Edessa (Mesopotamia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Restene det romerske Edessa finnes i dag som disse søylene ved stedet for borgen Urfa som dominerer bybildet i dagens Şanlı Urfa.
Viser stedet Edessa i dagens Tyrkia.

Edessa (gresk: Eδεσσα) er det historiske navnet på en syrisk[1] by i det nordlige Mesopotamia som ble grunnlagt på nytt på et antikt sted av Selevkos I Nikator. Dagens by er Şanlıurfa.

Navnet[rediger | rediger kilde]

I tidlige greske tekster kalles byen Orrha eller Orrhoa som hovedstaden for kongedømmet Osroene, oppkalt etter sin legendariske grunnlegger Osroe, den armenske formen for Khosrau. På grunn av likheten i navnet forbinder folkemytologien i Islam Edessa med Ur som Abraham dro ut fra. Da Selevkos senere grunnla byen på nytt som en militær koloni i 303 f.Kr. og blandet grekerne med dens østlige befolkning, kalte han den Edessa til minne om Edessa, den antikke hovedstaden i Makedonia. Navnet er også nedtegnet som Callirrhoe, og under Antiokos IV Epifanes ble byen kalt Antiokia på Callirhoe av kolonister fra det syriske Antiokia (dagens Antakya i Tyrkia som hadde slått seg ned der. Under Østromerriket het den Justinopolis. Det kurdiske navnet er Riha.

Historie[rediger | rediger kilde]

Maleri fra 900-tallet av kong Abgar V, som i følge en legende mottok et brev fra Jesus.

Selevkidmonarkiet disintegrerte under krigene med Parthia (145-129 f.Kr.), og Edessa ble hovedstad i Abgar-dynastiet som grunnla kongedømmet Osroene, også kjent i historien som kongedømmet Edessa. Dette kongedømmet ble etablert av nabateere fra det nordlige Arabia. Det varte i nesten fire århundrer (ca. 132 f.Kr. til 214) under 28 herskere som noen ganger kalte seg «konge» på myntene sine. Edessa til å begynne med mer eller mindre et protektorat under Parthia, så under Tigranes av Armenia og fra tiden til Pompeius den store under romerne. Romerne okkuperte Edessa fra 116 til 118 etter at Trajan erobret og plyndret den. Dens sympatier mot partherne førte til at Lucius Verus plyndret byen senere i det 2. århundre. Fra 212 til 214 var kongedømmet en romersk provins. Caracalla ble myrdet i Edessa i 217.

Byen ble gjenoppbygd av keiser Justinus I og kalte den Justinopolis etter seg selv.

Edessa var den østlige kristendoms første akademiske sentrum, og det var her det syriske skriftspråk ble utviklet.[2] Da romerne stengte det det nestorianske akademi i Edessa, tok dets ledere opp residens i Nisibis lengre mot øst, i et område under persisk protektorat. Som en kronikør beskrev det: «Edessa mørknet mens Nisibis lyste opp».[3] Ikke desto mindre beholdt Edessa sitt tilnavn «det velsignede», noe som gjaldt alle trosretninger til vel inn i den muslimske tid.

Edessa ble i 609 tatt av sassanidene og snart tatt tilbake av Heraklios, men den gikk tapt til den muslimske hæren under Rashidun-kalifatet under den muslimske erobringen av Syria i 638. Et stort frafall fra kristen tro fant sted under abbasidene i tiden rundt 775: «De vendte seg til hedendommen [Islam] raskere enn sauer løper til vann».[4]

Bysantinerne prøvde mange ganger å ta tilbake Edessa, særlig under Romanus I som skaffet seg «Mandylion», eller antikkens portrett av Kristus, fra innbyggerne og overførte den egenhendig til Konstantinopel.

Edessa ble i 1031 oppgitt til bysantinerne under Georg Maniakes av dens arabiske guvernør. Den ble tatt tilbake av araberne, og så holdt av bysantinerne, armenerne og seldsjukkene (1087). Korsfarerne etablerte i 1099 grevskapet Edessa der og holdt byen til 1144, da den igjen ble erobret av tyrkere, zengidene, og de fleste av innbyggerne - anslått til 47.000 innbyggere - ble slaktet sammen med den latinske erkebiskopen. Noen tiår etter klaget Mikael Syreren:

«Edessa forble en ørken, et bevegende åsyn dekket av et mørkt klede, gjennomtrukket av blod, infisert av levningene etter dens sønner og døtre. Vampyrer og andre ville beist løp og trengte inn i byen og festet på de massakrertes kjøtt, og byen ble hjemsted for sjakaler; for ingen trådte inn der unntatt dem som gravde for å finne skatter.»[5]

Byen har etter dette tilhørt sultanene av Aleppo, mongolene, mamelukkene og fra 1517 til 1918 det osmanske riket.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Walter Bauer 1971. Orthodoxy and Heresy in Earliest Christianity, 1934, (på engelsk 1971): kapittel 1 «Edessa» (On-line text)
  • A. von Gutschmid, Untersuchungen über die Geschichte des Könligliches Osroëne, in series Mémoires de l'Académie impériale des Sciences de S. Petersbourg, series 7, vol. 35.1 (St. Petersburg, 1887)
  • J. B. Segal, Edessa: The Blessed City (Oxford and New York: University Press, 1970)
  • Schulz, Mathias, «Wegweiser ins Paradies,» Der Spiegel 2372006, s. 158-170.
  • Catholic Encyclopedia, 1909.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Urhoy – the mother of all cities in Mesopotamia»
  2. ^ Philip Jenkins: The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, 2009, s. 77, ISBN 978-0-06-147281-7
  3. ^ Sitert fra «The School of Nisibis», http://www.nestorian.org/the_school_of_nisibis.html
  4. ^ Philip Jenkins: The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, 2009, s. 113-14, ISBN 978-0-06-147281-7
  5. ^ Philip Jenkins: The Lost History of Christianity - The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia - and how it Died, 2009, s. 116, ISBN 978-0-06-147281-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]