Innocens III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Innocens III
Innocentius III
Innocens III
Født ca. 1161
Gavignano ved Roma
Død 16. juni 1216
Perugia
Dåpsnavn Lotario dei conti di Segni
Valgt januar 1198
Innsatt januar 1198
Saligkåret -
Helligkåret -
Forgjenger Celestin III
Etterfølger Honorius III

Innocens III (Lotario dei conti di Segni; født ca. 1161 i Gavignano ved Roma, død 16. juni 1216 i Perugia i Umbria) var pave fra januar 1198 til sin død.

Han var sønn av grev Tasimund av Segno og nevø av pave Klemens III. Ni medlemmer av hans slekt på farssiden hadde vært paver, og hans mor var fra den romerske adelsfamilien Scotti. Lotario fikk sin utdannelse i Roma, Paris (under Peter av Corbeil) og Bologna (under Huguccio). Som student i Paris bygget han opp et nettverk til dem som siden ble kirkens toppfigurer overalt i Europa, slik som Anders Sunesen, den danske erkebiskop som siden satt med ansvaret for korstog og misjon i hele Baltikum.[1] Han ble regnet som intellektuell, og som en av tidens største kirkerettseksperter.

Etter pave Alexander IIIs død reiste han tilbake til Roma og hadde forskjellige embeter under Lucius III, Urban III, Gregor VIII og Klemens III. I 1190 ble han utnevnt til kardinal. Pave Celestin III tilhørte en gren av Orsinislekten, som hadde et langvarig fiendskap med Lotarios slekt, og han forlot derfor Roma under hans pontifikat og bodde i Anagni.

8.januar 1198 døde Klemens III, og samme dag som han ble gravlagt, ble Lotario valgt til pave med navnet Innocens III. Han lot seg innsette på apostelen Peters dag, 22.februar, for å understreke hvor han fikk sin myndighet fra. Han startet viktige brev med formuleringen: «Gjennom meg taler Peter, ja, Kristus selv.» Hans første gjerning som pave var å beordre kong Filip August av Frankrike til å ta tilbake sin dronning, den danske prinsesse Ingeborg, som han hadde giftet seg med i 1193, men sendt av gårde til et fjerntliggende slott morgenen etter, mens han svor at han aldri ville se henne igjen. I de tyve årene som gikk før han faktisk sendte bud etter henne, ble han neddynget i brev fra Innocens med formaninger om kvinners rettigheter i ekteskapet – enda Innocens selv visste at han var avhengig av Filip Augusts støtte hvis han skulle lykkes i å befri Jerusalem fra muslimene.[2] Men Ingeborg var søster til Valdemar Seier, som forberedte seg på korstog mot Øsel (våre dagers Estland) straks han var kronet til konge første juledag 1202. Valdemar dro derfor ikke til Øsel bare for å sette en stopper for estiske plyndringstokter, men først og fremst i håp om å skaffe sin søster et bedre liv – for Innocens lønnet Valdemars korstogsiver med å legge press på franskekongen om å ta Ingeborg til nåde.[3]

Siden Henrik VIs død i 1197 hadde den tysk-romerske tronen stått tom. Innocens benyttet seg av dette maktvakuumet for å svekke tysk innflytelse i Italia. Hans første handling var gjenopprettelse av pavens verdslige makt i Roma. Prefekten, som styrte byen som keiserens representant, sverget troskap til paven. Innocens krevde også å få tilbake Romagna og Ancona fra Markwald av Anweiler og brukte pavelige tropper for å presse gjennom dette. Han sørget også for å ta hertugdømmene Spoleto, Assisi og Sora fra Konrad av Uerslingen.

Den fire år gamle Fredrik II ble konge over tyskerne. Innocens aksepterte Fredriks krav på tronen først etter at han hadde avstått visse privilegier (De fire kapitler) som Vilhelm I av Sicilia tidligere hadde presset pave Hadrian IV til å innvilge. Innocens innsatte deretter Fredrik som konge av Sicilia i november 1198, og arrangerte det slik at den unge kongen giftet seg med enken etter Emerik av Ungarn i 1209.

I 1199 approberte han Den tyske orden som ridderorden.

Etter Henrik VIs død hadde man valgt to personer til keisere: Filip av Swabia og Otto av Wittelsbach. Paven støttet Otto IV og truet enhver som ikke anerkjente ham som keiser med ekskommunikasjon.

I dekretet Venerabilem fra mai 1202 gjorde Innocens det klart for de tyske fyrstene hvordan han så på forholdet mellom keiserriket og pavedømmet. Dekretet ble senere innlemmet i kirkelovsamlingen. Blant viktige punkter er: Det er paven alene som har rett til å bedømme om en konge er verdig til å bli keiser, og i tilfelle at to blir valgt, er det paven som skal forhandle eller uttale seg til fordel for en av de to.

I 1207 ombestemte Innocens seg, og uttalte seg til fordel for Filip. Han sendte kardinaler til Tyskland for å overtale Otto til å trekke seg. Otto valgte i stedet å få Filip myrdet, noe som skjedde 21. juni 1208. På møtet i Frankfurt 11. november 1208 ble Otto anerkjent som konge, og paven inviterte ham til Roma for å bli kronet som keiser. Kroningen fant sted 4. oktober 1209. Før kroningen måtte Otto love å avgi Spoleto og Ancona til pavestolen og ikke blande seg inn i valg til kirkelige embeter. Dette og andre løfter ble nedfelt i stipuleringen fra Neuss, som ble gjentatt i Speyer i 1209.

Kort tid etter kroningen tok Otto Ancona, Spoleto og andre kirkelige områder og ga dem til sine vasaller. Han invaderte også Sicilia. Dette førte til at han ble ekskommunisert 18. november 1210. Paven fikk de fleste av de tyske fyrstene til å fordømme den ekskommuniserte keiseren og til å velge Fredrik II i hans sted. Fredrik ga samme løfter som Otto IV og ble kronet i Aachen 12. juli 1215.

Otto, som var nevø av Johan uten land av England, allierte seg med sin onkel for å kjempe mot Filip August av Frankrike. Han led nederlag i slaget ved Bouvines (i dagens Belgia) 27. juli 1214. Etter dette mistet han all innflytelse og etter hans død 19. mai 1218 var det ikke lenger strid om Fredrik IIs plass på keisertronen.

Innocens var opptatt av å bekjempe heresi og fikk blant annet kastet ut alle manikeere fra pavestatene. Under ledelse av Simon de Montfort ble det startet et felttog mot albigenserne, kjent som Albigenserkorstoget.

I 1198 oppfordret han til et fjerde korstog. Han henvendte seg til riddere og adelsmenn i Europa og ikke til kongene, da han foretrakk at Richard Løvehjerte, Filip II av Frankrike og hans tyske fiender ikke deltok. Lite skjedde før i 1200, da et korstog ble organisert fra Champagne. Republikken Venezia omdirigerte dette, og sørget for at Zara ble plyndret i 1202 og Konstantinopel i 1204. Innocens var så misfornøyd at han ekskommuniserte korsfarerne allerede ved utreisen. Som et resultat av korstoget ble det etablert et latinsk kongedømme i Konstantinopel, og det ble en viss kommunikasjon mellom øst- og vestkirken.

I sin korstogsbulle Quia maior våren 1213 hevdet Innocens at dyrets tall i Johannes' åpenbaring, 666, også passet til Muhammed, at islam derfor ville gå under etter 666 år, og at nesten 600 av disse allerede var gått. Han bedyret at deltakelse i korstog ville gi avlat, mens svake og gamle kunne nøye seg med å betale en stedfortredende korsfarer, der både de selv og stedfortrederen ville oppnå avlat. En korsfarer med lån oppnådde at både lån og renter ble stilt i bero så lenge han var på korstog, også om han hadde lånt hos jøder. All handel med muslimer ble forbudt og strengt straffet, særlig salg av jern, tømmer og annet krigsmateriell. Han påbød også at menighetene hver søndag før nattverden skulle ligge flatt på gulvet mens prestene sang utvalgte salmer (Reis deg, Herre, og dine fiender skal spres og Gud, hedningene er kommet inn i din arvelodd). Før nattverd skulle så presten be Gud om å rive sin sønns land ut av hendene på korsets fiender.[4]

Han innkalte til fjerde Laterankonsil, som i katolsk forstand regnes som det 12. økumeniske konsil. Innocens presederte ved konsilet i 1215. Det ble blant annet vedtatt å sende et femte korstog, samt at det ble utstedt 70 reformdekreter. Biskop Albert av Riga klarte ved dette konsilet også å overbevise paven om at Riga-området var jomfru Marias arveland og nesten like viktig som det hellige land, noe som førte til en strøm av pilegrimer til Rigas Mariakirke og økonomisk oppblomstring for regionen, ikke minst fordi Innocens også ble overtalt til å forby handel i andre av regionens byer.[5]

Innocens døde i Perugia og ble gravlagt i katedralen der. I desember 1891 fikk pave Leo XIII flyttet hans jordiske levninger til Laterankirken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 114), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  2. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 114-15)
  3. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 141)
  4. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 146-47)
  5. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 111)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Celestin III
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Honorius III