Slaget ved Manzikert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alp Arslan ydmyker keiser Romanus IV Diogenes etter seieren i slaget ved Manzikert. Fra en fransk illustrert oversettelse av Giovanni Boccaccios De Casibus Virorum Illustrium fra det 15. århundret.
Hærenes fremrykning

Slaget ved Manzikert ble utkjempet den 26. august 1071 mellom Østromerriket og seldsjukkene ved byen Manzikert (nå Malazgirt), nord for Tyrkias største innsjø Vansjøen i den sørøstlige del av landet.

Manzikert var et viktig handelssenter i kongedømmet Armenia og senere i Østromerriket.

I 1054 prøvde seldsjukkiske tyrkere fra Sentral-Asia å erobre byen, men ble stoppet av Basil Apocapes, en bysantisk general av armensk-georgisk opprinnelse.

Slaget ved Manzikert ble kjempet nær byen i august 1071. Den bysantinske hær omfattet mellom 40.000 og maksimalt 60.000 mann,[1] hvorav muligens ikke samtlige deltok under selve slaget. Seldsjukkenes hær var noe svakere enn dette.

Blant soldatene var det mange fremmede leiesoldater. Blant annet dreide dette seg om frankere det vil si normannere, arabere, petsjeneger, georgiere, abkhasere, khasarer, alanere, kumaner og armenere for Bysants.

Det var interne motsetninger innen den bysantinske overkommando vedrørende felttogets strategiske og taktiske ledelse. Man hadde bare foretatt en mangelfull rekognosering av slagfeltet. De 400 frankiske (det vil si franske og normanniske) leiesoldater under Roussel Phrangopolos vegret seg mot å ta del i kamphandlingene, de kumanske og petsjenegisle leiesoldater hadde allereden kvelden før gått over til fienden. Fremfor alt Andronikos Dukas' forræderi utløste panikk i den bysantinske hærs rekker. Andronikos Dukas kommanderte de bysantinske reservetropper.

Den seldsjukkiske sultan Alp Arslan samlet sin hær og gav demn en oppildnende tale, kledt i hvite gevandter som minnet om et islamsk likklede, om morgenen dagen før slaget stod.[2] Det formidlet at han selv var villig til å sette livet på spill, og dette inngav styrkene mot. Romanos var ikke klar over at han hadde mistet deler av sine styrker og rykket frem og inn i Manzikert; seljukkene svarte med heftige angrep med bueskyttere. Dagen etter oppdaget avdelinger av den bysantinske styrker den seldsjukkiske hær og ble tvunget til å retirere til Manzikert. Den armenske general Basilakes ble sendt ut med noe kavalleri ettersom Romanos ikke trodde at det dreide seg om Alp Arslans samlede hær. Kavalleriet ble knust og Basilakes tatt til fange. Romanos satte sine styrker i formasjon og sendte ut sin vendre flanke under Bryennios, som ble nesten omringet av de raskt fremrykkene tyrkerne og måtte trekke seg tilbake atter en gang. De seldsjukkiske styrker gjemte seg blant høydene om natten, slik at Romanos ikke klarte å gå til motangrep.[3]

Bysantinerne led til slutt et knusende nederlag, og Alp Arslan tok keiser Romanus IV Diogenes til fange. Nederlaget førte til omfattende religiøs og etnisk omveltning i Anatolia ettersom de muslimske seldsjukkene vant kontroll over Anatolia. De opprettet sultanatet Rum, forløperen til Det osmanske riket.

For Bysants var tapet av Anatolia et ødeleggende slag ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket, og dets dager som stormakt var med dette over. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr. Strässle, Mantzikert (60.000); Michael Angold: The Byzantine Empire, 1025–1204. 2. Auflage. London/New York 1997, s. 44 (40.000); Ralph-Johannes Lilie: Einführung in die byzantinische Geschichte. Stuttgart u. a. 2007, s. 201 (40.000 til 60.000). Høyere overslag er ikke holdbare, ettersom den samlede styrke til alle bysantiniske tropper i 1071 var på i undergant av 100.000 mann. Jfr. også John Haldon: Warfare, state, and society in the Byzantine world, 565-1204. London 1999, S. 103 f.
  2. ^ Carole Hillenbrand (2007), Turkish Myth and Muslim Symbol: The Battle of Manzikert
  3. ^ Konstam, Angus (2004). The Crusades. London: Mercury Books. s. 41. ISBN 0-8160-4919-X.