Queens of the Stone Age

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Queens of the Stone Age
Queens of the Stone Age
Opphav USA Palm Desert, California
Periode 1997 – i dag
Sjanger Hard Rock
Alternativ rock
Plateselskap MCA Music, Inc., Interscope
Nettsted Queen Of The Stone Age Homepage
Medlemmer
Josh Homme
Troy Van Leeuwen
Joey Castillo
Dean Fertita
Michael Shuman
Tidligere medlemmer
Nick Oliveri
Mark Lanegan
Alfredo Hernandez
Gene Trautman
Alain Johannes
Natasha Schneider
Matt Cameron

Queens of the Stone Age (stundom forkortet til QOTSA eller kun referert til som «Queens») er et amerikansk rockeband fra Palm Desert, California, som ble dannet i 1997.

Bandet ble opprinnelig dannet under navnet Gamma Ray av gitaristen Josh Homme. Bandet har utviklet en musikkstil basert på tung, gitar-riff som Homme selv har beskrevet som «robotrock», og sagt at han «ønsket å skape en tung lyd basert på en solid jam, og bare banke det inn i hodet ditt». Gruppa har ofte blitt beskrevet som «stoner-rock», en betegnelse som kan hentyde på både narkotika og steinalder. Bandet selv har avvist betegnelsen.[1][2] Bandets musikk har siden utviklet seg til å innbefatte en rekke ulike musikkstiler og inspirasjoner.

Medlemmer og gjesteartister[rediger | rediger kilde]

En ting som kjennetegner Queens of the Stone Age er det store gjennomtrekket av musikere, samt bruken av gjesteartister. Gruppens originalbesetning besto av Homme, hans tidligere Kyuss-kolleger Nick Oliveri (bass) og Alfredo Hernandez (trommer), samt gitarist og keyboardist Dave Catching. Josh Homme er i dag det eneste gjenværende medlemmet av originalbesetningen.

Blant de musikere som har spilt sammen med bandet er Dave Grohl (Foo Fighters og Nirvana), Matt Cameron (Soundgarden og Pearl Jam), Rob Halford (Judas Priest), Alain Johannes og Natasha Schneider (Eleven), Shirley Manson (Garbage) og Mark Lanegan (Screaming Trees).

Troy Van Leeuwen, gitarist (A Perfect Circle, Failure) og Joey Castillo, trommis (Danzig) ble begge med bandet på turné i 2002. Castillo fikk den relativt vanskelige jobben med å «erstatte» Dave Grohl, som inntil da hadde vært med på turnéen. Både Van Leeuwen og Castillo har vært med som faste medlemmer i bandet siden dette.

Alain Johannes ble med som bassist i bandet fra 2004, og var med i studio både på Lullabies to Paralyze (2005) og Era Vulgaris (2007). Han er også vært med på Songs for the Deaf (2002). På deres nåværende turné har de fått med seg Michael Schuman (fra Wires of Fire) på bass.

Mark Lanegan har vært med bandet på alle platene unntatt debutplaten. Josh Homme ville at Lanegan skulle bidra også på debuten, men på grunn av forskjellige timeplaner var ikke dette mulig. På turnéen som fulgte utgivelsen av Songs for the deaf var han mer eller mindre et fast medlem, men etter dette har han vært relativt fraværende både i studio og live. Hans bidrag til platen Era Vulgaris (2007) kan knapt høres – han synger kun på låten «River in the road». Lanegan selv sier han er mer som en «maskot» for bandet; en venn som er med når han har mulighet til det.

Album[rediger | rediger kilde]

Bandets debutalbum Queens of the Stone Age ble utgitt i 1998, og ble fulgt av Rated R i 2000. Begge albumene fikk gode kritikker, men oppnådde ikke spesielt høye salgstall. Gjennombruddet kom i 2002 med deres tredje album Songs for the Deaf og singelen «No One Knows».

Bandets fjerde album Lullabies to Paralyze ble gitt ut i mars 2005, men dette albumet fikk en heller lunken mottagelse. Mange savnet Nick Oliveris energi og musikalske bidrag. Platen debuterte på 5.plass på den amerikanske Billboard-listen.

12. juni 2007 kom bandets foreløpig siste plate, Era Vulgaris. Det har fått en mer blandet mottagelse enn Lullabies to Paralyze; noen mener at det er bandets beste hittil, mens andre mener bandet aldri vil bli det samme uten Oliveri. Tittelen er latinsk og referer til «the common age» – dagens tidsalder. Navnet kan også gi assiasjoner til «en vulgær era». Bandet selv sier de liker at tittelen er vag og kan tolkes på flere måter. Promoteringen av platen er inspirert av 50-talls markedsføring, der, i følge Homme, «Drippy the oil drip» solgte olje og Fred Flintstone solgte sigaretter. Platens cover prydes av de sprukne lyspærene Bulby og Patchy, og flere små videosnutter med Bulby i hovedrollen ble laget og postet på bandets Myspace og på Youtube. I tillegg ble tittelsporet (bl.a. med Trent Reznor fra Nine Inch Nails på vokal) med hensikt lekket ut på nettet noen måneder før utgivelsen. Fansen fikk beskjed om å «upload it and spray it like time released graffitti [sic] on the websites of places it does not belong.»


Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Faste medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]