Manihalvøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Hellas hvor Peloponnes er framhevet. Mani er den midterste halvøya på Peloponnes.

Manihalvøya (gresk: Μάνη, Mánē), også lenge kjent ved sitt middelaldernavn Maina eller Maïna, er en geografisk og kulturell enhet i Hellas. Hovedstaden er Areopoli. Manihalvøya er den sentrale halvøya mellom to andre halvøyer som strekker seg sørover og ut i Middelhavet fra Peloponnes i sørlige Hellas. I øst for halvøya er Lakoniabukta og i vest er Messiniabukta. Halvøya danner en fortsettelse av fjellkjeden Taygetos, den vestlige ryggen av Peloponnes. De som bor på Manihalvøya kalles for manioter (gresk: mανιάτεσ, maniátes).

Geografi[rediger | rediger kilde]

Det offisielle flagget til Manihalvøya.

Terrenget på halvøya er fjellrikt og vanskelig tilgjengelig. Navnet Mani er først antatt å ha kommet fra venetianske ordet mano i betydning «hånd», men det var grunnet at venetianerne bygget en festning kalt for De Le Maina for hånd. Lingvistisk har navnet Mani sin opprinnelse i det gresk ordet Manîa (Μανία), i betydningen «gal» eller «vill» som i seg selv har sin opprinnelse fra det antikke greske ordet Manîsomai (Μανήσομαι), i betydningen å «bli gal» eller full av «raseri». Det norske ordet «mani» (som i manisk) har utviklet seg fra dette.[1]

Siden de eldste tider og fram til slutten av 1900-tallet var det mange landsbyer på Manihalvøya som man kun komme fram til via sjøvegen. I dag strekker en smal og svingete veg seg langs vestkysten fra Kalamata til Areopoli, deretter sørover til Akrotainaro (den spisse enden som er det punktet på det greske fastlandet som ligger aller lengst sør) før den svinger nordover mot Gytheio.

Mani har tradisjonelt blitt inndelt i tre regioner:

  • Exo Mani (Έξω Μάνη) eller Ytre Mani i nordvest,
  • Kato Mani (Κάτω Μάνη) eller Nedre Mani i øst,
  • Mesa Mani (Μέσα Μάνη) eller Indre Mani i sørvest.

En fjerde region kalt for Vardounia (Βαρδούνια) i nord er tidvis inkludert, men var historisk aldri en del av Mani. Vardounia var en region mellom Mani og Lakonia som ble okkupert av muslimske tyrkere og albanere under den osmanske okkupasjonen av det meste av Hellas.

Administrativt er Mani i dag delt mellom prefekturene Lakonia (Kato Mani, Mesa Mani) og Messenia (Exo Mani) på Peloponnes, men i antikken lå Mani helt og holdent innenfor Lakonia, et distrikt som var dominert av Sparta. Messenianske Mani (også kalt aposkiaderi, et lokalt uttrykk som betyr «lyssky» eller «skyggefull») mottar mer regn enn lakoniske Mani (også kalt prosiliaki, et lokalt uttrykk som betyr «solfylt»), og er følgelig mer jordbruksproduktiv. Manioter fra hva som nå er messenianske Mani har etternavn som ender i -éas, mens manioter fra hva som nå er lakoniske Mani har etternavn som ender i -ákos; i tillegg finnes endelsen -óggonas, en forvrengning av éggonos, «sønnesønn».

Historie[rediger | rediger kilde]

Dimitrios Makris, en gresk klephthøvding på 1800-tallet.[2]
Havnen i byen Gythio.
Tårnhus i landsbyen Vatheia på Mani.
En karakteristisk husdør i Gythio

Det har blitt avdekket tidlig bosetning fra gresk steinalder ved neolittiske levninger i de mange grottene langs kysten. Homer referer til et antall byer i regionen, og en del gjenstander fra den mykenske perioden (1900-1100 f.Kr.) har blitt funnet. Området ble bosatt av dorere en gang rundt 1200 f.Kr. og ble etter hvert underlagt Sparta. Etter at Spartas makt ble ødelagt på 200-tallet f.Kr. ble de ulike regionene på Manihalvøya selvstyrte.

Området ble underlagt Romerriket og da dette riket delte seg i to på 400-tallet e.Kr. ble det underlagt det bysantinske rike, den østlige delen av det tidligere Romerriket. Da makten til bysantinerne avtok drev halvøya ut av rikets kontroll. Festningen Maini i sør ble områdets sentrum. I de påfølgende århundrer ble halvøya kjempet over av bysantinerne, frankerne og muslimene.

Etter det ødeleggende fjerde korstog som plyndret Konstantinopel og la det bysantinske rike i grus for en tid, okkuperte italienske og franske (kjente kollektivt av grekerne som «frankere») Peloponnes og opprettet fyrstedømmet Akhaia.[3] De bygget festningene Mystras, Passavas, Gustema (Beaufort), og Store Maina. Området falt inn under bysantinsk styre på nytt etter 1262, og utgjorde da en del av despotatet Morea.

I 1460, etter at Konstantinopel falt, havnet også Morea inn under det osmanske rike. Mani var ikke undertrykket og beholdt sitt indre selvstyre, men ble tvunget til å betale en årlig skatt. Lokale høvdinger styrte Mani på vegne av osmanerne som bey. Da den osmanske makten ble svekket ble fjellene på Manihalvøya et tilfluktsted for klephtere, grekere som flyktet fra den osmanske undertrykkelsen og kjempet mot dem der de kunne, men de var også regulære banditter og overfalt ofte andre reisende. Det er bevis på en betydelig utvandring av grekere fra Mani til Korsika i løpet av den osmanske epoken.[4][5]

Petros Mavromichalis, den siste bey i Mani, var en av lederne i den greske selvstendighetskrigen mot den muslimske, osmanske undertrykkelsen. Han proklamerte den greske revolusjonen i Areopoli den 17. mars 1821. Maniotene bidro stort til kampen, men straks gresk uavhengighet var vunnet, ville de beholde lokalt selvstyre. I løpet av styret til Ioannis Kapodistrias motsatte de seg med vold innblanding utenfra, til det punkt hvor de drepte Kapodistrias.

I 1878 reduserte den greske regjeringen det lokale selvstyret på Manihalvøya, og området havnet gradvis i bakevje; innbyggerne oppga landet ved å utvandre. Mange dro til de større greske byene, men også til Vest-Europa og til USA. Det var ikke før på 1970-tallet da det ble bygget nye veger som støttet veksten av turistindustrien at Mani igjen fikk en voksende befolkning og ble framgangsrik. Maniotene er kjent for deres sta og gjenstridige vesen, ville natur, konservative synspunkter, tidvis ekstreme nøysomhet, og deres sjalu bevoktning av familieeiendommer.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Til tross for regionens regnfattighet, er Mani kjent for sine særegne kulinariske produkter som glina eller syglino (svinekjøtt eller svinesaus røkt med aromatiske urter som timian, oregano, mynte og videre, og lagret i smult sammen med appelsinskall). Mani er også kjent for særdeles kvalitetspreget ekstra-jomfruelige olivenolje, mykpresset fra delvis modne oliven. Disse er organisk dyrket på fjellterrasser. Den lokale honningen er også av meget god kvalitet.

I dag er kystlandsbyene på Manihalvøya preget av kafeer og små butikker for turistene. Halvøya tiltrekker seg turister på grunn av sine bysantinske kirker, frankiske festninger, avsidesliggende sandstrender og vakre landskap. En del populære strender i sommermånedene er Kalogria og strendene ved Stoupahavnen, men Kardamyli og Agios Nikolaos har gode grus- og sandstrender. De gamle tårnhusene på Mani (pyrgospita) er også mål for turister og en del av dem tilbyr husly og bekvemmeligheter for besøkende. Dirosgrottene ved Oitylo som har både stalaktitter og stalagmitter er også populære blant besøkende. Ettersom de er delvis under vann blir de besøkt i smale gondollignende båter.

Gytheio, Areopoli, Kardamyli, og Stoupa er fylt med turister i løpet av sommermånedene, men regionen er generelt stille om vinteren. Mange innbyggerne arbeider som olivenbønder og benytter vintermånedene til olivenhøsting og prosessering. En del av landsbyene i fjellene er i mindre grad orientert mot turister og har ofte få beboere. Som en av de mest tradisjonelle og konservative regioner i Hellas, er Manihalvøya attraktiv for det høyreorienterte Néa Dimokratía (gresk: Νέα Δημοκρατία).

Grunnet det golde landskapet er Mani utsatt for ville skogbranner, noe som skjedde sommeren 2007.

Religion[rediger | rediger kilde]

Kristendommen spredte seg sent til maniotene. De første greske templer som ble konvertert til kirker skjedde en gang på 900-tallet. En bysantinsk-gresk munk født i regionen Pontos i Anatolia, kalt for Nikon metanoitten (gresk: Νίκων ὁ Μετανοείτε), fikk støtte fra den kristne kirke til å misjonere i områder som hadde opprettholdt sine gamle tradisjoner. Området Peloponnes var tilsynelatende fylt av demoner som Nikon tilsynelatende måtte hele tiden kjempe imot. Han kom til Manihalvøya i den siste halvparten av 800-tallet. Det tok rundt 200 år før de gamle hedenske tradisjoner var borte og innbyggerne aksepterte kristendommen. Etter dette ble han helgenforklart av den gresk-ortodokse kirke og ble skytshelgen av både Mani og Sparta.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka: «Mani».
  2. ^ Dontas 1966, s. 24: «Born in 1800, Demetrios Makris, a kleftis, had succeeded his father to the kapetaniliki in the district of Zyghos. A simple yet very stubborn man, like Dimo - Tselios he was a great patriot.»
  3. ^ Lock, Peter (2006): «Achaia» i: Murray, Alan V.: The Crusades: An Encyclopedia 1. Santa Barbara: ABC-CLIO. OCLC 70122512, s. 5–8.
  4. ^ A Few Dates in the History of Cargèse
  5. ^ Milestones in the history of the Greek village Cargese

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mani – bilder, video eller lyd

Koordinater: 36°34′05″N 22°25′43″Ø