør den til Kubricks mest prisbelønte film. Den fikk en blandet mottakelse blant kritikerne i sin samtid og ble ingen stor publikumssuksess. Det har blitt spekulert i om dette skyldtes filmens langsomme rytme, mangel på tradisjonell dramatisering, og dvelende kamerainnstillinger. Filmen er preget av en distansert tone og en tvetydig hovedperson.

I ettertid har filmen langsomt oppnådd mer anerkjennelse som filmverk. Kritiske røster har for sin del fremhevet at filmen er stillestående og at den ikke makter å involvere tilskueren følelsesmessig. Filmens tilhengere har påpekt at Barry Lyndon formidler følelser på en utradisjonell måte og at den må oppleves som en symfoni av bilder, musikk og handling. Filmen består av to klart adskilte deler, der den første er Barrys fremgang, og den andre hans tilbakegang. Symmetri i handling mellom de to delene, og andre former for gjentakelser preger handlingen.

Handling[rediger | rediger kilde]

Leon Vitali (1948-2022) fremstilte stesønnen Lord Bullingdon. Vitali arbeidet senere som Kubricks assistent.[1]

Handlingen skildrer den opportunistiske iren Redmond Barrys forsøk på å stige i det engelske klassesamfunnet. Filmen er ordnet i to hoveddeler (skilt med tekstplakater) og avsluttet med en epilog på tekstplakat. Filmens del 1 handler om Redmond Barrys fremgang, mens del 2 handler om hans nedgang og fall.[2][3][4][5]

  • Del 1: By what means Redmond Barry acquired the style and title of Barry Lyndon. (Hvordan Redmond Barry tilegnet seg navn og status som Barry Lyndon.)
  • Del 2: Containing an account of the misfortunes and disasters which befell Barry Lyndon. (En redegjørelse for de ulykker og katastrofer som Barry Lyndon ble utsatt for.)
  • Epilog: It was in the reign of George III that the aforesaid personages lived and quarrelled; good or bad, handsome or ugly, rich or poor, they are all equal now. (Det var i George IIIs regjeringstid de nevnte personene levde og kranglet; gode eller onde, vakre eller stygge, rike eller fattige, de er alle jevnbyrdige, det vil si døde, nå.)

Del 1: Fremgang[rediger | rediger kilde]

Historien begynner i Irland rundt 1750 der faren blir drept i en duell. Redmond lever deretter i enkle kår sammen med moren. Etter duell mot en engelsk offiser blir han tvunget til å forlate hjemstedet. Han verver seg ved en tilfeldighet i den britiske hæren, i stedet for å dra til Dublin som planen var. Under syvårskrigen blir han sendt til kontinentet. Under krigen deserterer han når anledningen tilfeldigvis byr seg. Den prøyssisk offiseren Potzdorf avslører ham, hvorpå han blir tvangsinnrullert som menig i den prøyssiske hæren. Mens han er i tjeneste hos Potzdorf i Berlin blir han rekruttert som agent for politiet. Der dukker det opp en anledning til å stikke av sammen med den rutinert gambleren Balibari av irsk opphav. Barry begynner å leve som gambler og reiser sammen med Balibari på kryss og tvers i Europa. I Belgia møter han den unge, vakre og rike lady Lyndon, som blir enke da sir Charles Lyndon dør idet første del slutter.[2][6]

Del 2: Nedgang og fall[rediger | rediger kilde]

Andre del innledes med at Redmond Barry og lady Lyndon gifter seg (bryllupet oppgis til 15. juni 1773) og han tar etternavnet Lyndon. De slår seg ned på Lyndon-familiens gods i England der også Barrys mor flytter inn. Barry og lady Lyndon får en sønn sammen, mens hennes sønn fra tidligere ekteskap legger Barry for hat. Under en konsert med en samling adelige som tilskuere mister Barry besinnelsen og banker opp stesønnen, noe som fører til at Barry blir utstøtt fra det gode selskap. Etter at den lille sønnen dør begynner Barry å drikke mens godset forfaller. Hans sløsing med konens penger, forsøk på å oppnå adelstittel og tankeløse behandling av familien leder til Barrys nedgang og kulminerer med en duell mot stesønnen. Etter duellen forlater den skadede Barry og moren historien. Filmen avsluttes med at lady Lyndon daterer et dokument med året 1789 (med henvisning til den franske revolusjonen).[2][6][7]

Litterært forelegg[rediger | rediger kilde]

Murray Melvin (foto fra 2011) fremstilte den stramme og forsiktige pastor Samuel Runt, en figur som ble vesentlig forandret i Kubricks bearbeiding av Thackerays roman.

Kubrick vurderte først å lage film av Thackerays roman Vanity Fair, men kom til at den var uhåndterlig, og ikke lot seg komprimere til spillefilm. I forarbeidet til en film om Napoleon (på 1960-tallet) leste han den kortere romanen The Luck of Barry Lyndon.[8][9][10] Kubrick omgjorde Thackerays pikareskroman (en episodisk fortelling om en omvandrende upålitelig eller komisk person) til en tragedie, en skjebnefortelling om vekst og fall.Thackerays roman ble ikke spesielt godt mottatt i samtiden. Leserne klaget over at historien ikke hadde et poeng, et formål og fremfor alt at den var uten den tradisjonelle dosen moralsk lærdom.[11] Thackerays roman hadde nesten blitt helt glemt. Kubricks film medvirket til at den ble publisert på nytt i flere reviderte og tekstkritiske utgaver.[12]

Dette er en av Kubricks tre historiske drama; de to andre er de tidligere Paths of Glory og Spartacus. I likhet med disse utgjør krig og imperier en ramme for historien. De to foregående omhandler historiske personer, mens Barry er en oppdiktet person, inspirert av den virkelige Andrew Stone. Krigen er en del av Barrys dannelsesreise, mens i Paths of Glory og Full Metal Jacket er hele handlingen i en krigssituasjon fra Kubricks samtid. Dr. Strangelove er en sort komedie med krig som bakgrunn.[12][13]

Manuset avvek vesentlig fra hovedtrekk i forelegget og med inspirasjon fra Thackerays neste roman, det mer modne verket Vanity Fair (1847-1848), ble filmen kunstnerisk mer ambisiøs og vellykket enn forelegget.[14] Romanen har langt mer preg av satire enn filmen som er preget av tankefull, melankolsk ironi.[2][3][4][5]

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

Kubrick tok vare på noe pikaresk-preg (vandringen og slumpetreffene) og samtidig skapt en spenning mellom tilfeldighet og nødvendighet i historiens gang.[15] Kubricks film er enklere enn Thackerays roman og Kubrick endret hendelsesforløpet, følelsen som formidles og karakteristikken av hovedpersonen. Thackerays roman ble opprinnelig publisert som en føljetong i Fraser's Magazine. Kubrick beholdt romanens sprang i tid og fortellerstemmen som i boken er førsteperson og filmen en anonym tredjeperson. Kubrick mente at romanens førstepersons forteller ikke ville fungere på film der tilskueren har den objektive virkeligheten foran seg hele tiden: Kontrasten mellom Barrys versjon av sannheten og bildene ville resultert i en komedie, mente Kubrick. I Kubricks opprinnelig manus, ferdigstilt i 1973, ender Barry alkoholisert i fengsel, noe som avviker en del fra sluttresultatet i filmen.[2][3][4][5]

Romanen er lang og tettpakket med kompliserte eller farseaktige sidehistorier, som Kubrick sløyfet for å få historien til å passe som helhetlig film. Blant annet er den innledende og avsluttende duellen, en tilføyelse av Kubrick. Kubrick uttalte selv at enkelte av episodene i romanen ville tatt 45 minutter å fremstille på film, slik at det var nødvendig med en mer økonomisk fortelling. I romanen venter Barry ett år på at sir Charles Lyndon skal dø, i filmen tar det et øyeblikk.[2][3][4][5]

Fremstilling av personer[rediger | rediger kilde]

Barry selv fremstilles i romanen som noe skummel av utseende, men på en måte kvinner finner både skremmende og tiltrekkende. Ryan O'Neals velskapte og uttrykksløse ansikt gir et annet inntrykk, akkurat slik Kubrick ønsket. Romanens Barry avslører sin mangel på kultur og utdanning, blant annet i konversasjon og ved oppussing av Lyndon-godset, mens filmens Barry er passiv på en måte som gir inntrykk av verdighet. I filmen kommer Barry ikke over sønnens død, mens i romanen leder Barrys stadig verre behandling av Lady Lyndon til at han blir utstøtt og havner i gjeldsfengsel.[2][3][4][5]

Kubrick avvek vesentlig fra originalteksten, og endringene av historien får Barry til å fremstå som en passiv melankolsk person, men også som en gåtefull figur. Dette i motsetning til romanens smarte, snarrådige, selvgode og livlige hovedperson. Thackeray gjorde det klart at Barry ikke skulle beundres, han var ingen helt og hadde bare flaks (Thackeray har med det engelske ordet luck i tittelen). Hos Thackeray er lady Lyndon en latterlig og overvektig person, hun blir fremstilt som oppfarende og sjalu. Hos Kubrick er hun en noe gåtefull, vakker figur med en kjølig, følsom, verdig og kultivert utstråling.[2][14][3][4][5]

Den forsiktige og tilkneppede pastor Runt, skapte Kubrick ved å slå sammen flere figurer i Thackerays roman. Hos Thackeray er Runt en dranker og gambler som Barry får på sin side. Balibaris rolle er vesentlig mindre i filmen sammenlignet med romanen. Barrys mor er i romanen absurd forfengelig, i filmen er hun en målbevisst administrator og verdig mor.[2][3][4][5]

Inspirasjon til Thackerays roman[rediger | rediger kilde]

Thackerays roman er inspirert av den virkelige historien om soldaten Andrew Stoney født i 1745 av irsk opphav. Stoney giftet seg med Mary Eleanor Bowes, en rik enke etter en adelsmann, og tok navnet Andrew Stoney Bowes. Hun hadde barn fra tidligere ekteskap og fikk barn med Andrew. De ble separert etter at Andrew hadde sløst bort pengene, og behandlet henne dårlig. Thackeray kjente Andrew Stoneys historie godt, blant annet fra sin venn John Bowes.[16]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Noen kostymer brukt i filmen

Tidlig i 1970-årene var Kubrick på toppen av karrièren etter filmer som Dr. Strangelove, 2001: En romodysse og A Clockwork Orange. Han hadde fått en suveren status i filmbransjen og Warner Bros var klare til å finansiere hans neste prosjekt.[17][8] På den tiden hadde Kubrick opprinnelig planlagt å lage en film om Napoléon Bonaparte, men hans støttespiller trakk seg. Tidligere i 1960-årene, hadde Kubrick utarbeidet manus for en film om Napoléon. Mye av forarbeidet i Napoléon-prosjektet ble brukt i Barry Lyndon i stedet, og Kubrick hadde trolig planlagt at filmen om Napoléon ville sett ut omtrent som Barry Lyndon.[3][18]

Innspillingen tok 300 dager.[6] Kubricks perfeksjonisme og omstendelige arbeidsform gjorde at noen scener ble filmet 50 eller 100 ganger før han var fornøyd. Scenen der lady Lyndon sitter i badekaret og Barry kommer inn tok to dager.[19] Scenen der Barry tilnærmer seg lady Lyndon første gang ble filmet over 100 ganger.[20]

Briten Ken Adam var ansvarlig for scenografien. Adam hadde blant annet arbeidet på James Bond-filmene Dr. No og Goldfinger. Han hadde tidligere arbeidet for Kubrick på Dr. Strangelove.[21]

Det opprinnelige budsjettet var på 2,5 millioner dollar. Den endelige kostnaden ble 11 millioner dollar.[6][22] I USA tjente filmen inn 9,5 millioner dollar brutto noe som regnes som en kommersiell fiasko.[23]

Kubrick var hemmelighetsfull mens produksjonen pågikk. Da sjefen i Warner Bros kom for å se det foreløpige resultatet insisterte Kubrick at de måtte bo på hotell i flere dager for at de ikke skulle ha jetlag eller være trøtte. Kubrick ble irritert på O'Neal som kom med kritiske kommentarer til pressen, Berenson reiste derfor på markedsføringsturne alene.[24]

Malerier som forbilde[rediger | rediger kilde]

«Tribuna of the Uffizi» (olje på lerret, 1772–1778), av Johann Zoffany. Inspirasjon for enkelte innendørsscener på Lyndon-godset.

I forberedelsene til innspillingen gikk Kubrick gjennom en mengde kunstbøker om perioden. Han bygget så opp et kartotek over opplysninger som kunne være nyttig.[2] Han gikk gjennom bøkene og plukket ut bilder som han viste til designere med beskjed «this is what I want».[25] Portrett og landskap var de to dominerende sjangrene i britisk malerkunst på 1700-tallet, og fotograferingen i Barry Lyndon veksler mellom disse formatene.[13]

Kubrick la mye arbeid ned i å gjenskape stilen fra 1700-tallet, og brukte blant annet malerne Thomas Gainsborough (utendørsscener), Jean-Antoine Watteau og William Hogarth (innendørsscener). Thackeray var selv fascinert av Hogarth som ofte fremstilte teatralske og komiske opptrinn. Innendørsscenene med stearinlys var inspirert av malerier av Johannes Vermeer, Adriaen Brouwer og Gerard ter Borch. Rouben Mamoulian laget i 1935 Becky Sharp (basert på Vanity Fair) som var den første spillefilmen innspilt med technicolor three-strip fargefilm. Jan Harlan, Kubricks svoger og executive producer, sier at det var særlig vanskelig å gjenskape de gamle mestrenes bilder.[3][8][9][10][26][27]

Ifølge Arnstein Bjørkely var også John Constable en viktig inspirasjon, det samme var den eldre maleren Georges de la Tour, kjent for sine kontrastrike innendørsbilder, opplyst med levende lys.[15]

Johann Zoffany var en tyskfødt maler som arbeidet i England. Kubrick etterligner Zoffanys «Portrett av sir Lawrence Dundas og hans barnebarn Lawrence»[a] i scenene der Barry leser for sønnen. Zoffany var populær hos George III og dronning Charlotte, og Zoffany fremstilte ofte grupper eller enkeltpersoner involvert i fritidssysler som reflekterte deres sosiale status. Zoffanys maleri av Tribuna degli Uffizi, et åttekantet rom i Uffizi, brukte Kubrick som utgangspunkt for å dekorere rommene i Lyndon-godset slik det blant annet vises i den innendørs konsertscenen. Maleriet fra Uffizi (1772–1778) forestilte engelske turister i Firenze og ble bestilt av dronning Charlotte.[13]

Lys og foto[rediger | rediger kilde]

Det spesielt lyssterke Zeiss-objektivet brukt for å kunne filme innendørs med naturlig lys. Optikken var opprinnelig utviklet for NASA.

Innspillingen var omstendelig, blant annet på grunn av den nyskapende bruk av levende lys som eneste lyskilde innendørs, og varte ett år. Til innendørsscener med svakt naturlig lys brukte fotografen et uvanlig lyssterkt objektiv (f/0.7) fra Zeiss. Zeiss-objektivet var det mest lyssterke som fantes og hadde tidligere ikke blitt brukt til spillefilm, og Mitchell-kameraet måtte bygges om for å gjøre det mulig. I scenene med levende lys, ble lysene fra disse i noen tilfeller supplert med en svak lyskilde i taket. Det lyssterke objektivet i innendørsscenene ga svært lite dybdeskarphet slik at skuespilleren lett kom ut av fokus når de beveget seg. Noen scener ble spilt inn 150 ganger før Kubrick var fornøyd.[20][29][30][31][32]

Hovedfotograf var John Alcott som også hadde medvirket under innspillingen av 2001, og var hovedfotograf på A Clockwork Orange, senere også på Ondskapens hotell. Han foretrakk naturlige lyskilder.[33] Kubrick fikk laget en kraftig zoom som kunne varieres mellom 24 til 480 millimeter (med filmformat 35 millimeter) spesielt for denne innspillingen.[32]:365

Innspillingssteder[rediger | rediger kilde]

Huntington Castle i County Carlow i det sørøstlige Irland.

Filmen ble hovedsakelig innspilt i Irland, til dels i England og Tyskland.[34] Innspilling ble gjort blant annet på Cahir Castle (Tipperary) og Huntington Castle (County Carlow).[35] Innspillingen foregikk særlig i Irland, mens noen scener ble spilt inn i England. Historien krevde uberørt landsbygd og storslåtte bygg fra 1700-tallet for en epokeriktig fremstilling, og det sørøstlige Irland viste seg egnet.[20][30][31]

Wicklow fylke ble brukt til noen utendørsscener blant annet tårnruinen ved Killincarrig.[36] Dublin Castle og Powerscourt House (i Enniskerry) ble brukt til innspilling. Powerscourt House ble ødelagt av brann noen måneder etter at innspillingen var ferdig.[6][20][30]

Kubrick ville ha innspillingssteder nærmest mulig boligen i Elstree nord for London. Sammen med Ken Adam begynte han å kartlegge mulige steder og markerte disse med nåler på store kart i Kubricks garasje. Flere unge fotografer ble sendt rundt i distriktet for å se etter passende bygninger og steder. Kubrick var ikke fornøyd fordi alle bygningene var fra Victoria-tiden og etter fem måneder leting klarte Adam å overbevise Kubrick om å flytte innspillingen fra det sørlige England til Irland. I Irland utstyrte Kubrick produksjonsteamet med biler slik at de kunne kjøre rundt for å lete etter innspillingssteder.[37]

Kostymer[rediger | rediger kilde]

Alle kostymene i filmen er basert på malerier fra 1700-tallet. For eksempel maleriet «Blue Boy» av Gainsborough brukte Kubrick som utgangspunkt for kostymer i flere scener.[13] Kubrick syntes at klærne på malerier fra perioden så for fine og nye ut, og kostymene ble kokt og tørket for å se mer naturlig brukt ut. Noen kostymer var autentiske; enkelte var lånt fra museer eller kjøpt på auksjon hos Sotheby's.[38]

Skuespillere[rediger | rediger kilde]

Underspill er vanlig trekk ved Kubricks filmer,[39] i denne filmen særlig tydelig hos O'Neal med et minimalistisk og nesten uttrykksløst spill. Berenson spiller også på et begrenset register.[40] Robert Redford var aktuell til hovedrollen. Redford har i likhet med Ryan O'Neal irske røtter. O'Neal var stjerne på den tiden etter å ha medvirket i populære filmer årene før, særlig Love Story (1970) og What's Up, Doc? (1972). Fotomodellen Marisa Berenson hadde den andre hovedrollen. Kubrick instruerte Berenson om å holde seg unna solen i 3 måneder før innspillingen for å bli tilstrekkelig blek. Berenson har bare 13 replikker i filmen og er i bildet i 15 minutter før hun snakker.[6][19][30] Kubrick selv mente at O'Neal passet godt i rollen, som begynte som ung mann og tydelig eldre på slutten. Al Pacino eller Jack Nicholson ville ikke passet mente Kubrick.[2][20] Kubricks datter Vivian anbefalte O'Neal. Clint Eastwood ble også vurdert.[6]

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Den tyske skuespilleren Hardy Krüger (1928-2022; foto fra 2013) fremstilte den prøyssiske kaptein Potzdorf. Krüger var en av Tysklands ledende filmskuespillere og hadde fra 1950-tallet medvirket i flere engelskspråklige filmer. Under andre verdenskrig deserterte han fra Waffen SS og overga seg til amerikanske styrker.[41]

Form og særtrekk[rediger | rediger kilde]

Thomas Gainsborough: «Skogslandskap med hytte og gjeter», 1750.
«Blue Boy» av Thomas Gainsborough (1770) var utgangspunkt for utforming av en del kostymer.[13]

Bildekomposisjonen er inspirert av store representasjonsverker fra 1700-tallet.[42] Utendørsscenene fremstår som velkomponerte tableau vivant. Utendørsbildene har uvanlig dybde og klarhet, og gir nærmest inntrykk av å være filmet på 1700-tallet. Det store bildeformatet gjør at handlingen og aktørene ofte er små i bildet og fremstår langt unna. Mange scener begynner med nærbilde, før kamera zoomer ut og bort fra aktørene (i stedet for inn som er konvensjonen), og etterlater personene som små figurer i landskaper der den dramatiske handlingen nesten går i ett med bakgrunnen.[27][30][43]

Kameraet er ofte statisk, også i de mer langvarige opptakene (30 sekunder eller mer), og kameraet følger som regel ikke etter handlingen i bildet (i form av tracking shot). Unntakene er i noen tilfeller der aktørene viser besluttsomhet (som i britenes angrep på franske styrker) eller er i ferd med å ta en beslutning (stesønnens vandring frem og tilbake på gulvet mens han resonnerer seg til en konklusjon). Kameraet flytter seg som regel langsomt, og en del lange opptak hindrer tilskueren å identifisere seg med karakterene.[27][30][43] Filmen er med vilje laget som en museumsgjenstand, der figurene nærmest er festet til lerretet med nåler som sommerfugler, ifølge The Telegraphs anmelder.[8]

Filmens statiske fotografering betyr at alt innenfor bilderammen vises frem som på en teaterscene; alt som vises i bildet er der for at tilskueren skal se på det.[6] Hendelsene i Barry Lyndon er dramatiske, men fremstilles ikke som drama, i stedet gjør filmen hendelsene til en sanselig erfaring. Hos Kubrick er bildene mye mer enn et medium til å formidle en fortelling.[44] Kubrick foretrakk (blant annet som i 2001) å ha så lite dialog som mulig og la bildene formidle historien slik at personene nærmest ble en del av scenografien. Tidligere hadde Kubrick laget dialogbaserte filmer som Lolita og Dr. Strangelove.[45] Kubrick var glad i stumfilm, og sløyfet en del dialog i den endelige versjonen.[3]

Filmen er kjent for sin hovedsakelige bruk av de lyskildene som fantes på den tiden handlingen foregår (dagslys og stearinlys), som er gjort så epokeriktig som mulig. Kubrick var opptatt av å gjengi epoken mest mulig naturlig, og ikke bruke kunstig lys (elektrisk) som var vanlig for kostymedrama på den tiden.[2][6] Kubrick brukte samtidens malerier som utgangspunkt og inspirasjon for scenografi, kostymer og fotografering. Malerkunst er også tema i handlingen, blant annet når Barry besøker et kunstgalleri, og sier at han liker malerens bruk av blåfarge (Barry var selv kledd i blått). Den fiktive maleren omtales som elev av den virkelige Alessandro Allori (Firenze 1532–1607).[15]

Filmen er synlig delt i to med tekstplakater som innledning til hver av delene, og med plakaten intermission mellom de to delene. Denne todelingen med frem- og tilbakegang finnes også i Lolita (1962), A Clockwork Orange (1971), Eyes Wide Shut (1999). Tross lengden, er filmen stramt strukturert, og baserer seg på symmetrier og gjentakelser. Stadige dueller og kortspill understreker betydningen av tilfeldigheter.[46] Engelskprofessoren Thomas Allen Nelson skriver at Kubrick har redigert Barry Lyndon til en filosofisk og estetisk helhet: Kamerabruk, klipp, bildekomposisjon og musikk skaper sammen en barokk rytme og storslått form. Mange av Kubricks teknikker ble utviklet i filmens tidlige periode av D. W. Griffith, Sergej Eisenstein og Cecil B. DeMille.[47]

Barry Lyndon utspiller seg over flere tiår (fra 1750-årene til 1789). Det er tilsynelatende en konvensjonell film, som består mer av tablåer og episoder enn av en klar handlingskjede. Hver enkelt scene eller hendelse fremstilles langsomt, detaljert og behersket, samtidig som hovedhistorien hopper raskt i tid fra hendelse til hendelse, og tilskueren får i liten grad følelsen av at tiden går. Den avsluttende duellen med stesønnen vises real time ved at filmen viser hendelsen så raskt som den faktisk foregikk naturlig. Scenen varer i 9 minutter.[12][48][49]

Mark C. Miller skriver at bildene i Barry Lyndon viser mennesker ute av stand til kontakt med hverandre i en sosialt rigid verden. Melankoli eller stille tristhet er den gjennomgående følelsen som formidles, og tonen er kjølig og distansert. Kubrick sa selv i forbindelse med Barry Lyndon at det viktigste er det mystiske aspektet, det som ikke kan gripes av språket og fornuften. Filmen tematiserer menneskelig svakhet, sosiale hierarki, griskhet, svik, vold, makt, fri vilje og sosiale reglers dehumaniserende virkning. Kubrick lar de vakre bildene stå i kontrast til de vemmelige menneskene.[2][4][12][48][50][51] Kubrick selv uttalte at melodrama vanligvis har som premiss at verden tross alt er rettferdig og god, mens det virkelige livet ikke nødvendigvis belønner det gode og straffer det onde.[3]

Geoffrey Cocks skriver at Barry Lyndon er en freudiansk utforsking av frykt og begjær, særlig Oidipus-konflikt mellom far og sønn, og mannlig strid mellom isolasjon og intimitet. Kubrick er særlig opptatt av å avdekke volden bak individers og institusjoners fasade. I et intervju uttalte Kubrick selv: «Hitler loved good Music and many top Nazis were cultured and sophisticated men, but it didn't do them or anyone else, much good.» Kubrick kontrasterer humoristisk den kalde, brutale, maskuline krigføringen med en homoseksuell kjærlighetsscene mellom to britiske offiserer som bader sammen. Relasjonen mellom disse to offiserene og mellom Barry og den eldre vennen Grogan er blant de få tilfellene av menneskelig varme i filmen.[6][5](s130-132)

Kubricks tekniske ferdigheter gjorde at han i hvert enkelt bilde var i stand til å fremkalle den stemningen eller erfaringen hos publikum han ønsket. Barry Lyndon er svært ulike de ofte løst redigerte filmene fra den tiden. Hver detalj er nøye uttenkt og filmen er svært formelt redigert. Scenen som viser en britisk offiser som har samlet sammen unge menn til hæren, til lakonisk kommentar fra fortelleren, viser samtidig en bonde som samler sauene sine med gjeterhund. Straks etter at Nora har terget og forført Barry ved å gjemme et pyntebånd i utringningen sin, klippes det til den første scenen med marsjerende soldater under kaptein Quin, Barrys rival. Bak de marsjerende soldatene kommer en fjelltopp formet som et kvinnebryst med brystvorte til syne og fortelleren kommenterer tørt: «About this time the United Kingdom was in a state of great excitement».[4][5][43][48][49] De marsjerende prøyssiske soldatene er filmet forfra med en kraftig zoom (omkring 480 millimeter) noe som klapper sammen dybden i bildet og som dermed får soldatene til fremstå som en samlet masse typisk for alle hærer særlig den prøyssiske.[32]

Barrys liv er omgitt av regelbestemt sosial samhandling eller seremonielle handlinger som dueller etter bestemte regler, formelle middager, bryllup, formelle konserter, slag med soldater som angriper i formasjon og kortspill. Selv landeveisrøveriet skjer med utsøkt høflighet etter regler for skikk og bruk. Når stesønnen foran en forsamling sjikanerer Barry verbalt sitter forsamlingen urørlig inntil Barry går til fysisk angrep på stesønnen: Ifølge Nelson reagerte forsamlingen på Barrys brudd med formreglene og dekorum snarere enn å reagere moralsk, og bondesønnen Barry hadde ikke lært å uttrykke sitt sinne i en sosialt akseptert form. I de få, kortvarige avvikene fra filmens stramme form og mangel på dramatisering, særlig slåsskampen mellom Barry og stesønnen, gikk Kubrick over til håndholdt kamera. lady Lyndons selvmordsforsøk og boksekampene i militæret fremstilles også med et bevegelig håndholdt kamera.[4][5][43][48][49] Barry Lyndon er en voldelig film, langt mer voldelig enn A Clockwork Orange, men volden er ikke urovekkende fordi den fremstilles rituell og verdig som duellene og infanteriets angrep. Koreograferingen av infanteriets angrep forskjønner det som egentlig er et blodbad. Barrys angrep på stesønnen fremstiller derimot volden som ukontrollert og barbarisk.[52][53]

Filosofisk og estetisk har den mer til felles med Paths of Glory og 2001: En romodyssé enn den subjektive verden som fremstilles i Lolita og A Clockwork Orange. På samme måte som 2001 forsøker den å romme en stor fortelling om menneskeheten.[49]:167

Symmetrier og gjentakelser[rediger | rediger kilde]

De to delene speiler hverandre og flere av hendelsene gjentas ironisk eller skjebnebestemt og ofte med motsatt fortegn. Første del begynner med en duell, andre del avsluttes med en duell. Boksekampene i første del gir Barry respekt blant soldatkameratene, mens slåsskampen med stesønnen i andre del fører til tap av respekt i overklassen. Den brutale avstraffelsene i den prøyssiske hæren i første del gjentas i andre del når Barry pisker stesønnen. I første del gråter Barry over sin eldre venn Grogan som døde på slagmarken, i andre del gråter han over sønnen som døde i en ulykke. Noen replikker er også speilbilder: Farsfiguren Grogans siste ord er «vi vil aldri møtes igjen», sønnens siste ord er «vi vil møtes i himmelen». Barry erverver navnet Lyndon ved utgangen av del 1 (eller inngangen til del 2), og mister navnet ved utgangen av del 2 (og han vender med det tilbake til en anonym tilværelse som Redmond Barry).[2][15][13][44][54]

Patrick Magee (1922-1982) fremstiller chevalier du Balibari, foto fra filmen Dementia 13 (1963)

Barry blir farløs i tidlig i første del, og mister en ny farsfigur, chevalier du Balibari, ved innledningen til andre del da han gifter seg lady Lyndon. I første del er den farløse Barry avhengige av moren som er enke, i andre del er enken lady Lyndon avhengig av sønnen som er farløs. Barrys egen far døde i duell utløst av et hestekjøp og Barrys egen sønn døde etter at Barry hadde kjøpt en hest til ham. Barry blir i første del frastjålet hesten han arvet av faren noe som er avgjørende for hans videre skjebne, mens i andre del dør sønnen Bryan etter å ha tatt farens hest uten lov. I første del gjentas en scene i to varianter: Første gang når Barry bærer den sårede kaptein Grogan bort fra kampsonen, og andre gang når han redder kaptein Potzdorf og bærer ham i trygghet.[2][15][13][44][49](s174-180, 189)[54]

Barry blir forført av Nora tidlig i historien under kortspill, senere forfører Barry lady Lyndon også under kortspill. I første del mister Barry Nora på grunn av rivalens gode økonomi («1500 for året»), i andre del gifter han seg selv til penger og status. Forførelsesscenen med Nora og den romantiske scenen med Lischen foregår begge innendørs under tordenvær og regn mens «Women of Ireland» spilles på lydsporet. Den første duellen (der faren dør) har fem personer i bildet med faren til venstre, den andre duellen (der Quin tilsynelatende dør) har også fem personer i bildet med Barry til venstre. I den avsluttende duellen med stesønnen står Barry til venstre i bildet. Mens Barrys angrep på Quin i første del (et angrep som utløste en duell) var drevet av ungdommelig sjalusi og impuls, var stesønnens verbale angrep på Barry i andre del, et ledd i stesønnen hevn over Barry (noe som utløste en duell). Fortellerstemmen avslutter med they are all equal now, det vil si i døden er alle like.[2][15][13][44][49](s174-180, 189)[54]

Barry som person[rediger | rediger kilde]

Ryan O'Neal fremstilte hovedpersonen, foto fra 1968.

Barry fremstår som en selvopptatt opportunist som innimellom viser forsonende trekk, blant annet ved sorgen over tapet av sønnen og av en venn,[48] og da han unnlater å skyte stesønnen i duell.[51] Barry fremstår både som et uvitende fjols og som feig opportunist, han viser både medfølelse og kald ufølsomhet.[55] Barry er en tvetydig figur: Både som en handlekraftig, viljestyrt ung mann og en som er fanget av skjebnen eller omstendighetene. Han er arrogant, kynisk, feig og hensynsløs; samtidig er de mange tragiske hendelsene forårsaket av omstendighetene eller av andre personer.[13][40] Barrys usympatiske trekk, for eksempel likegyldighet, tiltar med hans fremgang.[3]

Barry er en figur som stadig skifter identitet. Første gang når han overtar løytnant Fakenhams klær og dokumenter for å desertere, så når han skal være agent med dekknavnet Laszlo Zilagy, senere når han stikker av fra prøyssisk tjeneste forkledd som Balibari og til slutt når han blir Barry Lyndon. Balibari er som Barry en irsk falskspiller med falsk identitet.[13][40]

Samværet med den uskyldige sønnen er et av Barrys få glimt av noe fint utenfor hans egne ønsker og mål. Sønnens dødsleie er en av scenene som formidles uten ironi.[47] Barry er ikke en entydig macho: Han er avhengig av kvinner, særlig lady Lyndon som han også tar navn etter.[6]

Fortellerstemmen[rediger | rediger kilde]

Filmen har en fortellerstemme som kommenterer handlingen i tredjeperson, og veileder tilskueren i den episodisk oppbygde historien. Filmen er episodisk bygget opp, og ved sprang i tid veileder fortelleren tilskueren i historien. Kubrick fortalte selv at fortellerstemmen også var et praktisk virkemiddel til å binde episodene sammen, og formidle enkelte fakta uten å spille inn egen scene. For eksempel er det fortellerstemmen som plasserer handlingen inn i syvårskrigen.[2] Fortellerstemmen i filmen blir fremført av teaterskuespilleren Michael Hordern. Horderns stemme gir fortelleren et elitistisk preg. Mens Thackerays roman har en selvbiografisk fortellerstemme, er fortellerstemmen i Kubricks film i tredjeperson. Fortelleren er allvitende, og forteller ikke fra hendelsenes samtid. Fortellerstemmen skaper en ironisk distanse til handlingen ifølge filmviteren Kalle Løchen. Dette skiller filmen fra andre periodedramaer.[3][38][40]

Fortellerstemmens ironiske distanse styrker filmens tragiske aspekt ifølge Kubrick selv. Regissøren mente at forteller i førsteperson ville gitt en komisk effekt. Kubrick brukte også fortellerstemmen til å endre inntrykket som bildene gir, for eksempel ville avskjeden mellom Barry og bondepiken Lischen fått et romantisk og sentimentalt preg uten fortellerens nøkterne konstatering av at Barry bare var en av mange soldater som hadde vært i Lischens seng.[2] Barry er en sjarlatan, en som aldri passer helt inn og ofte uten egentlige venner. Fortellerstemmen gir et ironisk blikk på handlingen, men er forståelsesfull overfor Barry selv.[40]

Fortellerens relasjon til personene og handlingen er uklar. Fortellerstemmens innblanding fremstiller historien som et stadig pågående prosjekt med stadig sletting og omskriving, og undergraver den tradisjonelle rettlinjede historien som dominerer Hollywood.[13] Kubrick hadde benyttet fortellerstemme tidligere i The Killing, Lolita og A Clockwork Orange. I A Clockwork Orange er det hovedpersonen Alexander som forteller i førsteperson, henvendt til publikum på samme måte som i Anthony Burgess' roman.[40]

It's impossible to convey what high hopes he had for the boy, and how he indulged in a thousand fond anticipations as to his future success and figure in the world. But faith had determined that he should leave none of his race behind him. And that he should finish his life poor, lonely and childless.

Fortelleren oppsummerer på forhånd resten av historien[40]

Fortellerstemmen legger opp til en todelt fortelling der første del omhandler hovedpersonens fremgang (rise) og andre del handler om hans nedgang (fall). Fortelleren skaper i første del et preg av skjebnebestemt komikk og ironi, mens i andre del er tonen mer sympatisk og gir inntrykk av tragisk ironi.[49] Fortelleren skaper uklarhet om Barrys moral og karakter.[3]

Den tilsynelatende allvitende fortelleren gjengir blant annet hovedpersonens tanker og motiver uten at dette fremgår av bilder og ytre handling, og i noen tilfeller er det direkte i strid med det bildene viser. For eksempel formoder fortelleren at Barrys åpenhet overfor Chevalier du Balibari ved deres første møte skyldes at Balibari var irsk, som Barry selv, til tross for at Barry ikke kunne vite det. Da Barry får øye på lady Lyndon første gang antar fortelleren at det er hennes adelige titler og rikdom som tiltrekker Barry, til tross for at Barry på det tidspunktet ikke kunne vite alle de detaljene fortelleren lister opp. Fortelleren avslører ofte på forhånd hva som vil skje, slik at for eksempel sønnens død ikke kommer som en overraskelse på tilskueren.[2][3][4][40][43]

Charles Lyndons nekrolog leses kjølig og uengasjert av fortelleren, mens Charles febrilsk leter etter pillene sine under et hjerteanfall som han underforstått ikke overlevde. I et kort lakonisk sammendrag avslører fortelleren på forhånd at Barry ville avslutte livet fattig, ensom og barnløs; dette fortelles i et lykkelig øyeblikk der Barry og sønnen leker sammen, noe som gir scenen en tragisk tone. Fortellerstemmen er mer påtrengende enn i noen av Kubricks tidligere filmer. Av filmens i alt 780 opptak er fortellerstemmen tilstede i 128 (særlig i del 1).[2][3][4][40][43] Den selvbiografiske fortellerstemmen i Thackerays roman er også upålitelig, og gir et forvrengt bilde av motiver og handlinger.[16][52]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Italienske Milena Canonero (foto fra 2017) ble tildelt Oscar for kostymer sammen med svenske Ulla-Britt Söderlund. Canonero ble senere tildelt Oscar for Ildvognene (1981)

Barry Lyndon mottok fire Oscar-priser: for fotografi (John Alcott), scenografi (Ken Adam og Roy Walker), kostymer (Milena Canonero og Ulla-Britt Söderlund) og musikk (adaptation score, Leonard Rosenman). Den var også nominert i kategoriene beste film, regi (Kubrick) og tilrettelagte manus (Kubrick). Den ble tildelt British Academy Film Awards for beste regi (Kubrick) og for beste foto (Alcott). Den ble med dette Kubricks mest prisbelønte verk.[6][56] Den var nominert til Golden Globe for beste film og beste regi.[57] Alcott ble tildelt British Society of Cinematographers pris for beste foto.[58] Alcott ble hedret som outstanding cinematographer of 1975 av den amerikanske filmkritikerforeningen National Society of Film Critics.[59]

Mottakelse i samtiden[rediger | rediger kilde]

Mottakelsen blant kritikerne var blandet og den ble ingen kommersiell suksess i USA og Storbritannia, men gjorde det bra i Frankrike, Spania og Italia.[6][20][30][52] Til tross for at filmen innbrakte mer enn produksjonskostnadene, regnes den ikke som noen publikumssuksess.[60] Ifølge The Numbers innbrakte den drøyt $20 millioner på verdensbasis i sin samtid,[61] av disse bare $22 000 i Storbritannia (hvor mye av handlingen foregikk og ble innspilt).[62] Produksjonskostnadene var på $12 millioner.[63]

Kritikerne mente filmen var langsom, uengasjerende og kjedelig, men vakkert og teknisk suverent utført. Filmen har en relativt langsom rytme, med i gjennomsnitt 13 sekunder per klipp, sammenlignet med 5,5 sekunder for samtidige filmer (for eksempel Gjøkeredet).[6][20][30][52] Filmens kjølige tone, utstudert langsomme rytme, mangel på dramatisering og en tvetydig dels usympatisk hovedperson kan ha medvirket til filmens manglende suksess.[48][64][65] Filmen fremstår som en anakronisme i 1970-årene. Pramaggiore skriver samtidig at mens kostymedrama gikk av moten på kino var det populært på britisk fjernsyn.[6]

Kubrick har tatt en kvikk, oppfinnsom og vaudeville-aktig historie (Thackeray skrev den som en serie, under pseudonymet George Fitz-Boodle), og Kubrick har styrt det hele så nøye at han tappet blodet ut av historien. Filmen handler egentlig ikke om fremgang og tilbakegang for en flamboyant slyngel, fordi Kubrick ikke tror på tøys og moro. Vi ser faktisk aldri at Barry morer seg, og selv når han fremdeles er en forelsket og lettlurt unggutt som prøver å være galant med en tåpelig duell, lar ikke Kubrick sympatien komme Barry til gode.[b]

Pauline Kael (1975)[4]

Den ledende amerikanske filmkritikeren Pauline Kael var negativ og beskrev den som Tom Jones uten vitsene og avspilt i sakte tempo. Kael kalte den en «coffee-table movie» og «mesterverk i alle uvesentlige detaljer».[4][66][67] Kritikere omtalte filmen som en samling malerier.[44] Magasinet Mad trykket i 1976 parodien «Borey Lyndon» for filmens langdryge rytme.[13] Steven Spielberg mente at Barry Lyndon var som å vandre gjennom Prado-museet uten lunsj.[15] Kubricks tidligere engelsklærer fra Bronx rakk å se filmen før han døde. Han var tilfreds med at hans tidligere elev hadde oppfylt sine store litterære ambisjoner ved filmatisering av Thackerays roman.[12]

Ole Roar Ekestad skrev anmeldelse for Film & kino i 1976 og mente at historien om Barry egentlig ble ganske uvesentlig, filmen sett under ett. Ekestad skrev at det i filmens musikalske og visuelle perfeksjon manglet liv, og at filmen var ribbet for sjel. Ifølge Ekestad var det Kubricks metode som gjorde stoffet livløst: statisk kamera med panoramabilder i vidvinkel er vanlig utendørs, i innendørsscenene er kamera også statisk og blir stående til det kuttes til neste scene. Ekestad mente også at klippingen var kunstig, og minnet om Hollywood i 1950-årene, der det ble klippet mellom statiske bilder, i stedet for dynamisk kamera som kan gi følelse av fysisk virkelighet. Kubricks bruk av «baklengs» zoom slik at utsnittet går fra nærbilde på aktørene til panoramabilde, var ifølge Ekestad en svært kunstig teknikk. Personene var ifølge Ekestad karikerte, og til dels fremstilt med så mye sminke og svak belysning at ansiktene fremsto som dødsmasker. I tillegg var dramaturgien «flat» og tilskueren ble ikke invitert til å ta del i aktørenes følelser. Sammen med fortellerstemmen gav dette ifølge Ekestad filmen en gjennomgående kynisme og misantropi. Kubricks Barry Lyndon var som hans tidligere filmer etter sigende «en mistillitserklæring til mennesket og sivilisasjonen».[68]

New York Times skrev ved premieren i 1975 at filmen er mer et miljø (engelsk: environment) enn en konvensjonell film, og mente filmen er akkurat så lang som den må være. Avisens anmelder skrev at den vakre fotograferingen hindret tilskueren i å bli involvert i Barrys situasjon og opplevelser.[69] Variety beskrev filmen som et moralsk skuespill og vurderte Ryan O'Neals prestasjon som utmerket.[70]

Ifølge Michael Dempsey er ikke Barry Lyndon en studie av en person eller den menneskelige svakheten filmen viser frem, men, på samme måte som Yasujirō Ozus filmer, en meditasjon over livets midlertidighet og forgjengelighet. Dempsey sammenligner Barry Lyndon med Far from the Madding Crowd (1967) av John Schlesinger og Robert Bressons filmer. Dempsey vurderte filmen som storartet (magnificent).[43] Hans Feldmann skriver at kritikere som avfeier filmen som vakker, men en meningsløs teknisk prestasjon, bommer på poenget. Ifølge Feldmann utgjør Barry Lyndon sammen med 2001 og A Clockwork Orange Kubricks trilogi over den moralske og psykologiske tilstanden i den vestlige sivilisasjonen. Den handler om det store spørsmålet: Hva er mennesket og hva skal mennesket gjøre med livet sitt?[52]

Dagbladets anmelder skrev at filmen ruller over lerretet med et mesterverks selvfølgelighet. Ifølge den norsk forfatter Carlos Wiggen viser Barry Lyndon at filmmediet var kommet så langt at det ikke var nødvendig å låne form, innhold og uttrykk fra andre medier som litteratur, teater eller reportasjer. Wiggen skrev at Barry Lyndon har en annen rangordning av sitt materiale enn det mange tilskuere forventer, slik at de blir frustrerte eller opplever den som langtekkelig. Wiggen sammenligner den med et kontrapunktisk verk, for eksempel en fuge av Bach, der flere likeverdige stemmer veksler mellom å lede an.[71]

VGs anmelder gav den terningkast fem, og skrev blant annet at Kubrick «bringer oss bilder som vi hittil bare kjenner fra malerkunsten».[72]

Vurderinger i ettertid[rediger | rediger kilde]

Barry Lyndon ble misforstått da den ble lansert, på samme måte som de fleste av Kubricks anerkjente verke; på grunn av at den blir lite sett i dag har ikke vurderingen blitt så dramatisk revidert som for mange av Kubricks andre filmer. Et kvart århundre senere er det som om juryen fremdeles er ute.[c]

David Hughes (2000)[13]

Barry Lyndon var lenge Kubricks minst verdsatte verk, men vurderingen av filmen har endret seg langsomt over lang tid. Regissørene Martin Scorsese og Lars von Trier regner den blant sine favoritter. Filmanmelder Roger Ebert omtaler filmen som en av Kubricks beste, og som en av de vakreste filmer noen gang. Filmen inngår i Eberts Great Movies collection. Ebert skriver at Kubrick tvinger oss til å se Barry Lyndon på samme måte som ham.[48][64] Den britiske avisen The Guardian rangerer Barry Lyndon som Kubricks tredje beste, bak 2001 og Dr. Strangelove, og karakteriserer den som flawless.[4][73]

Martin Scorsese fremhevet at Barry Lyndon er en ny type kostymedrama, noe som ble oversett eller bagatellisert av kommentarene etter premieren. Ifølge Scorsese finnes filmens emosjoner i kameraføring, rytme og poseringer, og beskrev den som hypnotisk musikalitet.[12] San Francisco Chronicle skrev i 2018 at den tekniske produksjonen fortsatt er imponerende, og at filmen med rette anses som et mesterverk.[38] Den amerikanske regissøren James Gray mener Barry Lyndon er en av Kubricks tre beste filmer, men mener den ikke fungerer som fortelling. Gray ble inspirert av Barry Lyndon i arbeidet med The Lost City of Z (2016). Blant annet lærte han bruk av malerier og lyskilder av Kubricks film.[74]

The Guardian kommenterte den digitalt restaurerte versjonen i 2016, og mener filmen skildrer barbariet under den siviliserte overflaten.[75] BBC beskrev i 2019 filmen som et gåtefullt (enigmatic) mesterverk.[26] The Telegraph beskriver filmen som et praktfullt epoketro mesterverk.[8] Entertainment Weekly skrev i 1999 at Barry Lyndon, samt flere andre av Kubricks filmer ikke eldes, og ga den karakteren A-.[76] Tidsskriftet Sight & Sound rangerte i 2012 Barry Lyndon som den 59. beste filmen i historien.[9]

Filmkritikeren William Stephenson skrev at Barry Lyndon ikke bare er en film i en historisk kontekst, men en film om historie ved at den viser hvordan historie er et produkt av senere generasjoners forestillinger.[16] Wiggen skriver at man ikke kan se tilbake på historien uten at blikket er preget av den situasjonen man befinner seg i.[71] Rosenstone skriver at Kubrick presenterer en teori om historie som en palimpsest - et pergamentstykke der teksten stadig blir utvisket og omskrevet. Dette blir blant annet understreket ved fortellerstemmen «overskriver» det bildene viser og det offisielle historier forteller. Fortellerstemmen antyder selv at aktørers historiefortelling ikke er pålitelig ved at den ikke blir fortalt fra vanlige folks perspektiv.[13]

Alan Spiegel skrev at Kubrick søker å fange «the pastness of the past», fortidens fjernhet og utilgjengelighet. Ifølge Spiegel er Barry Lyndon, til forskjell fra Thackerays roman, ikke en satire, men en abstrakt filosofering over menneskelig lidelse og tap - Barry er ikke i stand til å skaffe seg det han ønsker eller holde på det han har. Spiegel skriver at den er gjennomstrømmet av følelser, mer enn Kubricks andre filmer, ikke følelser som i melodrama, men ved det som formidles ved filmens form som fremkaller de samme følelsene hos tilskueren.[44]:204

Kalle Løchen skriver at Kubrick i sin karrière laget filmer i flere genre, samtidig som hver av disse brøt genrekonvensjonene. Et fellestrekk for Kubricks filmer er tematisering av eksistensielle spørsmål, og at hovedpersonene er sammensatte og mer anti-helter, enn helter, ifølge Løchen. Etter Spartacus (1961) hadde Kubrick full kontroll over alle ledd av filmproduksjonen.[40] Thomas Allen Nelson skrev i år 2000, at Kubrick fra og med 2001: En romodyssé, fremstår som komplett filmkunstner med beherskelse av språk, bilder og musikk under ett. Nelson karakteriserer Barry Lyndon som en «tidsodyssé»: Filmen tar publikum med tilbake til 1700-tallet og forteller historien strukturert av hendelser i livets gang (død, ung forelskelse, bryllup, fødselsdager), samtidig formidles noe tidløst. Filmen fanger både ungdommelig forvirring og melankolien ved tiden som går.[49] Montages omtaler filmen som et høydepunkt i filmhistorien.[77]

Vurdering av skuespillerne[rediger | rediger kilde]

Marisa Berenson fremstilte den vemodige Lady Lyndon.

Alan Spiegel mente at Ryan O'Neal var et dårlig valg til hovedrollen blant annet fordi det i samtiden skaper assosiasjon til tenåringsromanse.[44]:206 O'Neal og Berenson i hovedrollene leverte det flateste og minst minneverdige skuespillet ifølge mange omtaler. Roger Ebert mente at dette er O'Neals beste prestasjon som skuespiller.[2][8][26][48]

Birollene fremstilles av en rekke karakterskuespillere. Tidlig i filmen utmerker Leonard Rossiter seg som den pompøse og feige kaptein Quin; og i filmens andre del er Murray Melvin treffsikker som den tilkneppede og servile pastor Samuel Runt. Ved spillebordet skjuler Runt både sin overraskelse over lady Lyndons diskret flørt med Barry og sin egen forelskelse i henne, mens hans lille triumferende smil på slutten viser at han er fornøyd med å være kvitt Barry. Den irske teaterskuespilleren Arthur O'Sullivan er (i korte minneverdige scener som landeveisrøveren kaptein Feeney) både utsøkt høflig og skremmende. Frank Middlemass er minneverdig som den hissige sir Charles Lyndon. [2][8][26][48]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Musikken er, på samme måte som fotograferingen, et dominerende trekk ved filmen. Kubrick hadde en forkjærlighet for å koreografere scenene til klassisk musikk. Musikken er preget av Leonard Rosenmans utradisjonelle arrangementer av klassisk musikk, noe han mottok Oscar for, samt folkemusikk fremført av den irske gruppen The Chieftains (enkeltvis og samlet).[2] Kubrick bestilte et stort antall innspillinger av musikk fra perioden fra plateselskapene.[2]

Barry Lyndon er særmerket blant annet ved bruk av den andre satsen (andante) fra Franz Schuberts pianotrio nummer 2 (D 929) og Händels sarabande (HWV 437) ved filmens begynnelse og slutt (rulletekst) samt ved duellen med Quin og sønnens død. Händels sarabande høres til sammen 32 minutter av filmens 3 timer.[4][5][73]

Langt mer enn tradisjonell ikke-diegetisk musikk, altså musikk som ikke inngår i handlingen, er musikken i Barry Lyndon påtrengende og vanskelig å ignorere, og fyller til dels samme rolle som fortellerstemmen. I begravelsesfølget overdøver Händels musikk prestens tekstlesing. «British Grenadiers», en tradisjonell britisk militærmarsj fra 1700-tallet, varsler Barrys inntreden i militærtjeneste, Idomeneo varsler om Barrys inntreden i høyere sosiale lag i Berlin, og Schuberts piantrio varsler om Barrys forhold til lady Lyndon. Pianotrioen høres siste gang i filmens siste scene der lady Lyndon stanser opp når hun signerer den årlige utbetalingen til Barry: Her spilles en del av den bittersøte satsen som ikke har vært hørt tidligere og den avsluttes akkurat i det bildet skifter til epilogen.[49][54][78][79]

Carl Röchling: Det prøyssiske infanteriet angriper. Slaget ved Hohenfriedberg (4. juni 1745) var en stor seier for Fredrik den store og ble minnet med «Hohenfriedberger Marsch» som i filmen knytter Barry til den prøyssiske hæren.

De romantiske scenene med Nora og Lieschen akkompagneres av den lyriske og sentimentale «Women of Ireland», mens forførelsesscenen med lady Lyndon akkompagneres av Schuberts avmålt elegante pianotrio. Den enkle bondepiken Lieschen kontrasteres av lady Lyndons kostbare antrekk og kraftige sminke som får henne til å ligne en figur av voks eller porselen. «Hohenfriedberger Marsch» knytter Barry til den prøyssiske hæren; den spilles første gang, og i en triumferende versjon, når Barry forsøker å ta seg gjennom prøyssiske territorium til det nøytrale Holland. «Hohenfriedberger» spilles også når den prøyssiske hærens disiplin blir demonstrert med spissrotgang. Da den prøyssiske hæren tildeler Barry belønning for heltemot i kamp og oppnår et form for overtak på Potzdorf, spilles i stedet for «Hohenfriedberger» marsjen fra Mozarts Idomeneo.[49][54][78][79][80]

Barrys opphold i Berlin, der han begynte å bevege seg i fine kretser, akkompangeres av Idomeneo. Når Barry møter hos politisjefen er de to siste akkordene i Idomeneo-marsjen helt synkronisert med Barrys militære oppstilling foran politisjefen. Idomeneo spilles siste gang når Barry forlater Preussen. Utdrag av Giovanni Paisiellos Barberen i Sevilla (1782) høres til gamblingscenene, første gang instrumental, andre gang med vokal. Schuberts tyske dans i C-dur høres i scenene der Barry, etter morens tilskyndelse, strever med å skaffe seg respekt og en adelig tittel. Schubert skrev dette stykket for en strykekvartett da han var 16 år gammel, og er preget av Mozarts og Haydns klassiske stil.[49][54][78][79]

Musikken i filmen er epokeriktig fra 1700-tallet, med unntak av Schuberts pianotrio. Kubrick uttalte selv at det ikke fantes musikk om tragisk kjærlighet fra Barry Lyndons samtid, han valgte derfor Schuberts pianotrio (fra 1828 og derfor ikke helt epokeriktig) som har den rette beherskede balansen mellom det tragiske og romantiske. Om sarabande uttalte Kubrick at den enkle instrumenteringen gjør at den ikke føles malplassert, og at den ikke knytter an til noen spesiell epoke. Fremført på gitar minnet Händels sarabande Kubrick om Ennio Morricones filmmusikk. Kubrick vurderte blant andre Ennio Morricone som komponist til filmen. Leonard Rosenmann endret Händels arrangement for å passe til konvensjonene for moderne filmmusikk. Schuberts pianotrio ble enda mer endret for å passe til filmens drama, og brukes blant annet i den kjente ordløse forførelsesscenen med lady Lyndon.[78][79]

Lady Lyndon og stesønnen spiller Jean-Marie Leclairs «Le Rondeau de Paris» som ikke var inkludert på publisert album.[54]

Middelalderslottet Swords Castle i Dublin brukt i filmens første del etter at Barry hadde blitt britisk soldat. «Lilliburlero» spilles mens soldatene marsjerer inn.
Foto: William Murphy

«Lilliburlero»[rediger | rediger kilde]

«Lilliburlero» var en engelsk marsj som ble populær sent på 1600-tallet. Henry Purcell har blitt nevnt som komponist fordi den i 1689 ble publisert av ham under navnet «A New Irish Tune». Trolig hadde Purcell tilpasset og gjort en folkemelodi til sin egen. BBC World Service brukte den som kjenningsmelodi fra 1955. Det finnes også en fransk versjon under navnet «Marche du Prince d'Orange». «Lilliburlero» var kjent som en protestsang mot James II, den siste katolske kongen. «Lilliburlero» spilles når Barrys regiment samles på Swords Castle og Barry møter sin gamle venn Grogan igjen.[54]

Diegetisk musikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Diegesis

Musikken i filmen er hovedsakelig ikke-diegetisk ved at den ikke inngår i handlingen, men er en type musikk som kunne ha blitt fremført i bildet som en naturlig del av handlingen. Blant annet fremføres «Lillibullero march» og «British Grenadiers» av soldatene som vises i bildet («reallyd»). Den kjente prøyssiske militærmarsj «Hohenfriedberger» spilles i scener med prøyssiske soldater (Preussen var da allierte med Storbritannia), til dels fremført av soldatene i bildet eller sunget av offiserer ved nabobordet. I et tilfelle går «Hohenfriedberger» sømløst over fra å høres instrumentalt på lydsporet (ikke-diegetisk) til å bli sunget av soldater i spisesalen: Kubrick ville at disse skulle gå i samme toneart, men dersom det ikke lyktes planla han å spille inn scenen på nytt eller endre tonearten kunstig i ettertid.[2][54][78][79]

Under oppholdet hos den ensomme bondepiken Lischen høres i stedet for «Hohenfriedberger» den sentimentale «Women of Ireland» som også var lydsporet til hans første forelskelse hjemme i Irland. Etter oppholdet hos Lischen er Barry tilbake på hesteryggen og i uniform samtidig som «Hohenfriedberger» gjenopptas. Da Barry møter kaptein Potzdorf på veien tar «Hohenfriedberger» en pause mens de to snakker sammen (som om musikerne var i scenen), og musikken gjenopptas da de rir videre. «Hohenfriedberger» spilles på fløyte og tromme av marsjerende prøyssiske soldater i bildet, imens fortsetter musikken uavbrutt når det klippes til et slag der musikerne ikke er synlige.[2][54][78][79]

Publisert filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Johan Zoffany: «Porträt des Sir Lawrence Dundas und sein Enkel Lawrence» (olje på lerret, 1775), ble etterlignet av Kubrick i scenen der Barry leser for sønnen. Kubrick lar de to være nær hverandre og trekker brått kamera langt unna slik at de blir isolerte i det store rommet fylt av malerier.[13]

Albumet med musikk fra filmen inneholder følgende innspillinger.

  1. «Sarabande Main Title» (2.39), National Philharmonic Orchestra (dirigert og arrangert av Rosenman fra Georg Friedrich Händels sarabande, fra suiter for klaviatur, samling 2, nr. 4 i d-moll (HWV 437)[81]
  2. «Women of Ireland» (4.09), The Chieftains (Seán Ó Riada)
  3. «Piper's Maggot Jig» (1.40), arkivopptak (trad.)
  4. «The Sea-Maiden» (2.04), The Chieftains (trad.)
  5. «Tin Whistles» (3.43), Paddy Moloney og Sean Potts (Seán Ó Riada)
  6. «British Grenadiers»[82] (2.13), British Armys trefløyter og trommer (trad.)
  7. «Hohenfriedberger March» (1.14) (Fredrik den store)
  8. «Lillibullero» (1.06), British Armys trefløyter og trommer (trad.)
  9. «Women of Ireland» (0.53), Derek Bell, harpe (Seán Ó Riada)
  10. «March from Idomeneo» (1.30) (Wolfgang Amadeus Mozart, marsj fra operaen Idomeneo, konge av Kreta (K 366)[83])
  11. «Sarabande Duel» (3.12), National Philharmonic Orchestra (se «Sarabande Main Title»)
  12. «Lillibullero» (0.52), arkivopptak (trad., arrangert og dirigert av Leslie Pearson)
  13. «German Dance No. 1 in C Major» (2.15), National Philharmonic Orchestra (dirigert og arrangert av Rosenman fra Franz Schuberts dans nr. 1 i C-dur, fra tyske danser og trioer med koda for strykekvartett (D 90)[84])
  14. «Sarabande Duel» (0.49), National Philharmonic Orchestra (se «Sarabande Main Title»)
  15. «Cavatina from Il barbiere di Siviglia» (4.29), National Philharmonic Orchestra (dirigert og arrangert av Rosenman fra Giovanni Paisiellos opera Barberen i Sevilla[85]
  16. «Cello Concerto in E Minor (Third Movement)» (3.51), Lucerne Festival Strings / Pierre Fournier, cello (dirigert av Rudolf Baumgartner: Antonio Vivaldi, largo fra cellokonsert for cello, strykere og generalbass i e-moll (RV 409))
  17. «Adagio from Concerto for Two Harpsichords and Orchestra in C Minor» (5.13), Münchener Bach-Orchester / Karl Richter og Hedwig Bilgram, cembaloer (Johann Sebastian Bach, adagio, fra konsert for to cembaloer, strykere og generalbass i c-moll (BWV 1060)[86])
  18. «Piano Trio in E Flat, Op. 100 (Second Movement)» (4.14), Anthony Goldstone, piano / Ralph Holmes, fiolin / Moray Welsh, cello (dirigert og arrangert av Rosenman fra Franz Schuberts andante con moto, fra pianotrio nr. 2 i Ess-dur (D 929 / op. 100)[87])[88]
  19. «Sarabande End Title» (4.09), National Philharmonic Orchestra (se «Sarabande Main Title»)

Musikken er utgitt av Warner Bros. Filmen ble lansert på DVD i 1999, basert på samme master som laserdiscen. En remastret utgave med surround-lyd ble utgitt i 2001.

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Den tyske tittelen «Porträt des Sir Lawrence Dundas und sein Enkel Lawrence»[28] har i engelske oversettelser blitt «Portrait of Sir Lawrence Dundas and his Uncle Lawrence»[13]
  2. ^ Opprinnelig engelsk tekst: «Kubrick has taken a quick-witted story, full of vaudeville turns (Thackeray wrote it as a serial, under the pseudonym George Fitz-Boodle), and he's controlled it so meticulously that he's drained the blood out of it. The movie isn't quite the rise and fall of a flamboyant rakehell, because Kubrick doesn't believe in funning around. We never actually see Barry have a frisky, high time, and even when he's still a love-smitten chump, trying the gallant and fighting a foolish duel, Kubrick doesn't take a shine to him.»
  3. ^ Opprinnelig engelsk tekst: «Barry Lyndon was misunderstood upon its initial release, as almost all of Kubrick's more considered creations were; yet the scarcity with which the film is seen today means that opinion has not been revised as dramatically as it has on many of Kubrick's other films. It is almost as though, a quarter century later, the jury is still out.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Press, Associated (22. august 2022). «Leon Vitali, Stanley Kubrick collaborator and Barry Lyndon actor, dies aged 74». the Guardian (engelsk). Besøkt 19. januar 2023. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Ciment, Michel: 'Samtale med Stanley Kubrick om Barry Lyndon.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyrint, s.117. Oslo: Aschehoug, 2000.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Coppedge, W. (2001). Barry lyndon: Kubrick's elegy for an age. Literature/Film Quarterly, 29(3), 172-178.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Miller, Mark Crispin (1976). «Kubrick's Anti-Reading of The Luck of Barry Lyndon». MLN. 6. 91: 1360–1379. ISSN 0026-7910. doi:10.2307/2907141. Besøkt 18. november 2019. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Pramaggiore, M. (2014). Making Time in Stanley Kubrick's Barry Lyndon: Art, History, and Empire. Bloomsbury Publishing USA.
  7. ^ Schneider, S. J. (2011). 1001 Movies You Must See Before You Die: You Must See Before You Die 2011. Hachette UK.
  8. ^ a b c d e f g Robey, Tim (27. juli 2016). «Kubrick by candlelight: how Barry Lyndon became a gorgeous, period-perfect masterpiece». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 21. november 2019. «In the early Seventies, Stanley Kubrick was enjoying one of the most extraordinary positions the film industry has ever given a director/producer. His last three films – Dr Strangelove (1964), 2001: A Space Odyssey (1968) and A Clockwork Orange (1971) had been, in their different ways, global sensations, all three earning him Best Director nominations at the Oscars, and securing his reputation as a perfectionist auteur who loomed larger over his movies than any concept or star. "Kubrick" was by now an imprimatur of a certain style, and one that his current studio, Warner Bros, was eager to bankroll wherever it might lead them.» 
  9. ^ a b c «Barry Lyndon 40th anniversary: behind the scenes with Stanley Kubrick». British Film Institute (engelsk). 21. desember 2015. Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 21. november 2019. 
  10. ^ a b Cocks, Geoffrey (red.) (2006). Depth of Field: Stanley Kubrick, Film, and the Uses of History. University of Wisconsin Press. 
  11. ^ John Hofsess (11. januar 1976). «How I Learned To Stop Worrying And Love 'Barry Lyndon'». New York Times. Besøkt 28. mars 2021. 
  12. ^ a b c d e f Bjørkely, Arnstein (2000). Kubrick: overblikk og labyrint. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203182909. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Rosenstone, Robert A. (2013). A Companion to the Historical Film. John Wiley & sons. 
  14. ^ a b Bledsoe, Robert (1977). «Kubrick's "Vanity Fair"». Rocky Mountain Review of Language and Literature. 2. 31: 96–99. ISSN 0361-1299. doi:10.2307/1346959. Besøkt 28. mars 2021. 
  15. ^ a b c d e f g Bjørkely, Arnstein (1998). «Exile on main street. Stanley Kubricks odysse. Del II.». Samtiden: tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Oslo: Aschehoug (1): 76-88. 
  16. ^ a b c Stephenson, W. (1981). The Perception of" History" in Kubrick's Barry Lyndon. Literature/Film Quarterly, 9(4), 251.
  17. ^ Fenwick, J., Hunter, I. Q., & Pezzotta, E. (2017). Stanley Kubrick: A Retrospective. Introduction. Cinergie–Il Cinema e le altre Arti, 6(12), 1-7.
  18. ^ «Todd McCarthy: The 7 Directors Who Should Make Spielberg's 'Napoleon'». The Hollywood Reporter (engelsk). 7. mars 2013. Besøkt 7. desember 2019. «On the other hand, Kubrick's script is a great blueprint for a potentially incredible film; after reading it, I urgently want to see it on the screen. All the essays in the Taschen volume correctly stress that the published screenplay would have been revised through more drafts and then during production; Kubrick estimated that the script he wrote probably would result in a film of about 200 minutes, though he also spoke of making a two-part, six-hour film.» 
  19. ^ a b Collin, Robbie (29. juli 2016). «Marisa Berenson on Kubrick, modelling, and regrets : 'I wish Dali had painted me nude'». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 19. desember 2019. «Then there were the constant retakes. One of Berenson’s lines (she only has 13) took more than 50 attempts to meet Kubrick’s approval, and a two-minute scene in which she sits in the bath and does absolutely nothing, apart from take her husband’s hand then kiss him, took two days to perfect. “He never gave me a single direction,” she says. “I can’t tell you how I played it. I just felt it.”» 
  20. ^ a b c d e f g «Kubrick in Ireland: the making of Barry Lyndon». Independent.ie (engelsk). Besøkt 16. november 2019. «In the spring of 1973, a movie circus arrived in Ireland - the like of which had surely never been seen before. The great Stanley Kubrick, maker of such instant 1960s classics as Dr. Strangelove and 2001: A Space Odyssey, had come here to shoot a typically ambitious period drama based on a story by William Makepeace Thackeray. He would spend almost a year touring the great houses and castles of south-east.» 
  21. ^ Wandrup, Fredrik (1999). James Bond: mannen som erobret det tyvende århundret. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205267073. 
  22. ^ «Stanley Kubrick, aux croisements d'une oeuvre». La Cinémathèque française. Besøkt 8. januar 2020. 
  23. ^ Pettitt, Lance (2000): Screening Ireland: Film and Television Representation. Manchester University Press.
  24. ^ «Marisa Berenson on the making of Barry Lyndon». The Independent (engelsk). 13. juli 2016. Besøkt 29. april 2020. «When shooting was finally completed, O’Neal annoyed Kubrick by making critical remarks about the movie in the press. (He may have been jealous that Berenson, not him, had appeared on the cover of Time magazine, billed as Kubrick’s latest muse in the director’s “grandest gamble".) It was therefore left to Berenson to go on a world publicity tour on her own.» 
  25. ^ «Stanley Kubrick: the Barry Lyndon archives – in pictures». The Guardian. 10. desember 2015. «Page from research book with fabric swatch. Jan Harlan: ‘Stanley would look through art books himself; he would pick out paintings which he would then give to the designers and say, “This is what I want.” Stanley would pick up on and pay great attention to little details: for example, he noticed the paintings showed us that tables were often placed near windows; this makes total sense as daylight was so important. We don’t really think about that sort of thing now.’» 
  26. ^ a b c d «BBC Arts - BBC Arts - Slow burn: Why the languid Barry Lyndon is Kubrick’s masterpiece». BBC (engelsk). 25. april 2019. Besøkt 21. november 2019. 
  27. ^ a b c Pezzotta, Elisa (4. desember 2017). «Slowness and Time Expansion in Long Takes: 2001: A Spacey Odyssey, Barry Lyndon, and Eyes Wide Shut». Cinergie – Il Cinema e le altre Arti. 12 (engelsk). 6: 41–52. ISSN 2280-9481. doi:10.6092/issn.2280-9481/7340. Besøkt 23. november 2019. 
  28. ^ Braesel, Michaela: Das conversation piece - Vom Porträt zum Interieur. Das achtzehnte Jahrhundert. Zeitschrift der Deutschen Gesellschaft für Erforschung des achtzehnten Jahrhunderts. Jahrgang 32, 2008, heft 1. Wallstein verlag. s. 51.
  29. ^ Kubrick: overblikk og labyrint. Oslo: Aschehoug. 2000. s. 126. ISBN 8203182909. 
  30. ^ a b c d e f g h Gilbey, Ryan (14. juli 2016). «Stanley Kubrick’s Barry Lyndon: ‘It puts a spell on people’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. november 2019. 
  31. ^ a b Cheshire, David (1981). Teknologisk forlags store bok om filming med smalfilm, bredfilm og video. Oslo: Teknologisk forl. ISBN 8251201969. 
  32. ^ a b c Cook, David A. (200). Lost Illusions: American Cinema in the Shadow of Watergate and Vietnam. Berkeley/Los Angeles: University of California Press. s. 367. 
  33. ^ «BSC Members | British Society of Cinematographers». bscine.com. Besøkt 19. desember 2019. «Alcott preferred lighting that appeared natural and did not draw attention to itself. His ideas meshed perfectly with those of Kubrick, and the two developed their ideas about "natural" lighting in two landmark films, A Clockwork Orange (1971) and Barry Lyndon, which incorporated scenes shot entirely by candlelight.» 
  34. ^ Bakke, Tormod (1996). Film max 1997. Oslo: Schibsted. ISBN 8251616417. 
  35. ^ Hunt, Lindsay (1997). Opplev Irland. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203221645. 
  36. ^ Irland. [Oslo]: I samarbeid med Spektrum forl. 2000. ISBN 8203223117. 
  37. ^ Dowd, Vincent (16. august 2013). «The 'adventure' of working with Kubrick». BBC News (engelsk). Besøkt 6. februar 2020. «As Sir Ken recalls it, once in Ireland Kubrick changed totally. "He saw himself as General Rommel, who he admired greatly. He equipped all of us with Volkswagens so we became a complete mobile unit driving around Ireland finding locations.» 
  38. ^ a b c Johnson, G. Allen (21. mars 2018). «Kubrick’s ‘Barry Lyndon’ a visual masterpiece that pops on Castro’s big screen». SFGate. Besøkt 7. desember 2019. «History has sided with Scorsese. In an art house era of often inscrutable films (not a dig, but a compliment), it is now rightly regarded as a masterpiece, and 42 years later its technical innovations are still eye-popping. … Perhaps Kubrick’s greatest achievement, though, is the authenticity of “Barry Lyndon.”» 
  39. ^ Jaunas, Vincent (4. desember 2017). «Acting out of the World: The Distancing and Underplaying of the Main Actors in 2001: A Space Odyssey and Eyes Wide Shut». Cinergie – Il Cinema e le altre Arti. 12 (engelsk). 6: 73–82. ISSN 2280-9481. doi:10.6092/issn.2280-9481/7343. Besøkt 24. november 2019. «This article focuses on Performance Studies in an effort to integrate acting – this little-studied aspect of Kubrick's filmography – within a broader aesthetic analysis. By comparing the main actors and actresses of 2001: A Space Odyssey and Eyes Wide Shut, I suggest those two films can shed light on the way Kubrick collaborated with performers in order to confront various acting styles, thus creating a specific aesthetics of distancing. I connect those two works through the exploration of underplayed main roles and a loss of the characters' physical relation to the world which may be breached in the endings.» 
  40. ^ a b c d e f g h i j Løchen, Kalle: 'I sympatiens grenseland.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s. 107. Oslo: Aschehoug.
  41. ^ «Weltenbummler: Weltstar Hardy Krüger wird 90». Die Zeit (tysk). 12. april 2018. ISSN 0044-2070. Besøkt 14. desember 2019. 
  42. ^ Wiggen, Carlos: 'Et blikk fra elektronikkens verden på 1700-tallet.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.131. Oslo: Aschehoug.
  43. ^ a b c d e f g Dempsey, M. (1976). BARRY LYNDON. Film Quarterly, 30(1), 49.
  44. ^ a b c d e f g SPIEGEL, ALAN (1977). «Kubrick's Barry Lyndon». Salmagundi. 38/39: 194–208. ISSN 0036-3529. Besøkt 24. november 2019. 
  45. ^ Schickel, Richard (18. desember 2005). «Kubrick, in action». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 5. desember 2019. «More often, he preferred to minimize dialogue (“2001: A Space Odyssey,” “Barry Lyndon,” “The Shining”) as he pursued an ideal many directors share -- telling his stories primarily through images, using actors more as design elements than as active carriers of ideas.» 
  46. ^ Riley, John. «BFI Screenonline: Barry Lyndon (1975)». www.screenonline.org.uk. Besøkt 5. desember 2019. 
  47. ^ a b Nelson, Thomas Allen (1979). «Barry Lyndon: Kubrick's Cinema of Disparity». Rocky Mountain Review of Language and Literature. 1. 33: 39–51. ISSN 0361-1299. doi:10.2307/1347320. Besøkt 5. desember 2019. 
  48. ^ a b c d e f g h i Ebert, Roger (2009). «Barry Lyndon movie review & film summary (1975) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  49. ^ a b c d e f g h i j k Nelson, Thomas Allen (2000). Kubrick - inside a film artist's maze. Bloomington/Indianapolis: Indiana University Press. 
  50. ^ «Barry Lyndon». NFK. Besøkt 26. november 2019. 
  51. ^ a b Emerson, Jim. «Barry Lyndon and the Cosmic Wager | Scanners | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 26. november 2019. 
  52. ^ a b c d e Feldmann, Hans (1976). «Kubrick and His Discontents». Film Quarterly. 1. 30: 12–19. ISSN 0015-1386. doi:10.2307/1211680. Besøkt 18. november 2019. 
  53. ^ Hoad, Phil (1. august 2016). «Barry Lyndon, Euro-cynic | Sight & Sound». British Film Institute (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  54. ^ a b c d e f g h i j Gengaro, Christine Lee (2013). Listening to Stanley Kubrick: The Music in His Films. Rowman & Littlefield. 
  55. ^ Sims, David (26. oktober 2017). «The Alien Majesty of Kubrick's 'Barry Lyndon'». The Atlantic (engelsk). Besøkt 26. november 2019. 
  56. ^ «Film in 1976 | BAFTA Awards». awards.bafta.org. Besøkt 21. november 2019. 
  57. ^ «Barry Lyndon». www.goldenglobes.com (engelsk). Besøkt 19. desember 2019. 
  58. ^ Burton, Alan (2013). Historical Dictionary of British Cinema. Lanham: Rowman & Littlefield/Scarecrow press. 
  59. ^ Saxon, Wolfgang (3. august 1986). «John Alcott, an Oscar Winner for Cinematography, Is Dead». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 19. desember 2019. «The London-born Mr. Alcott reached prominence with four Kubrick films: 2001: A Space Odyssey, A Clockwork Orange, The Shining, and Barry Lyndon, for which he won the Oscar and was named the outstanding cinematographer of 1975 by the National Society of Film Critics.» 
  60. ^ «Barry Lyndon». Central Cinema (engelsk). Arkivert fra originalen 21. desember 2019. Besøkt 21. desember 2019. 
  61. ^ «Barry Lyndon (1975) - Financial Information». The Numbers. Besøkt 21. desember 2019. 
  62. ^ «Barry Lyndon». Box Office Mojo. Besøkt 21. desember 2019. 
  63. ^ SECOND ANNUAL GROSSES GLOSS Byron, Stuart. Film Comment; New York Vol. 13, Iss. 2, (Mar/Apr 1977): 35-37, 64.
  64. ^ a b Sobczynski, Peter. «Stanley Kubrick's». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. 
  65. ^ Ebert, Roger (20. september 1975). «Barry Lyndon movie review & film summary (1975) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 16. november 2019. «Some people find “Barry Lyndon” a fascinating, if cold, exercise in masterful filmmaking; others find it a terrific bore. I have little sympathy for the second opinion; how can anyone be bored by such an audacious film, unless they’ve become such passive filmgoers that no movie can involve them unless it caters to them? “Barry Lyndon” isn’t a great success, and it’s not a great entertainment, but it’s a great example of directorial vision: Kubrick saying he’s going to make this material function as an illustration of the way he sees the world.» 
  66. ^ Ebert, Roger (22. oktober 2011). «Knocked up at the movies | Roger Ebert's Journal | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 19. desember 2019. «She was the most powerful, loved and hated film critic of her time, but her work cannot be discussed objectively by simply reading it. She challenges you on every page, she's always in your face, and she functioned as the arbiter of any social group she joined. She was quite a dame.» 
  67. ^ Houston, Penelope (5. september 2001). «Obituary: Pauline Kael». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. desember 2019. «Pauline Kael, the immensely influential critic of the New Yorker magazine from 1968 to 1991, who has died aged 82 from Parkinson's disease, always insisted that she was also writing about life - "the sense of the way movies interacted with public life".» 
  68. ^ Ekestad, Ole Roar (1976). «Om ein misantrop». Film & Kino (4): 147. 
  69. ^ «Kubrick's 'Barry Lyndon' Is Brilliant in Its Images». New York Times. 19. desember 1975. Besøkt 21. november 2019. «As in every Kubrick film, the musical score is special indeed, though no one element in this film can stand apart from the others. They all fit together. "Barry Lyndon" is another fascinating challenge from one of our most remarkable, independent-minded directors.» 
  70. ^ Staff, Variety; Staff, Variety (1. januar 1976). «Barry Lyndon». Variety (engelsk). Besøkt 19. desember 2019. 
  71. ^ a b Wiggen, Carlos (1977). «Fra elektronikkens verden på 1700-tallet». Film & kino. Oslo: Film & kino: 306. 
  72. ^ R., L. H. (29. august 1977). «Original kvalitet». VG. s. 39. 
  73. ^ a b Pulver, Andrew (4. april 2019). «Stanley Kubrick's best films – ranked!». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. november 2019. «As always, Kubrick pushed the boat out technically, using Nasa lenses on those wondrous candlelit card-game scenes, and took his fondness for choreographing action to classical pieces to possibly its most intense pitch, as Barry courts Marisa Berenson’s Lady Lyndon to Schubert’s Trio No 2, a Gainsborough portrait come to life. Barry Lyndon really is a flawless film.» 
  74. ^ Robey, Tim (25. mars 2017). «The Lost City of Z director James Gray on braving crocodiles and tussling with Harvey Weinstein». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 15. desember 2019. «You know what I’m saying, it’s totally vapid? So it’s a strange movie because his character is a cipher. Not because of the performance, but because, narratively, it’s a little dysfunctional. I’m sounding like a jerk, because I’m complaining about Barry Lyndon! That’s not what I mean, Barry Lyndon is amazing. But it’s a strange movie. I’m not sure it operates on the level of his intent. As we know, artistic intent is meaningless. But even so, intent is not clear, and how the film operates ultimately is not clear.» 
  75. ^ Patterson, John (25. juli 2016). «Barry Lyndon: why it’s time to reassess Kubrick’s ‘coffee-table’ movie». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 21. november 2019. 
  76. ^ Gleiberman, Owen (19. mars 1999). «Stanley Kubrick's Films». EW.com (engelsk). Besøkt 26. november 2019. «After two voyages into the future, Kubrick set himself an ultimate aesthetic challenge: He’d make a costume drama, a brocade-and-powdered-wig period piece so unprecedented in its authenticity that it would seem as enigmatic — and compelling — to modern audiences as a visit to another galaxy. The now famously overdeliberate Kubrick rhythms grow all the slower here (to many a viewer’s impatience), yet only because the brutality that lurks beneath civilization’s facade is so coiled in its destructive force.» 
  77. ^ https://montages.no/2014/10/de-mange-maleriske-ansikter-i-barry-lyndon/
  78. ^ a b c d e f Lash, D. (2017). Distance Listening: Musical Anachronism in Stanley Kubrick’s Barry Lyndon. Cinergie–Il Cinema e le altre Arti, 6(12), 83-93. https://cinergie.unibo.it/article/view/7348
  79. ^ a b c d e f Rasmussen, Randy (2005). Stanley Kubrick: Seven Films Analyzed. Jefferson: McFarland. 
  80. ^ Bjørkly 2000, s. 17.
  81. ^ allmusic.com: Suite for keyboard (Suite de piece), Vol.2, No.4 in D minor, HWV 437
  82. ^ thesession.org: "British Grenediers"
  83. ^ allmusic.com: Idomeneo, rè di Creta, opera, K. 366
  84. ^ allmusic.com: German Dances (5) & Trios (7) with Coda, for string quartet, D. 90
  85. ^ allmusic.com: Barbiere di Siviglia, opera
  86. ^ allmusic.com: Concerto for 2 harpsichords, strings & continuo in C minor, BWV 1060
  87. ^ allmusic.com: Piano Trio No. 2 in E flat major, D. 929 (Op. 100)
  88. ^ Clark, Duncan (2001). Classical Music: The Rough Guide. London: Rough Guide. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bjørkely, Arnstein (2000). Kubrick: overblikk og labyrint. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203182909. 
  • Pramaggiore, M. (2014). Making Time in Stanley Kubrick's Barry Lyndon: Art, History, and Empire. Bloomsbury Publishing USA.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Barry_Lyndon&oldid=23821759»