Geithams

Geithams
Geithams
Vitenskapelig(e) navn:	Vespa crabro Linnaeus, 1761
Norsk(e) navn:	Geithams
Hører til:	stikkvepser, broddvepser, årevinger
Habitat:	på land
Utbredelse:	tempererte områder på den nordlige halvkule

Geithams (Vespa crabro) er en art i familien stikkeveps og tilhører en slekt med ganske store veps. I Norge er den sjelden og ble ikke observert med sikkerhet mellom 1911 og 2007. I varmere strøk er den langt vanligere, og enkelte steder er den regnet som plagsom. Den er lite aggressiv – men hvis den først stikker, er stikkene mer smertefulle enn stikk fra mindre veps.

Geithamsen er Europas største stikkeveps, men som andre stikkeveps varierer størrelsen mye, og dronninger hos de mindre artene kan bli større enn små arbeidere av geithams. Dronningen er 25-35 millimeter lang. Arbeiderne måler 18-24 mm og oppgis å veie 0,5–0,6 g. Arten har typiske advarselsfarger i guloransje til rødt, med svarte striper. Bakhodet, noe av brystet og første ledd på bakkroppen er rødlig. Hodet er bredere enn hos våre andre stikkeveps, øynene store og kjevene kraftige. Vingene er brunlig røde.

Geithams hører til i slekten Vespa, med flere arter store stikkvepser. Disse finnes hovedsakelig i varme strøk i Asia, Midtøsten, Nord-Afrika og Mellom-Amerika.

Utbredelse

Geithamsen finnes naturlig i et bredt belte gjennom Europa og Asia til Øst-Sibir og Japan. Nordgrensen går gjennom Yorkshire i England (med noen få funn lenger nord, men ikke i Irland), det sørøstligste Norge, Sør- og Sørøst-Sverige, Sør-Finland og Russland. Ved Jyväskylä i Finland og et sted i Sibir er den funnet ved 63ºN. Nordgrensen ser særlig ut til å bestemmes av sommertemperaturen. I 1911, det siste året geithamsen ble sett i Norge før 2007, var perioden mai–september uvanlig varm og tørr i Oslo I Finland forsvant geithamsen i 1940-årene etter flere kjølige somrer, men kom tilbake etter 1990. Ellers finnes den i hele Europa unntatt på Kypros og lengst sør i Spania og Portugal. Midt på 1800-tallet ble den innført til USA og har spredt seg vestover til Mississippi-elven og nordover til Sør-Canada. I Nord-Amerika har den etablert seg som et skogsinsekt.

Forekomst i Norge

Geithams hadde ikke med sikkerhet vært registrert i Norge siden 1911, og man antok at den var utdødd. Men sommeren 2007 ble den igjen observert i Norge med sikre funn, på Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold. I 2008 ble funn av geithams registrert i Østfold og Fredrikstad. Den ble også funnet i 2011 i Iddefjorden i Halden.

Geithams er mye større enn andre norske stikkvepser, også fargene, særlig på hodet og brystet, gjør den gjenkjennelig.

Foto: Markus Flath

Utseende

Geithams varierer i størrelse, og dronningen er mellom 25-35 millimeter lang. Arbeidere er 18-24 millimeter lange. Fargene er typiske for stikkvepser, gult og svart. Bakhodet, noe av brystet og første ledd på bakkroppen er rødlig. Vingene er brunlig røde.

De store fasettøynene har en kraftig innskjæring i fremkanten, slik at de får en C-form. Bakhodet er stort og godt synlig forfra. Dette skiller geithams fra de andre norske stikkvepsene, som har et mindre bakhode (ikke eller bare såvidt synlig forfra). Ansiktet er omtrent helt gult.

Bakhodet er rødbrunt, stort og godt synlig forfra.

Foto: Friedrich Böhringer

Bolet.

Tilholdssted

Geithamsen trives best i gammel edelløvskog og bygger helst bol i hule trær. Også uthus og hulrom i vegger kan benyttes. Unntaksvis brukes underjordiske hulrom. Den kan bygge bol i fuglekasser – og iallfall i Tyskland, hvor geithamsen er fredet, setter enkelte opp geithamskasser. Blir det for trangt om plassen i løpet av sommeren, kan den forlate bolet og bygge et nytt.

Levevis

Geithamsens levevis er typisk for stikkeveps. Den er rovdyr og lever av andre mindre dyr, ofte larver til insekt som lever i vegetasjonen. Størrelsen og de kraftige kjevene gjør at den også angriper bier og mindre stikkeveps. Dersom byttet har bein eller vinger, fjernes disse med kjevene. Geithamsens larver blir matet med en blanding av byttedyr, nektar og spytt.

Geithams hører til blant de sosiale insektene og danner svermer. De bygger runde bol, som kan bli på størrelse med et menneskehode. Bolet bygges vanligvis i trær, men også i fuglekasser og noen ganger i hus. Bolet er på sitt største utpå sensommeren. Inntil da har larvene blitt utviklet til sterile arbeidere, men nå dannes hanner og kjønnsmodne hunner. Disse parrer seg. Hver høst (vinter) dør svermen ut, og bare de befruktede hunnene, kalt dronningene, overlever vinteren. Om våren danner hver dronning en ny sverm.

Arbeiderne er sterile hunner som har eggleggingsrøret omdannet til en stikkebrodd. Brodden har noen små mothaker, men disse er for små til at brodden sitter igjen, derfor kan samme veps stikke flere ganger. Brodden står i forbindelse med giftkjertler. Normalt er giften ufarlig for mennesker, men enkelte kan kan få allergiske reaksjoner.

Status

Geithamsens status som truet eller livskraftig er ikke vurdert av IUCN. Mange steder i Tyskland og ellers i Mellom-Europa er den blitt sjelden pga. tap av habitat (mangel på hule trær) og at mennesker ødelegger bolene. Siden 1987 har geithamsen vært fredet i Tyskland. I Sverige stod den på rødlisten en periode frem til 2000. For øvrig varierer bestandsstørrelsen mye fra år til år, og særlig lengst nord i utbredelsesområdet trenger den tørre og varme somrer for å trives.

Slekten Vespa

Geithamsen tilhører en slekt med minst 25 store arter stikkeveps – deriblant den største av alle, japansk kjempeveps, hvor dronningene kan bli 5,5 cm. Slekten har kjerneområdet i Sørøst-Asia og forekommer i Eurasia og Nord-Afrika – også på øyene i Japan, Indonesia, Filippinene samt New Guinea. Den mangler i Australia – og i Amerika inntil vår geithams ble innslept til Nord-Amerika. I den sørlige delen av utbredelsesområdet forekommer flere arter høyt til fjells.

I tillegg til vår geithams er to Vespa-arter funnet i Europa: Den asiatiske geithams, V. velutina (må ikke forveksles med den japanske kjempeveps), ble ved et uhell innført til Sørvest-Frankrike. Den ble første gang funnet i 2004 og har spredt seg hurtig, også til Spania. Noen frykter at denne geithamsens fremmarsj vil skade bibestanden. V.orientalis finnes på Kypros, på Balkan og på Sicilia og lengst sør i Italia.
       Vespa-artene har med få unntak et levevis omtrent som vår geithams, men utviklingen er naturligvis tilpasset klimaet på stedet. Vepsesamfunnet består av én dronning og et antall arbeidere som vokser i løpet av sesongen, men hvis antall sjelden overstiger 700 før dronningen i stedet begynner å produsere forplantningsdyktige hanner og hunner. Hunner av V. dybowskii kan trenge inn i bol hos nærstående arter, drepe den opprinnelige dronningen og overta denne rollen. Hvis det allerede finnes arbeidere i bolet, vil disse tjene den nye dronningen og passe hennes avkom. De siste utvikler seg til arbeidere eller kjønnsindivider, avhengig av tid i sesongen. I en periode forekommer altså fredelig sameksistens mellom arbeidere av begge arter – inntil de opprinnelige arbeiderne dør. Fra nå av fremstår bolet som et rent V. dybowskii-samfunn (Wilson 1974). Arten skiller seg fra de egentlige gjøkvepser ved at den har egne arbeidere, og ved at dronningen kan grunnlegge et samfunn på vanlig vepsevis.
       Som vår geithams er andre Vespa-arter rovdyr og tar særlig insekter – noen ganger også rovinsekter betydelig større enn vepsene selv, foruten så forsvarsdyktige insekter som bier, humler og mindre veps. Enkelte arter kan plyndre bikuber og bolene til mindre veps. Her har geithamsene den fordelen at de er langt større og kraftigere, og at de kan knuse biene og de mindre vepsene mellom de sterke kjevene (som andre veps og bier bruker geithamsene brodden først og fremst som forsvarsvåpen) – i tillegg til at en bie dør når den stikker. Ved å utnytte sin tallmessige overlegenhet har honningbiene flere steder lært seg å drepe inntrengerne, eller helst skremme dem bort.
       Mange steder i Asia er det tradisjon for å spise insekter; særlig larvene regnes som en delikatesse..

Etymologi

Ordet geithams skal stamme fra eldre dansk gedehvams, sammensatt av henholdsvis geding (stikkeveps, av norrønt geitungr, jf. svensk geting) og hvams (veps, stikkeveps). På dansk brukes gedehams om alle slags stikkeveps. Geit- skyldes at de knebøyde antennene minner om bukkehorn. Engelsk og tysk hornet og Hornisse er tidligere gitt en lignende forklaring, men er også (som drone, humle m.fl.) forklart med insektets kraftige brumming.

Litteratur

• Løken, Astrid 1964. Social wasps in Norway (Hymenoptera, Vespidae). Norsk entomologisk tidsskrift, Norsk Entomologisk forening, Bind 12, side 195-218
• Løken, Astrid 1987. Stikkeveps. Norsk Entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr.11
• Douwes, P.; Abenius, J.; Cederberg, B. & Wahlstedt, U. 2012. Steklar: Myror och getingar. Hymenoptera: Formicidae–Vespidae Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna 133 sider. ISBN 978-91-88506-78-8
• Rognes, Knut. 1980. Preparering og bestemmelse av stikkveps. Norsk Entomologisk forening, Insekt-Nytt 2/5, side 7-13

Referanser

Commons: Vespa crabro – bilder, video eller lyd