Pseudo-Clemens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
I Homiliene møter Clemens både Barnabas, apostelen Peter og Simon Magus.
Peter og Paulus i diskusjon med Simon Magus foran Nero. Freske av Filippino Lippi. 1481-1482. Chapelle Brancacci, kirken Santa Maria del Carmine i Firenze.

Pseudo-Clemens (eller -Klemens), Klementinerne eller Den klementinske litteraturen er to-tre tekster fra ca år 400 som med urette er tilskrevet Klemens I (pave ca 88-97) og skildrer Klemens liv, møter med apostelen Peter og deres felles reiser og drøftinger. De to tekstene, Homiliene og Recognitiones er begge trolig basert på en tapt roman fra 300-tallet.

1. Pseudo-Klemens' homilier er bevart i sin originale greske form, mens Recognitiones bare er bevart i en oversettelse til latin. Bøkene har mye sammenfallende tekst. I tillegg til de to tekstene finnes manuskripter med et sammendrag (Epitome) av Homiliene og med sammenredigeringer av Homiliene og Recognitiones.

Homiliene er en variert og omfangsrik skriftsamling som inneholder både brev, lange fortellende passasjer, dialoger og taler/prekener. Hovedtråden i teksten er en rammefortelling om Klemens oppvekst og livsreise. Innenfor denne rammefortellingen er hovedvekten lagt på gjengivelse av Peters taler. Teksten har en jødekristen tendens.[1]

Pseudo-Klemens' homilier er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011. Homiliene er en av få kilder til skapelsesberetningen i henhold til orfismens lære, og et utdrag fra verket er derfor også utgitt på norsk i antologien Orfeus, 2009.

2. Rekognisjonerne («gjenkjennelsene») behandler samme romanstoff på en noe annen, mer katoliserende måre.

3. Epitome, forkortet utgave[2], gir verdiløse utdrag av romanen. Faustsagnet er kanskje ikke uten forbindelse med Clementinerne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra 1908-utgaven av Catholic Encyclopedia og 1911-verket Jewish Encyclopedia

1804–1880
  • BUSSELL, The Purpose of the World-Process and the Problem of Evil in the Clementine and Lactantian Writings in Studia Biblica (1806), IV;
  • SCHLIEMANN, Die Clementinen (1844);
  • HILGENFELD, Die Clem. Recogn. und Hom. nach ihrem Ursprung und Inhalt (Jena, 1848); Kritische Untersuchungen über die Evangelien Justins, der Clem. Hom. und Marcions (Halle, 1850);
  • UHLHORN, Die Hom. und Recogn. des Clemens Romanus (Göttingen, 1854);
  • LEHMANN, Die clementinischen Schriften (Gotha, 1869)
  • An English translation of the Recognitions, by the REV. T. SMITH, D. D., will be found in the Ante-Nicene Library. III, and of the Homilies, ibid., XVII (Edinburgh, 1871–72).
  • LIPSIUS, Quellen der römischen Petrussage (1872) and Apokr. Apostelgeschichte (1887), II;
  • SALMON in Dict. Chr. Biog. (1877);
1881–1908
  • LANGEN, Die Clemensromane (Gotha, 1890):
  • FUNK in Kirchenlexikon. (1884);
  • BIGG, The Clementine Homilies in Studia Biblica (Oxford, 1890), II;
  • W. CHAWNER, Index of noteworthy words and phrases found in the Clementine writings in Lightfoot Fund Public. (London, 1893);
  • HORT, Clementine Recognitions (lectures delivered in 1884; pub. London, 1901);
  • MEYBOOM De Clemens Roman (1902);
  • A. C. HEADLAM: The Clementine Literature in Journ. Theol. Stud. (1903), III, 41;
  • CHAPMAN, Origen and Pseudo-Clement in JTS, III, 436;
  • HILGENFELD, Origenes und Pseudo-Clemens in Zeitschr. für Wiss. Theol. (1903), XLVI, 342;
  • PREUSCHEN In HARNACK, Gesch. der altchristl. Literatur (1893), I, 212; and II, Chronologie, 518;
  • Waitz, H., Die Pseudoclementinen in Texte und Unters., New Series, X, 4;
  • CHAPMAN, The Date of the Clementines in Zeitschr. für Neu-Test. Wiss. (1908).
Moderne litteratur

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Reidar Aasgaards innledning til Tidligkristne apokryfer, 2011
  2. ^ Epitome: utdrag av et større verk; slike var alminnelige hos romerne i den senere tid, for eksempel de historiske oversikter av Florus, Eutropius og andre. Også innholdsangivelsene (periochæ) til de tapte bøker av Livius kalles somme tider dette. Derav epitomator, forfatter til et utdrag. (Salmonsen bd. 7, s. 380)