Humoralpatologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Uttrykkssymboler som illustrerer humoralpatologiens fire «humør» hos noen som ikke har «friske kroppsvæsker». fra venstre: kolerisk (overskudd av gul galle), melankolisk (svart galle), flegmatisk (slim/snørr), sangvinisk (blod).

Humoralpatologi (engelsk Humourism) var en teori om menneskets fysikk som ble utviklet i antikkens Hellas og Roma, og var det rådende synet blant europeiske leger fram til moderne medisinvitenskapens gjennombrudd på 1800-tallet.

Begrepet humor er i seg selv avledet fra humoralpatologi fra antikkens Hellas, χυμός, chymos, bokstavelig «saft» eller «sevje» (latin humor), siden forstått generelt som væske, ved at disse i overført betydning kontrollerte menneskelig helse, og for humorens del, også dens sinnsbevegelser og stemning

Teorien[rediger | rediger kilde]

Den humoralpatologiske teorien er basert på en manglende kunnskap om den menneskelige kroppens indre funksjoner, noe som ble kompensert med observasjoner av det som kom ut av den, blant annet ulike former for væsker, i henhold til om legemet var friskt eller sykt. Humoralpatologi er således en teori som er bygd opp om hvordan kroppens elementer og funksjoner skal forholde seg til hverandre for at menneskets legeme skal være ved god helse. Hos det friske menneske må det herske en balanse mellom kroppens primære kvaliteter (varme, kulde, våthet og tørrhet). Om denne balansen forrykkes gjennom et en eller flere av disse kvaliteter kommer i større eller mindre utstrekning enn normalt vil det medføre at kroppens helse også forrykkes, og legemet blir sykt.

Sykdomsoppfatningen og behandlinger bygger på læren om det fire væskene. Hver og en av kroppsvæskene ble antatt å ha en kombinasjon av to egenskaper, hvilke gikk på temperatur og fuktighetsgrad. Således var den gule galle varm og tørr, den svarte galle kald og tørr, snørr kaldt og fuktig, blodet varmt og fuktig. Om den normale proporsjonen mellom kroppsvæskene ble forrykket oppsto det en patologisk tilstand hvor noen av de ovennevnte egenskapene kom i overvekt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Veggmaleri fra 1100-talet, Anagni i Italia, som avbilder medisinens to store, Galenos og Hippokrates, til tross for at de ikke var samtidige.

At humoralpatologien eksisterte før den hippokratiske tiden har vi belegg for fra eksempelvis oldtidens Egypt, men det var Hippokrates (460-377 f.Kr.) fra øya Kos som skilte legekunsten fra filosofien og systematisk begynte å gruppere medisinske fakta som ble begrunnet på eldre oppfatninger.

Mye av det som er tilskrevet Hippokrates kan ha bli sagt av andre grekere som arbeidet i den hippokratiske ånd. Tiden før denne foregangstiden i medisinens begynnelse medvirket mange ulike leger som hjalp til å skille medisinen fra religiøse betraktninger. En av disse var Empedokles fra Agrigentum (Agrigento), som grunnla læren om de fire elementene: ild, vann, jord og luft, motsvarende til de fire grunnleggende egenskapene: varme, fuktighet, tørke og kulde.

Senere kom blant annet Polybos, elev og svigersønn av Hippokrates, som utviklet det medisinske tankegangen gjennom å tilføre de fire saftene eller væskene i kroppen i analogi med de fire elementene som på grunn av sin vekslende blanding bestemte forholdet mellom helse og sykdom.

Humoralpatologien i dens helhet kom å bli sammenstilt av den greske legen Claudius Galenos (130-200 e.Kr.) som hovedsakelig var virksom i Roma. Det er blitt sagt at han utga rundt 500 bøker. Systematiseringsarbeidet hadde sitt utgangspunkt i Hippokrates skrifter, og Galenos ble den som ordnet og sammenfattet antikkens medisinske kunnskap til et altomfattende system i tilslutning til Aristoteles’ oppfatning om naturens virkning. Galenos tankegang utgjør et embryo til en empirisk medisinsk teori og helse og sykdom.

Med hensyn til de ulike kombinasjonsmulighetene mellom de fire kroppsvæskene utviklet Galenos den tidligere læren fra Hippokrates og satte opp sin åtte sykelige blandinger, samt sin klassiske lære om betennelse.

Koblingen til temperamentslæren[rediger | rediger kilde]

Selv ulike personlighetstrekk kan kobles sammen med fordelingen av de fire kroppsvæskene. For eksempel mente man at uvanlig melankolske mennesker hadde et overskudd av svart galle. De ulike væskene, som hadde sin motsvarighet i de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, antok man ble produsert av hver sine organ. Gjennom å studere blod og urin kunne man se hvilke væsker som var dominerende. Den væsken som hadde overvekt påvirket det menneskelige temperament og karaktertrekk i henhold til følgende skjema:

Luft ble betraktet som motsvarighet til kroppsvæsken blod (latin sanguis, gresk haima) som man mente ble produsert i hjertet. Overskudd av blod skulle gjøre en persons temperament sangvinsk, noe som ble karakterisert av at man var glad, optimistisk og lett til sinns. Ild ble betraktet som en motsvarighet til gul galle (gresk chole) som man mente ble produsert i leveren, og ved overskudd fikk en person et kolerisk temperament, og dermed oppfarende og heftig. Jord ble koblet til svart galle (gresk melan = svart), og ble antatt produsert i milten, og i overskudd vil en person få et melankolsk temperament, det vil si dyster og sørgmodig (deprimert). Vann hadde sin motsvarighet til slim (gresk phlegma) og dette mente man ble produsert i hjernen og ved overskudd ble man rammet av doven og langsom, det vil si gi personen et flegmatisk temperament.

Behandlingsmetoder[rediger | rediger kilde]

Anatomisk tegning som viser menneskets større muskelgrupper, fra Encyclopédie.

I praksis gransket legene dens sykes symptomer gjennom for eksempel å studere urinens kvalitet og følge sykdommens ulike faser ved pasientens sykeseng. Legene stolte på naturens egen legende kraft. Likeledes ordinerte Galenos mosjon og utluftning som middel for å drive ut skadelige emner. Videre ble det benyttet medisiner, blant annet opium som man mente framkalte kulde i tilfeller hvor varmen var for stor. Man la vekt på massasje, samt bad- og varmebehandling. For å få balanse i kroppsvæskene var det vanlig med avledende og utdrivende behandling. Av væskene ble slimet og snørret, som man antok hørte til hjernen, ble tilskrevet en stor rolle som en sykdomsrelatert faktor. Det gjaldt derfor å underlette naturens egen legningsprossess, og det enkleste var å tappe ut de væsker som hadde ført til ubalanse i kroppens, og da ble årelatning tatt i bruk. Årelatning førte i praksis til at leger tok livet av flere mennesker enn de reddet ved at de svekket allerede syke mennesker ved å fjerne blodet deres.

Kirurgi var i alminnelighet behandling av ytre skader som sår. Menneskekroppens oppbygning og virksomhet ble først forstått bit for bit i løpet av renessansen, mens legene hadde knapt med effektive medisiner og behandlingsformer. I det ligger årsaken til humoralpatologien var virksom såpass lenge til tross for dens åpenbare mangler og at den begynte å bli satt spørsmålstegn ved allerede på 1500-tallet. I tillegg hadde var det en stor tro på visdommen i antikkens filosofi og autoriteter, og knapt noen var større enn Galenos.

Den tekniske og naturvitenskapelige utviklingen gikk ikke raskt nok til å erstatte en foreldet teori med en ny. Det krevdes nye tekniske hjelpemidler for å endre den teoretiske sykdomsoppfatningen. Før man kunne se bakterier og virus i mikroskop kunne man heller ikke forstå smittevegene. Derfor forble legekunsten lenge en teoretisk kunnskap bygd opp rundt filosofisk og logisk resonnement, til tross for at Hippokrates foreskrev det motsatte. De praktiske kunnskapene var begrensede. Fram til 1700-tallet fantes det ikke midler mot bakteriologiske sykdommer, men med denne kunnskapen – innledningsvis inokulasjon og vaksinasjon – kom begynnelsen på en endring. Forståelsen av kroppens oppbyggelse og indre funksjoner skjedde først når det ble tillatt å drive obduksjoner og man fikk tilganng på dugelige mikroskop.

Den moderne legevitenskapens gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Rudolf Virchow

I 1858 oppga man helt og holdent teorien om de fire kroppsvæskene. Da forsto man at alle sykdommer utspilte seg i de enkelte cellene inne i den syke kroppens organer mens den feilaktige humoralpatologiske læren hadde fremmet at sykdom hadde sammenheng mellom kroppens væsker var i ubalanse. Cellulærpatologien var blitt utviklet av Rudolf Virchow (18211902) i Berlin og innebar en revolusjon innen medisinen med nye tankemåter på alle medisinske områder. Læren om sykdommens oppkomst gjennom rubbninger i cellenes livsfunksjoner ble utformet av Virchow i 1856 og publisert i hans banebrytende arbeide Die Cellularpathologie (1858): enhver celle oppstår fra en annen celle og har en viss form form for selvstendighet. Patologisk anatomi generelt ble videreutviklet av Karl von Rokitansky (18041878) i Wien. Samtidig ble det gjort fundamentale oppdagelser innen bakteriologien av Louis Pasteur (18221895) og hans medarbeidere i Paris, parallelt av Robert Koch (18431910) og andre i Berlin.[1]

Humoralpatologien i dag[rediger | rediger kilde]

Selv om humoralpatologien er avskaffet innen den vitenskapelige medisinen gjenfinnes den fortsatt i visse folkelige sykdomsoppfatninger og hos naturfolk. En grunntanke helt siden Hippokrates og Galenos dager har vært at helsen er identisk med det biologisk naturlige eller det biologisk normale. En person som i visse henseende avviker fra hva som blir ansett som naturlig eller normalt er det i dette henseende sykt eller defekt. Et meget høyt blodtrykk er unormalt, en meget lav blodsukkergehalt er unormalt, en forhøyd senkning er unormalt, altså signaliserer alle disse tilstand i henhold til dette tankesettet en sykdom. Denne tanken ligger dypt hos de fleste moderne mennesker. Både lekmenn og leger snakker ofte om sykdom som unormalt eller en anormal tilstand; helsen består av en normal kroppstilstand.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lærum, O. D.: Magnus Haaland – en pioner i internasjonal kreftforskning, merk at det er en årstallfeil i kilden Tidskrift for Den norske legeforening

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]