Armenias historie

Armenias utstrekning gjennom tidene

Hovedartikkel: Armenia

Armenias historie dekker et større område enn dagens Armenia. Det historiske Armenia omfatter også store områder i dagens østlige Tyrkia, og disse blir også i politiske sammenhenger innen enkelte kretser omtalt som Vest-Armenia eller Det armenske høylandet. Det historiske Armenia omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes å være verdens eldste land, og selve armenernes historie går trolig tilbake til 10.000 f.vt. Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Som statsdannelse har dagens Armenia røtter helt tilbake til antikken og kan ha hatt sin vugge ved Vansjøen i dagens Tyrkia. Landet nevnes i historiske kilder første gang av Dareios I av Persia i hans beskrivelser av erobringen av landet. Orontidenes dynasti regjerte fra 600 f.vt. og var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av de ulike stormaktene.

I gammel tid var området en del av riket Urartu, hvis språk urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk. Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Det armenske høylandet. Innbyggere i området ser ut til å ha begynt å tale dette språket i forbindelse med dagens armenske stat på 500-tallet f.vt. Språket har lånt flere ord fra urartisk, noe som vitner om en lang tid med bilingvisme.

Den tidligste historien

Armenia hadde sin største utstrekning under Tigranes den store

Det armenske høyland

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Göbekli Tepe ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.vt. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Den neolittiske revolusjon

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia, inkludert sumererne, og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Det blir generelt antatt at proto-armensk talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Anatolia fra omkring 1200 f.vt., og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, men andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.

Kura Araxes kulturen, som hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus, hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna kulturene. I etterkant av Kura Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, oppsto trialeti kulturen, som var en kulturhorisont som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.vt.

Hurriere og urartiere

Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere, som vil si ariere (ar-i-ere), ettersom ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv. Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for urartiernes hovedgud Khaldi i Urartu (Ararat).

Hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som snakket et hurro-urartiske språk, er forbundet med både urartierne og armenerne, som de også delte sin kultur med. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur. Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne og egypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.

Både hurrisk og urartisk regnes med i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk og synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt med haplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er. Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.vt., som det offisielle skriftspråket i jernalderstaten Uratri, på assyrisk kjent som Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris.

Hurrisk må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.vt. Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen Mitanni i det armenske høylandet ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurriske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni. En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurriere ble inkludert blant herskerklassen.

Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I sin største utstrekning strakk staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran. Grunnleggeren av staten Urartu, som blant annet inkluderte landet Nairi, som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu, og Subartu, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.

Forskerne mener at Urartu er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Araratfjellet lokalisert i samme område som oldtidens urartiske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad. På den trilingvistiske Behistun innskriften skrevet på ordre av Darius den store av Persia i 521/0 f.vt. blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel persiske men, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia.

Hayasa

Armenere er ifølge lingvistikkeren Igor M. Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og proto-armenske mushkier (eller armeno-frygiere) som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia. Anatolisk, som blant annet inkluderer luvisk og hettittisk, er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.

Navnet Armenia stammer fra Armenak eller Aram, som var etterkommer av den armenske patriarken Hayk, som er stamfar for alle armenere. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk. Hayer betyr far på armensk. Armenerne kaller i dag seg selv for Hayk, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hayastan, ettersom man la til et -stan suffiks. Stan betyr land på persisk. Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Enkelte antar at armeno-frygerne etter at frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestelige regionene av Urartu. Etter at Urartu hadde falt dominerte armenerne høylandet og absorberte deler av den tidligere urartiske kulturen i prosessen. Armenerne ble dermed den direkte etterkommer av kongedømmet Urartu og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adopterte deres språk.

Kongedømmet Armenia

Armenere nevnes i greske og persiske kilder i århundrene før vår tidsregning. Etter at Urartu falt på på 600-tallet f.vt. oppsto kongedømmet Armenia eksisterte fra 321 f.vt. til 428 f.vt. Dette var delt inn i påfølgende tre dynastier: Orontide dynastiet, også kjent under deres endonym Yervanduni (553–200 f.vt.), artaxiade dynastiet (189 f.vt.–12 e.vt.) og arsacide dynastiet, også kjent som arshakuni dynastiet (52–428). Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Bakgrunnen til det armenske kongeriket er å finne i en av det persiske akemeniske imperiets satraper kalt Armenia, som ble dannet av territoriet Urartu etter at det ble erobret av mederne i 590 f.vt. Satrapen ble i 321 f.vt., etter den makedonske keiser Aleksander den stores erobring av Persia, til et kongedømme under orontide dynastiet og innlemmet som et av de hellenistiske kongedømmene i seleucide imperiet.

Under seleucide imperiet ble den armenske tronen delt i to – Armenia og Sophene – hvor av begge kom under artaxiade dynastiet i 189 f.vt. Under Den romerske republikks østlige ekspansjon nådde kongedømmet Armenia under Tigranes den store sitt høydepunkt fra 83 til 69 f.vt. Dette etter å ha reinkorporert Sophene og erobret det som var igjen av det fallende seleucide imperiet, noe som endte dets eksistens og gjorde Armenia til et imperium.

I en kort periode var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.vt., men Armenia mistet allikevel ikke sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Romerriket fram til sin død i 56 f.vt. De gjenværende artaxiade kongene styrte som klienter av Romerriket frem til de ble veltet i år 12 på grunn av en mulig allianse med Romerrikets hovedrival Partia. Armenia kom under romersk kontroll til å bli mer orientert vestover, både politisk, filosofisk og religiøst.

Under de romersk-partiske krigene ble arsacide dynastiet Armenia dannet, som en sidegren av det partiske arsacide dynastiet, da Tiridates I av Armenia, et medlem av det partiske arsacide dynastiet, ble erklært konge av Armenia i år 52, men Armenia befant seg i den følgende perioden mellom barken og veden, mellom Romerriket og Partia og senere mellom Det bysantinske riket, også kjent som Østromerriket, og det persiske Det persiske sasanide riket.

Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sasanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia. Det sasanidiske riket okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den store innsatt av romerne. Han erklærte kristendommen som statsreligion i Armenia i år 301, noe som gjorde Armenia til verdens første land til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma.

I følge tradisjonen ble kirken i Armenia etablert av to av Jesu apostler: Taddeus og Bartolomeus som skal ha misjonert i landet mellom år 40 og 60. Den armenske ortodokse kirke, som fortsatt er landets viktigste trosamfunn eksisterer, er en av de Orientalske ortodokse kirker og er etter Konsilet i Kalkedon uavhengig av både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, en fellesbetegnelse for de seks kristne kirkesamfunnene som bare anerkjenner de tre første økumeniske konsilene (Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Efesos i 431), men som skilte seg fra resten av kirken etter konsilet i Kalkedon i 451. De seks kirkene er derfor bare i kommunion med hverandre, men ikke med den assyriske, den ortodokse eller den katolske kirke.

I de følgende århundrene var den armenske kulturen under press, og med støtte fra kongen utviklet Mesrop Mashtots blant annet et eget armensk alfabet, noe som førte til en ny periode med armensk vekst og framgang, ikke minst kulturelt. Senere prøvde den sasaniske Yazdegird II av Persia, som på dette tidspunktet hadde en viss kontroll over landet, å innføre zoroastrisme for slik å knytte det nærmere sitt styre, men dette møtte stor folkelig motstand og utløste et opprør, og måtte oppgis. Opprøret førte til et stort slag 26. mai 451 ved Avarayr ved Vaspurakan, hvor 200 000 soldater, bestående blant andre av såkalte udødelige og utstyrt med krigselefanter ble satt inn mot 66 000 opprørere og knuste disse militært, men førte likefult til at armenerne ble garantert religionsfrihet. Slaget er derfor i ettertid av armenerne husket som et av de største slag i deres historie.

Lilleasia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk, eller gresk-talende, på 400-tallet. Anatolia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i Den hellenistiske verden, mens Hellas selv erfarte gjentagne invasjoner og nedgang.

Det bysantinske riket og sasanide riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt Øst Armenia under sasanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428. Dette på tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i det bysantinske riket armensk. Men selv etter etableringen av Bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av bagratidene i 885 fortsatte deler av det historiske Armenia og armensk-bebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.

Islam

Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født i Mekka en gang mellom år 567 og 573. Hans far døde like før han ble født og moren Amina døde da han var seks år gammel. Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann. I år 610, omkring 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap, Islam, offentlig i Mekka. Med muslimenes erobring av Mekka i 630 var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til Islam. Innen Muhammeds død i år 632 hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker i 632 møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort, men opphetet diskusjon, valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, som leder. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn, ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer.

Rashidun hærene lanserte erobringskampanjer og etablerte Rashidun kalifatet (632–661), en fellesbetegnels for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun kalifene. Innen et år var Arabia sikret nok til at Abu Bakr, den første kaliffen, kunne begynne kampanjen mot det bysantinske riket og sasanideriket, som på denne tiden hersket i området. Erobringen av sasanideriket i Iran var den endelige nedgangen for zoroastrismen. Det islamske riket kom til å bli både større og varte lenger enn noe annet tidligere arabisk imperium og ble et av verdenshistoriens største.

I 591 beseiret keiser Maurikios av Det bysantinske riket (ca. 539-602) perserne og sikret, sammen med den bysantinsk keiseren Herakleios (ca. 575-641), etter seier i 631, Armenia under Det bysantinske riket, men i 645 ble største delen av området erobret av det muslimske, arabiske kalifatet. Men den armenske tilstedeværelsen var fortsatt stor innen Det bysantinske riket, og flere keisere hadde armensk bakgrunn.

På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Anatolia i nord og Sudan i sør. Gjennom store deler av dette området spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon, noe som førte til at mange grupper ble kjent som “arabere” ikke gjennom arv, men gjennom arabisering, og at begrepet arabisk over tid dermed kom til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.

Islam fant også veien til det armenske høylandet på 700-tallet og arabiske, og senere kurdiske stammer begynte å slå seg ned i Armenia som en følge av de arabiske invasjonene og spilte en viktig rolle i landets politiske og sosiale historie. Armenia ble invadert i 640. Prins Theodoros Rshtuni ledet det armenske forsvaret. I 652 ble en fredsavtale signert som tillot armenerne religionsfrihet og Theodoros reiste til Damaskus, hvor han ble anerkjent av araberne som hersker av Armenia, Georgia og Kaukasisk Albania. Men kalifatet strammet inn sin politikk overfor Armenia på slutten av 700-tallet og guvernører ble sendt for å ta hånd om landet. Dette samtidig som arabiske stammer migrerte og slo seg ned i armenske byer.

Utover mot 800-tallet vokste særlig bagratuni-dynastiets makt og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Bagratide prinser er kjent fra så langt tilbake som 100-tallet f.vt., da de tjenestegjorde for artaxiade dynastiet, men de hadde i motsetning til de fleste andre adelsfamilier i Armenia, inkludert Mamikonian, som hadde et samlet territorium, kun striper av land. Da kong Ashot I fra denne familien ble anerkjent som prins av prinser av retten i Bagdad i 861 brøt det ut krig med de lokale arabiske emirene, en krig som Ashot vant, og han ble anerkjent som selvstendig konge av Armenia av kalifen av Bagdad i 885, og deretter av den bysantiske keiseren i 886. Ashot ble med dette grunnleggeren av det kongelige dynastiet.

Etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon ble Armenia igjen selvstendig og det ble bygget en ny hovedstad, Ani, også kjent som byen med de 1001 kirker, i 964, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200.000 innbyggere. Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av nabo-områdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Familien brøt etter hvert ut i ulike bransjer, noe som svekket kongedømmet i en tid da enhet var nødvendig overfor seljukene og Det bysantinske riket, noe som endte med at sistnevnte erobret hovedstaden Ani i 1045. Kort tid etter, i 1064, erobret seldsjukkene byen. Ashot, sønn av Hovhannes, sønn av kong Gagik II, ble senere gjort til guvernør av Ani under shaddadid dynastiet. Dynastiet kilikisk Armenia blir antatt å være en bransje av bagratidene. Grunnleggeren, Ruben I, hadde et familiært forhold til kong Gagik II, som befant seg i eksil.

Kurdere

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk som kurdisk deler en del spåklige likheter med, i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i Sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene og erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør i 838, og igjen i 905, og mange kurdere ble drept. Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam. Samtidig migrerte kurdere i etterkant av muslimenes erobringer nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Assyria og sør-sentral Armenia, til vest Assyria og vest Armenia, og i moderne tider inn i vest Tyrkia, vest Europa eller til USA.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde. Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av kurdere.

Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet. Den kurdiske migrasjonen, samt de regelmessige folkeforflytningene utført av Det bysantinske riket i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen, førte til at det muslimske elementet i Armenia vokste seg sterkere.

Tyrkere

Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra Sentral Asia i nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien, og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

På 1100-tallet ble den armenske adelen flyttet fra deres land og flyttet til det vestlige Anatolia. En konsekvens av dette var tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. Mange armenere døde i hendene på tyrkerne, mens andre ble tatt som slaver og fjernet. Ettersom områder ble avbefolket tok tyrkere over med sine hjorder. I etterkant av det bysantinske tapet i Slaget ved Manzikert i 1071 kom bølger av seldsjuk  tyrkiske nomader fra Sentral Asia og det nordlige Iran som en farsott over hele regionen og bosette seg i Armenia og Anatolia, og på tross for at bysantinerne fikk erobret tilbake de vestlige og nordlige delene, så fikk de fotfeste i den sentrale delen av Anatolia, som ble bosatt av tyrkiske nomader og kom aldri igjen under bysantinsk herredømme.

Den sassanidiske og bysantinske nedgangen overfor det muslimske kalifat og dennes egen svekkelse lot de kurdiske prinsedømmene og fjelladministratorene etablere nye uavhengige stater, men seljdsjuk-tyrkernes framvekst, fulgt av mongolerne, satte en slutt på denne perioden. De annekterte de kurdiske prinsedømmene og i 1150 lagde Ahmed Sanjar, den siste store seldsjuk-monark, en provins ut av disse landene og kalte det for Kurdistan.

Kurdistan, den fjellrike regionen der de fleste av kurderne lever, kom til å bli en buffersone mellom den tyrkisk-, arabisk- og persisk-talende deler av den muslimske verden. Politisk utgjorde Kurdistan en periferi til hver av disse kulturpolitiske regionene, men har også hatt den viktige kulturelle rolle mekling mellom dem. Kurdere har fungert som en bro mellom forskjellige intellektuelle tradisjonene i den muslimske verden og kurdere har spilt viktige roller i Islams historie.

Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064 flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De grunnla det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme, i 1080 og utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.

Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til Islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet. De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og som gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800. De stanset blant annet mongolernes fremmarsj ved slaget i Ain Jalut og bekjempet korsfarerne og drev dem ut av Levanten i 1291 og endte korsfarerperioden offisielt i 1302.

For Det bysantinske riket var tapet av Anatolia et ødeleggende slag ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket, og dets dager som stormakt var med dette over. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Seldsjukksultanene tok hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Seldsjukkene ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av 1300-tallet og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av 1400-tallet. Det bysantinske riket klarte ikke å forhindre tyrkernes fremmarsj og på 1300-tallet var det meste av Lilleasia styrt av anatoliske beyliker. Smyrna falt i 1330, og det siste bysantinske festningen, Filadelfia, falt i 1398.

Mongolerne under Hulagu og hans etterfølgere ødela hele regionen på 1300-tallet, og Timurlane erobret den på 1400-tallet. Vakuumet som ble skapt etter mongolernes kollaps og vennskapet til Kara Koyunlu (“De svarte sauer”), som etablerte seg i store deler av regionen, tillot de kurdiske prinsedømmene på nytt å bli etablert. Flere uavhengige stater eller prinsedømmer ble etablert.

Aq Qoyunlu (eller «De hvite sauer») dynastiet slo Kara Koyunlu og de kurdiske stammene og deres herskere ble drept, noe som gjorde slutt på de kurdiske prinsedømmene på 1500-tallet. Kurdisk herredømme ble ytterligere knust under safavide-dynastiet, ettersom kurderne ble fanget i kampen mellom det osmanske riket og Persia. Uansett fortsatte Ardalan dynastiet frem til det ble avsluttet av Qajar perserne under Nasser-al-Din Shah i 1867.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den lokale befolkningen bestående av anatolere, armenere, kaukasere, kurdere og assyrere, samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte tyrkerne en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, også kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Sørøst Asia, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller tjerkessere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske. En studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Det osmanske imperiet

I sine siste tiår dukket det opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, blant dem vokste Osmanoğlu, senere kjent som det osmanske riket, og ble viktig.

Osmanerne kom først i kontakt med Anatolia som flyktninger fra det mongolske riket til seldjsukenes områder i Anatolia. Ertuğrul, Osmans far, var leder for den tyrkiske Kayi stammen. Han førte sitt folk vest og inn i Anatolia fra Sentral Asia hvor han etablerte en stat. Sultan Kayqubad I av Seljuk prinsedømmet Rum ga ham lov til å etablere en beylik og ekspandere, hvis han klarte, på bekostning av Bysants.

I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukkene, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299 og Osman, som har fått kallenavnet Kara for sitt mot, blir regnet som grunnleggeren for det osmanske riket. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt.

Som osmanernes hovedstad ble Konstantinopel kalt både Kostantiniyye og Istanbul. Republikken Tyrkia besluttet i 1930 å gjøre Istanbul til byens offisielle navn og oppfordret andre land til å bruke dette i stedet for Konstantinopel, som var innarbeidet i Vest-Europa.

Mehmet, som beseiret Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og dermed hadde lagt under seg hele Det bysantinske riket, anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Ved slutten av 1400-tallet hadde Det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storhertugen av Moskva, og Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om det tredje Roma ble opprettholdt gjennom hele det russiske rikets levetid.

Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske Armenia eller Vest Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet.

Etter de osmansk-persiske krigene (1602-1639) ble det vestlige Armenia en del av det osmanske imperiet frem til dette i kollapset under Første verdenskrig. Siden den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) ble den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.

På høyden av de tyrkisk-persiske krigene skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i Øst Armenia under osmansk eller safavid herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig.

På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, et iransk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-Islam som Irans offisielle religion, mens det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket.

Det ottomanske imperiet styrte ifølge islamsk lov og kristne og jøder matte betale en ekstra skatt for å fullføre deres status som dhimmi for å kunne bli garantert religiøs autonomi. Men mens armenerne i Konstantinopel tjente på sultanens støtte så led armenerne i det historiske Armenia under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, samt raid fra nomadiske kurdiske stammer.

De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen, og skiftet ut med ord som Anatolia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.

Politisk kamp og undertrykkelse

Fra 1880-tallet til 1920-tallet førte en armensk nasjonal frigjøringsbevegelse en sosio-politisk og militant kamp for å reetablere en armensk stat i Det armenske høylandet som på daværende tidspunktet var delt mellom Det osmanske riket og Det russiske riket.

Armenerne, som var blitt sett på som andreklasses borgere og ikke hatt noen rettigheter, hadde begynt å kreve samfunnsreformer og bedre behandling fra myndighetenes side, noe som var blitt lovet dem under Berlin-konferansen.

De ville ha innføring av borgerrettigheter og en slutt på the tilraning av land, «plyndringen og drapene i armenske byer utført av kurdere og sirkassere, overtramp under skatteinnsamling, kriminell oppførsel fra regjeringsoffiserer og at man nektet å akseptere kristne som vitner i retten».

Kombinasjonen av russisk militær suksess i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), den svekkede posisjonen til Det osmanske riket og den globale finanskrisen (1873-1879), som kom til å ramme Det osmanske riket hardt førte til økt fientlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi.

Det osmanske riket hadde tapt Balkan og ulike kristne regioner var blitt influert av europeisk nasjonalisme og krav om selvbestemmelse. Det osmanske dynastiet gjeninnføre derfor sin tyrkiske kobling, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Det oppsto uroligheter i Merzifon i 1892 og i Tokat i 1893. Svaret fra Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet eller å gå med på noen av kravene, men fortsatte pan-islamismen som statsideologi og styrke territoriell integritet, var å gi semi-offisiell status til kurdiske banditter, også kjent som Hamidiye Alaylari (“de som tilhører Hamid”), som var et kurdisk irregulært kavalri vellbevæpnet av Det osmanske riket.

Under de såkalte hamidiske massakrene (1894–1896), også referert til som de armenske massakrene og de store massakrene, ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept. For selv om massakrene rettet seg mot armenerne gikk de over til å bli anti-kristne pogromer, slik som i Diyarbekir hvor 25.000 assyriere ble drept. Det ble ikke gjort noe skille mellom armenske nasjonalister og den armenske befolkningen. Man massakrerte samtlige. Tusener av armenere ble drept av osmanske soldater og kurdiske stammer. Disse massedrapene var et klart første skritt på veien mot folkemordet (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) i 1915.

Men armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasun motstanden i 1894 utført av Hunchak militsen i Sassoun regionen, Zeitun opprøret i 1895, Forsvaret av Van i 1896, Khanasor ekspedisjonen i 1897, Sasun opprøret i 1904. Fedayee, som betyr frihetskjemper, ble brukt av armenere som formet geriljaorganisasjoner og væpnede grupper i reaksjon på undertrykkelsen og massakrene på armenerne i Det osmanske riket.

Folkemordet mot armenerne

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for union og progresjon» (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918, som vil si under perioden da folkemordet mot armenere, assyrere og svartehavsgrekere pågikk.

Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene og med Russlands støtte ble det underskrevet en-traktatden 8. februar 1914.

Armenerne var glade for denne seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto «frihet, likeverd og rettferd». Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble på nytt sett på som hedninger og antiarmenske demonstrasjoner ble satt i gang av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved Middelhavskysten.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pashaene eller Det diktatoriske triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasha (1881–1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913.

De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion.

Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning. I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted. Det antas at tre firedeler av alle armenere i Tyrkia døde. Tyrkia benekter fortsatt disse handlingene.

Dagens Armenia

I forbindelse med oppløsningen av det russiske imperium under den russiske revolusjon hadde provinsene i Kaukasus dannet deres egen føderale stat kalt Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk, men innbyrdes nasjonale interessekonflikter og krig med Det osmanske rike førte til oppløsningen av republikken et halvt år senere, i april 1918.

I de påfølgende årene var det innbyrdes borgerkrig mellom de tre territoriene, og Den røde armé var sterkt involvert. Mens de områder som hadde befunnet seg i det ottomanske imperiet ble innlemmet i den nye republikken Tyrkia i 1923 la resten av Armenia, også kjent som Øst Armenia, grunnlaget for Den demokratiske republikken Armenia, som ble opprettet i mai 1918, men denne staten ble inntatt av Den røde armé i desember 1920 og gjort om til den armenske sovjetsosialistiske republikk, som var en del av Sovjetunionen.

I mars 1922 ble området gjenforent som en sovjetrepublikk og reorganisert som en enhetlig republikk i desember samme år. Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk varte frem til 1936, da den ble oppløst og de tre provinsene ble omdannet til tre republikker: Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk, Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk og Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991.

Den 23. august 1990 ble Armenia uavhengig av Sovjetunionen og den 21. september 1991 ble Den armenske republikk erklært. Denne ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Kars-avtalen ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Tyrkias nasjonalforsamling, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å anullere Kars avtalen og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken. Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars avtalen. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.

Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.

Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet opp ga sitt krav.

For å vinne offentlig støtte fra Armenia under invasjonen i 1921 lovet Sovjet at man ville avsette Karabakh, Nakhchivan og Zangezur til Armenia. I november, rett før de tok over Armenia, lovet bolsjevikene at de ville avse de tre regionene. Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Azerbaijan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia og erklærte at både Karabagh, Nakhchivan og Zangezur skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det azerbaijanske folks støtte til Armenias kamp mot den tidligere Den armenske republikk, som eksisterte i perioden 28. mai 1918 til 29. november 1920 og var den første moderne etableringen av en armensk republikk.

Imidlertidig hadde Sovjet også planer når det gjaldt Tyrkia, som man håpet ville utvikle seg langs med kommunistiske linjer. Sovjet ville derfor ha en oppdeling hvor Zangezur ville falle under Armenia, mens Karabakh og Nakhchivan ville falle inn under Azerbaijan.

Med sovjetisk kontroll over regionen døde konflikten over regionen hen i flere tiår, men med oppløsningen av Sovjet på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet gjenoppsto spørsmålet vedrørende Nagorno-Karabakh og Nakhchivan, noe som utviklet seg til Nagorno-Karabakh krigen.

Det har periodevis vært stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh med nabolandet Aserbajdsjan siden 1992. Enklaven har vært okkupert av Armenia siden 1993. Området som i dag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status.

Armenia er et meget gammelt land med røtter tilbake til 4000 f.Kr. og regnes å være verdens eldste land. Selve armenernes historie går tilbake til 10 000 f.Kr.

I gammel tid var området en del av riket Urartu, hvis språk urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk.

Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Lilleasia. På 500-tallet f.Kr. ser innbyggere i området ut til å ha begynt å tale dette språket. Språket har lånt flere ord fra urartisk.

Armenere nevnes i greske og persiske kilder i århundrene før Kristus. Som statsdannelse har det røtter helt tilbake til antikken og kan ha hatt sin vugge ved Vansjøen i dagens Tyrkia. Det nevnes i historiske kilder første gang av Dareios I av Persia i hans beskrivelser av erobringen av landet. Orontidenes dynasti regjerte fra 600 f.Kr. og var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring da landet lå i krysningspunktet mellom Roma og Partia.

Landet nådde sin største utstrekning en kort periode i årene mellom 95 og 66 f. Kr. under Tigranes den store. For en kort stund var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.Kr., men allikevel ikke mistet sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.Kr.. Senere, rundt Kristi fødsel kom Armenia under romersk kontroll fram til det armenske Arsacid-dynastiet ble etablert. Landet ble da mer orientert vestover, både politisk, filosofisk og religiøst.

Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Armenia kristnet

Armenia i perioden 299-387 e. kr.

Landet ble kristnet i 301 e.kr., som det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma. I følge tradisjonen ble kirken i Armenia etablert av to av Jesu apostler: Taddeus og Bartolomeus som skal ha misjonert i landet mellom år 40 og 60.

Den armenske ortodokse kirke, som fortsatt er landets viktigste trosamfunn eksisterer, er en av de Orientalske ortodokse kirker og er etter Konsilet i Kalkedon uavhengig av både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.

I de følgende århundrene var den armenske kulturen under press, og med støtte fra kongen utviklet Mesrop Mashtots blant annet et eget armensk alfabet. Dette førte til en ny periode med armensk vekst og framgang, ikke minst kulturelt. Senere prøvde den Sasaniske Yazdegird II av Persia, som på dette tidspunktet hadde en viss kontroll over landet, å innføre Zoroastrisme for slik å knytte det nærmere sitt styre, men dette møtte stor folkelig motstand og utløste et opprør, og måtte oppgis. Opprøret førte til et stort slag 26. mai 451 ved Avarayr ved Vaspurakan, hvor 200 000 soldater, bestående blant andre av såkalte udødelige og utstyrt med krigselefanter ble satt inn mot 66 000 opprørere og knuste disse militært, men førte likefult til at armenerne ble garantert religionsfrihet. Slaget er derfor i ettertid av armenerne husket som et av de største slag i deres historie.

Middelalderen

Armenia under Bagraton- dynastiet rundt år 1000

I 591 beseiret keiser Maurikios perserne og sikret, sammen med Herakleios seire i 631, området under Det bysantinske riket, men i 645 ble største delen av området erobret av det muslimske, arabiske kalifatet. Men den armenske tilstedeværelsen var fortsatt stor innen Det bysantinske riket, og flere keisere hadde armensk bakgrunn.

Utover mot 800-tallet vokste særlig Bagraton-dynastiets makt og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Den senere kong Ashot I fra denne familien ble etter en krig mot de arabiske emirene, anerkjent både av kalif av Bagdad (i 885)og den bysantiske keiseren (i 886) som selvstendig konge av Armenia. Etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon ble Armenia igjen selvstendig. og det ble bygget en ny hovedstad, Ani, i 964, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200 000 innbyggere. Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode, og øke sin innflytelse på bekostning av naboområdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Det bysantiske riket inntok Ani i 1045, mens Seldsjukkene tok byen i 1064.

Etter slaget ved Manzikert i 1071 kom det meste av Armenia og Anatolia under tyrkisk kontroll og dannet grunnlaget til Det osmanske riket. I århundrene som fulgte rivaliserte tyrkiske og georgiske makthavere om kontrollen over Armenia, etter hvert også perserne. På grunn av områdets viktig strategiske beliggenhet, ble Armenia stadig slagmark for ulike storpolitiske interesser i området. I årene mellom 1513 og 1737 skiftet makten over Jerevan 14 ganger mellom perserne og tyrkerne. I 1604 og 1605 deporterte Abbas I av Persia det meste av den armenske befolkningen bort fra Ararat-dalen og de omkringliggende områdene.

Nyere tid

Armenia innen Det russiske keiserrike, grensene 1828–1840

I Turkmantsjaj-traktaten etter den russisk-persiske krig (1826-1828) ble de områder som inntil da hadde vært under persisk kontroll, blant annet Jerevan og Sevansjøen, innlemmet i Det russiske keiserrike. Det området som i dag utgjør Armenia ble benevnt Jerevan-provinsen. Utover på 1800- og 1900-tallet, søkte de storrussiske ambisjoner mot å kunne etablere isfrie havner nærmere Middelhavet, noe som resulterte i en rekke russisk-tyrkiske kriger. Ved krigen i 1828-29 førte dette til at et armensk område ble avstått fra Det osmanske rike til Det russiske keiserriket, mens det vestlige Armenia forble under osmansk kontroll. Også armenerne i dette området deltok i nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike. I 1839 hadde situasjonen bedret seg noe for armenerne etter reformarbeidet under Abdülmecid, men senere sultaner, som Abd-ul-Hamid II stoppet dette reformarbeidet og gjennomførte etter et mindre armensk opprør i Bitlis-provinsen hadde blitt brutalt slått ned, massakre i årene 1894–1896, som Hamidian-massakren i 1894 som skal ha tatt livet av 80 000 – 300 000 armenere.

Første verdenskrig

Fil:Ofensiva turca de 1918 en el Caucaso.png

Den tyrkiske offensiven inn i Kaukasus i 1918

Utfyllende artikkel: Kampene i Kaukasus

Under første verdenskrig ble Armenia i den første delen av krigen hovedsakelig berørt som oppmarsjområde for russiske soldater som rykket inn i Tyrkia. Fram til 1917 foregikk kamphandlingene inne på tyrkisk territorium.

Men da Den russiske revolusjonen brøt ut i februar 1917, trakk de russiske styrkene seg tilbake fra hele området. I Armenia ble det et maktvakuum som etter hvert ble først fylt ved at statene i området prøvde å dannet en felles statsdannelse, Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Men krigen med Det osmanske riket og de indre motsetningene innen denne føderasjonen var for store, slik at Armenia dannet Den demokratiske republikken Armenia i mai 1918, og ved fronten ble de russiske soldatene etter hvert avløst av en styrke som besto av armenske frivillige og militsgrupper. Senere ble denne styrken forsterket av en britisk styrke fra Mesopotamia, kalt Dunsterforce, under ledelse av general Lionel Dunsterville.

Utover i 1918 utnyttet de tyrkiske styrkene den allierte svekkelsen på dette frontavsnittet og rykket inn i Kaukasus helt fram til Baku, og besatte slik også Armenia. Men som en følge at tyrkerne var på den tapende siden i krigen, måtte de samme høst trekke seg tilbake og Den demokratiske republikken Armenia ble anerkjent som selvstendig stat ved freden i Sèvres.

Folkemord på og av armenere

Armenske sivile i Mezireh i 1915 på vei til fengsel under væpnet tyrkisk bevoktning

Utfyllende artikkel: Folkemordet på armenerne

I kjølvannet etter massakrene i 1894-1896, førte et opprør mot tyrkerne under første verdenskrig til blodige tyrkiske straffeekspedisjoner i perioden fra 1915 til 1919, hvor det er anslått at mellom 400 000 – 1,5 million armenere døde eller ble drept under massedeportasjene som skjedde under første verdenskrig, kjent som folkemordet på armenerne. gjennom etnisk rensning av disse områdene som følge av at armenske væpnede organisasjoner som kjempet for en selvstendig Armenia og flere armenere som hadde støttet og samarbeidet med russere mot det osmanske riket. Tyrkia benekter fortsatt at dette var massakre, men at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.

Samtidig anklages Armenia for flere massakrer og folkemord på aserier, også kjent som Aserbadsjan tyrkere. dette gjelder i perioden 1905-1907, som karakteriseres som massakrer eller folkemord på aserier. I det som ofte betegnes som Mars-massakrene(Aserbajdsjansk: Mart soyqırımı) ble opptil 12 000 i Baku og området rundt i løpet av den korte perioden fra 18.mars 1918 til 2.april 1918 aserier og andre muslimer drept i Baku og området rundt mellom 30.mars og 2.april 1918..

Aserbajdsjan betegner offisielt hendelsene somsoyqırım ('folkemord')., mens Armenia benekter at dette var et folkemord. 27.mars 2012 vedtok senatet i New York en resolusjon der 31.mars ble proklamert som minnedag for Aserbajdsjanere som ble drept i 1918 og beskrev Mars-massakrene som et folkemord utført av armenere og russere .

Sovjettiden

Den røde armé rykker inn i Jerevan i 1920

I september 1920 rykket tyrkiske revolusjonære grupper inn i Jerevan, og en våpenhvile 18. november ble det i desember tegnet en fredsavtale mellom Den demokratiske republikken Armenia og det nye Tyrkia under ledelse av Kemal Atatürk.

På samme tid rykket rykket sovjetiske Den røde armé inn i landet, grensene ble krysset 29. november og 4. desember rykket de sovjetiske styrkene inn i Jerevan. Dagen etter kom den såkalte Armenske revolusjonskomite, som vesentlig besto av armenere fra Aserbajdsjan. Den påfølgende dagen kom Feliks Dzierżyńskis hemmelige politi Tsjeka og sørget for at Den demokratiske republikken Armenia opphørte å eksistere.

Den armenske sovjetrepublikk ble proklamert, og i mars 1922 ble denne en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fram til 1936. Da ble denne delt i tre sovjetrepublikker, og Armenia fortsatte som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Striden med Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk om Nagorno-Karabakh fra 1988 og videre framover var en viktig faktor som bidro til de spenningene som gjorde at Sovjetunionen til slutt gikk i oppløsning.

Dagens Armenia

Kart over den armenske okkupasjonen av Nagorno-Karabakh og omkringliggende områder

Stridigheter med nabolandet Aserbajdsjan om enklaven Nagorno-Karabakh har fortsatt. 10. desember 1991 sluttet befolkningen seg til løsrivelse fra Aserbajdsjan i en folkeavstemning som angivelig ble boikottet av den muslimske befolkningen, som i begynnelsen av 90-tallet utgjorde ca. 1/4 av del befolkningen . Et sovjetisk forslag om økt selvstyre ble avvist av begge parter, og full krig brøt ut med armensk militær seier. I februar 1992 massakrerte armenske soldater 613 sivile aserier, inkludert 108 kvinner og 63 barn, i byen Khojali i det som senere ble omtalt som Khojalymassakren. Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene 12. mai 1994 en uoffisiell våpenhvile som fortsatt er i kraft. Situasjonen mellom de to landene er imidlertid svært spent.

Området som idag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status. Armenia har til tross for kritikk og flere resolusjoner fra FN ikke vært villig til å trekke sine styrker ut av Nagorno-Karabakh og gi dette området tilbake til Aserbajdsjan.

Selv om Armenia geografisk ligger i Asia har det tradisjonelt orientert seg vestover og har i dag nære kulturelle forbindelser med Europa. For eksempel er Armenia medlem av flere europeiske organisasjoner slik som fotballforbundet UEFA, og deltar også i Eurovision Song Contest. Landet ble også tatt opp som medlem av Europarådet samtidig med Aserbajdsjan i 2001.