Anders Sunesen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1800-talls fremstilling av Anders Sunesen i slaget ved Lyndanisse 1219
Biskopskjelleren på Ivø
Minnesten over Anders Sunesens grav i Lund Domkirke

Anders Sunesen, (også kjent som Andreas Sunonis) født ca. 1167, død 24. juni 1228 var erkebiskop i Lund, Skåne i dagens Sverige (den gang en del av Danmark).

Andreas Sunesen studerte skolastisk filosofi i Paris, i tillegg studerte han rettvitenskap i Bologna og Oxford. I 1194-1195 representerte han prinsesse Ingeborg i Roma og Paris mot hennes gemal, kong Filip II August av Frankrike. Han ble domprost i Roskilde og kong Knud VI.s kansler. Siden etterfulgte han Absalon som erkebiskop i Lund, og i 1201 kronet han Valdemar Sejr til konge, i hvilken forbindelse domkirkens privilegier ble gjenbekreftet.

Korstog[rediger | rediger kilde]

Valdemar Sejr strebet etter å befeste herredømmet over Østersjøen, og som et ledd i denne politikk kan man se det korstog, som brakte Anders Sunesen og hans folk til Estland i 1206. I 1219 foretok erkebiskopen sammen med kongen et nytt korstog, hvor erobringen av det nordlige Estland ble fullbyrdet under slaget ved Lyndanisse. Paven ga sitt samtykke til, at denne delen av landet ble underlagt erkebiskopen i Lunds myndighet. Sunesen skulle således organisere en katolsk kirke blant de nyomvendte estere.

I 1221 kom Anders Sunesen hjem fra Estland. Hans siste livsår ble formørket av sykdom, hvorpå han trakk seg tilbake til sitt gods Ivøhus i det nordøstlige Skåne. Ikke langt derfra i Bækkeskov, lå et premonstratenserkloster, med munker fra , som hadde flyttet hit da deres gamle kloster brente i 1213. Med disse munker som naboer, døde han på Ivøhus i 1228, og ble siden begravet i det nordre sidekor i Lund domkirke. Da graven ble undersøkt i 1833, fant man skjelettet av en høy mann på litt over 60 år. Hans ene ben hadde vært brukket og var ved sammenvoksningen blitt kortere.

Teologen[rediger | rediger kilde]

Som Lund stifts leder, forsøkte han gjennom kompromisser å forlike motstridende anskuelser, spesielt når kirkelov og lokal rettstradisjon kolliderte. Spørsmålet om prestenes sølibat var stadig aktuelt, i det mange prester var gift, mens andre holdt seg med konkubiner. Tross klare signaler fra pavestolen om å straffe de syndige, gikk Sunesen forsiktig frem. Han kjempet også mot rotfestede tradisjoner som blodhevn og jernbyrd.

Via sine studier, var Sunesen i besittelse av en både dyp og vidtomfattende lærdom. Han var ivrig etter å høyne dannelsen hos de temmelig ukyndige lokale menighetsprestene. Disse ble utdannet på den domskole som var knyttet til domkirken i Lund, og Sunesen skjenket skolen et eget bibliotek og et læredikt på latin, Hexaëmeron, til bruk i undervisningen. Han regnes som Danmarks store teolog fra Middelalderen. Han ble etterfulgt av Peder Saxesen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]