Avlat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Avlat eller indulgens er i den romersk-katolske kirke en ettergivelse av timelig (jordisk) straff som mennesker ifølge katolsk lære må sone for syndige handlinger de har begått. Bakgrunnen er at den katolske kirke mener at synd fører til skyld, som må skriftes, og straff som må avtjenes. Denne straffen kan avtjenes på tre måter: Ved å gjøre bot, ved å gjøre handlinger som gir avlat, eller i skjærsilden etter jordelivet.

Skriftemål, botøvelser og avlat[rediger | rediger kilde]

Ifølge katolsk lære tilgis syndene i skriftemålet slik at det ikke lenger finnes skyld. Men straffen gjenstår. Presten som tar imot skriftemålet vil oppgi en bot man skal utføre, men man anser at denne ikke alltid er tilstrekkelig; blant annet dekker den ikke straff for mindre synder som er tilgitt gjennom den allmenne syndsbekjennelse i messen. For å sikre at denne straffen er sonet, er avlat den beste mulighet i det jordiske liv, og mange velger derfor å utføre de handlinger som fører til avlat.

Kriteriene for å få avlat er at all synd er skriftet og tilgitt, at man har et oppriktig ønske om ikke å synde mer, og at man utfører en av de foreskrevne handlinger. Den mest kjente av disse handingene er å foreta en pilegrimsreise til Roma i et hellig år, og gå gjennom en av de hellige porter. Men det er også knyttet avlat til for eksempel det å be visse bønner i tilknytning til messen. Det er den apostoliske skriftemålsdomstolen som administrerer oversikten over hvilke handlinger som gir avlat.

Avlaten kan være plenær (fullstendig) eller partiell (delvis). Dersom man utfører en handling som gir plenær avlat, men ikke helt oppfyller kravene, kan man allikevel oppnå partiell avlat. Det er også mulig å få avlat på vegne av en avdød person for å forkorte vedkommendes tid i skjærsilden.

Avlatshandel[rediger | rediger kilde]

Fordi botsøvelsene kunne være svært strenge, etablerte den katolske kirken en praksis i middelalderen som innebar at syndere kunne gi pengegaver til kirken isteden. Dette utviklet seg i seinmiddelalderen til misbruk og etter hvert handel med avlatsbrev, det vil si skriftlige dokumenter som beviste at vedkommende hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for syndene sine. Dette var særlig utbredt i Tyskland, der den mest kjente avlatshandleren var Johann Tetzel. Slik handel ble blant annet brukt til å finansiere byggingen av den nye Peterskirken i Roma. Avlatshandelen i den katolske kirkes lære og praksis var noe av det reformatoren, Martin Luther, reagerte sterkest mot. Etter ca. 1550 har avlatshandel vært forbudt i den romersk-katolske kirken.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Indulgences – bilder, video eller lyd